Luftkrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Luftkrig er en betegnelse for strid via luftrommet ved bruk av luftstridskrefter som fly og helikoptre, for å bekjempe fiendtlige luft- og bakkestridskrefter.

Historie[rediger | rediger kilde]

Ved starten av første verdenskrig (28. august 1914) var «flygekunsten» bare elleve år gammel, og flyene fremdeles ganske enkle og skrøpelige. I militær sammenheng ble flyene brukt til rekognosering for å observere og rapportere om fiendens bevegelser på bakken, samt som observasjonsposter for artilleriet.

Luftkamp[rediger | rediger kilde]

Luftkamp er strid i luften direkte mellom fly (og helikoptre). Formålet er å skyte ned fiendens fly og helikoptre, ikke nødvendigvis å drepe mannskapet ombord.

Strategisk bombing[rediger | rediger kilde]

Strategisk bombing er en militær strategi hvis endelige mål er å ødelegge fiendens muligheter for å opprettholde virksomheten i en vedvarende krig ved å ødelegge infrastruktur, lamme aktivitet og skade fienden økonomisk. Strategisk bombing er et systematisk og organisert angrep fra luften og skiller seg ut fra den taktiske delen som involverer strategiske bombefly, krysserraketter eller jagerfly som angriper fastsatte mål under organiseringen av strategisk bombing.

Forskjellen mellom taktisk og strategisk bombing kan være uklar. Oppdrag med strategisk bombing angriper vanligvis mål som fabrikker, jernbaneinstallasjoner, oljeraffinerier og byer, mens oppdrag med taktisk bombing angriper mål som troppekonsentrasjoner, kommandofasiliteter, flybaser og ammunisjonslagre. Metoden for å ankomme målet og slippe bombene, selv om det går vekk ifra strategien om strategisk bombing, er en taktisk hendelse. Strategiske bombefly er ofte store fly med lang rekkevidde, mens taktiske bombefly er relativt små, men med høyere hastighet. Likevel er ikke disse strategiene avhengig av hvilken flytype som blir brukt,
men heller hvilken oppdragsløsning de blir brukt til.

Hamburg i 1944, etter massiv teppebombing.
Et B-52 Stratofortress slipper konvensjonelle bomber på 1960-tallet.
Et eksempel på taktisk bombing; En bombe treffer et militært lager i Wonsan, Nord-Korea under Koreakrigen i 1951.

Metoder[rediger | rediger kilde]

Det er tre basismetoder brukt for å levere bomber mot fastsatte mål i en strategisk bombekampanje.

  • Den første er teppebombing ved bruk av strategiske bombefly.
  • Den andre er bruk av høyteknologiske presisjonsbomber, eller «smart bombs», som kan leveres fra både kryssermissil og fly.
  • Den tredje metoden involverer bruk av atomvåpen brukt på en lignende metode som teppebombing. Selv om bruken av atomvåpen faller under kategorien strategisk bombing, så blir uttrykket mest brukt under referansen til konvensjonell bombing fra fly eller kryssermissiler.

Teppebombing blir utført av flere moderne strategiske bombefly som B-52 Stratofortress, og kan bære en tung våpenlast som slippes over målet på noen få sekunder. Metoden har riktignok sine svakheter i presisjon, og at bombeflyene er et lett mål for luftvernsild. Oppmerksomheten knyttet til store, uunngåelige sivile dødsfall har også gjort denne upopulær.

Bruken av smarte bomber er generelt anbefalt av to grunner. Den første er at det er mer humant fordi den har høyere treffsikkerhet, og dermed har mindre risiko for sivile ofre. Den andre grunnen er den økende ødeleggelsen forbundet med presisjonsvåpen. Teppebombing kan ødelegge et helt kvartal, men bomme på den vitale komponenten i en fabrikk. Presisjonsvåpen kan angripe den viktige komponenten til det fikserte målet og dermed øke sjansen for et vellykket resultat.

Taktisk bombing[rediger | rediger kilde]

Taktisk bombing er når fly bruker bomber for å angripe bakkestridskrefter og militært utstyr i krigssonen. Denne rollen blir som oftest fylt av raske jager- og angrepsfly som A-10, F-16, Panavia Tornado eller F-117. Taktisk bombing er kun effektivt hvis det utføres i samarbeid med rekognosering, sensor- og flygelederstøtte, samt eventuell ildledning av infanteri. I moderne krigføring kan høyteknologiske presisjonsbomber, eller «smart bombs», ledes av spesialstyrker med stor nøyaktighet mot målet.

Taktisk bombing begynte under første verdenskrig hvor piloter slapp små bomber fra den åpne cockpiten over fiendtlige styrker under seg. I løpet av andre verdenskrig ble det utviklet flere spesialiserte fly som kunne fylle rollen som taktisk bomber, men ofte ble jagerfly og angrepsfly brukt istedet. Under Koreakrigen ble taktiske oppdrag utført av jagerfly fra den andre verdenskrig. I Vietnamkrigen ble taktiske oppdrag ledet av spesielle fly som ga sensor- og flygelederstøtte, ofte i samarbeid med infanteri på bakken.

Det er to former for taktisk bombing, nærstøtte og fjernstøtte.

Nærstøtte (Close Air Support)[rediger | rediger kilde]

Nærstøtte er når luftstyrker angriper fiendtlige bakkestyrker til støtte for egne bakkestyrker, i en kampsituasjon. Dette krever et godt samspill og kommunikasjon mellom styrkene i luften og på bakken, og fordrer som oftest at det på forhånd er gjennomført spesifikk trening på det.

Interdikt (Air Interdiction)[rediger | rediger kilde]

Interdikt er bruk av fly for å angripe taktiske bakkemål som ikke er i umiddelbar nærhet til egne bakkestyrker. Dette skilles fra nærstøtte fordi det ikke direkte støtter bakkeoperasjoner og er vanligvis ikke koordinert med bakkestyrker. Fjernstøtte har likevel som oppgave å legge til rette for bakkestyrkene.

Begreper[rediger | rediger kilde]

Luftoverlegenhet[rediger | rediger kilde]

Luftoverlegenhet er en «tilstand», hvor egne luftstyrker har tilkjempet seg kontroll over et luftrom, slik at motstanderen bare har begrensede muligheter til å foreta motangrep med egne luftstyrker. Dette gjør at operasjoner på bakken er vesentlig lettere å gjennomføre og at luftbårne styrker kan understøtte disse med betydelig mindre tap enn ellers. Egne luftstyrker kan således operere med stor frihet over det gjeldende luftrom, uten frykt for å bli angrepet av fiendtlige fly.

Luftherredømme[rediger | rediger kilde]

Luftherredømme er steget videre fra luftoverlegenehet, og betyr at motstanderen ikke lenger har mulighet til å foreta motangrep med sine luftstyrker i det aktuelle luftrom. Egne luftstyrker kontrollerer luftrommet fullt og helt.

I forbindelse med for eksempel invasjonen av Normandie, ble det oppnådd luftherredømme over Normandie, og luftoverlegenhet i resten av Frankrike, samt over Tyskland.

Berømte luftkriger[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]