Krigføring i middelalderen
,_f.40_-_BL_Add_MS_47682.jpg)
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Eraer |
| Krigføring |
| Maktmidler |
| Operasjonsformer |
| Lister |
Krigføring i middelalderen var diametralt forskjellig fra moderne krigføring, og regnes tidsmessig fra antikken til skytevåpen ble innført i sen middelalder. Den ofte omtale middelalderen i Europa betegner en uforholdsmessig lang tidsperiode med teknologisk stillstand, og her hadde nok den romersk-katolske kirke sitt besyv. Vel hadde midre teknologiske, kulturelle og sosiale endringer forandret krigføring fra antikkens dager, spesielt taktikk og rollen til kavaleriet og artilleriet, men hovedbestanddelen i krigføring var å ha flest mulig fotfolk (senere: kanonføde). Men lignende endringer kunne sees i andre deler av verden. I Kina rundt 400-tallet ble arméene gjort om fra infanteri til kavaleri, etter mønster av nomadene på steppene. I Midtøsten og Nord-Afrika ble det brukt lignende, om ikke mer avansert, teknologi som Europa. I Japan ble krig etter middelaldermodell ført helt til 1800-tallet.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Det kanskje viktigste teknologiske framskrittet var innføringen av stigbøylen, 600-tallet etablert i Europa.[1] Stigbøylen, sammen med hesteavl og bedre metallurgi, gjorde det mulig med kraftigere kavaleri. Tidligere, som for eksempel i romerriket, ble kavaleri primært brukt til oppklaring og som støttetropper. Ridende soldater kom nå til sin rett, med mulighet til å effektivt bruke våpen fra hesteryggen. I Europa ble tungt pansrede riddere sentrale, mens lettpansrede bueskyttere ble viktige i Mongolia. I Kina og Midtøsten lå man midt i mellom.
Slaget ved Adrianopel i 378 markerte en slutt på romerriket og begynnelsen på middelalderen. Slaget demonstrerte at kavaleri var bedre enn fotsoldater, og dette la føringer for krigføring i de nærmeste hundreårene.
Små grupper av godt trente og svært kostbare kavalerister ble et dominerende element i krigføringen. Dette var både et produkt av og en forsterkende faktor for føydalsamfunnet i middelalderen. Å være en kavalerist krevde mye trening og måtte være en heltidsjobb. Dette var nytt i forhold til tidligere folkehærer. Dette var med på å dele folket inn i adel og vanlige folk. Mangel på sentralisert makt gjorde at adelen raskt fikk mye innflytelse. Fotfolket i hærene var føydalherrens undersåtter, som han selv hadde rekruttert og utrustet.
Riddernes overlegenhet på slagmarken gjorde sitt til at opprør kunne raskt knuses av overklassen. Bondeopprør var vanlige, men ble nesten alltid slått ned.
Slutten på middelalders krigføring kom både av teknologiske og sosiale endringer. Den ble påbegynt av England, som gjentatte ganger slo de tallmessig overlegne franskmennene under hundreårskrigen (1337–1453). De brukte avanserte våpen og overlegen trening for å vinne mange kritiske slag. Dette var første gang på flere århundrer at utfallet av slag ble påvirket av fotsoldatene.
Ridderne, og derved adelens, viktige posisjon ble svekket, og innføringen av krutt gjorde både rustninger og borger umoderne. En gjeninnføring av sterke sentrale styresmakter gjorde også sitt til å få fokus over på større og bedre koordinerte arméer.
Teknologi[rediger | rediger kilde]
Beleiringsmaskiner utviklet og brukt i middelalderen inkluderer katapult, ballista og blide. Alle brukte mekanismer for å kaste store prosjektiler for å slå ned steinvegger. Beleiringsmaskiner fra tidligere tider var også i bruk, slik som rambukken og beleiringstårnet. Det siste er et tretårn på hjul som lar angriperne komme inntil og over en festningsmur, beskyttet mot fiendtlige piler.
Av personlige våpen så var spyd og sverd vanlige. Spydet ble etter hvert utviklet til forskjellige spesialvarianter, for eksempel hellebarden. Sverdet var stort sett likt som i tidligere tider, men etter hvert så ble langsverdet eller tohåndssverdet utviklet som et svar på stadig tyngre rustninger. Økser var billigere enn sverd, og ble ofte brukt av for eksempel vikingene.
I middelalderen ble langbuen utviklet, og etter hvert armbrøsten. Disse kraftige prosjektilvåpnene gjorde var med å forskjøv maktbalansen fra infanteriet til kavaleriet mot slutten av perioden.
Stigbøylen og hesteavl gjorde det mulig å bruke tyngre og tyngre rustninger. Typer rustning inkluderte ringbrynje.
Organisasjon[rediger | rediger kilde]
Kriger[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Fields, Nic (2006). The Hun: Scourge of God AD 375-565. Osprey. s. 50. ISBN 978-1-84603-025-3.