Lipsi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Lipsi
Λειψοί
Havna på Lipsi
Havna på Lipsi
Geografi
Plassering Sør-Egeerhavet
Øygruppe Dodekanesene
Areal 17,350 km²
Høyeste punkt 277 meter (Skafi)
Administrasjon
Hellas
Hellas
Største by Lipsi by
Demografi
Befolkning 687 (2010)[1]
Befolkningstetthet 46
Plassering

Lipsi (gresk: Λειψοί, Leipsoi; italiensk: Lisso) er en liten gresk øy, sammen med flere ubebodde holmer, i tilhørende den nordlige del av øygruppen Dodekanesene. Den ligger sør for Samos, nord for Leros, og ligger nær på Patmos. Den er en kommune, en del av den regionale enheten Kalymnos som er en del av regionen de sørlige egeiske øyer. Øya er stoppested for ferger som går mellom Patmos og Leros, foruten også hovedruten til fergen fra Pireus, havnebyen til Athen. Øya har et areal på rundt 10 km² samt ca. 700 innbyggere i hovedbyen Lipsi.[2]

Geografi[rediger | rediger kilde]

Lipsi ligger i den østlige Egeerhavet, rundt 13 km øst for Patmos, 9 km nord for Leros og 5 km sør for Arkoi. Den er nær 8 km fra nordvest til sørøst. Den beskyttede naturlige havnen og bukten på sørsiden av øya er delt inn i to forskjellige store halvøyer. Det er nordsiden av havnen Ormos Lipson (Όρμος Λειψών), sammenknyttet med et landbro, som er den smaleste delen av øya med ca 750 meter. Den eneste bosetningen ligger øst for havnen og strekker seg delvis ut på tilstøtende halvøya.

Øya lever hovedsakelig av landbruk som er bygd i terrasser i terrenget. Vest for havnen ligger ca 200 m høye fjellet Plaka (Πλάκα). I nordvest med 277 meter er Skafi (Σκάφη), det høyeste punktet på øya.

Øya har vannkilder ved Fountani, også kalt for Pikri Nero, i området i nærheten av Kimissi, foruten også mindre kilder i området. Ontasgrotten dominerer bosetningen. En gangsti som er steinlagt strekker seg 960 meter opp i åsen og knytter de øvre kvarterene av Kimissi med de nedre.

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Lokale produkter, hovedsakelig timianhonning (produsert på tradisjonelt vis), vis, ost, meieriprodukter som osten touloumotyri, den lokale versjonen av mizithra, og vindruer. I tillegg produseres det også vevde tekstiler, tepper, og fookadia (en klesdrakt benyttet for å presse ost).

De fleste avsondrete og beskyttede bukter som Moschato i nord er i dag preget av fiskeoppdrett, hvilket gjør dem utilgjengelig for andre. Vannene i disse buktene er ofte forurenset av avfall fra denne industrien. De mindre beskyttede strendene er ikke forurenset og lett å nå via veinettet. Veier har blitt bygget ved finansiering fra EU.

Mytologi[rediger | rediger kilde]

Den mytologiske øya Ogyia tilhørende nymfen Kalypso har blitt forsøkt identifisert med Lipsi. Kalypso holdt helten Odyssevs tilbake på øy i syv lange år.[3]

Historie[rediger | rediger kilde]

På grunn av keramikkfunn i nærheten av den lille kirken Agios Nikolaos fra mykenske perioden (1600-1100 f.Kr.), den geometriske perioden (1100-800 f.Kr.) og hellenistiske perioden, er det sannsynlig at øya har hatt en kontinuerlig bosetning siden de eldste tider.

Rundt 1200 f.Kr. ble øya bosatt av anatoliske folk fra Karia, deretter av dorere, og til sist også av jonere, blant annet fra Miletos, hvilket en marmorinskripsjon har bevitnet. Det er levninger av forsvarsverker sørøst for en borghøyde hvor det ble bygd en akropolis. Under Peloponneserkrigen benyttet begge de stridende partene øya som ankerplass. Ved akropolis er det funnet graver fra både den hellenistiske som romerske epoken.

I den bysantinske epoken var øya utsatt for jevnlige piratangrep, noe som førte til en befolkningsnedgang og øya var også i tider en piratbase. Etter en donasjon fra keiser Alexios I Komnenos i 1087 ble øya gitt til munken Kristodoulos,[4] og året etter etableringen av Johannesklosteret på Patmos. I de påfølgende århundrer ble øya benyttet som beitemarker og landbruk av klosteret, og var et sted eremitter trakk seg tilbake til.

I 1308 erobret hospitallerordenen (senere kjent som Malteserordenen) øyene i Dodekanesene. I 1522 underlagt sultan Suleiman av det osmanske rike. Etter at muslimene erobret Kreta i 1669 flyktet flere kretiske familier og søkte tilflukt på Lipsi og grunnla den nåværende bosetningen.

Under den italiensk-tyrkiske krig ble øya okkupert i mai 1912 av soldater fra Italia sammen med de øvrige øyene i Dodekanesene. Den italienske okkupasjonen varte fram til 1923 og ved Lausannetraktaten mellom Italia og det osmanske rike (Tyrkia) ble Dodekanesene tildelt italienerne som døpte øyene til Isole italiane dell'Egeo, «de italienske egeiske øyer».[5] Da Italia kapitulerte under den andre verdenskrig i november 1943 ble øyene besatt av tropper fra det nasjonalsosialistiske Tyskland. Det varte fram til mai 1945 da den foreløpige britiske administrasjonen overtok. Den 7. mars 1948 ble øyene formelt en del av det uavhengige Hellas.

Landemerker[rediger | rediger kilde]

Kristendommen ble innført tidlig på øya og fikk sterkt fotfeste som har holdt seg gjennom århundrene, noe som merkes med de mange religiøse festivalene og de mange kirker og klostre som spredt over øya. En av disse er kirken ved Agios Nikolaos, bygget ca 1980 av fader Nikiforos, sogneprest på Lipsi på denne tid. Kirken populær blant øyboerne som en dåpskirke.

  • Panagia tou Karou (Παναγιά του Χάρου) er en bysantinsk kirke, men likevel spartansk og upretensiøs. Kirken ble bygd en gang mellom 600- og 700-tallet. Det er et hellig ikon av jomfru Maria med omdømme blant troende for å ha mirakuløse evner. Det avbilder Maria som holder den korsfestede Jesus.
  • Agios Ioannis Theologos ((Άγιος Ιωάννης ο Θεολόγος; Sankt Johannes evangelisten) er den største kirke på øya og står i sentrum av havnen. Kirkebygget ble finansiert av øyboerene som hadde utvandret til USA og Australia. Kirken inneholder også relikvier av munker som martyrer da de ble drept av muslimske tyrkere under den osmanske undertrykkelsen. Fem av disse munkene har siden blitt saliggjort ved forordning av den greskortodokse patriark.
  • Panagia Kouselio (Παναγιά του Κουσέλιου) står på grunnmuren av et gresk tempel fra antikken. Under byggingen av kirken ble deler av det gamle tempelet og marmorinskripsjoner fra den bysantinske perioden benyttet. I kirken er det også restene av en tidlig kristen treskipet basilika fra 400-tallet med en stor, korsformet døpefonten og gulvmosaikk.
  • Kimisis tis Theotokou (Kοίμησης της Θεοτόκου Theotokos ) er to kirker, den ene er fra rundt 1500 og den andre fra 1770.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kallikratis-Gesetz‘: Elliniki Dimokratia, Ypourgeio Esoterikon, Apokendrosis ke Ilektronikis Diakyvernisis: "Programma Kallikratis", Systasi, syngrotisi Dimon, Periferion ke Apokendromenon Diikiseon gia ti Nea Architektoniki tis Aftodiikisis ke tis Apokendromenis Diikisis, Athen 2010.
  2. ^ Detaljert resultat av folketelling 2011
  3. ^ Homer: Odysseen, 1.14, 1.50
  4. ^ Stefanidou, Alexandra (2006): «Kaiserliche Klöster Alexios´ I. Komnenos auf Inseln des Byzantinischen Reiches» i: Hörandner, Wolfram & Hinterberger, Martin (red.): Jahrbuch der Österreichischen Byzantinistik. 56, Verlag der Österreichischen Akademie der Wissenschaften, Wien, ISBN 978-3-7001-3697-2, s. 400, s. 155
  5. ^ 1. Περιοδολόγηση της ιταλικής κυριαρχίας

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]