Leopard 1

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Leopard 1A5
Leopard1 cfb borden 2.JPG
Mannskap 4
Tekniske data
Lengde 7 090 mm
Bredde 3 410 mm
Høyde 2 764 mm
Toppfart 65 km/t
Motor Diesel
Motoreffekt 610 kW 830 hk
Drivverk Belter
Hjuloppheng Torsjonsstaver
Bakkeklaring 440 mm
Vekt 42 200 kg
Maks grøftbredde 3 000 mm
Maks vadedybde 1 000 mm (4 000 mm med forberedelse)
Vertikalt hinder 1 150 mm
Klatrehelling 60 %
Sidehelling 30 %
Rekkevidde 600 km
Annet
Hovedbestykning 105 mm fullstabilisert kanon
Annen bestykning 2 × 7.62 mm MG-3
Pansring -
Ordet Leopard har flere betydninger, se oversikt på pekersiden Leopard.

Leopard 1 er en tysk stridsvogn, produsert av Krauss-Maffei Wegmann (KMW) i München og Maschinenbau Kiel (MaK), i Kiel, Tyskland. Den var den første stridsvognen produsert i Vest-Tyskland siden 1945.

Den norske hæren har i dag Leopard 1A5NO lagret, og de var planlagt utfaset og solgt etter 2008. Forsvaret oppgir stykkprisen på disse til å være 27,1 millioner i 1996-kroner.[1]

Historie og utvikling[rediger | rediger kilde]

Leopard ble tatt fram i Vest-Tyskland som en del av opprustningen av landet under den kalde krigen. Prosjektet startet i 1956, og designet gjenspeiler 1950-tallets tanke om at mobilitet var viktigere enn panser for stridsvogner. Den er både lavere og lettere enn tilsvarende stridsvogner fra samme tidsperiode, og kan holde høyere hastighet i ulendt terreng. Frankrike var opprinnelig involvert i prosjektet, men trakk seg ut før vogna kom i produksjon.

Bundeswehr trengte stridsvognen for å erstatte amerikanske M47 og M48 stridsvogner. Den første spesifikasjonen beskrev en 30-tonns stridsvogn, med motoreffekt på 30 hk/tonn vognvekt, en luftkjølt motor som kunne bruke flere typer drivstoff (multifuel), enten torsjonsfjærer eller hydropneumatisk hjuloppheng, en rekkevidde på 350 km, en bredde som ikke oversteg 3 150 mm og nok panser til å beskytte vogna mot gjentatte 20 mm-treff på kort hold. Kanonen skulle være i stand til å trenge gjennom 150 mm skrånende panser, og ammunisjonslasten skulle være minst det samme som amerikanske stridsvogner.

I juni 1957 skrev Tyskland under en samarbeidsavtale med Frankrike om å utvikle en felles stridsvogn, på tysk kalt Standardpanzer. To tyske team skulle utvikle en stridsvogn hver, og produsere to prototyper. I september 1958 kom Italia også med i utviklingsprogrammet. I 1960 ble prototypene levert til testing. Bare Porsches A II (internt Model 734) var klar til testing, da de andre hadde fått problemer med de nye komplekse systemene i stridsvogna.

I Frankrike ble Direction des Etudes et Fabrication d'Armament ansvarlig for designet, og konstruksjonsarbeider ble utført av Atelier de Construction d'Issy-les-Moulineaux ved Satory.[2]

Porsche var leder for Firmagruppe A (Firmengruppe A), med MaK og Luther & Jung på laget. Firmagruppe B var ledet av Ruhrstahl og besto i tillegg av Rheinstahl-HANOMAG og Henschel.

De første prototypene ble ferdige i 1961, og veide 35 tonn hver og var utstyrt med en 90 mm kanon. Under testene ble kanonen erstattet med en britisk 105 mm L7-kanon. Rheinmetall hadde forsøkt å utvikle sin egen 105 mm, men den britiske kanonen var tilgjengelig som hyllevare, og hadde allerede et bredt spekter av ammunisjonstyper. L7-kanonen ble modifisert litt, og den varianten som endte opp i produksjonsvognene ble hetende L7A3.

Norsk Leopard 1 på øvelsen Cold Winter i 1987.

Testene foregikk fram til april 1962, hvor Firmagruppe A fikk en ordre på 26 vogner med tårn fra Wegmann, og Firmagruppe B fikk en ordre på seks vogner med tårn fra Rheinmetall. Bare to av Firmagruppe B sine vogner ble ferdigstilt[2].

Porsches designforslag vant konkurransen, og Leopard 1 ble først produsert i 1963. Designet ble modifisert noe, med et nytt, støpt tårn og flere endringer på skroget for å få et høyere bakdekk og større plass i motorrommet. Før produksjonen startet ble det også bestemt at en optisk avstandsmåler skulle integreres i tårnet, noe som medførte at tårnet ble en anelse høyere og fikk «humper» på hver side for å gi plass til optikken.

Stridsvogna ble også testet mot franske AMX-30, men det ble besluttet å sette den i produksjon for den tyske hæren. Krauss-Maffei ble hovedleverandør, og MaK i Kiel skulle levere de forskjellige spesialvariantene. MaK endte også opp med å bygge et lite antall vogner på kontrakt for Krauss-Maffei[2].

Den første produksjonsvogna ble overlevert til den vesttyske hæren i september 1965. Produksjonen ble ferdigstilt i 1979, men både Krauss-Maffei og Krupp-MaK gjenopptok produksjonen i 1981 for å levere vogner til Hellas og Tyrkia.

Leopard 1 er eller har vært i tjeneste i Belgia, Danmark, Tyskland, Hellas, Italia, Chile, Canada, Nederland, Norge, Tyrkia og Australia.

Leopard 1 kom til Norge i 1970, og ble totalt modernisert og oppgradert på 1990-tallet, og ble da hetende Leopard 1A5NO.

Teknisk[rediger | rediger kilde]

Norske Leopard 1 i snøen under øvelse Alloy Express i 1982.

Vognføreren sitter foran til høyre i skroget, med vognkommandøren og skytteren til høyre og laderen til venstre i tårnet. Både laderen og vognkommandøren har luker i tårntaket. Mannskapet har til sammen 13 periskoper for utsyn. 8 av disse er til vognkommandøren, 3 til vognføreren og to til laderen. Ett av vognkommandørens periskoper og ett av vognførerens perioskoper kan byttes ut med nattsynsutstyr. Vognkommandøren har også et kombinert panorama-periskop og resevesikte kalt TRP som kan dreies 360 grader, og som kan forstørre synsfeltet fra 4 opp til 20×.

Skroget er av sveiset stål, og delt i mannskapsrom framme og motorrom bak. Tårnet er støpt.

Bevæpningen er en britisk L7A3 105 mm kanon. 55 granater kan tas med totalt, 13 av disse i tårnet. Koaksialt med hovedskytset finnes en 7,62 mm MG3-mitraljøse med inntil 1 000 skudd klargjort. På laderens luke er det montert en MG3 til for luftvern[2].

Motoren er en V-10 dieselmotor fra MTU på 830 hk (619 kW), plassert bak i skroget. Den driver en girkasse med fire gir framover og to gir bakover. Stridsvognen har syv løpehjul på hver side, opphengt i torsjonsstaver og fem støtdempere[2].

Vogna har beskyttelse mot ABC-våpen, automatisk brannslukker og vadesjakt for vading.

Leopard 1A5NO[rediger | rediger kilde]

På norske Leoparder har ikke skytteren eget periskop, men observerer gjennom hovedsiktet (EMES18).

Hovedsiktet er betjent av skytteren, og har 12× forstørrelse. Hovedsiktet består av et optisk sikte for bruk på dagtid, og et termisk sikte for bruk i mørket. Det termiske siktet kan også justeres mellom 4× og 12× forstørrelse. Hovedsiktet inneholder også en laseravstandsmåler som kan måle avstander med 10 meters nøyaktighet ut til 10 000m.

I tillgg til EMES-18, har skytteren også et TZF reservesikte som forstørrer 8×. Dette siktet er montert parallelt med kanonen.

Våpensystemt er fullstabilisert ved hjelp av flere gyroer. Dette innebærer at Leopard 1A5 kan lever presis ild mot beveglige mål samtidig som egen vogn er i bevegelse.

Ammunisjonskapasitet er på 55 granater, hvorav 13 lagres i "ready-rekka" i tårnet. (I realiteten er ammokapasiteten kun på 52 vanlige granater, da 3 av holderne i skroget kun passer til den utdaterte APDS-ammunisjonen.)

Den koaksiale mitraljøsen har 1 000 skudd i en kasse som mater mitraljøsen, og 4 250 skudd lagret i ammunisjonskasser i tårn og skrog

Varianter[rediger | rediger kilde]

Australsk Leopard AS1 på øvelse i 2005
Se utdypende artikkel: Varianter av Leopard 1
Leopard 1
Den første produksjonsmodellen.
Leopard 1A1
Varmemuffe rundt løpet, bedre kanonstabilisering og belteskjørt.
Leopard 1A1A1
Oppgradert med ekstra pansring av tårnet.
Leopard 1A2
Tykkere tårn av støpt stål, bedre vern mot ABC-våpen, IR-systemet erstattet med lysforsterkere.
Leopard 1A3
Nytt større, helsveiset tårn med spatiert panser.
Leopard 1A4
Bedre integrasjon av ildledningssystemet, fullstabilisert kanon og siktemidler.
Leopard 1A5
Ildledningssystemet EMES-18 med optiske og termiske sikte, laser avstandsmåler.

Andre kjøretøyer bygget på Leopard-chassis[rediger | rediger kilde]

Norske modifikasjoner av leopard-chassis[rediger | rediger kilde]

  • NM189 Ingeniørpanservogn – Pansret ingeniørvogn (tysk navn: Pionierpanzer Dachs).
  • NM190 Broleggerpanservogn – Pansret broleggervogn (tysk navn: Brückenlegepanzer Biber).
  • NM217 Bergepanservogn – Pansret bergningsvogn (tysk navn: Bergepanzer Taurus).
  • Minerydderpanservogn (MRPV) (Prøveprosjekt).
  • Gjennombrytningspanservogn (GBPV) (Prøveprosjekt).
  • Minespredepanservogn (MKPV) (Prøveprosjekt).
  • Bakkeforsterkningspanservogn (MKPV) (Prøveprosjekt).

Leopard i Norge[rediger | rediger kilde]

I 1968 ble de første Leopard stridsvogner innkjøpt til Kavaleriet. De ble stasjonert på Trandum leir.

Leopardene utrustet stridsvogneskadronene fra Trøndelag og nordover, med en full stående stridsvogneskadron på Bardufoss, en redusert stridsvogneskadron i Bodø med en tropp avgitt til Andøya og en stridsvogntropp på Porsangmoen (kadretropp for en mobiliseringseskadron) I tillegg fantes den stående Stridsvogneskadron Østlandet med en stående Leopard-tropp og to Leopard-tropper på mobiliseringsbasis.

Fra 1987 ble de selvstendige stridsvogneskadronene samlet i panserbataljoner, etter innkjøp av brukte Leoparder fra Nederland var disse etter hvert fullt oppsatt med Leopard mens stridsvogn M 48A5 som tidligere hadde utrustet stridsvogneskadronene i Sør-Norge ble overført til panserverneskadronene.

Etter anskaffelsen av Leopard 2 ble Leopard 1 gradvis utfaset i løpet av 2000-tallet.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Forsvaret i tall 1999
  2. ^ a b c d e Jane's Armour and Artillery, ISBN 0-7106-1542-6

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Leopard 1 – bilder, video eller lyd