Strandloven

Strandloven er en norsk lovbestemmelse i plan og bygningsloven som har som mål å sikre allmennheten tilgang til strandsonen i hele landet som omfatter alt areal innenfor hundremetersgrensen fra sjø eller vassdrag. Den ble vedtatt som midlertidig strandlov i 1965. I 1971 ble Strandplanloven vedtatt. Den avløst av § 17-2 i plan og bygningsloven av 1985 og er i dag videreført i § 1-8 i plan og bygningsloven av 2008.^[1]

På 60-tallet var det utbredt hyttebygging i strandsonen spesielt i Oslofjorden og langs Sørlandskysten. Ofte manglet kommunene en helhetlig plan for utbygging i disse områdene. Forbudet mot bygging i det såkalte 100-metersbeltet ble derfor innført som en midlertidig lov for at kommunene skulle få tid på seg til å planlegge utbyggingen. Senere ble denne midlertidige loven permanent. I disse områdene er det allikevel blitt en del hyttebygging etter lokal dispensasjon som loven gir adgang til.

Langs resten av kysten og langs innlandsvassdrag er det minimal bygningsmessig utnyttelse av strandsonen.

Friluftslovens §11 regulerer rettigheter og plikter til grunneier og allmennheten i strandsonen der den må betraktes som utmark.^[2]

Sandefjorddommen er en Høyesterettsdom om en relativt stor strandeiendom der bl.a. retten til ferdsel og bruk for allmennheten på de 10 første meterne fra stranden ble fastslått. Oslofjordens Friluftsråd ble opprettet i 1933. Trondheim og Omland friluftsråd ble opprettet i 1936.

Tjømesaken i 2021 dreier seg for en stor del om hvordan strandloven kunne omgås.