Panmunjom

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Stedet hvor våpenhvileforhandlingene for å avslutte Koreakrigen pågikk fra 1951.

Panmunjom (Hangul: 판문점, Hanja: 板門店, McCune-Reischauer: P'anmunjŏm, revidert romanisering: Panmunjeom) er en landsby som ligger på de facto-grensen mellom Nord og Sør-Korea. I 1953 ble våpenhvileavtalen som gjorde en slutt på Koreakrigen signert her.

Bygningen der avtalen ble signert står fremdeles hvor den ble bygd, like nord for grenselinja som går midt i den demilitariserte sonen.

Grensen er ansett som en av de siste rester som følge av den kalde krigen. Samtaler mellom nord- og sørkoreanske myndigheter foregår i de lyseblå bygningene som er plassert i Panmunjom.

Lokalisering[rediger | rediger kilde]

Landsbyen ligger 48 kilometer nordvest for den sørkoreanske hovedstaden Seoul og 10 kilometer øst for den nordkoreanske byen Kaesong og var åsted for møtene til den militære våpenhvilekommisjonen de siste årene av Koreakrigen.

Panmunjom sett fra Sør-Korea mot Nord-Korea.
Panmunjom sett fra Nord-Korea mot Sør-Korea, mens en turistgruppe er på besøk.

De første møtene ble først avholdt i telt på den sørlige siden av veien mellom Kaesong og Seoul på vestbredden av elva Sa'cheon. Landsbyen, som bestod av under ti små hytter, lå på den nordkoreanske siden av veien.

Bygningen ble konstruert av begge sider i løpet av 48 timer. Nord-Korea bidro med arbeidskraft og noe vareleveranser, FN-kommandoen bidro med vareleveranser, generatorer og lys, noe som gjorde det mulig også å arbeide om natta.

De ledende delegatene fra hver side brukte 10 minutter på å signere de 18 kopiene av avtalens to deler på tre språk.

Etter at våpenhvileavtalen var signert, ble det i september 1953 igangsatt arbeid med å etablere et permanent møtested vel en kilometer øst for landsbyen. Området ble hetende Joint Security Area (JSA = felles sikkerhetsområde), og det er der alle møtene mellom Nord-Korea og FN-kommandoen eller Sør-Korea har foregått siden. JSA blir ofte kalt for Panmunjom, noe som altså ikke er korrekt.

Etter krigen ble alle sivile flyttet fra den demilitariserte sonen med unntak av to landsbyer, en på hver siden av grensen. Landsbyen Panmunjom forfalt sakte, men sikkert og er i dag helt borte. Bygningen som ble benyttet for å signere våpenhvileavtalen er senere døpt til Fredsmuseet av Nord-Korea.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

De lille landsbyen Panmunjom var åsted for forhandlingene som førte til at Koreakrigen stanset. Representanter fra FN-kommandoen møtte nordkoreanske og kinesiske representanter fra 1951 til 1953. Samtalene dro ut over flere måneder ettersom partene var uenige om både militære grenser og hvordan krigsfangene skulle behandles, og det var særlig løsningen på det siste spørsmålet som tok tid.

Soldater under FN-kommando som ble tatt til fange av Nord-Korea ble i stor utstrekning mishandlet og utsatt for hjernevasking. For Nord-Korea og Kina var problemet annerledes. Over en tredel av krigsfangene som FN-kommandoen hadde tatt til fange og et større antall kinesere ville ikke bli sendt tilbake til sine hjemland. Sør-Korea stod dessuten absolut på at Korea skulle gjenforenes.

8. juni 1953 ble krigsfangeproblemet løst. De fangene som nektet å vende tilbake til sitt opprinnelige hjemland ble gitt anledning til å leve under nøytral overvåking i tre måneder. Så skulle de som fremdeles nektet å bli sendt tilbake bli satt fri.

Den endelige avtalen ble signert 27. juli 1953. USA, Kina og Nord-Korea kom til enighet om en våpenhvile som satte en stopper for kamphandlingene, men Sør-Korea nektet å signere.

Avtalen sa blant annet at det skulle opprettes en fire kilometer bred demilitarisert sone over den koreanske halvøy, som mer eller mindre fulgte den 38. breddegrad. Tropper og våpen skulle fjernes fra området, som hadde blitt svært befestet mot slutten av krigen. Ettersom Sør-Korea nektet å signere avtalen, er de to koreanske nasjonene fremdeles, teknisk sett, i krig.

USA har hatt soldater stasjonert i Sør-Korea siden andre verdenskrig. I november 2004 startet tilbaketrekningen av vel en tredel av styrken. Samtidig ble de amerikanske soldatenes hovedkvarter i Panmunjom lagt ned, og amerikanske soldaters patruljering langs grensa mor Nord-Korea, avsluttet.

Hendelser[rediger | rediger kilde]

Panmunjom er i sentrum av et av verdens militært og politisk sett mest spente områder. Stedet har vært åsted for flere hendelser som har avstedkommet internasjonal oppmerksomhet

  • Den 18. august, 1976, klokken 1040. En gruppe på fem sivilt ansatte sørkoreanere skal sammen med en sikkerhetsstyrke fra FN-kommandoen inkludert major Arthur G. Bonifas (også leder for FN-kommandoen i JSA), løytnant Mark T. Barrett samt en offiser fra den sørkoreanske hæren (ROKA), hugge ned et stor tre som hinder utsikt mellom to FN-vaktposter. De blir plutselig angrepet av nordkoreanske grensevakter.

Vaktposten som skal få bedre utsikt ligger like ved Bridge of No Return, som fikk sitt navn da frigitte nordkoreanske krigsfanger som ville dra tilbake til Nord-Korea måtte gå over denne brua for å komme hjem. Grensen mellom de to koreanske nasjonene ligger halvveis utpå brua. De nordkoreanske soldatene hadde gjort flere forsøk tidligere på ta til fange personell under FN-kommandoen og over på nordkoreansk side.

Kampene som så fulgte involverte 30 nordkoreanske soldater og 14 soldater tilhørende FN-kommandoen. Bonifas og Barrett ble drept av nordkoreanske soldater som brukte økser og kniver som de flyktende sørkoreanerne slapp fra seg.

  • Den 21. august, 1976, klokken 0700. FN-kommandoen isenesetter en gigantisk militær parade, Operation Paul Bunyan, for å understreke kommandoens rett til å operere fritt og innenfor våpenhvileavtalen på deres egen side av DMZ.
  • Den 23. desember, 1968. Besetningen om bord i det amerikanske spionskipet U.S.S. Pueblo gikk over Bridge of No Return til Sør-Korea da de ble satt fri etter 11 måneders fangenskap.
  • Et antall avhoppninger har også skjedd over årene, en av de siste var en kaptein i Nord-Koreas hær som gikk over grensen mot Sør-Korea 3. februar 1998.
  • En nordkoreansk tunnel konstruert for å infiltrere og muligens invadere Sør-Korea ble funnet vel 4 mil sør sørvest for Panmunjom i 1978. Senere ble tre andre tunneler funnet langs DMZ en stor nok til å kjøre biler igjennom, den siste på 1990-tallet.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]