Den rumenske uavhengighetskrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den rumenske uavhengighetskrigen (1877–1878)
Den rumenske uavhengighetskrigen (1877–1878)
Fra slaget ved Pleven
Dato 18771878
Sted Balkan
Resultat
Russisk seier, Berlin-kongressen
Parter
Russland Det russiske keiserdømmet
Romania Donau-fyrstedømmene
Bulgaria Bulgarske frivillige
Tyrkia Det osmanske rike
Kommandanter
Romania Carol I
Russland Storhertug Nikolaj
Ahmed Muhtar Pasha
Osman Nuri Pașa
Tap
Romania 10 000 omkomne ?
Independenţa României (1912 film)

Den rumenske uavhengighetskrigen ble utkjempet i 1877 mot Det osmanske rike. Den 16. april 1877 signerte Kongedømmet Romania og Det russiske keiserdømmet en avtale i București som innebar at russiske tropper kunne passere gjennom de rumenske landområdene, mot at Russland respekterte integriteten til Romania. Mobiliseringen startet, og om lag 120 000 soldater ble samlet sammen sør i landet for å forsvare seg mot eventuelle fremrykninger fra osmanske styrker fra sørsiden av Donau. Den 24. april 1877 erklærte Russland krig mot Det osmanske riket, og troppene gikk så inn i Romania.

Oversikt[rediger | rediger kilde]

Den 21. mai 1877 erklærte Mihail Kogălniceanu i det rumenske parlamentet uavhengigheten til Romania etter ønske fra det rumenske folket. En dag senere ble en lov signert av fyrste Carol I. Dagen etter avsluttet styresmaktene utbetalingene av skatt til Tyrkia (914 000 lei), og summen gikk i steden til krigsministeren.

I starten ønsket ikke Russland å samarbeide med Romania siden de ikke ville at Romania skulle delta i fredsforhandlingene etter krigen, men russerne møtte svært sterk motstand fra den tyrkiske hæren på 50 000 mann ledet av Osman Pasha ved beleiringen av Pleven (Plevna). Storhertug Nikolaj ba da Carol I om støtte og ba samtidig om den rumenske hæren kunne slå seg sammen med den russiske. Carol I godtok forslaget og tok selv kommandoen over hæren.

Rumenerne vant slaget ved Grivița og Rahova, og den 28. november 1877 kapitulerte Plevna samtidig som Osman Pasha overga byen, garnisonen og sverdet sitt til den rumenske obersten Mihail Cerchez. Etter at Plevna var inntatt returnerte den rumenske hæren til Donau og vant slagene ved Vidin og Smârdan. Den 19. januar 1878 ba Det osmanske riket om våpenhvile, noe som ble akseptert av både Romania og Russland. Romania vant krigen, men tapte om lag 10 000 mann. Uavhengigheten ble anerkjent av Sentralmaktene den 13. juli 1878.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Fredsavtalen mellom Russland og Det osmanske riket ble signert i San Stefano den 3. mars 1878. Russland holdt ikke avtalene i traktaten fra 4. april 1877 om å respektere landegrensene til Romania, men avtalen ble ikke anerkjent av Sentralmaktene, og etter fredsforhandlingene i Berlin i 1878 ble det avgjort at Russland skulle gi Romania sin uavhengighet. Områdene Dobrogea, Danubedelta og Slangeøya (Insula Șerpilor) skulle overføres til Romania, men Russland okkuperte den sørlige delen av Bessarabia (Cahul, Bolgrad og Ismail), som etter Paristraktaten i 1856 fra Krimkrigen ble inkludert i Moldova.

Se også[rediger | rediger kilde]