Kautokeinoopprøret

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For filmatiseringen av dette opprøret, se Kautokeino-opprøret (film).
Kautokeino rundt 1800. Utsnitt fra en gravering av A.F. Skjöldebrand.

Kautokeino-opprøret betegner et samisk opprør i Kautokeino prestegjeld den 8. november 1852 da en gruppe samer gikk til angrep på representanter for det norske samfunnet. Opprørerne drepte handelsmannen og lensmannen i Kautokeino, satte fyr på huset til handelsmannen og pisket sognepresten og husstanden hos presten og handelsmannen.

Opprørerne ble overmannet av andre samer. To av opprørerne ble drept i denne kampen. Siden ble to av lederne henrettet ved halshugning. Opprøret er historisk enestående; konflikt mellom samiske interesser og det norske storsamfunnet har ellers ikke ført til voldelige konflikter med tap av menneskeliv. Etter opprøret fulgte en periode med sterkere assimilering av det samiske folket i Norge.

Filmskaperen Nils Gaup har laget en film om dette opprøret. Denne filmen hadde premiere på kino 18. januar 2008.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Opprøret er utypisk for samisk kultur[1], og det er vanskelig å forstå eller forklare bakgrunnen for opprøret. Men opprøret må ha hatt sammenheng med flere forhold:

Samtidig fikk læstadianerne bukt med alkoholmisbruket, som hadde ført med seg mye sosial nød.

Blant noen av de «omvendte» førte omvendelsen til religiøs fanatisme, slik at de avbrøt gudstjenesten og opptrådte truende mot de «uomvendte». Sommeren 1851 avbrøt en gruppe konfirmasjonsgudstjenesten i Skjervøy. Etter denne uroen ble 22 kvinner og menn dømt til bøter eller fengsel. Lederne for opprørsgruppen ble dømt til lange straffer: Rasmus Rasmussen Spein fikk 2 års straffarbeid, Ellen Aslaksdatter Skum fikk 1 og et halvt år straffarbeid og Mathis Jakobsen Hætta fikk 8 måneders straffarbeid.

Opprørerne kan ha møtt en viss forståelse blant andre samer, men de møtte lite forståelse hos prestene. Ved et tilfelle ble menigheten så grepet av åndelig ekstase at sogneprest Stockfleth slo om seg med stokk og hender for å få folk til sans og samling. Siden hadde han ofte samtaler med «de aandelige», men prestene tuktet de opprørske ved at de som gav uttrykk for avvikende tro ble nektet tilgang til nattverden.

Slaget i Kautokeino[rediger | rediger kilde]

Presten Fredrik Waldemar Hvoslef ble tatt til fange og pisket med bjørkeris under opprøret.

I 1852 hadde en gruppe av de dømte samene samlet seg i en siida sammen med familiene til de som ennå satt fengslet. Søndag 7. november 1852 brøt de opp fra teltleiren og dro mot Kautokeino. I alt var det 35 voksne og 22 barn i opprørsgruppen. Ved midnatt stoppet de i Mortaš, to timers kjøring fra Kautokeino, for å hvile. Samtidig forsøkte de å tvinge Mortaš-folket til å slutte seg til opprørsgruppen.

Neste morgen kom opprørerne til Kautokeino. Først gikk de til angrep på handelsmannen Carl Johan Ruth, brennevinshandleren. Da lensmann Lars Johan Bucht kom til unnsetning, gikk en gruppe til angrep på ham. Begge disse ble drept i kampene. Huset til handelsmannen ble satt fyr på. Husstanden hans ble samlet i prestegården. Her ble sogneprest Hvoslef og folket hans også holdt fanget. Fangene ble pisket med bjørkeris, og bare prestefruen, som var høygravid, ble spart.

I mellomtiden hadde en gruppe samer kommet seg unna og over til Avžži, en mil øst for Kautokeino. Her organiserte de en gruppe som under ledelse av kirkesanger og skolelærer Clemet Gundersen deretter greide å slå ned opprøret og tok opprørerne til fange. To av opprørerne, en mann og en kvinne, ble drept i disse kampene.

Dommen[rediger | rediger kilde]

Noen av opprørerne endte opp i Tukthuset i Trondheim eller Akershus festning, vist på bildet.

14. februar 1854 dømte Høyesterett fem av opprørerne til døden, åtte til livsvarig straffarbeid, elleve til straffarbeid mellom ett og tolv år og fire til kortere fengselsstraffer. Fire av de tiltalte ble frifunnet. Blant de dømte var 17 kvinner og elleve menn.

De dømte var

Dødsstraff ved halshugning[rediger | rediger kilde]

Livsvarig straffarbeid[rediger | rediger kilde]

12 års straffarbeid[rediger | rediger kilde]

6 års straffarbeid[rediger | rediger kilde]

2 års straffarbeid[rediger | rediger kilde]

Andre[rediger | rediger kilde]

Ti andre fikk straffer på inntil et års straffarbeid. Fire ble frikjent, og tre døde før eller under rettssaken.

Resultat[rediger | rediger kilde]

Opprøret sjokkerte både samer og norske myndigheter. Biskop Juell la det moralske ansvaret for opprøret på Lars Levi Læstadius. Læstadius kjente seg dypt krenket av disse beskyldningene, og etter en offentlig granskning konkluderte kong Oscar I med at Læstadius ikke kunne holdes juridisk eller moralsk ansvarlig for den farlige retningen den religiøse bevegelsen hadde tatt i Kautokeino.

Sitat Du morašs / Jákhos Ásllat
bázii árbin / maŋisbohttiide»
«Din sorg / Aslak Jacobsen Hætta
ble igjen som arv / til dine ætlinger
Sitat
Risten Sokki i Bonán bonán soga suonaid (1996)

Opprøret lamslo den samiske opposisjonen mot norske myndigheter. Dommen mot opprørerne markerte starten på en periode med sterkere fornorsking av det samiske folket i Norge.[2]

I dag brukes ofte Kautokeinoopprøret av enkelte samegrupper som et eksempel på opprør mot det norske, mens andre igjen mener det var et resultat av en vekkelsesbevegelse.[trenger referanse] En popularisert fortolkning har hatt en tendens til å nedspille drapene og fremstille det som en martyrdød blant samiske helter. Om denne fremstillingen er det stor dissens.

I de skriftlige nedtegnelser fra samtiden blir det sitert fra fangene at de ville bruke «sverd» til omvendelse, og at motivene utelukkende var religiøse, mens man i populariseringer fremstiller det som en politisk kamp[trenger referanse].

Kautokeino-opprøret i kulturen[rediger | rediger kilde]

Regissøren Nils Gaup har i flere år arbeidet med en filmatisering av opprøret i Kautokeino, se Kautokeino-opprøret (film). Filmen er en skandinavisk samproduksjon med et budsjett på mer enn 50 millioner kroner, og hadde premiere 18. januar 2008. Nils Gaup er selv etterkommer av en av de som deltok i opprøret, og han ønsket å fortelle en historie som han mener aldri er blitt fortalt, om forhistorien for opprøret og den menneskelige delen av det. Selve historien i filmen er omgjort på diverse historiske punkter fra det virkelige opprøret.

Det er også laget skildringer av Kautokeino-opprøret innen andre kunstarter, som musikk, dikt, historiske romaner og billedkunst.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ivar Björklund: The anatomy of a millennarian movement : some organizational conditions for the Sami revolt in Guovdageaidnu in 1852. Acta Borealia 9 (1992) : 2, S. 37-46
  • Georg Gripenstad: Kautokeino 1852 : några tidsdokument Luleå : Tornedalica,1990. – 175 s. (Tornedalica ; nr. 48)
  • Reidar Hirsti: Sameopprøret. – Oslo : Gyldendal, 1994. – 174 s. Bibliografi: s. 174-175. Bokomtale i: Ofelas, 1994 nr 8, s. 8-10.
  • Lars Jakobsen Hætta: En beretning om de religiøse og moralske forhold i Kautokeino før den Læstadianske vækkelse. Oslo, 1924?. – S.: [68]-89. (Bidrag til Finnmarkens kirkehistorie ; 2) Kopi frå: Norvegia sacra vol. III (1924?)
  • Odd Mathis Hætta: Kautokeino-opprøret 1852 : en bibliografi. – Alta, 1986. 19 bl.
  • Nellejet Zorgdrager:. De strijd der rechtvaardigen Kautokeino 1852 : religieus verzet van Samen tegen intern Noors kolonialisme : (with a summary in English) = The battle of the righteous. Kautokeino 1852 / Nellejet Zorgdrager. - Groningen, 1989. - 446 s. + kart : ill., tab.

Idar Kristiansen : Korstog mot Kautokeino , Grøndal & Søns forlag

Hovedkilder for artikkelen[rediger | rediger kilde]

  • Nellejet Zorgdrager:. De rettferdiges strid : Kautokeino 1852 : samisk motstand mot norsk kolonialisme ; oversatt fra nederlandsk av Trond Kirkeby-Garstad. – Nesbru : Vett & viten ; Oslo : i samarbeid med Norsk folkemuseum, 1997. – 558 s. .(Samiske samlinger ; B.18, red.: Ove Pettersen) ISBN 82-412-0300-4

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]