John Vanbrugh

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
John Vanbrugh
John Vanbrugh
John Vanbrugh [1]
Født 24. januar 1664[2]
London
Død 26. mars 1726 (62 år)[3]
Sitt hus i Whitehall
Yrke Arkitekt, forfatter
Nasjonalitet England England
Språk Engelsk
Periode 1700-tallet
Sjanger Lystspill

John Vanbrugh (etternavnet uttales Van-bruh) (24. januar 166426. mars 1726) var en engelsk arkitekt og forfatter av lystspill. Han er kanskje best kjent som designer av Blenheim Palace og Castle Howard. Han skrev to polemiske og frimodige restaurasjonslystspill, The Relapse (Tilbakefall, 1696) og The Provoked Wife (Den forargede hustru, 1697), som begge har blitt favoritter på scenen, men som opprinnelig skrapte store kontroverser.

Vanbrugh var på mange vis en radikal gjennom hele livet. Som en ung mann og som hengiven tilhenger av det politiske konservative partiet Whig var han deltager i en plan å velte kong Jakob II, plassere Vilhelm III på tronen og beskytte det engelske parlamentariske demokrati, farlige foretakender som sendte ham i det fryktede fengselet Bastillen i Paris som en politisk fange. I hans karriere som dramatiker fornærmet han mange grupper i restaurasjonen og det engelske 1700-tallssamfunnet, ikke bare på grunn av den seksuelle åpenheten i sine stykker, men også for deres budskap som forsvarte kvinners rettigheter i ekteskapet. Han ble angrepet av begge grunnene, ble et av hovedmålene til teaterkritikeren og teologen Jeremy Colliers antiteater-pamflett A Short View of the Immorality and Profaneness of the English Stage (Et kort syn på umoralen og bespottelsene i det engelske teater, 1698).

Som arkitekt var han like modig og dristig slik han var i sin tidlige politiske aktivitet og sine skuespill om ekteskapet, og fremmet støtende konservative meninger om emnet. Han representerer barokkstilen i yppig, men tung form. Hans fornemste byggverk er slottet Blenheim Palace (i nærheten av Woodstock i Oxfordshire). Blant hans øvrige verk er slottet Castle Howard, Seaton Delaval og Grimsthorpe, en del av hospitalet i Greenwich og Haymarket-teateret. Hans arkitektur karakteriseres som djerve og kraftfulle, men ofte også smakløse og med rå og banale detaljer.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Vanbrugh ble født i London som fjerde barn av 19, og var den eldste overlevende sønnen av Giles Vanbrugh og dennes hustru Elizabeth, enke etter Thomas Barker (som Vanbrughs mor hadde den første av hennes tyve barn, Vanbrughs eldre halvsøster Elizabeth), og datter av sir Dudley Carleton, av Imber Court, Thames Ditton, i Surrey. Vanbrugh vokste opp i Chester hvor hans familie var blitt fordrevet grunnet et større pestutbrudd i London i 1665.[4]

En moderne biograf som Kerry Downes har vært skeptisk til tidligere historikere påstander om hans bakgrunn i lavere middelklasse og har vist at en hentydning fra 1700-tallet om at faren Giles Vanbrugh «kan ha vært en «sukkerbaker» (sugar-baker)» har blitt misforstått. «Sugar-baker» antyder rikdom ettersom begrepet ikke referer til en som produserer sukkertøy, men en som eier et sukkerhus, det vil si en fabrikk som raffinerte råsukker fra Barbados. Sukkerraffinering ville normalt ha vært kombinert med sukkerhandel, noe som var en lukrativ forretning. Downes fremmet et eksempel på et slikt hus i Liverpool som ble beregnet til føre inn 40 000 pund årlig i handel fra Barbados, noe som ved eksempel kaster nytt lys over Vanbrughs sosiale bakgrunn, og ganske forskjellig fra det bilde av sukkertøybutikk i en bakgate i Chester slik det ble framstilt i et maleri av Leigh Hunt i 1840 og gjentatt i senere redegjørelser.

For å kunne tilbakevise myten om Vanbrughs beskjedne bakgrunn benyttet Downes store anstrengelser i forske på hans bakgrunn, undersøkte familien og deres forbindelser til hans fire besteforeldre: Vanbrugh, Jacobs ellers Jacobson, Carleton, og Croft, summerte opp det karakteristiske til hver slektslinje og konkluderte at langt unna å være en lav middelklassebakgrunn slektet Vanbrugh tilbake til engelsk-flamske, protestantiske handelsmenn som bosatte seg i London på 1500- og 1600-tallet, lavere hoffmenn, og lavadelige godseiere. Det komplekse nett av slektskap som Downes' forskning avslørte viste at isteden for å komme fra en uklar bakgrunn hadde Vanbrugh bånd til mange Englands ledende handelsfamilier, lav- og adelige familier. Disse båndene avslørte dedikerte protestantiske og tidvis radikale miljø som var med på å forme Vanbrughs egne politiske meninger. De ga ham også et omfattende slektsnettverk som var tilstede i alle deler av hans omfattende karriere: arkitektonisk, seremonielt, dramatisk, militært, politisk og sosialt.

Sett i denne sammenhengen, selv om han tidvis har blitt sett på som en merkelig eller ukvalifisert utnevnelse til College of Arms, den offisielle engelske heroldsmyndigheten, er det ikke overraskende, gitt de sosiale forventningene på hans tid, at ved avstamning var hans akkreditiver solide. Hans forfedre, både flamske/nederlandsk og engelske, hadde rett til å bære våpenskjold, og deres våpenskjold kan bli ettersporet i tre av fire tilfeller, noe som viser at Vanbrugh var av adelig avstamming (Jacobson, av Antwerpen og London (familien til hans bestemor Maria på farsiden, datter av Peter, bror til Philip Jacobson, juvelér og pengelåner til etterfølgende engelske konger som Jakob I og Karl I, og finansierte det andre Virginia-selskapet og Det britiske Ostindiske kompani); Carleton, av Imber Court; Croft, av Croft Castle, Herefordshire).

Etter å ha vokst opp i en stor husholdningen hos sine foreldre i Chester (12 barn av hans mors andre ekteskap overlevde barndommen), er spørsmålet hvordan Vanbrugh tilbrakte årene fra han var 18 til 22 år etter at han var ferdig med skolen, noe som lenge var et mysterium. En grunnløs hentydning var at han studerte arkitektur i Frankrike (hevdet som et faktum i Dictionary of National Biography). I nyere tid har imidlertid Robert Williams vist i en artikkel[5] at Vanbrugh var i India i løpet av del av denne tiden i arbeid for det Ostindiske kompaniet ved deres handelsstasjon i Surat i Gujarat. For resten av hans liv nevnte Vanbrugh aldri denne erfaringen i sine skrifter. Forsker har debattert om det er bevis for hans opplevelse av indisk arkitektur kan spores i noen av hans arkitektoniske formgivning.

Bildet av en ungdom med gode forbindelser er styrket av det faktum at Vanbrugh i 1686 tok en offisers kommisjon ved hans fjerne slektning jarlen av Huntingdons regiment.[6] Ettersom kommisjonen var som kommanderende offiser viser hans posisjon at han hadde det slektsnettverket som var nødvendig for en ung mann som ville fram i verden. Det er verd å merke seg at til tross for de fjerne adelige slektningene og den lukrative sukkerhandelen hadde Vanbrugh tilsynelatende aldri senere i livet større kapital å satse på forretningseventyr som Haymarket-teateret, men måtte alltid støtte seg på lån og hjelpere. At han fikk tolv barn å underholde kan forklare den gjeld han opptok og som plaget ham hele livet.

Politisk aktivisme og Bastillen[rediger | rediger kilde]

Det beryktede franske statsfengselet Bastillen hvor Vanbrugh ble internert.

Fra 1686 arbeidet Vanbrugh i skjul som agent og spilte en rolle i å fremme en bevæpnet invasjon av Vilhelm av Orange, avsette Jakob II av England, og deltagelsen i den ærerike revolusjon i 1689. Han demonstrerte således en intens identifikasjon med Whig-partiets sak for parlamentarisk demokrati, noe han forble opptatt av resten av livet. Da han kom tilbake med Vilhelm av Oranges beskjeder fra Haag ble Vanbrugh arrestert i Calais, anklaget for spionasje (noe Downes konkluderte var oppdiktet) i september 1688, to måneder før Vilhelm invaderte England. Vanbrugh forble i fransk fengsel i fire og et halvt år, deler av tiden i Bastillen i Paris, før han ble løslatt i bytte for en fransk politisk fange. Hans liv er skarpt halvert ved denne fengselserfaringen som han gikk i 24 år gammel og var 29 år da han kun ut, etter som Downes sier det, tilbrakt halve hans voksne liv i fangenskap. Det synes å ha etterlatt ham med en varig avsmak for det franske politiske system, men dog med en interesse for komiske dramatikere og fransk arkitektur.

Det hyppig gjentatte påstanden at Vanbrugh skrev deler av hans komedie Den forargede hustru i Bastillen er basert på hentydninger i noen langt senere memoarer og blir stort sett betvilt av moderne forskere (se McCormick). Etter å ha blitt løslatt fra Bastillen tilbrakte han tre måneder i Paris, fri til bevege seg rundt, men forhindret til å forlate landet, og med enhver mulighet til å se en arkitektur «uten parallell i England i skala, framsyning, rikdom, smak og raffinement».[7] Han fikk tillatelse til reiste tilbake til England i 1693, og tok del i et sjøslag mot franskmennene i Camaretbukta på nordkysten av Bretagne i 1694. Ved et punkt på midten av 1690-tallet, det er kjent nøyaktig når, byttet han ut sitt militærliv for teaterlivet i London.

Politisk liv[rediger | rediger kilde]

London[rediger | rediger kilde]

Vanbrughs karriere i London var mangfoldig og variert og besto av å skrive skuespill, gjøre arkitektur og forsøk på å kombinere i disse interessene. En kronologisk oversikt over hans overlappende prestasjoner og forretningseventyr er forvirrende, selv til Vanbrugh selv.

Kit-Cat Club[rediger | rediger kilde]

Vanbrugh var hengiven til partiet Whig og var også medlem av partiets Whig Kit-Cat Club, en politisk klubb med sterke politiske og litterære tilknytninger og som hadde møter i vertshuset Trumpet i London, og ved Water Oakley ute på landet i Berkshire. Vanbrughs sjarm og talent for vennskap, noe hans samtidige nevnte gjentatte ganger, gjorde ham til en av de mest populære medlemmene. Mange kunstnere og forfattere møttes her (William Congreve, Joseph Addison, Godfrey Kneller), foruten politikere (hertugen av Marlborough, Charles Seymour, jarlen av Burlington, Thomas Pelham-Holles, sir Robert Walpole) og Richard Temple, 1. vicomte Cobham, som ga Vanbrugh flere arkitektoppdrag ved Stowe.

Politisk fremmet klubben whigenes saker om et sterkt parlament, et begrenset monarki, motstand mot Frankrike, og en protestantisk etterfølgelse til tronen. Dog presenterte medlemmene klubben alltid som et spørsmål om middager og festligheter, og denne omtalen har siden blitt videreført til historien. Forskeren Downes har derimot foreslått at klubbens opprinnelse går tilbake til før den ærefulle revolusjonen i 1689 og at dens politiske betydning var langt større før den ble offentlig kjent i 1700 da tiden var blitt roligere og mer preget av whigene. Downes har fremmet en rolle av de tidlige klubbmøtene i den militære invasjonen til Vilhelm av Orange og den ærefulle revolusjonen. Horace Walpole, sønn av Kit-Cat-medlemmet sir Robert Walpole, hevdet at de respektable middelaldrende klubbmedlemmene i var opprinnelig «i virkeligheten de patrioter som reddet Britannia», med andre ord det drivende kraften bak den ærefulle revolusjonen. Hemmelige grupper tenderer til å være dårlig dokumentert, og denne skissen av klubbens forhistorie kan derfor ikke bli bevist, men den unge Vanbrugh var i 1688 en del av et hemmelig nettverk som arbeidet aktivt for Vilhelms invasjon. Om klubbens røtter gikk så langt tilbake er det fristende å spekulere i at Vanbrugh ble medlem ikke bare for dens selskapelighet, men for å være sammen med gamle venner og medkonspiratører. En helt for saken som hadde sittet flere år i fransk fengsel ville selvsagt ha vært ønsket varmt velkommen.

Haymarket-teateret[rediger | rediger kilde]

I 1703 begynte Vanbrugh å kjøpe tomter og signerte avtaler med bakmenn som ga finansiell prosjektstøtte for å bygge et nytt teater i Haymarket, tegnet av ham selv og for å bli brukt som en skuespillers samvirkelag ledet av Thomas Betterton. Vanbrugh og hans kompanjong William Congreve håpet at denne virksomheten ville forbedre sjansene for lovlig teater i London. Disse hadde vært truet fra mer fargerike former for underholdning som opera, sjonglering, pantomime (introdusert av John Rich), dyreshow, reisende dansetropper, og besøk fra berømte italienske sangere. De håpet også å tjene penger, og Vanbrugh kjøpte optimistisk opp hele skuespillerselskapet og gjorde seg selv til eneeier. Han var nå bundet til å betale lønn til skuespillerne, og lede teateret, noe som var risikabelt da han ikke hadde lignende erfaring fra før. Den mer praktiske Congreve begynte å trekke seg fra prosjektet mens Vanbrugh måtte strekke seg i flere retninger, lede et teater og samtidig lede byggingen av Blenheim, et prosjekt som etter juni 1705 ofte tvang ham ut av byen.

Ikke overraskende under disse omstendigheten viste hans ledelse av Queen's Theatre i Haymarket «tallrike tegn på forvirring, dårlig effektivitet, tapte muligheter, og dårlig bedømmelse», i henhold til Milhous. Etter å ha brent fingrene som teaterdirektør frigjorde Vanbrugh svært kostbart med å selge forretningen i 1708 uten å få den formodete prisen. Han hadde plassert store beløp, hans egne og lånte, i teaterselskapet, noe han aldri klarte å dekke, og det ble bemerket av hans samtidige at han fortsatte å betale skuespillernes lønninger helt og holdent og i rett tid mens de arbeidet for ham, akkurat som han alltid betalte de arbeiderne som han leide for byggoppdrag. Han synes aldri å ha forfulgt de som skyldte ham penger, og gjennom hele hans liv kan hans finanser best beskrives som vaklende.

College of Arms[rediger | rediger kilde]

Vanbrughs introduksjon og avansement i College of Arms har forblitt et omstridt emne. Den 21. juni 1703 ble det nå nedlagte embetet Carlisle Herald fornyet for Vanbrugh. Denne utnevnelsen ble fulgt av en forfremmelse til posten som Clarenceux King of Arms i mars 1704. I 1725 solgte han dette embetet til Knox Ward og fortalte en venn at han hadde forlot for håndpenger for noe han hadde fått som spøk.[8]

Ekteskap og død[rediger | rediger kilde]

I 1719 giftet Vanbrugh seg med Henrietta Maria Yarborough av Heslington Hall i kirken St Lawrence Church i York. Hun var 22 år gammel mot hans 55 år. Til tross for aldersforskjellen var dette tilsynelatende et lykkelig ekteskap som produserte to sønner. I motsetningen til de frilynte heltene og snobbene i hans skuespill var hans eget liv helt uten personlige skandaler.

Vanbrugh døde av «astma» i 1726 i det beskjedne huset han hadde tegnet og bygget for seg selv i 1703 på ruinene av Whitehall Palace, og som Jonathan Swift spottet som «en gåsepai». Hans gifte liv ble derimot stort tilbrakt i Greenwich, som den gang ikke ble betraktet som en del av London, i huset på Maze Hill som i dag er kjent som Vanbrugh Castle, et miniatyr av skotsk tårnhus tegnet av Vanbrugh i hans tidligste arkitektkarriere.

Skuespill[rediger | rediger kilde]

Skuespiller Colley Cibbers komedie Love's Last Shift, or Virtue Rewarded inspirerte Vanbrugh til å skrive The Relapse, or, Virtue in Danger.
Thomas Betterton spilte rollen som sir John Brute i The Provoked Wife. Bettertons evner som skuespiller ble raust berømmet av Samuel Pepys, Alexander Pope, Richard Steele og Colley Cibber.
Elizabeth Barry var en feiret tragedieskuespillerinne som ga dybde til lady Brute i Vanbrughs komedie The Provoked Wife.
Anne Bracegirdle, Bellinda i The Provoked Wife, spilte ofte den komiske halvparten av den kontrasterte tragisk/komisk heltinneparet sammen med Elizabeth Barry.

Vanbrugh kom til London på en tid da det var skandale og interne stridigheter i Londons eneste teaterselskap etter en langvarig konflikt mellom gjerrig ledelse og misfornøyde skuespiller. Denne konflikten toppet seg da mange av skuespillerne marsjerte ut. En ny komedie ble satt opp med de gjenværende i januar 1696, Colley Cibbers Love's Last Shift, hadde en sluttscene som i Vanbrughs kritiske sinn krevde en oppfølger, og han kastet seg inn i striden for å bevise det.

The Relapse[rediger | rediger kilde]

Colley Cibbers beryktete tårefarse Love's Last Shift, Or, Virtue Rewarded ble skrevet og satt opp i midten av en teaterstrid. Londons eneste og vanstyrte teatersekskap, kjent som United Company, ble delt i to i mars 1656 da de eldre skuespillerne startet deres eget skuespillersamvirke, og den neste sesongen var en bitter rivalisering mellom de to selskapene.

Cibber, en uanselig ung skuespiller fortsatt ansatt i moderselskapet, grep øyeblikket av unikt behov for nye skuespill og fremmet sin egen karriere på to fronter ved å skrive et skuespill med en stor, fargesprakende rolle for seg selv. Støttet opp av Cibbers egen uhemmete spill ble publikum henført. I den seriøse delen av skuespillet blir hustruens tålmodighet satt på prøve av en ektemann hinsides kontroll, en libertiner av restitueringstiden, og den perfekte hustru blir feiret og belønnet i en klimatisk sluttscene hvor den utro ektemann kneler for henne og uttrykker sine store anger.

Love's Last Shift har ikke blitt satt opp på nytt siden begynnelsen av 1700-tallet og blir i dag lest kun av de mest dedikerte forskere som tidvis har uttrykt avsmak for dens forretningslignende kombinasjon av fire eksplisitte sexhandlinger. Om Cibber faktisk bevisst forsøkte å appellere til det libertinske og respektable Londonpublikumet var det en suksess.

Vanbrughs vittige oppfølger The Relapse, Or, Virtue in Danger, tilbudt til United Company kun seks uker senere, setter spørsmål ved rettferdigheten til kvinners posisjon i ekteskapet. Han sendte nye seksuelle fristelser i vegen, ikke bare for den reformerte ektemann, men også for den tålmodige hustru, og tillot dem å reagere på en mer troverdig og langt mindre forutsigbar måte enn i deres opprinnelige kontekst, og ga således de flate figurene fra Love's Last Shift en dimensjon som i det minste en del kritikere er villig til å betrakte som psykologisk (se Hume).

The Provoked Wife[rediger | rediger kilde]

Vanbrughs andre komedie, The Provoked Wife, fulgte kort tid etter, også satt opp det opprørske teaterselskapet. Dette stykket er forskjellig i tone fra det hovedsakelige farseaktige The Relapse og tilpasset skuespillernes større skuespillerdyktighet enn hva de i moderselskapet hadde. Vanbrugh hadde god grunn til å tilby sitt andre stykke til det nye selskapet, som hadde fått en utmerket start ved premieren av Congreves Love For Love, det største teatersuksessen i London på årevis. Skuespillernes samvirke hadde etablerte stjerner og Vanbrugh spesialskrev sitt stykke slik at det fremmet deres spesialiteter. Mens The Relapse hadde vært skrevet slik at det kunne bli håndtert av amatører og mindre skuespillertalenter kunne han nå stole på allsidigheten til profesjonelle som Thomas Betterton, Elizabeth Barry, og den kommende unge stjernen Anne Bracegirdle til yte rettferdighet til hans figurer, gi dem dybde og nyaner.

The Provoked Wife er en komedie, men Elizabeth Barry som spilte den misbrukte hustru var særlig berømt for sine tragedier, og hun kraft og dyktighet til å bevege publikum til medynk og tårer. Barry og den yngre Bracegirdle hadde ofte arbeidet sammen som et tragisk/komisk heltinnepar for å føre publikum inn i opplevelsen av følelsesmessige tragisk/komisk berg- og dalbane som var typisk for restitueringstidens drama. Vanbrugh dro fordel av dette skjemaet og disse skuespillerne for øke publikums sympati for den ulykkelige gifte lady Brute og hennes niese Bellinda (Bracegirdle), og særlig stjernerollen til sir John Brute, den brutale ektemann (Betterton), en rolle som ble betraktet som et høydepunkt i hans teaterkarriere. The Provoked Wife var noe så uvanlig som et problemdrama i restitueringstiden. Handlingens forutsetning, at en hustru fanget i et ulykkelig ekteskap kan betrakte å enten forlate det eller ta til seg en elsker, noe som forarget deler av samtidens samfunn.

Arkitekt[rediger | rediger kilde]

Som arkitekt (eller surveyor som samtidens tittel var) er det antatt at Vanbrugh ikke hadde noen formell utdannelse (se Tidlig liv overfor). Hans mangel på erfaring ble kompensert av hans ufeilbare øye for perspektiv og detaljer og hans nære arbeidsforhold med Nicholas Hawksmoor. Sistnevnte, en tidligere medarbeider av sir Christopher Wren, ble Vanbrughs medarbeider i mange av hans mest ambisiøse prosjekter, inkludert Castle Howard og Blenheim. I løpet av hans rundt 30 år som praktiserende arkitekt tegnet og arbeidet Vanbrugh på tallrike bygninger. Mer ofte enn ikke var hans arbeider en ombygging eller remodellering, slik som Kimbolton Castle, hvor han måtte følge instruksjonene til hans patron. Som konsekvens er disse husene, som ofte har Vanbrugh oppført som deres arkitekt, ikke typisk for Vanbrughs egne arkitektoniske konsepter og ideer.

Vanbrughs valgte stil var barokken som hadde spredt seg over hele Europa i løpet av 1600-tallet, fremmet av blant annet Bernini og Le Vau. Det første barokke landlige huset som ble bygget i England var Chatsworth House tegnet av William Talman tre år før Castle Howard. Det var en konkurranse for å få oppdraget for Castle Howard, og den uerfarne klarte forbausende å få oppdraget framfor den profesjonelle, men mindre sosiale Talman. Vanbrugh grep sjansen og framkalte europeisk barokks metamorfose til en finurlig, bortimot underdrevet versjon som ble kjent som engelsk barokk. Tre av Vanbrughs design har fungert som milepæler for å evaluere denne prosessen:

  1. Castle Howard, bestilt i 1699;
  2. Blenheim Palace, bestilt i 1704;
  3. Seaton Delaval Hall, påbegynt i 1718.

Arbeid under utvikling på hver av disse prosjektene overlappet i det neste, noe som ga en naturlig progresjon av tanker og stil.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Godfrey Knellers Kit-cat portrett, i dag i National Portrait Gallery (NPG3231)
  2. ^ Beard, Geoffery (1986): The work of John Vanbrugh, s. 70.
  3. ^ Beard, Geoffery (1986): The work of John Vanbrugh, s.. 73.
  4. ^ Vanbrughs familiebakgrunn og ungdom fra før han ble en offentlig kjent person har i århundrer støttet seg på rykter, folkesnakk og anekdoter. Kerry Downes har vist i sin veldokumenterte moderne biografi (1987) at selv Encyclopædia Britannica og Dictionary of National Biography gjentok tradisjoner fra 1700- og 1800-tallet som opprinnelige tilbød gjetninger som hadde festet seg som «fakta» over tid. Denne redegjørelsen gir derfor flere ulikheter mellom de overnevnte leksikon og denne framstillingen som er basert på forskningen til Downes (1987) og McCormick (1991).
  5. ^ Williams, Robert: «Vanbrugh's Lost Years», TLS, 3. september 1999
  6. ^ Summerson, J.: Architecture in Britain 1530-1830 (Yale 1993), ss.252
  7. ^ Downes, 75
  8. ^ «got leave to dispose in earnest, of a place I got in jest», sitert fra The Complete Works of Sir John Vanbrugh, red. G. Webb, Volume 4: The letters (1928), 170.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Berkowitz, Gerald M. (1981): Sir John Vanbrugh and the End of Restoration Comedy, Editions Rodopi, ISBN 978-90-6203-503-8.
  • Beard, Geoffery (1986): The work of John Vanbrugh. Batsford. ISBN 0-7134-4678-1.
  • Boswell, James (11. august 2004): Boswell's London Journal, 1762-1763, Yale Editions of the Private Papers of James Boswell, 2. utg. Edinburgh University Press. ISBN 0-7486-2146-6.
  • Bryson, Bill (2010): At Home: A Short History of Private Life. Doubleday. ISBN 0-385-61917-0. Også i norsk utgave som Hjemme. En kort historie om de nære ting, Oslo 2012, oversatt av Gunnar Nyquist,
  • Cibber, Colley (først utgitt 1740, Everyman's Library red. 1976): An Apology for the Life of Colley Cibber. London: J. M. Dent & Sons.
  • Cordner, Michael: "Playwright versus priest: profanity and the wit of Restoration comedy". In Deborah Payne Fisk (red.) (2000): The Cambridge Companion to English Restoration Theatre, Cambridge: Cambridge University Press.
  • Cropplestone, Trewin (1963): World Architecture. Hamlyn.
  • Dal Lago, Adalbert (1966): Ville Antiche. Milan: Fratelli Fabbri.
  • Dobrée, Bonamy (1927): Introduction to The Complete Works of Sir John Vanbrugh, vol. 1. Bloomsbury: The Nonesuch Press.
  • Downes, Kerry (1987): Sir John Vanbrugh:A Biography. London: Sidgwick and Jackson.
  • Green, David (1982): Blenheim Palace. Oxford: Alden Press.
  • Halliday, E. E. (1967): Cultural History of England. London: Thames and Hudson.
  • Harlin, Robert (1969): Historic Houses. London: Condé Nast.
  • Hart, Vaughan (2008): Sir John Vanbrugh: Storyteller in Stone, London and New Haven: Yale University Press.
  • Hume, Robert D. (1976): The Development of English Drama in the Late Seventeenth Century. Oxford: Clarendon Press.
  • Hunt, Leigh (red.) (1840): The Dramatic Works of Wycherley, Congreve, Vanbrugh and Farquhar.
  • Milhous, Judith (1979): Thomas Betterton and the Management of Lincoln's Inn Fields 1695—1708. Carbondale, Illinois: Southern Illinois University Press.
  • McCormick, Frank (1991): Sir John Vanbrugh: The Playwright as Architect. University Park, Pennsylvania: Pennsylvania State University Press.
  • Vanbrugh, John (1927): The Complete Works, vols 1–5 (ed. Bonamy Dobée and Geoffrey Webb). Bloomsbury: The Nonesuch Press.
  • Watkin, David (1979): English Architecture. London: Thames and Hudson.
  • Whistler, Laurence (1938): Sir John Vanbrugh, Architect & Dramatist, 1664–1726. London.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]