Politisk rehabilitering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Rehabilitering menes i politisk betydning at det blir tilbakeført rettigheter eller status til en person (eller gruppe mennesker) i form av statsborgerlige rettigheter som har vært fratatt dem.

Denne rehabiliteringen skiller seg fra annen oppreisning ved at den er betinget ut fra den anklagedes politiske holdning, og uten at det har vært bevist at det har vært brudd på sivil eller militær straffelov eller at de påførte ulempene på annen måte har vist seg å ha vært rimelige.

Historisk bruk av politisk rehabilitering[rediger | rediger kilde]

Politisk rehabilitering er særlig kjent fra Sovjetunionen og andre diktaturstater etter at politisk aktive personer, grupper eller folkegrupper har falt i unåde. I Sovjetunionen kunne personer straffes for politiske ytringer med fengsel, konsentrasjonsleir, utestengning fra partiet eller organisasjoner og forvisning. Kjente personer som ble rehabilitert er Andrej Sakharov og Władysław Gomułka.

Dømte krigsfanger blir ofte rehabilitert etter avsonet straff. Nazi-Tysklands siste statssjef, Karl Dönitz, ble overveiende rehabilitert før sin død.

Men også i religiøse samfunn som den katolske kirke har paven rehabilitert personer som tidligere hadde vært bannlyst eller dømt ut fra sine kirkelige rettigheter.

Politisk rehabilitering i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge ble NS-dømte som fikk fradømt sin f.eks. stemmerett som en del av sin straff, rehabilitert da de fikk sine statsborgerlige rettigheter tilbake.

Partisanene i Øst-Finnmark er blitt omtalt som rehabilitert[1] da kong Harald i sin tale i Kiberg under signingsferden den 3. august 1992 ga uttrykk for at partisanene hadde blitt urettmessig behandlet etter krigen.[2] Partisanene som på grunn av sin politiske tilknytning til Sovjetunionen; såvel som til de norsketniske samfunnene på Fiskerhalvøya; hadde tjenestegjort på sovjetisk side under andre verdenskrig og ble under den kalde krigen sett på av norske myndigheter som landsforrædere og overvåket av Politiets overvåkingstjeneste helt frem til omkring 1980, noe som bl.a. medførte store vanskeligheter for dem og deres familiemedlemmer å få jobb i det offentlige. Det finnes også eksempler på at de tidligere partisanene mistet sivilt arbeid så sent som på 1950-tallet.[3] I tillegg ble kibergværinger som var slektninger, oftest barn, av kommunister og andre kibergværinger som POT feilaktig mistenkte slike sympatier også utsatt for samme overvåking.[4]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Morten Jentoft: Mennesker ved en grense, ISBN 978-82-05-35337-4, 2005
  2. ^ Kongehuset.no: H.M. Kongens tale ved partisanbautaen i Kiberg, 3. august 1992
  3. ^ Partisanen Håkon Sneve fra Sør-Varanger mistet jobben ved Bjørnevatn gruver i 1955 etter at AP-representanter hadde anmodet direktøren om dette.
  4. ^ Utposten: Paranoide vrangforestillinger?