Greven av Monte Cristo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Mal:Kildeløs

For den norske miniserien fra 1965, se Greven av Monte Cristo (TV-serie)
Greven av Monte Cristo
Le comte de Monte Cristo
Forfatter/e Alexandre Dumas
Utgitt 1844

Greven av Monte Cristo (Le comte de Monte Cristo) er en roman av den franske forfatteren Alexandre Dumas, utgitt i 1844. Faren Thomas Alexandre Dumas opplevelser dannet trolig grunnlag for historien.[1]

Handlingen[rediger | rediger kilde]

I 1815 returnerer den 19 år gamle Edmond Dantès, en styrmann, til Marseille som konstituert kaptein. Hjemme venter hans far og hans forlovede, Mercédès. Den tidligere kapteinen, Leclère (som støtter Napoléon Bonaparte), har bedt Dantès levere to ting; en pakke til Maréchal Bertrand (som er i eksil med Napoleon på Elba) og et brev fra Elba til en ukjent mann i Paris. Hans «perfekte» liv gjør imidlertid noen av hans såkalte venner sjalu, og Fernand (Mercédès’ fetter og Dantès rival på kjærlighetsfronten) og Danglars (som er sjalu på Dantès' forfremmelse) sender et anonymt brev der de beskylder ham for å være en forræder. Villefort, statsadvokaten i Marseille, som vanligvis er en rettferdig mann, ødelegger brevet fra Elba fordi det er adressert til hans far, som er en bonapartist, og han er redd for at det vil skade hans karriere. Han dømmer derfor Dantès til livstid i fengsel uten en rettssak.

Dantès sitter 14 år i fengsel på Château d’If, der han blir venner med Abbed Faria, («den gale presten»), en medfange som forsøker å grave seg ut i frihet og som hevder å vite om en skatt han tilbyr seg å dele med vokterne om de slipper ham ut. Faria gir Dantès en omfattende utdannelse, og han forklarer også hvordan Danglars, Fernand og Villefort alle hadde sin egen grunn til å ønske Dantès i fengsel. Etter flere års vennskap, og med vissheten om at han snart skal dø, forteller Faria hvor skatten er, på Monte Cristo. Etter Farias død forkler Dantès seg som liket og rømmer til en nærliggende øy, der han blir reddet av et smuglerskip. Etter å ha jobbet med smuglerne i flere måneder drar han til Monte Cristo. Dantès later som han er skadet og overbeviser smuglerne om å etterlate ham midlertidig på Monte Cristo, og finner deretter fram til stedet der skatten er gjemt. Etter å ha funnet skatten drar han tilbake til Marseille, der han finner ut at faren hans har dødd i fattigdom. Han kjøper en yacht, gjemmer resten av skatten om bord og kjøper både øyen Monte Cristo og tittelen greve av de toskanske myndighetene.

Etter å ha returnert til Marseille planlegger Dantès hevn, men han hjelper først flere som var snille mot ham før han ble fengslet. Mens han reiser som Abbed Busoni møter han Caderousse, som nå lever i fattigdom, hvis innblanding kanskje kunne reddet Dantès fra fengsel. Dantès finner ut at alle hans andre fiender har blitt rike etter at han ble forrådt. Han gir Caderousse en diamant som enten kan være en sjanse til å få livet på rett kjøl eller en felle som vil lede til hans ruin. Caderousse dreper juveleren som han selger diamanten til og blir dømt til å være galeislave for resten av livet. Dantès, forkledd som den engelske Lord Wilmore, hjelper ham å rømme og gir ham en ny sjanse til å gjøre seg fri. Caderousse velger å ikke ta den, og blir yrkeskriminell. Etter å ha funnet ut at hans tidligere arbeidsgiver Morrel er på randen av konkurs kjøper Dantès, forkledd som en kontorist, Morrels gjeld og gir ham tre måneders betalingsutsettelse. På slutten av de tre månedene har ikke Morrel noen mulighet til å betale det han skylder og skal til å begå selvmord da han får høre at all gjelden er betalt og at et av skipene hans har returnert med full last, i hemmelighet gjenoppbygget og lastet av Dantès.

10 år senere, forkledd som den rike greven av Monte Crissto tar Dantès hevn over de tre mennene som var ansvarlige for hans urettferdige fengsling: Fernand, som nå er greve De Morcerf og Mercédès’ ektemann, Danglars, nå en rik bankier og Villefort, som nå bor i Paris. Greven dukker først opp i Roma, der han blir kjent med baron Franz d’Épinay og vicomte Albert de Morcerf, Mercédès’ og Fernands sønn. Dantès flytter til Paris, og ved hjelp av Albert de Morcerfs introduksjon blir han byens store samtaleemne. Ved hjelp av sin kunnskap og retoriske evner synes til og med hans fiender, som ikke gjenkjenner ham, at han er sjarmerende og på grunn av hans status ønsker de alle hans vennskap. Han blender også de taktløse Danglars med sin tilsynelatende endeløse rikdom, og greven gir ham kreditt på 6 000 000 franc. Dantès manipulerer obligasjonsmarkedet og ødelegger raskt en stor del av Danglars’ formue. Resten forsvinner raskt i mystiske konkurser, betalingsutsettelser og mer uhell på aksjebørsen.

Villefort hadde tidligere en affære med Madame Danglars, og hun ble gravid og fødte barnet i huset han bodde i på den tiden. Han trodde barnet var dødfødt og forsøkte i skjul å begrave det i en boks på eiendommen. Mens han gjør dette blir han imidlertid knivstukket av Bertuccio, sin erkefiende, som reddet barnet og oppdro ham. Bertuccio gav barnet navnet «Benedetto». Greven får høre denne historien av Bertuccio, som hadde blitt hans tjener. Han kjøper det samme huset og holder et middagsselskap der han blant annet inviterer Villefort og Madame Danglars. Under middagen forteller greven at han under arbeid i hagen hadde funnet en boks som inneholdt levningene av et spedbarn og at han hadde underrettet myndighetene om saken så de kunne etterforske den. Dette forvirrer Villefort, for han vet at spedbarnet ikke ble begravd og dermed kan ikke grevens historie være sann, men det gjør ham også urolig fordi greven kanskje vet om hans tidligere affære med Madame Danglars og kanskje håner ham.

I mellomtiden har Benedetto vokst opp og blir kriminell og dømt til å være galeislave med Caderousse. Etter å ha blitt satt fri av «Lord Wilmore» blir Benedetto støttet av greven til å ta identiteten «visegreve Andrea Cavalcanti», og greven introduserer ham for den parisiske sosieteten under middagsselskapet, der verken Villefort eller Madame Danglars aner at Andrea er deres antatt døde sønn. Andrea innynder seg så hos Danglars og de lover bort sin datter Eugéne til ham. Caderousse presser Andrea for penger og truer med å avsløre hans fortid. Etter å ha blitt trengt opp i et hjørne av «abbed Busoni» mens han forsøkte å bryte seg inn i grevens hus trygler Caderousse om å få en ny sjanse, men Dantès bemerker bistert at Caderousse ikke endret seg de to siste gangene han gjorde det. Han tvinger Caderousse til å skrive et brev til Danglars der han avslører visegreve Cavalcanti som en bedrager og lar Caderousse forlate huset, men idet Caderousse forlater eiendommen blir han stukket i ryggen av Andrea. Caderousse klarer på dødsleiet å diktere og signere en erklæring der han identifiserer sin drapsmann, og greven avslører sin sanne identitet for Caderousse like før Caderousse dør.

Flere år tidligere ble Ali Pasha, herskeren av Yanina, forrådt til tyrkerne av Fernand. Etter hans død ble hans kone Vasiliki og hans datter Haydée solgt som slaver. Haydée ble funnet og reddet av Dantès, og hun ble grevens myndling. Greven manipulerer Danglars slik at de undersøker hendelsen, som blir publisert i en avis. Som et resultat av dette blir Fernand stilt for retten for sine handlinger. Haydée vitner mot ham, og Fernand blir vanæret. Mercédès er den eneste som gjenkjenner greven som Dantès. Da Albert legger skylden for farens undergang på greven og offentlig utfordrer ham til en duell går Mercédès i hemmelighet til greven og trygler ham om å spare hennes sønn. Under denne samtalen får hun vite den fullstendige sannheten om hans arrestasjon og fengsling. Hun avslører senere sannheten for Albert, noe som fører til at Albert gir greven en offentlig unnskyldning. Albert og Mercédès tar avstand fra Fernand, som blir konfrontert med Dantès egentlige identitet og begår selvmord. Mor og sønn reiser for å bygge et nytt liv fritt for vanære. Albert verver seg som soldat og drar til Afrika for å gjenoppbygge sitt liv og ære under et nytt navn, og Mercédès begynner et liv som enslig i Marseille.

Villeforts datter med sin første kone, Valentine, er arving til bestefarens (Noirtier) og sin mors foreldres (Saint-Mérans) formue, mens hans andre kone, Héloïse, ønsker at formuen skal gå til hennes sønn Édouard. Greven vet om Héloïses planer og introduserer henne «uskyldig» for gift. Héloïse forgifter og dreper Saint-Mérans, slik at Valentine arver deres formue. Valentine blir gjort arveløs av Noirtier i et forsøk på å forhindre Valentines forestående ekteskap med Franz d’Épinay. Bryllupet blir avlyst da d’Épinay finner ut at hans far (antatt drept av bonapartister) ble drept av Noirtier i en duell. Etter det står Valentine igjen i Noirtiers testamente. Etter et mislykket forsøk på å drepe Noirtier (giften dreper i stedet hans tjener Barrois), planlegger Héloïse å drepe Valentine, slik at Édouard vil få formuen. Imidlertid er Valentine i sin fars øyne hovedmistenkt for dødsfallene til Saint-Merans og Barrois. Etter å ha fått vite at Morrels sønn Maximilien er forelsket i Valentine redder greven henne ved å få det til å se ut som om Héloïses plan var vellykket og at Valentine er død. Noirtier forteller Villefort at Héloïse er den egentlige morderen, og Villefort konfronterer henne og gir henne valget mellom en offentlig henrettelse og å begå selvmord med sin egen gift.

Andrea rømmer etter at Caderousses brev avslører ham, og han kommer så langt som til Compiègne før han blir arrestert og brakt tilbake til Paris, der han blir stilt for retten av Villefort. Mens han sitter i varetekt blir Andrea besøkt av Bertuccio, som forteller ham hvem hans far er. Under rettssaken forteller Andrea at han er Villeforts sønn og at han ble reddet etter at Villefort hadde begravd ham levende. En sjokkert Villefort innrømmer sin skyld og rømmer retten. Han skynder seg hjem for å stoppe sin kones selvmord men det er for sent, og hun har også forgiftet sin sønn. Dantès konfronterer Villefort og avslører sin sanne identitet, men dette, kombinert med avsløringene under rettssaken og hans sønn og kones død, gjør Villefort sinnssyk. Dantès forsøker å gjenopplive Édouard men til ingen nytte, og han fortviler over at hans hevn har gått for langt. Det er først etter å ha besøkt sin gamle celle i Château d’If at Dantès igjen blir forsikret om at hans grunn er rettferdig og hans samvittighet ren, og at han kan gjennomføre sin plan mens han kan tilgi både sine fiender og seg selv.

Etter grevens manipulasjon av obligasjonsmarkedet sitter Danglars igjen med et ødelagt rykte og 5 000 000 franc som han oppbevarer for sykehus. Greven krever denne summen for å innfri deres kredittavtale, og Danglars underslår sykehusmidlene. Danglars forlater sin kone og flykter til Italia med grevens kvittering, og han håper å bo i anonym velstand i Venezia. Mens han forlater Roma blir han kidnappet av grevens agent Luigi Vampa og fengslet på samme måte som Dantès var. Etter å ha blitt tvunget til å betale urimelige priser for mat fraskriver Danglars seg alt unntatt 50 000 franc av de stjålne fem millionene (som Dantès anonymt gir tilbake til sykehusene). Nesten sinnssyk av alle prøvelsene angrer Danglars sine handlinger. Dantès tilgir Danglars og lar ham gå med hans frihet og de pengene han har igjen.

I den tro at Valentine er død vurderer Maximilien Morrel selvmord etter hennes begravelse. Dantès avslører sin sanne identitet og forklarer at han reddet Morrels far fra konkurs, vanære og selvmord flere år tidligere. Han overtaler Maximilien til å utsette selvmordet i en måned. En måned senere, på øyen Monte Cristo, presenterer Dantès Valentine for Maximilien og avslører det egentlige handlingsforløpet. Etter å ha funnet fred drar Dantès til et ukjent sted for å finne velvære og en ny kjærlighet med Haydèe, som har erklært sin kjærlighet for ham.

Boka faller i fire bolker: (sidehenvisningene gjelder utgaven på Aschehoug forlag 2004)

  • Den første delen skildrer veien til, og oppholdet på «Chateau d’If» (fra side 1 til 130).
  • I den andre delen bygger «Dantès» seg opp med penger fra skatten, og yter velgjerninger (fra side 131 til 177).
  • I den tredje delen etablerer «Dantès» seg som greve i Paris, og forbereder og gjennomfører sin hevn, en hevn som omfatter konkurs, landflyktighet, giftmord innen familiene, vanære og selvmord (fra side 178 til 462).
  • Den siste delen skildrer gjenetableringen av et paradis hvor redersønnen får sin elskede og resten av skatten, mens greven og hans elskede, albanske prinsesse seiler vekk i horisonten (fra side 463 til 472).

Vurdering[rediger | rediger kilde]

Godt over halvparten av boka foregår i Paris 10-20 år før boka utkom, i en virvel og et virvar av bankierer, dueller, operaaftenen, gammel adel, oppkomlinger, veksler, elskelige gamle slektninger og hviske-intriger. Mellom linjene i Dumas' bok kan man etter alt å dømme lese mye om det franske samfunnet i den tiden boka ble skrevet. Det er riktignok et klasse-samfunn, men det er fremfor alt et samfunn preget av penger og sosial mobilitet.[trenger referanse]

I bokas siste kapitler får greven også en kledelig tvil og anger over sin hevntørst, men det framstår nå mest som et forsøk fra forfatterens side på å ri to hester samtidig. Dumas forsøker å la dette bli en moralsk fortelling om hevn, tilgivelse, tillit til Guds omsorg, og farene ved å selv sette seg til doms over andre mennesker. Men dette virker påklistret utenpå en dyktig komponert røverhistorie og et melodrama.

Norsk utgave[rediger | rediger kilde]

Romanen ble først oversatt til norsk i som føljetong i «Folkebladet» i 1881, og «første fullstændige norske oversettelse efter den store franske originalutgave» kom i 1920. Den norske bokklubben har i 1990 og 2000 utgitt J. Buviks oversettelse, først utgitt på Mortensens forlag i 1950. Damm og Cappelen har før 1980 utgitt bearbeidede utgaver ved H. Braarvig og W. Brøgger. I en klasse for seg står en 12-binds (!) utgave på Dovre forlag, på i alt 2 040 sider, i Finn Halses oversettelse.

Den utgaven som er i handelen pr. 2005 er en forkortet utgave ved Olav Coucheron, først utgitt av Aschehoug i 1980. Oversettelsen virker ikke urimelig beskåret. Det er fremdeles en forholdsvis pompøs tekst, med mange adjektiv og karakteristikker av en type som en strengere bearbeider ville fjernet.

Boken har blitt dramatisert for film og fjernsyn en rekke ganger på ulike språk, blant annet i 2002.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Klassekampen 17. september 2014, s. 26.