Jakob Friis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jacob Friis omkring 1930.
Foto: Byhistorisk samling, Oslo Museum.

Jakob Johan Sigfrid Friis (født 27. april 1883Røros, død 12. desember 1956) var en norsk politiker (Det norske Arbeiderparti), historiker, statsarkivar og pressemann.

Friis var født på Røros som sønn av Jacob Pavels Friis, direktør ved Røros kobberverk. Han var utdannet historiker, og var fra ungdomsårene og i studietiden nær venn av senere historieprofessor Edvard Bull. Friis ble cand.philol. på en avhandling om den såkalte "Hannibalfeiden" under stattholder Hannibal Sehested. Han utga senere flere historiske verker, bl.a. om Kristiansands historie, og hva han anså som begynnelsen på en historie om norsk sentraladministrasjon med verket Stiftsamtmenn i Kristiansand før 1814.

Friis begynte i 1909 som journalist i Social-Demokraten og var bl.a. korrespondent i London og Paris. Han snakket engelsk, fransk, tysk og russisk flytende, og fungerte ofte som tolk i partisammenheng når partitopper fra utlandet kom på besøk til Arbeiderpartiet. Han ble arkivar i Trondheim mellom 1913 og 1917, og ble senere Statsarkivar i Kristiansand. Han var Arbeiderpartiets representant i Kominterns eksekutivkomite i 1920 og 1921. Ved partisplittelsen fulgte han flertallet ut av Komintern, og mellom 1925 og 1928 var han redaktør for Rjukan Arbeiderblad. Idet han opplevde seg presset ut av redaktørstolen fra hva han antok var Tranmæls krets (enda Tranmæl hadde headhuntet ham til stillingen i 1925) gikk han ut av Arbeiderpartiet og inn i NKP i 1928.

I 1929 oppholdt han seg i Moskva som lærer, da han overtok stillingen etter Viggo Hansteen. Under oppholdet fikk han også studieplass ved Kominterns Lenin-skole fra 1929 - 1930.[1]

I 1931 begynte Friis på utgivelsen av Arbeidernes Leksikon. I 1933 gikk han ut av NKP og i 1936 inn igjen i Arbeiderpartiet.

Han representerte partiet på Stortinget mellom 1945 og 1953, da han ble gjenvalgt med overveldende flertall i 1949. Han var sterkt kritisk til NATO, men fulgte ikke Sverre Løberg i dennes nei til norsk medlemskap i NATO i 1949, da det nordiske forsvarssamarbeidet før avstemningen var bortfalt som reelt alternativ.

I 1952 var Friis grunnlegger av ukeavisen Orientering. Han var avisens første redaktør, da han sammen med blant andre Haavard Langseth sto bak avisens første prøvenummer i desember 1952, og forble en av redaktørene til sin død. Danske Politiken kalte avisen for "Friis' personlige avis".[2]

Friis skrev sin selvbiografi i 1955. Forlagsdirektør Henrik Groth i Cappelen hadde tatt initiativ til boka, og sågar utbetalt et betydelig forskudd. Likevel refuserte forlaget manuset i 1956. Først i 2011 kom Friis' selvbiografi Bevegelsen og målet ut. Hans sønn Aage Friis mener den opprinnelig ble stanset på grunn av klimaet som utviklet seg under den kalde krigen - «den politiske istiden som fulgte frigjøringen».[3][4]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Marcus Thrane, Steenske forlag, Kristiania (1917)
  • Den moderne arbeiderbevægelse i Norge: et historisk omrids, Norli, Kristiania (1918)
  • Internationalen. En historisk oversigt, Det norske Arbeiderpartis forlag, Kristiania (1918)
  • Bolschevismen og bolschevikrevolusjonen (med Arvid G. Hansen), Det socialdemokratiske ungdomsforbunds forlag, Kristiania (1918)
  • Veien til det sociale demokrati, Det norske Arbeiderpartis forlag, Kristiania (1919)
  • Norsk murerforbund gjennom 25 år (med Aksel Schultz), City-trykkeriet, Oslo (1925)
  • Arbeiderklassens samlingsproblem, Rjukan arbeiderparti, Rjukan (1926)
  • 10 år: Arbeider-styrets erfaringer, Forlaget Ny Tid, Oslo (1927)
  • En av den internasjonale finanskapitals provinser i Norge: Norsk Hydro, Ny Tid, Oslo (1928)
  • Landbruket i Sovjet-unionen, Internasjonalt Arbeiderforlag, Oslo (1930)
  • Arbeidernes leksikon (medredaktør Trond Hegna, Oslo (1932 - 1936)
  • Trotskismen - en giftplante: et motskrift, Internasjonalt Arbeiderforlag, Oslo (1937)
  • Til 2. internasjonale? (med Georgi Dimitrov), Internasjonalt Arbeiderforlag, Oslo (1938)
  • Stiftsamtsmenn i Kristiansand før 1814, Kristiansand (1941)
  • Kristiansand gjennnom 300 år: Noen hovedlinjer i byens utvikling, P. G. Birting, Kristiansand (1941)
  • Prost Niels Friis' dagbok og opptegnelser: 1773 - 1814, Cammermeyer forlag, Oslo (1941)
  • Sokneprest S. H. Friis' erindringer, Cammermeyer forlag, Oslo (1943)
  • Direktør Jacob pavels friis' erindringer, Cammermeyer forlag, Oslo (1944)
  • Oppgjør med Tyskland og med vestmaktene, Tanum forlag, Oslo (1945)
  • Historie og politikk: En orientering før riksrettdebatten i Odelstinget, Tanum forlag, Oslo (1948)
  • Kritikk av norsk utenrikspolitikk etter krigen, Falken forlag, Oslo (1952)

Utgitt etter forfatterens død[rediger | rediger kilde]

  • Gullsmedfaget på Sørlandet, Sørlandet Gullsmedlaug, Kristiansand (1975)
  • Bevegelsen og målet, Forlaget Res Publica, Oslo (2011)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Side 104, 371. Ole Martin Rønning: Stalins elever. Kominterns kaderskoler og Norges Kommunistiske parti 1926-1949. Doktoravhandling i historie, Universitetet i Oslo 2010.
  2. ^ Birgitte Kjos Fonn: Orientering. Rebellenes avis, side 33. Pax (2011) ISBN 978-82-530-3416-4
  3. ^ Aage Friis: Ikke skyt far, - forord i Jacob Friis' bok Bevegelsen og målet, Forlaget Res Publica, Oslo (2011) ISBN 978-82-8226-015-2
  4. ^ Aage Friis: Den kalde krigens klima var grunnen, Aftenposten 9 august 2011 (besøkt 30. desember 2012)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]