Isdalskvinnen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Isdalen hvor den uidentifiserte kvinnen ble funnet.

Isdalskvinnen er betegnelsen på en uidentifisert kvinne som ble funnet død i Isdalen i Bergen i 1970. Den 29. november fant en professor og hans to små døtre et utbrent og avkledd kvinnelik i en steinrøys ved en avsidesliggende sti i Isdalen. Etterforskning ble umiddelbart igangsatt, og saken har siden utviklet seg til å bli en av de mest omfattende kriminalsakene hos Bergenspolitiet. Den offisielle politirapporten konkluderte med selvmord, men denne konklusjonen er kontroversiell.

Kvinnen ble funnet i en del av Isdalen kalt Dødsdalen, som ligger i retning opp mot Ulriken. Rundt bålet ble det blant annet funnet et utbrent pass. Obduksjonen viste at kvinnen hadde fått et slag i halsregionen og hadde inntatt flere sovetabletter før døden inntraff.[1]

Etterforskningen[rediger | rediger kilde]

Politiet sporet kvinnen til to kofferter som ble funnet på jernbanestasjonen i Bergen. På alle klesplaggene var merkelappene systematisk fjernet og fingeravtrykkene fant man bare fragmenter av. Det ble også funnet en fuktighetskrem som man måtte ha resept på. Legens navn og dato var imidlertid fjernet. I foret på den ene kofferten ble det funnet ca. 500 tyske mark. Det ble funnet fragmenter av ett fingeravtrykk på et par knuste brilleglass. Avtrykket var imidlertid ikke godt nok til å kunne identifiseres, men analysen styrket politiets teori om at det tilhørte den avdøde kvinnen. Politiet fikk laget en fantomtegning utfra vitnebeskrivelser og analyser gjort av liket, og tegningene ble publisert i mediene og kvinnen ble etterlyst via Interpol i en rekke land.

Politiet fant etterhvert ut at kvinnen hadde reist rundt i Norge og Europa med ni ulike identiteter: Genevieve Lancier, Claudia Tielt, Vera Schlosseneck, Claudia Nielsen, Alexia Zarna-Merchez, Vera Jarle, Finella Lorck og Elisabeth Leenhouwer. Alle disse identitetene var falske. Kvinnen brukte ifølge vitneobservasjoner ulike parykker, og i kofferten ble det funnet kodede dagboknotater. Kodene ble senere knekket av politiet som mente de var initialer for steder kvinnen hadde besøkt på ulike tidspunkt.[2]

Kvinnens tenner ble grundig sjekket under obduksjonen, og måten tannarbeidet var utført på tydet på at kvinnen hadde vært hos tannlege i Øst-Europa[3]. Kvinnen hadde totalt 11 gullbelagte tenner; én gullkrone og palatinal påbygning i første kvadrant, to onlay og en palatinal påbygning i andre kvadrant, én fireleddsbro i tredje kvadrant, og én gullkrone med onlay-ekstensjon i fjerde kvadrant.

Vitner fortalte at kvinnen hadde snakket flere språk, fransk, tysk, engelsk og flamsk. Kvinnen hadde bodd på flere hoteller i Bergen. Hun hadde ved gjentatte anledninger byttet hotellrom etter å ha sjekket inn, da hun ikke ønsket rom som hadde balkong. I papirene hun signerte ved innsjekking oppgav hun handelsreisende som yrke og ved ett tilfelle antikvitetssamler.[trenger referanse]

Etter å ha funnet kvinnens kofferter gikk politiet sammen med byens mest fremtredende tekstilforhandlere for å kartlegge Isdalskvinnens klesstil. Det ble konkludert med at kvinnen hadde en noe utfordrende stil, som bar preg av italiensk smak. Vitner påpekte for politiet at hun hadde en noe vrikkende gange.[trenger referanse]

Politiet kom tidlig i etterforskningen i kontakt med en italiensk fotograf som hadde gitt kvinnen haik og spist middag med henne på Alexandra gjestgiveri i Loen. Italieneren hadde tidligere samme år en henlagt voldtektsanmeldelse på politiets rulleblad. Ett av italienerens postkort som ble solgt i hele Norge, ble funnet i kvinnens bagasje. Fotografen hevdet at kvinnen hadde fortalt at hun kom fra en liten by nord for Johannesburg i Sør-Afrika, og at hun reiste halve året for å se pene steder. Avhørene førte imidlertid ikke frem til nye opplysninger om kvinnens identitet.[trenger referanse]

Den siste observasjonen av den antatte Isdalskvinnen var da hun sjekket ut fra rom 407 på hotell Hordaheimen. Kvinnen gjorde opp kontant for så å bli hentet av en drosje. Kvinnens signalement ble oppgitt til å være 30-40 år, 164 cm høy, bredt hofteparti, små øyne og pent utseende. Hotellbetjeningen forteller at kvinnen oppholdt seg mye på værelset, og virket å være på vakt. En annen hotellgjest forklarte politiet at hun røykte sigarettmerket South state.[trenger referanse]

Ett vitne forklarte at hun hadde overhørt kvinnen mens hun snakket til en mann over gangen på et hotell i Bergen. «Ich komme bald» («Jeg kommer snart»), skulle kvinnen ha sagt.[trenger referanse]

Hypoteser[rediger | rediger kilde]

Den pensjonerte politimannen Asbjørn Bryhn informerte i 1976 pressen om sin hypotese. Han mente kvinnen kunne ha vært del av en sjekksvindlerliga. I 1972 ble to søramerikanere arrestert for sjekksvindel i Bergen. De hadde også benyttet seg av falske identiteter.[4] Hypotesen ble latterliggjort, og pressen spekulerte i at politimannen bevisst prøvde å villede offentligheten på oppdrag fra POT.[trenger referanse]

Kvinnens mystiske aktiviteter har ført til at den mest kjente hypotesen har knyttet henne til spionasje i den kalde krigen, der informasjon om marine aktiviteter på militærbasen Haakonsvern har vært en rød tråd. At kvinnen hadde hatt ni forskjellige pass og at alle var falske, kunne tyde på at kvinnen måtte ha et svært profesjonelt nettverk i ryggen. Politiet fikk tips om at en av sjefene i KGB var ankommet flyplassen Værnes i Stjørdal kommune, like utenfor Trondheim kommune, bare ti minutter etter Isdalskvinnen hadde landet. KGB-sjefen hadde mystisk nok returnert til Russland samme dag, få timer etter ankomsten.[5]

Lokalpressen spekulerte dessuten i om kvinnen kunne være Israel-avhopper som ble ekspedert av sine egne. [trenger referanse]

Politimester i Bergen, Oskar Hordnes, utelukket konsekvent at noe kriminelt hadde skjedd. Han og politiet avviste pressens spekulasjoner og konkluderte med at kvinnen hadde begått selvmord. Hypotesen var at kvinnen etter å ha inntatt piller med sløvende bivirkninger, for så å tømme bensin over seg selv og tenne på.[6]

Nyere forskning[rediger | rediger kilde]

Den 1. november 2016 klarte Folkehelseinstituttet i Oslo å isolere DNA fra de gamle vevsprøvene etter Isdalskvinnen.[7] Av 26 markører som skulle testes, manglet bare to eller tre.[8] Materialet ble sendt til Rettsmedisinsk institutt ved Universitetet i Innsbruck, der Walther Parson og hans team jobbet med det siden januar 2017. I mai 2017 kom teamet frem sin konklusjon: DNA-materialet passet ikke til folk fra Asia, Midtøsten, Afrika eller Sør-Amerika. Prøven stammer høyst sannsynlig fra en person med europeisk bakgrunn og foreldre fra Europa.[9]

Kriminalteknisk avdeling ved KRIPOS, seksjon for brann og kjemi iverksatte ulike undersøkelser av tennene fra kjeven til Isdalskvinnen, som var oppbevart på Haukeland sykehus.[10] Hensikten med undersøkelsen var å fastslå hennes geografiske opprinnelse. De undersøkelsene som viste seg å få størst betydning var isotopsammensetningen i tennenes emalje. Universitetet i Bergen foresto analysene av strontiumisotopene og oksygenisotopene på vegne av KRIPOS. Sammensetningen av de ulike strontiumisotopene varierer med hvor i verden man har vært, og hva man har spist, mens oksygenisotopene forteller mer om drikkevannet der man kommer fra. Resultatene fra analysene ble tolket ved University of Canberra i Australia. Der ble isotopsammensetningen i en tann som stammet fra tidlig barndom, og to tenner som stammet fra tenårene analysert. Konklusjonen var at kvinnen kan ha tilbragt sine første leveår sørøst i Tyskland. Deretter kan hun ha flyttet vestover, og tilbragte tenårene i regionen Lorraine i det nordøstlige Frankrike, på grensen til Luxembourg og Vest-Tyskland.[11] Den sistnevnte konklusjonen stemmer overens med håndskriftsanalyser som er utført av KRIPOS, og som peker mot at Isdalskvinnen fikk skriveopplæringen sin i Frankrike, Belgia eller et annet fransktalende land.[12]

Saken foreldet[rediger | rediger kilde]

Møllendal gravplass, der kvinnen ble gravlagt.

Politirapporten beskrev aldri kvinnens gjøremål i Bergen, fjerningen av merker og logoer som kunne spores på klær og annet løsøre, hennes identiteter eller reisemønster. Det ble heller ikke klart hvorfor hun ikke ble meldt savnet noen gang.

Isdalskvinnen ble begravet 5. februar 1971 på Møllendal i Bergen i en anonym grav. Kisten var sinkforet slik at eventuelle pårørende lettere skal kunne identifisere kvinnen. Muligheten for å spore DNA til gjenlevende slektninger vil også være mulig.[13]

I 1995 hadde saken vært uoppklart i 25 år og ble foreldet, slik at en eventuell gjerningsperson kan ikke lenger bli straffet for forbrytelsen.

Reisemønster[rediger | rediger kilde]

  • 20. mars: Reiser fra Genève til Oslo.
  • 21. mars – 24. mars: Bor på Hotel Viking i Oslo under navnet Genevieve Lancier.
  • 24. mars: Flyr fra Oslo til Stavanger, og tar hurtigbåten til Bergen. Hun overnatter på Hotell Bristol til dagen etter under navnet Claudia Tielt.[14]
  • 25. mars – 1. april: Bor på Hotell Scandia i Bergen, fortsatt under navnet Claudia Tielt.
  • 1. april: Reiser fra Bergen til Stavanger, og videre til Kristiansand, Hirtshals, Hamburg og Basel. Dette er de siste sporene etter Isdalskvinnen i Norge før hun ankommer Oslo på nytt seks måneder senere.
  • 3. oktober: Reiser fra Stockholm til Oslo, og videre til Oppdal. Hun overnatter på Oppdal Turisthotell sammen med en italiensk fotograf. De spiser senere middag på Hotel Alexandra i Loen.
  • 22. oktober: Overnatter på Hotell Altona i Paris.
  • 23. oktober – 29. oktober: Bor på Hotell de Calais i Paris.[15]
  • 29. oktober – 30. oktober: Drar fra Paris til Stavanger og videre til Bergen.
  • 30. oktober – 5. november: Tar inn på Hotell Neptun i Bergen under navnet Alexia Zerner-Merches. Hun treffer en fremmed mann på hotellet.
  • 6. november: Reiser til Trondheim.
  • 6. november – 8. november: Bor på Hotell Bristol i Trondheim under navnet Vera Jarle.[14]
  • 9. november: Drar fra Trondheim til Oslo og videre til Stavanger.
  • 9. november – 18. november: Bor på Hotell St. Svitun i Stavanger under navnet Fenella Lorch.
  • 18. november: Reiser med hurtigbåten Vingtor til Bergen.
  • 18. november: Bor på Hotell Rosenkrantz under navnet Elisabeth Leenhower.
  • 19. november – 23. november: Bor på Hotell Hordaheimen, bruker fortsatt navnet Elisabeth Leenhower.[16]
  • 23. november: Forlater Hordaheimen og reiser til jernbanestasjonen der hun plasserer koffertene i en oppbevaringsboks.[17]
  • 29. november kl 13: Kvinnen blir funnet død i Isdalen.[18]

Media[rediger | rediger kilde]

Dødsfallet ble dekket i stor skala av dagspressen som spekulerte i hva som hadde skjedd, og hvem kvinnen kunne være.

Historien om Isdalskvinnen er også av sentral betydning i tegneserieutgaven av Gunnar Staalesens historier om Varg Veum.[19]

Bergens Tidende kjørte i påsken 1991 en artikkelserie på den uidentifiserte Isdalskvinnen, og fant ut at flere tips aldri ble sjekket ut av politiet. Flere nye vitner meldte seg som følge av at saken igjen var i søkelyset. Vitnene kom med så interessante opplysninger at statsadvokaten tok initiativ til å gjennomføre flere nye avhør. Blant annet meldte en drosjesjåfør seg, som mente han hadde hentet Isdalskvinnen og en mannsperson med østeuropeisk signalement på Hordaheimen. Beskrivelsene ble omgjort til fantomtegninger av bergenstegneren Audun Hetland, og flere tips kom inn. En dame mente hun hadde sett Isdalskvinnen på besøk i nabolaget hos en tysk mannsperson. Andre vitner kunne forklare at de to var observert gående sammen i retning Ulriken. Bergens Tidende beskrev vitnene med høy troverdighet.[trenger referanse]

I 2002 utga Tore Osland en roman, Isdalskvinnen: Operasjon Isotopsy, om saken på eget forlag.[20] Osland er sønn av Bergen politikammers hovedetterforsker på saken og hevdet å ha fått opplysninger som ikke lå i saken og at han hadde hatt tilgang på etterforskningsdokumenter.[20] Romanen ble kritisert for dårlig språk og mange skrivefeil, til å bli veldig god, men anmelderen mente at boken holdt i massevis til spennende tidtrøyte for bergenskjennere.[20] Boka solgte i løpet av to-tre uker 3500 eksemplarer i Bergen.[21]

I 2003 henvendte en mann seg til Bergens Arbeiderblad med et nytt tips. Han hevdet å ha møtt Isdalskvinnen på Fløyen, forfulgt av to menn. Kvinnen skulle ha virket svært nervøs og sett sydlandsk ut. Vitnet hadde reagert på at kvinnen var svært tynt kledd på en kald novemberdag midt på fjellet. Ifølge vitnet meldte han seg på politikammeret, men fikk beskjed av betjenten om å glemme det han hadde sett, og at saken aldri ville bli oppklart.[22]

Politimester Oskar Hordnes nektet for at overvåkingspolitiet hadde vært innblandet i saken, slik noen hadde antydet. Dette utsagnet møtte sterk motstand, helst av anonyme kilder. Likevel, under fjernsynsprogrammet Fornemmelse for mord på TVNorge i 2002, innrømmet for første gang representanten for politiet at overvåkingspolitiet (POT) hadde vært innblandet i saken.[23]

Saken var også oppe i TV 2-programmet Øyenvitne på midten av nittitallet.[trenger referanse]

NRK viser i 2016 en miniserie med ti korte episoder (2-8 minutter) kalt "Gåten i Isdalen"[24].

BBC World Service og NRK lanserte i 2018 en podkastserie om saken kalt "Death in Ice Valley"[25].

I 2018 planla Óskar Jónasson å lage en TV-serie basert på det uløste mysteriet.[26]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Rettsmedisinerne finner spor av minst 50 Fenemal-tabletter i kroppen og en mindre mengde alkohol.», fra «Her bæres Isdalskvinnen til sitt anonyme gravsted», artikkel i Bergensavisen 20. mars 2005
  2. ^ «Etter en omfattende sammenligning og skriftanalyse av fremmedkontrollskjemaene alle utlendinger måtte fylle ut på norske hoteller og listene til flyselskapene, kommer de frem til hvor i Norge kvinnen har vært det siste året.», fra artikkelen «Kalde spor fra Isdalen», A-magasinet, 19. november 2010
  3. ^ Phone, Visiting address Geitmyrsveien 690455 OSLO Norway Mail address P. O. box 1142 Blindern N.-0318 Oslo Norway; fax. «Solving a 40-year-old mystery with odontological techniques - Faculty of Dentistry». www.odont.uio.no (engelsk). Besøkt 7. desember 2021. 
  4. ^ Bergens Tidende, 7. august 1976
  5. ^ «Den ukjente kvinnen landet for eksempel på Værnes samtidig som en KGB-ansatt fra ambassaden i Oslo var der å en kort dagstur, som ikke ble rapportert inn.», fra «Kalde spor fra Isdalen», artikkel i A-magasinet, 19. november 2010
  6. ^ «Noe oppsiktsvekkende konkluderer politiet også med at kvinnen har tatt livet av seg – enten med vilje eller ved en ulykke. Ifølge Hordnes tror politiet at hun i et forsøk på å ta livet av seg svelget beroligende tabletter, og så sølte brennbar væske over seg og tente på.», artikkel i A-magasinet, 19. november 2010
  7. ^ Asle Hella, Tone Berge Sindre Øye Helgheim: Isdalskvinnens DNA-profil gir nytt håp, nrk.no, 1. november 2016
  8. ^ Ståle Hansen, Eirin Aardal, Marit Higraff, Øyvind Bye Skille, Ellen Borge Kristoffersen: DNA-gjennombrudd i Isdalssaken, nrk.no, 1. november 2016
  9. ^ Marit Higraff, Øyvind Bye Skille, Ståle Hansen, Eirin Aardal: DNA-guru: Isdalskvinnen var europeisk, nrk.no, 12. mai 2017
  10. ^ Øyvind Bye Skille, Marit Higraff, Ståle Hansen, Eirin Aardal, Ellen Borge Kristoffersen: Kripos vil bruke helt nye metoder på tennene til Isdalskvinnen, nrk. no, 1. november 2016
  11. ^ Gåten i Isdalen. Hva skjuler Isdalskvinnens tenner?, nrk. no
  12. ^ Ståle Hansen, Marit Higraff, Øyvind Bye Skille, Eirin Aardal, Ellen Borge Kristoffersen: Dette skjer i Isdalssaken nå, nrk.no, 2. januar 2017
  13. ^ «I februar 1971 ble den ukjente kvinnen begravet i en sinkforet kiste her – med tanke på flytting, hvis slektningene en gang skulle dukke opp. Det gjør det lett å ta DNA-prøver.», fra artikkelen «Kalde spor fra Isdalen», A-magasinet, 19. november 2010
  14. ^ a b «Hun har bodd på hotell i Oslo under navnet Claudia Tielte, som Fenella Lorck har hun tatt inn på hotell i Stavanger - og som Vera Jarle oppholdt hun seg noen dager i Trondheim.», fra artikkelen «Kalde spor fra Isdalen», A-magasinet, 19. november 2010
  15. ^ «Ved hjelp av en flybilett finner politiet også ut at hun har bodd på hotell i Paris under navnet Vera Schlossenneck.», A-magasinet, 19. november 2010
  16. ^ «Av materialet fremgår det at det var i besøksboken på Hordaheimen hotell i Bergen politiet fant det første sporet. I midten av november 1970 skrev kvinnen seg inn her, som 24 år gamle Elisabeth Leenhouwfr fra Belgia.», fra artikkelen «Kalde spor fra Isdalen», A-magasinet, 19. november 2010
  17. ^ «Mandag 23. november sjekket kvinnen ut av Hordaheimen.», A-magasinet, 19. november 2010
  18. ^ «Bergen, 30. november 1970» og «Dagen før har en annen professor på søndagstur med sine to døtre gjort et makabert funn i Isdalen utenfor Bergen. I en steinrøys like ved en avsidesliggende sti finner turgåerne en død kvinne.», fra artikkelen «Kalde spor fra Isdalen», A-magasinet, 19. november 2010
  19. ^ http://www.vargveum.no/Default.aspx?tabid=511
  20. ^ a b c Finn Bjørn Tønder (16. desember 2002). «Troverdig om Isdals-kvinnen». Bergens Tidende Morgen 16.12.2002 (norsk): 31. 
  21. ^ Leif Stang (9. januar 2003). «DAGBOKA Isdalskvinnen på boktoppen». Dagbladet (norsk): 19. 
  22. ^ «Glem henne, hun ble ekspedert. Saken blir aldri oppklart», fra artikkelen «Turgåer møtte Isdalskvinnen», Bergensavisen, 20. mars 2005
  23. ^ «Tidligere politietterforsker Hans Thue hevdet i et intervju med TVNorge i 2002 at han gjennom etterforskningen hadde med en mann fra Overvåkingspolitiet (POT).», fra artikkelen «Kalde spor fra Isdalen», A-magasinet, 19. november 2010
  24. ^ NRK. «Gåten i Isdalen». NRK. Besøkt 7. november 2016. 
  25. ^ «Death in Ice Valley - BBC World Service». BBC (engelsk). Besøkt 25. april 2018. 
  26. ^ Ingvill Dybfest Dahl (12. februar 2018). «Vil lage TV-serie om Isdalskvinnen. Islendinger samarbeider nå om en norsk fiksjonsserie basert på mysteriet om Isdalskvinnen» (norsk). VG. Besøkt 26. februar 2018. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Isdalskvinnen&oldid=23064922»