Isdalskvinnen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Isdalen hvor den uidentifiserte kvinnen ble funnet.

Koordinater: 60°23′15″N 5°23′02″Ø Isdalskvinnen er betegnelsen på en uidentifisert kvinne som ble funnet i Isdalen i Bergen i 1970. Den 29. november fant en familiefar og hans to små døtre et utbrent og avkledd kvinnelik i en steinrøys ved en avsidesliggende sti i Isdalen. Etterforskning ble umiddelbart igangsatt, og saken har siden utviklet seg til å bli den mest omfattende kriminalsaken hos Bergenspolitiet. Den offisielle politirapporten konkluderte med selvmord, men denne konklusjonen er kontroversiell.

Kvinnen ble funnet i en del av Isdalen kalt dødsdalen, som ligger i retning opp mot Ulriken. Rundt bålet ble det blant annet funnet et utbrent pass. Obduksjonen viste at kvinnen hadde fått ett slag i halsregionen og hadde inntatt flere sovetabletter før døden inntraff.[1]

Etterforskningen[rediger | rediger kilde]

Politiet sporet kvinnen til to kofferter som ble funnet på NSB jernbanestasjon i Bergen. På alle klesplaggene var merkelappene systematisk fjernet og fingeravtrykk pusset vekk. Det ble også funnet en fuktighetskrem som man måtte ha resept på. Legens navn og dato var imidlertid fjernet. I foret på den ene kofferten ble det funnet ca. 500 tyske mark. Det ble funnet fragmenter av ett fingeravtrykk på ett par knuste brilleglass. Avtrykket var imidlertid ikke godt nok til å kunne identifiseres, men analysen styrket politiets teori om at det tilhørte den avdøde kvinnen. Politiet fikk laget en fantomtegning utfra vitnebeskrivelser og analyser gjort av liket, og tegningene ble publisert i mediene og etterlyst via Interpol i en rekke land.

Politiet fant etterhvert ut at kvinnen hadde reist rundt i Norge og Europa med ni ulike identiteter: Jenevive Lancier, Claudia Tjelt, Vera Schlosseneck, Claudia Nielsen, Alexia Zarna-Merchez, Vera Jarle, Finella Lorck og Elisabeth Leen Hoywfer. Alle disse identitetene var falske. Kvinnen brukte ifølge vitneobservasjoner ulike parykker, og i kofferten ble det funnet kodede dagboknotater. Kodene ble senere knekket av politiet som mente de var initialer for steder kvinnen hadde besøkt på ulike tidspunkt.[2]

Kvinnens tenner ble grundig sjekket under obduksjonen, og måten tannarbeidet var utført på tydet på at kvinnen hadde vært hos tannlege i Sør-Amerika.[trenger referanse]

Vitner kunne fortelle at kvinnen hadde snakket flere språk. Fransk, tysk, engelsk og flamsk. Kvinnen hadde bodd på flere hotell i Bergen. Hun hadde ved gjentatte anledninger byttet hotellrom etter å ha sjekket inn, da hun ikke ønsket rom som hadde balkong. I papirene hun signerte ved innsjekking oppgav hun at hun var handelsreisende og ved ett tilfelle antikvitetssamler. Kvinnen var tydeligvis glad i havresuppe med melk, da denne bestillingen gikk igjen på flere av hotellene kvinnen innlosjerte seg på.[trenger referanse]

Etter å ha endevendt kvinnens kofferter gikk politiet sammen med byens mest fremtredende tekstilforhandlere for å kartlegge Isdalskvinnens klesstil. Det ble konkludert med at kvinnen hadde en noe utfordrende stil, som bar preg av italiensk smak. Vitner påpekte for politiet at hun hadde en noe vrikkende gange.[trenger referanse]

Politiet kom tidlig i etterforskningen i kontakt med en italiensk fotograf som hadde gitt kvinnen haik og spist middag med henne på Alexandra gjestgiveri i Loen. Italieneren hadde tidligere samme år en henlagt voldtektsanmeldelse på politiets rulleblad. Ett av Italienerens postkort som ble solgt i hele Norge, ble funnet i kvinnens bagasje. Fotografen hevdet kvinnen hadde fortalt at hun kom fra en liten by nord for Johannesburg i Sør-Afrika, og at hun reiste halve året for å se pene steder. Avhørene førte imidlertid ikke frem til nye opplysninger om kvinnens identitet.[trenger referanse]

Den siste observasjonen av den antatte Isdalskvinnen var da hun sjekket ut fra rom 407 på hotell Hordaheimen. Kvinnen gjorde opp kontant for så å bli hentet av en drosje. Kvinnens signalement ble oppgitt til å være 30-40 år, 164 cm høy, bredt hofteparti, små øyne og pent utseende. Hotellbetjeningen forteller at kvinnen oppholdt seg mye på værelset, og virket å være på vakt. En annen hotellgjest forklarte politiet at hun røykte sigarettmerket South state.[trenger referanse]

Ett vitne forklarte at hun hadde overhørt kvinnen mens hun snakket til en mann over gangen på et hotell i Bergen. «Ich komme bald» («Jeg kommer snart») skulle kvinnen ha sagt.[trenger referanse]

Teorier[rediger | rediger kilde]

Den pensjonerte politimannen Hans Thue informerte på midten av 70-tallet pressen om sin teori. Han mente kvinnen kunne ha vært del av en sjekksvindlerliga. I 1972 ble to sør-amerikanere arrestert for sjekksvindel i Bergen. De hadde som Isdalskvinnen også benyttet seg av falske identiteter. Teorien ble latterliggjort, og pressen spekulerte i at politimannen bevisst prøvde å villede offentligheten på oppdrag fra POT.[trenger referanse]

Kvinnens mystiske aktiviteter har ført til at den mest kjente teorien har knyttet henne til spionarbeid i den kalde krigen, der informasjon om marine aktiviteter på militærbasen Haakonsvern har vært en rød tråd. At kvinnen hadde hatt ni forskjellige pass og at alle var falske, kunne tyde på at kvinnen måtte ha et svært profesjonelt nettverk i ryggen. Politiet fikk tips om at en av sjefene i KGB var ankommet flyplassen Værnes i Trondheim, bare ti minutter etter Isdalskvinnen hadde landet. KGB-sjefen hadde mystisk nok returnert til Russland samme dag, få timer etter ankomsten.[3]

Lokalpressen spekulerte dessuten i om kvinnen kunne være Israel-avhopper som ble ekspedert av sine egne.[trenger referanse]

Politimester i Bergen, Oskar Hordnes, utelukket konsekvent teorien om at noe kriminelt hadde skjedd. Han og politiet avviste pressens spekulasjoner og konkluderte med at kvinnen hadde begått selvmord. Teorien bygget på at kvinnen etter å ha inntatt piller med sløvende bivirkninger hadde ramlet inn i bålet og omkommet.[4]

Media[rediger | rediger kilde]

Dødsfallet ble slått stort opp i rikspressen med dramatiske åstedsbilder, fete overskrifter og et mylder av spekulasjoner om hva som hadde skjedd, og hvem kvinnen kunne være. Saken har etterhvert fått kultstatus i mediene og dukker fremdeles opp, over 40 år etter.

I 2002 ble boken Operasjon Isotopsy gitt ut. Her lanserer forfatteren, i romanform, sin teori om hva som skjedde med kvinnen. I januar 2003 lå boken ifølge avisen Dagbladet på boktoppen i Bergen med over 5 000 solgte bøker. Forfatter Tore Osland røpet samme år at det hadde kommet henvendelser om å lage spillefilm basert på boken. Forfatteren er forøvrig sønn av en politibetjent som etterforsket saken.[5]

Historien om Isdalskvinnen er også av sentral betydning i tegneserieutgaven av Gunnar Staalesens historier om Varg Veum.[6]

Bergens Tidende kjørte i påsken 1991 en artikkelserie på den uidentifiserte Isdalskvinnen, og fant ut at flere tips aldri ble sjekket ut av politiet. Flere nye vitner meldte seg som følge av at saken igjen var i søkelyset. Vitnene kom med så interessante opplysninger at statsadvokaten tok initiativ til å gjennomføre flere nye avhør. Blant annet meldte en drosjesjåfør seg, som mente han hadde hentet Isdalskvinnen og en mannsperson med øst-europeisk signalement på Hordaheimen. Beskrivelsene ble omgjort til fantomtegninger av bergenstegneren Audun Hetland, og tips strømmet inn. En dame mente hun hadde sett Isdalskvinnen på besøk i nabolaget hos en tysk mannsperson. Andre vitner kunne forklare at de to var observert gående sammen i retning Ulriken. Bergens Tidende beskrev vitnene med høy troverdighet.[trenger referanse]

I 2003 henvendte en mann seg til Bergens Arbeiderblad med et nytt tips. Han hevdet å ha møtt Isdalskvinnen på Fløyen, forfulgt av to menn. Kvinnen skulle ha virket svært nervøs og sett sydlandsk ut. Vitnet hadde reagert på at kvinnen var svært tynt kledd på en kald novemberdag midt på fjellet. Ifølge vitnet meldte han seg på politikammeret, men fikk beskjed av betjenten om å glemme det han hadde sett, og at saken aldri ville bli oppklart.[7]

Politimester Oskar Hordnes nektet for at overvåkingspolitiet hadde vært innblandet i saken, slik noen hadde antydet. Dette utsagnet møtte sterk motstand, helst av anonyme kilder. Men under fjernsynsprogrammet Fornemmelse for mordTVNorge i 2002 , innrømmet for første gang representanten for politiet at overvåkingspolitiet (POT) hadde vært innblandet i saken.[8]

Saken var også oppe i TV 2-programmet Øyenvitne på midten av nittitallet.[trenger referanse]

Saken foreldet[rediger | rediger kilde]

Møllendal kirkegård hvor kvinnen ble gravlagt.

Hva gjorde kvinnen i Bergen? Hvorfor hadde hun systematisk fjernet merker og logoer som kunne spores på klær og annet løsøre? Hvorfor hadde kvinnen så mange ulike identiteter og hvorfor reiste hun rundt i hele Europa og spesielt Norge? Og hvorfor har ingen etterlyst henne? Dette er spørsmålene den offisielle politirapporten aldri gav svar på.

Isdalskvinnen ble begravet 5. februar 1971Møllendal i Bergen, i en anonym grav. Kisten var sinkforet slik at eventuelle pårørende lettere skal kunne identifisere kvinnen. Muligheten for å spore DNA til gjenlevende slektninger vil også være mulig.[9]

I 1995 hadde saken vært uoppklart i 25 år, og ble foreldet, en eventuell gjerningsmann kan ikke lenger bli straffet for forbrytelsen.

Slik reiste Isdalskvinnen[rediger | rediger kilde]

  • 20. mars: Reiser fra Genève til Oslo.
  • 21. mars – 24. mars: Hun bor på Hotel Viking i Oslo under navnet Genevieve Lancier.
  • 24. mars: Flyr fra Oslo til Stavanger, og tar hurtigbåten til Bergen. Hun overnatter på Hotell Bristol til dagen etter under navnet Claudia Tielt.[10]
  • 25. mars – 1. april: Hun bor på Hotell Scandia i Bergen, fortsatt under navnet Claudia Tielt.
  • 1. april: Reiser fra Bergen til Stavanger, og videre til Kristiansand, Hirtshals, Hamburg og Basel. Dette er de siste sporene etter Isdalskvinnen i Norge før hun ankommer Oslo på nytt seks måneder senere.
  • 3. oktober: Reiser fra Stockholm til Oslo, og videre til Oppdal. Hun overnatter på Oppdal Turisthotell sammen med en italiensk fotograf. De spiser senere middag på Hotel Alexandra i Loen.
  • 22. oktober: Hun overnatter på Hotell Altona i Paris.
  • 23. oktober – 29. oktober: Hun bor på Hotell de Calais i Paris.[11]
  • 29. oktober – 30. oktober: Hun drar fra Paris til Stavanger og videre til Bergen.
  • 30. oktober til 5. november: Hun tar inn på Hotell Neptun i Bergen under navnet Alexia Zerner-Merches. Hun treffer en fremmed mann på hotellet.
  • 6. november: Hun reiser til Trondheim.
  • 6. november til 8. november: Hun bor på Hotell Bristol i Trondhjem under navnet Vera Jarle.[10]
  • 9. november: Hun drar fra Trondhjem til Oslo og videre til Stavanger.
  • 9. november – 18. november: Hun bor på Hotell St. Svitun i Stavanger under navnet Fenella Lorch.
  • 18. november: Hun reiser med hurtigbåten Vingtor til Bergen.
  • 18. november: Hun bor på Hotell Rosenkrantz under navnet Elisabeth Leenhower.
  • 19. november til 23. november: Hun bor på Hotell Hordaheimen, bruker fortsatt navnet Elisabeth Leenhower.[12]
  • 23. november: Hun forlater Hordaheimen og reiser til jernbanestasjonen der hun plasserer koffertene i en oppbevaringsboks.[13]
  • 29. november kl 13: Kvinnen blir funnet død i Isdalen.[14]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Osland, Tore; Operasjon Isotopsy, Bergen 2002, side 12,13,14,27,34,39,41,56,57,66 og 87 ISBN 9788299656412

Artikler[rediger | rediger kilde]

  • Kvinnen i Dødsdalen spiste havresuppe – Hvilket oppdrag hadde hun?, Verdens Gang, 23. desember 1970, side 10
  • Kvinnen i Dødsdalen fikk åtte sovetabeletter minuttet før hun døde, Verdens Gang, 8. Desember 1970, side 8
  • Hysj fra mordkommisjonen kan bety: SENSASJONELL LØSNING, Israelsk pike på flukt?, Verdens Gang.3 Desember 1970, side 6
  • Kvinnen i dødsdalen rik amerikanerinne – UKJENT mann ettersøkes, Verdens Gang, 4. Desember 1970, side 10
  • Kvinnen fra Isdalen er like mystisk, Verdens Gang, 7.Desember 1970, side 10
  • Kvinnen i Dødsdalen brukte 4 navn – HUN FLYKTET FRA NOE, Verdens Gang, 11. Desember 1970, side 10
  • Haglskur av tips om kvinnen fra Isdalen – KAN EN UKJENT LØSE GÅTEN? Verdens Gang, 12. Desember 1970, side 5
  • Dødsdalsmysteriet den døde brukte falskt pass,Verdens Gang, 28. Desember 1970, side 10
  • Frøken x brukte nervetabeletter –Hva var hun redd for?, Verdens Gang, 15. Desember side 11
  • I år kan morderen trygt melde seg, Bergens Tidende, 12. april 1995, side 31
  • Siste dag for Isdalen-mysteriet, Bergens Tidende, 28. novenber 1995, side 5
  • Viktig nyhet om Isdalskvinnen, Bergens Tidende, 26. november 2002, side 5
  • Legger lokk på Isdal-mysteriet, Bergens Tidende, 28. november 2002, side 3
  • Isdalskvinnen som spion, Bergens Tidende, 7. desember 2002, side 51
  • Troverdig om Isdalskvinnen, Bergens Tidene,16. desember 2002, side 31

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Rettsmedisinerne finner spor av minst 50 Fenemal-tabletter i kroppen og en mindre mengde alkohol.», fra «Her bæres Isdalskvinnen til sitt anonyme gravsted», artikkel i Bergensavisen 20. mars 2005
  2. ^ «Etter en omfattende sammenligning og skriftanalyse av fremmdekontrollskjemaene alle utlendinger måtte fylle ut på norske hoteller og listene til flyselskapene, kommer de frem til hvor i Norge kvinnen har vært det siste året.», fra artikkelen «Kalde spor fra Isdalen», A-magasinet, 19. november 2010
  3. ^ «Den ukjente kvinnen landet for eksempel på Værnes samtidig som en KGB-ansatt fra ambassaden i Oslo var der å en kort dagstur, som ikke ble rapportert inn.», fra «Kalde spor fra Isdalen», artikkel i A-magasinet, 19. november 2010
  4. ^ «Noe oppsiktsvekkende konkluderer politiet også med at kvinnen har tatt livet av seg – enten med vilje eller ved en ulykke. Ifølge Hordnes tror politiet at hun i et forsøk på å ta livet av seg svelget beroligende tabletter, og så sølte brennbar væske over seg og tente på.», artikkel i A-magasinet, 19. november 2010
  5. ^ «Tore Osland kikker opp mot funnstedet. Faren, Harald Osland, var Bergen politikammers hovedetterforsker på saken.», fra artikkelen «Kalde spor fra Isdalen», A-magasinet, 19. november 2010
  6. ^ http://www.vargveum.no/Default.aspx?tabid=511
  7. ^ «Glem henne, hun ble ekspedert. Saken blir aldri oppklart», fra artikkelen «Turgåer møtte Isdalskvinnen», Bergensavisen, 20. mars 2005
  8. ^ «Tidligere politietterforsker Hans Thue hevdet i et intervju med TVNorge i 2002 at han gjennom etterforskningen hadde med en mann fra Overvåkingspolitiet (POT).», fra artikkelen «Kalde spor fra Isdalen», A-magasinet, 19. november 2010
  9. ^ «I februar 1971 ble den ukjente kvinnen begravet i en sinkforet kiste her – med tanke på flytting, hvis slektningene en gang skulle dukke opp. Det gjør det lett å ta DNA-prøver.», fra artikkelen «Kalde spor fra Isdalen», A-magasinet, 19. november 2010
  10. ^ a b «Hun har bodd på hotell i Oslo under navnet Claudia Tielt, som Fenella Lorck har hun tatt inn på hotell i Stavanger - og som Vera Jarle oppholdt hun seg noen dager i Trondheim.», fra artikkelen «Kalde spor fra Isdalen», A-magasinet, 19. november 2010
  11. ^ «Ved hjelp av en flybilett finner politiet også ut at hun har bodd på hotell i Paris under navnet Vera Schlossenneck.», A-magasinet, 19. november 2010
  12. ^ «Av materialet fremgår det at det var i besøksboken på Hordaheimen hotell i Bergen politiet fant det første sporet. I midten av november 1970 skrev kvinnen seg inn her, som 24 år gamle Elisabeth Leenhouwfr fra Belgia.», fra artikkelen «Kalde spor fra Isdalen», A-magasinet, 19. november 2010
  13. ^ «Mandag 23. november sjekket kvinnen ut av Hordaheimen.», A-magasinet, 19. november 2010
  14. ^ «Bergen, 30. november 1970» og «Dagen før har en annen professor på søndagstur med sine to døtre gjort et makabert funn i Isdalen utenfor Bergen. I en steinrøys like ved en avsidesliggende sti finner turgåerne en død kvinne.», fra artikkelen «Kalde spor fra Isdalen», A-magasinet, 19. november 2010

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]