Isdalen
| Isdalen | |||
|---|---|---|---|
 Isdalen sett fra Tarlebøveien | |||
| Land |  Norge | ||
 Isdalen 60°23′15″N 5°23′05″Ø | |||
Isdalen er dalen som går fra Svartedikets sørøstre langside og opp til 'baksiden' av Ulriken i Bergen. Navnet blir til dels også brukt om forlengelsen av dalen ut mot byen, hvor Svartediket ligger, og som en del av byens drikkevann hentes fra.
Dette er den sørligste av tre daler opp fra nordøstre ende av Svartediket:
- Våkendalen, mot nord, hvor Tarlebøveien følger denne opp mot 'baksiden' av Rundemanen og Blåmanen
- Hardbakkedalen, mot nordøst, (postvei fra 1600–1780) som fortsatte videre over Borgaskaret som krysser Vidden og ned igjen mot Borgo ovenfor Lone i Arna.
- Isdalen, mot sørøst.
Historie[rediger | rediger kilde]
Det lå tretten gårder her på det meste. Det var de første gårdene i Årstad herred som var eid av bøndene selv. Dermed kunne de bli valgt til herredsstyret, men flere kunne hverken lese eller skrive. Gårdsdriften ble nedlagt omkring år 1900 på grunn av forurensingsfaren etter at Svartediket ble tatt i bruk som drikkevann i 1855. [1]
I oktober 1947 tok Bergen kommune opp til behandling saken om flytting av oppsynsmannsboligen ved ammunisjonsmagasinet i Isdalen. 4. divisjon hadde ingen innvendinger mot at huset ble flyttet høyere opp, eller å bruke den nye Tarlebøveien rundt Isdalsvannet for transport. Betingelsen var at veien tålte slik trafikk. Divisjonen forespurte om ikke kommunen kunne stå for flyttingen av huset. Byarkitekten i Bergen beregnet at slik flytting ville koste kr 18.500,-, og veiutvalget anbefalte at kommunen innvilget beløpet.[2]
Isdalskvinnen[rediger | rediger kilde]
Saken og mysteriet rundt Isdalskvinnen stammer herfra.
Friluftsliv[rediger | rediger kilde]
I dag er dette mye brukte turområder. Isdalen er sentrumsnært til Bergen og nås greit på 1 times tid. Man kan gå opp Isdalen til Vidden og ta mot Ulriken eller Fløyen. Dette er en løype i det som er Bergen sitt høyfjellsterreng, og anbefales ikke ved uvær og tåke/dis. Leteaksjoner forekommer flere ganger årlig i området.
Et barndomsminne om Isdalen[rediger | rediger kilde]
Welhaven vokste opp i Bergen, der hans far var prest. Welhaven har skrevet diktet Et barndomsminde om en gang faren ble tilkalt til Isdalen, og tok med sønnen.
- Men fremfor alt jeg tog det som en fest,
- når stundom med min fader, der var prest,
- jeg havde lov på sognebud at følge.
- Ja, som en lille slummermødig dreng
- jeg kunne hurtigt glemme søvn og seng
- og drage med am over bjerg og bølge.
- Hvor klart erindrer jeg en sildig kveld,
- da til en hytte bag det øde fjeld
- han blev med ilbud og med tårer hentet.
- Jeg sad på sadelbuen i hans arm.
- Hans kappe dækket mig, og holdt mig varm,
- og i min favn jeg havde sakramentet.
- På steile skrenter klatrede vor hest
- med sikre sanser gjennem høstens blæst,
- mens egnens grunde hvilte natlig dunkle.
- Dybt under stien stod den sorte lund,
- og alt var øde, og i dalen kun
- jeg så et stjerneskjær på tjernet funkle.
- De løse stene i den vilde klev,
- hvorover vinden tåge-skyen drev,
- gled ud mod dybet over fjeldets skulder.
- I lyngen bragde det bratte fald,
- og fjernt i dalen lød fra bjergets hal
- med tifold efterklang det dumpe bulder.
- Men stille sad jeg på det trygge dyr,
- og natten var mig som et eventyr,
- hvis trylle-sti jeg turde selv befare.
- Dens angster kunne ei mit indre nå,
- min faders bryst jeg hørte roligt slå,
- og i hans arm jeg kjendte ingen fare.
- Selv var han taus, og kun en enkelt gang
- han spurgte mig, om veien blev mig lang,
- og bøiet sig og kysset mig på kinden.
- Og atter sagde han: «Vi er der snart,
- og inden kort vil veiret blive klart,
- og under fjeldet mærker vi ei vinden.»
- Til sidst den hvisket kun fra ur og krat,
- da kleven sænket sig og standset brat
- ved fjeld-portalen til en dyrket slette.
- Et glimt av månen faldt i dalen ned,
- det snevre pas var som et borgeled,
- og klippen stod på tunet som en jette.
- Hvor selsomt drønnet det, da hestens sko
- slog gnister på den hellelagte bro,
- hvorunder elven mod en afgrund skummet.
- Da banket hjertet stærkest i mit bryst.
- Det var for mig, som om hver nattens røst
- ved denne pludselige klang forstummet.
- Ved denne arne hvilte jeg om lidt
- og tænkte atter på det dunkle ridt,
- mens øiet dvælte ved de røde flammer.
- Fra dalens bund jeg hørte elvens gang,
- og til dens brusen lød der psalme-sang
- og messe-toner fra den syges kammer.
- Men denne nat jeg skuet tit igjen,
- når livets vei gik over klipper hen
- og blikket svævet rådvildt over ødet.
- Ved dette minde glemte jeg min frygt,
- som da jeg sad ved fader-hjertet trygt
- og drog tilfjelds med kalken og med brødet.[3]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Magne Turøy (30. oktober 2008). «Bok om glemt dal». Bergensavisen. Besøkt 15. februar 2018.
- ^ Mappe 3630/1947 i A-0155, arkivet etter finansrådmannen, Bergen byarkiv
- ^ Gjengitt i hjelpeprest A. Helland Madsen: Årstad sogn i gammel og ny tid, Lunde Forlag, Bergen 1933
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]