Cuzco

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
UNESCOs verdensarv
Cuzco
Cuzco
Øverst: Armasplassen. Midten til venstre: Qurikanchatempelet. Midten til høyre: flyfoto av Cusco. Nederst til venstre: Saqsaywaman. Nederst til høyre: Cuscokatedralen.
Land Peru Peru
UNESCO Innskrevet ved UNESCOs 7. sesjon i 1983. Referansenr. 273.
Kriterium III, IV
Se også Verdensarvsteder i Amerika
Eksterne lenker

Cuzco, offisielt Cusco, er en by i Huatanay-dalen i Andes i det sørøstlige Peru. Byen ligger om lag 3400 moh. og har rundt 300 000 innbyggere. Navnet Cuzco (quechua Qosqo) betyr navle.

Cuzco var hovedstaden og det kulturelle og religiøse sentrum i inkariket. Soltempelet Qurikancha var byggverket med størst politisk og religiøs verdi. Ifølge sagn var tempelet møtepunktet for de fire områdene av Tawantinsuyu.

Mange tror at byen ble formet med et omriss av en puma, der forsvarsverket Saqsaywaman utgjorde hodet. Etter inkarikets fall i 1533, da den spanske conquistadoren Francisco Pizarro erobret Cuzco, fulgte en rask ombygging av byen. De gamle palassene og tempelet ble rasert, og kirker ble bygd. Flere bygg fra kolonitiden er tuftet på gamle bygg fra inkatiden, for eksempel ble kirken og klosteret Santo Domingo bygd på det gamle soltemplet Coricancha. Det er også fraktet steinblokker ned fra Sacsahuaman til gjenbruk i kirker.

Cuzco har i dag mye turisme på grunn av alle som kommer for å besøke Sør-Amerikas mest besøkte turistmål Machu Picchu. Sammen med Machu Picchu var Cuzco det første peruanske kulturminnet som ble satt på UNESCOs verdensarvliste allerede i 1983.

Koloniseringen[rediger | rediger kilde]

La Compañia, Plaza de Armas, er bygd på Armaru Cancha, palasset til Huayna Cápac. Foto: Michael Reeve

Cuzco stod på høyden av makten før borgerkrigen i inkariket brøt ut omkring år 1530. Befolkningen i byen og i omegnen støttet Huascar i kampen om makten i inkariket. Etter at Huascar tapte for generalene til broren Atahualpa, var byen hærtatt fram til Francisco Pizarro dukket opp.

I februar til mars 1533 var tre spanjoler på et første kort besøk i byen i forbindelse med innsamling av løsepengeskatter for Atahualpa. De tre fikk den gangen tatt med seg de største gullskattene fra Coricancha. Først 15. november 1533 kom hovedstyrken av de spanske conquistadorene under ledelse av Francisco Pizarro til byen sammen med marionett-inkaen Manco Cápac II.

Byen gjorde inntrykk på de fremmede. De skrev til kong Carlos I (Karl V):

«Denne byen er den mest praktfulle som er sett i dette landet eller noen steder i India. Vi kan forsikre deres høyhet om at det er så fint her og så flotte bygg at det ville vakt oppsikt til og med i Spania.»

Som i dag var det den gang en sentral, åpen plass midt i byen. Navnet på plassen var Aucaypata, i dag heter den Plaza de Armas i Cuzco. Omkring plassen lå byens flotteste palass. I kvartalet mot nordvest lå Casana, inka Pachacútecs palass. Casana ble brukt til festivaler og rommet fire tusen mennesker under tak. Pizarro valgte Casana som residens under oppholdet i 1533, og senere ble Casana gjort om til arkader og butikker. Bygningen som ble regnet som den flotteste, var Amaru Cancha, som lå på motsatt side av Aucaypata. Dette var inka Huayna Cápacs palass. Arkitekturen for Amaru Cancha har blitt godt skildret, her var det blant annet to høye, praktfulle tårn med sølvporter. Hernando Pizarro og Hernando de Soto delte Amaru Cancha seg imellom. I dag ligger Compañía-kirken mot Plaza de Armas på dette kvartalet. Opp mot den nordøstre siden av Aucaypata lå Suntur Huasi, et palass med en stor hall. Den østre delen av dette ble ombygd til hovedkatedralen i Cuzco. Rådhuset ble bygd der den vestre delen av Suntur Huasi lå.

Mot det østlige hjørnet av av Aucaypata lå Hatun Cancha og bak det igjen lå Inca Roca, i dag kjent som Hatunrumiyoc, «stor stein». Det som imponerte spanjolene mest ved bygningsarkitekturen, var murarbeidet. Det fantes ikke maken i Spania. I nordsiden av muren mot Hatunrumiyoc finnes fremdeles muren med den kjente tolvkantede steinen.

Cuzco sett fra Cristo Blanco

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Hemming, John: The Conquest of the Incas. Macmillan, 1970.