Grottesangen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fenja og Menja ved kverna Grotte. Illustrasjon ved Carl Larsson (1853–1919), 1886. Xylografert av Gunnar Forssell (1859–1903) for Fredrik Sander (ed): Edda Sämund den vises: skaldeverk af fornnordiska myt- och hjältesånger om de götiska eller germaniska folkens gamla gudatro, sagominnen och vandringar. Stockholm 1893, s. 149.

Grottesangen (norrønt Grottasöngr[1]) er et dikt eller kjempekvede om jotunmøyene Fenja og Menja som blir tvunget av kong Frode i Lejre i Danmark til å kverne gull for ham på kverna Grotte, og de synger mens de maler, derav tittelen på diktet. I sin griskhet nekter danskekongen dem hvile og søvn, og da tar de hevn ved å kverne ulykke for ham. De malte en hær som tok livet av Frode, men heller ikke nå fikk møyene hvile. De ble tatt ombord i skipet til sjøkongen Mysing og satt til å male salt, og da maler de så mye salt at skipet synker. Derfor er sjøen salt den dag i dag. Historien ligger også til grunn for kjenningen «Frodes mel» og varianter av denne.

Diktet blir stundom regnet med blant de andre Edda-kvadene i Den poetiske Edda (Den eldre Edda) ettersom Grottesangen er inkludert i manuskripter som er senere enn Codex Regius. Tradisjonen er også bevart i et av manuskriptene i Snorre Sturlasons Prosa-Edda (Den yngre Edda) sammen med en forklaring av innholdet og dens sammenheng.

Myten har også vært nærværende i den norske tradisjonen eller blitt bevart uavhengig i mer senere utgaver, et av dem er Kverna som står og maler på havets bunn[2], om hvorfor havet er salt, nedtegnet og formet av Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, gjengitt i Norske Folkeeventyr, utgitt i årene 1841 til 1844. Grottesangen fikk fornyet sosial og politisk betydning i Sverige på siste halvdel av 1800-tallet da Viktor Rydberg brukte det gamle norrøne diktet som bakteppe for hans Den nya Grottesången og hvor han refset samfunnet for arbeidernes vanskelige sosiale betingelser.

Poetiske Edda[rediger | rediger kilde]

Selv om Gottesangen ikke opprinnelig var en del av Codex Regius har diktet blitt inkludert i mange senere utgaver av Den poetiske Edda (Den eldre Edda).[3] Grottesangen er arbeidssangen til to unge slavepiker, Fenja og Menja, som ble ført til Sverige av den danske konge Frode, sønn av Fridleiv.[4] Pikene er ført til en magisk kvernstein for å kverne og male rikdom for kongen og synge for ham.

Da Fenja og Menja ber om en hvile fra kverningen blir de beordret om å fortsette. Kvinnene fortsetter således å kverne og synge, og ønsker rikdom og lykke for kongen. Kongen er likevel ikke fornøyd og krever at de fortsetter å kverne uten avbrudd og uten hvile: «Dei korkje fred / eller fagnad unntest / før ljomande mål / av møyar lyddest.»[5]

Konge Frode er uvitende om deres opphav og pikene avslører at de nedstammer fra jotnene. Pikene lister deres tidligere dåder, blant annet å flytte et fjell med flat topp og at det faktisk var de som hadde gjort den kvernsteinen som de nå er lenket til. De forteller at de hadde gått mot en hær i Sverige og bekjempet «bjørnlike krigere», hadde «knekt skjold», og støttet krigere og kastet en kongsemne til fordel for en annen. Møyene fortalte at de hadde blitt velkjente krigere.

Kvinnene reflekterte deretter at de hadde blitt kalde og skitne treller, ubarmhjertig satt i arbeid, og levde et liv knyttet til trøttsom kverning. Pikene sang at de var trette og for å få konge Frode til å våkne slik at han kunne høre dem. De fortalte at en hær var på veg og av den grunn ville Frode miste sin rikdom som de malte for ham, at han ville miste den magiske kvernsteinen, at bosetningen ville bli brent ned og at Frodes kongerike bli erobret. Pikene kvernet en hær fram med kvernsteinen og sa at de er «ikke ennå varme av blodet til drepte menn».

Pikene fortsatte å kverne enda hardere og skaftet på kvernen brøt av. De to sang da et varsel om hevn som nevnte ved navn Rolf Krake, Yrsa, Frode og Halvdan:

Mölum enn framar.
Mun Yrsu sonr,
niðr Halfdanar,
hefna Fróða;
sá mun hennar
heitinn verða
burr ok bróðir,
vitum báðar þat.
Enn lat oss mala:
Yrsa sin son
skal Halvdans dråp
hemne på Frode.
Han mun heite
sonen hennar
og broren attåt,
båe me veit det.[6]

Nå fylt med stort raseri kvernet møyene inntil kverna brøt sammen og steinen gikk i to deler. Da den truende hæren sto klar til å angripe avslutter de to kvinnene sangen med:

«Meire meld du / mun ikkje trenge;
full-lengde sat me / Frode, ved kverni»[7]

Prosa-Edda[rediger | rediger kilde]

Fenja og Menja. Illustrasjon ved W.J. Wiegand. Xylografert av George Pearson for Julia Goddard: Wonderful Stories from Northern Lands. Longmans, Green, and Co. London 1871, s. 93.

Snorre Sturlason forteller i Prosa-Edda (Den yngre Edda) at Skjold (Skjöldr) styrte det landet som vi i dag kaller Danmark. Skjold hadde en sønn ved navn Fridleiv (Friðleifr) som hadde etterfulgt hans kongedømme. Fridleiv hadde en sønn som het Frode (Fróði) som ble konge etter Fridleiv, og det var på denne tiden at Cæsar Augustus hadde erklært fred på jorden og den kristne guden Jesus var blitt født. Den samme freden styrte i «Norderlanda» (Norden), men her ble den kalt for Frodes fred, og Frode ble kalt for Fred-Frode. I nord var det så fredelig at ingen mann skadet en annen, selv om han møtte hans far eller hans brors drapsmann, fri eller bundet. Ingen mann ble bestjålet da ingen var tyv eller ransmann og en gullring kunne derfor ligge på heia i Jalang (Jelling i Jylland) i en lang tid uten å bli tatt.

Konge Frode besøkte Svitjod (Sverige) og landets konge Fjolne (Fjölnir), og der kjøpte han to «store og sterke» trellkvinner som het Fenja og Menja. I Danmark var det to store kvernsteiner som var så store at ingen mann var sterk nok til å bruke dem, men imidlertid var den man som malte med dem kunne produsere hva enn han måtte ønske. Denne kverna ble kalt for Grotte (Grótti), og Frode hadde skaffet dem fra en man som Hengekjeft (Hengikjopt).

Frode lenket Fenja og Menja til mølla og beordret dem til å male gull, fred og lykke for ham. Han ga dem ikke mer hvile eller søvn enn det tok til si fram et kvad eller tiden mellom gjøkens kokoo når fuglen tiet. Som hevn begynte Fenja og Menja å kvede det kvadet som ble hetende Grottesangen (diktet i seg selv) og før de hadde avsluttet den hadde de malt fram en hær mot Frode og den samme natten kom en sjøkonge ved navn Mysing som drepte Frode, og således endte Frodefreden.

Mysing tok med seg Grotte og dessuten Fenja og Menja. Han beordret dem om å male salt. Ved midnatt spurte de om ikke Mysing hadde nok salt, men han ville ha mer. De malte mer, men da sank skipet. «I havet var det sidan ein svelg der sjøen fell ned i kvernauga».[8] Siden har havet vært salt.

Svelget og kverna Grotte[rediger | rediger kilde]

Snorres replikk om at det var siden «et svelg der hvor sjøen falt ned i kvernøyet» kan ha vært en hyppig sitert referanse som også ble benyttet til å forklare kjente og skremmende naturfenomen. Nordvest for Skottland ved Pentland Firth har det vært vanskelige forhold for seilfarten i alle år. Det gjelder særlig ved den lille øya Stroma i det som kalles for «the Swelchie». Dette navnet er avledet fra norrøne Svelgr (Svelget), og referer til en malstrøm. Stedet er også beskrevet i Orknøyingenes saga, og antagelig er sagnet om kvernen Grotte knyttet til det. Orknøyingenes saga beskriver i kapittel 74 at Orknøyenes jarl Pål Håkonsson ble tatt til fange en gang på 1130-tallet av Svein Åsleivsson, og da han ble fraktet fangen til det skotske fastlandet:

Þeir ... fóru aptr ina sömu leið fyrir vestan Hrossey ok viku á milli Háeyjar ok Grímseyjar ok svá fyrir austan Svelg, þaðan til Breiðafjarðar ok eptir honum til Ekkjalsbakka
«De ... seilte den samme vegen tilbake langs vestkysten av fastlandet og de vendte om for å seile mellom Hoy og Graemsay og så øst om Svelget og derfra til Moray Firth og inn til Oykell»[9]

Svein valgte åpenbart en seilfarten tvers gjennom Orknøyene selv de økte faren for å bli sett og tatt til fange, kun for å unngå den enda større faren ved Svelget (Swelchie).[10] Det skal også ha vært egne sagn på Orknøyene om Grotti-Menni og Grotti-Fenni[11]

Viktor Rydberg skriver om verdenskvernen i Fädernas gudasaga (1887)[12] med referanse til kvernen Grotte og ser den som en del av verdens skapelse hvor den maler kjøttet til Yme (Ymir), urjotnen i den norrøne mytologien, til jord, og av molden skapes gudene og verden.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Eller Gróttasöngr, lengden på første vokal er ikke sikker
  2. ^ Runeberg: Kverna som står og maler på havets bunn
  3. ^ 1907-utgaven av Nordisk familjebok hos Project Runeberg
  4. ^ Frodes ætt nevnes i vers 1, etter introduksjonen
  5. ^ Edda, «Den eldre Edda», Oslo 2002. Side 249
  6. ^ Edda, «Den eldre Edda», Oslo 2002. Side 252
  7. ^ Edda, «Den eldre Edda», Oslo 2002. Side 252
  8. ^ Edda, «Den yngre Edda»: Skaldskaparmål, Oslo 2002. Side 366
  9. ^ Sitert etter professor Judith Jesch, se referanse under.
  10. ^ Jesch, Judith: The Swelchie og hvorfor havet er salt, 17. juli 2007 (url'en fungerer ikke med Wikimedias kode, søk derfor på tittelen manuelt)
  11. ^ Nordisk familjebok / Uggleupplagan
  12. ^ Fädernas gudasaga, se under kapittelet «Världskvarnen»

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]