Verdenskvern

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kvern som symbol, fransk kirkeskulptur fra middelalderen, Chapiteau de la nef.

Verdenskvern, stundom også referert til som «himmelsk kvern», «kosmisk kvern» og lignende, er et mytem som foreslått å være gjentagende i indoeuropeiske og i andre mytologier. Det involverer analogien at kosmos eller himmelhvelvingen og en roterende kvernstein. Mytemet ble omfattende undersøkt av den svenske forfatteren Viktor Rydberg i hans bok Undersökningar i germanisk mythologi, et tobindsverk utgitt i årene 1886 og 1889.[1] Donald Mackenzie beskrev verdenskvernens symbolske forhold til svastikaen, og utviklet foreslått analogier til folkeminne i Kina, Egypt, Babylonia og i Amerika hos urbefolkningene[2]

Clive Tolley (1995) undersøkte betydningen mytemen i indoeuropeisk og finsk mytologi.[3] Tolley fant at «bildet av en kosmisk kvern, som ambivalent snurret ut velvære eller katastrofe, kan bli gjenkjent i bestemte fragmentariske myter», og han la til ytterligere indoeuropeiske og finske analogier om kvernen til det materialet som tidligere ble undersøkt av Rydberg og andre. Tolley kom til konklusjonen at:

«Verdenskvernen var ikke i bevarte norrøne kilder en utstrakt utviklet mytem. Uansett, myten om Mundilfæri som forbinder dreiingen av kosmos via et «kvernhåndtak» med reguleringen av årstidene, og myten om Bergelmir, antyder konseptet om en kreativ kverning av en jotnes kropp, og knyttet denne på en måte til sjøen.»

Richard M. Dorson gjorde en undersøkelse av oppfatningene til forfattere på 1800-tallet om verdenskvernen i hans historiske gjennomgang fra 1968: Peasant Customs and Savage Myths: Selections from the British Folklorists[4], og mytemet er diskutert i Kommentar zu den Liedern der Edda[5] i henhold til Eddadiktet Grottesangen (Grottasöngr).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bind 1, seksjonene 79-82 i engelsk oversettelse hos nettstedet Northvegr. Oversettelsene til norsk vist i parentes er kun for herværende forståelse:
  2. ^ Mackenzie, Donald A. (1926). The Migration of Symbols and Their Relations to Beliefs and Customs New York: Knopf, LCCN 26008213.
  3. ^ Tolley (1995:Saga-Book 24:63-82).
  4. ^ Dorson, Richard M., redaktør (1968): Peasant Customs and Savage Myths: Selections from the British Folklorists, vol.1. Univ. Chicago Press, LCCN 68016690, side174. I henhold til Dorson: «En tilsvarende begrepsoppfatning ligger til grunn for Mundilföri i Edda, jotnen som får himlene til å snurre rundt i dens daglige og årlige omdreininger ved å bevege (færa) håndtaket (mundil, möndull) av den store verdenskvernen – det er den teutoniske tanken om den himmelhvelvingens omdreining . [Rydberg, Teutonic Mythology, 396-7; M. Müller, Contributions to the Science of Mythology, 40, 651]. Mundilföri, akseflytteren og himmelvenderen, er et solvesen som har sin barn Máni og Sól (det vil si Måne og Sol). Som ildskaper ved dreiningen ble han identifisert med Lodhur, ildtenneren.» [Rydberg, 412; Du Chaillu, Viking Age, i. 38; C.F. Keary, The Vikings, 65. I det finske Kalevala er solen kalt for «Guds spindel» (Grimm, T.M., 1500)].
  5. ^ bd. 3, s. 839.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dorson, Richard M., red. (1968). Peasant Customs and Savage Myths: Selections from the British Folklorists, Vol. I. University of Chicago Press.
  • Tolley, Clive (1995). The Mill in Norse and Finnish Mythology. Saga-Book 24:63-82.