Hrosvit

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hrosvit

Hrosvit, også kjent som Hroswitha, Hrotsvit, Roswitha, og Hroswitha av Gandersheim, (ca. 935 til ca. 1002) var en tysk kantonesse i benediktinerordenen som også skrev drama og poesi. Hun levde og arbeidet i Gandersheim i dagens Niedersachsen. Hun skrev på latin og er fremmet av noen som den første forfatteren siden antikken som skrev drama i Vest-Europa.

Aristokratisk bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hrosvit ble født en gang rundt år 935 i den tyske adelen i nordlige Tyskland i en tid av læring opplysning fremmet av de kristne reformer fra herskere som Karl den store og Otto den store. En gang rundt år 955 ble Hrosvit, øyensynlig av aristokratisk fødsel, nonne i benediktinerklosteret i Gandersheim. Hennes verker viser godt kjentskap til ikke bare kirkefedrene, men også med klassisk poesi, blant annet Vergil, Horats, Ovid, Plautus og Terents – det var sistnevnte hun baserte og modellerte sine egne vers på. Flere av hennes skuespill lånte fra såkalte apokryfe evangelier. Hennes verker danner deler av den ottonianske renessanse.

Albrecht Dürers tresnitt av Roswitha og Otto den store, 1501.

Det som ettertiden kjenner til fra Hrosvits liv stammer hovedsakelig fra hennes egne litterære forord og fortellinger. Hrosvit ble skolert i skolastisk filosofi, matematikk, musikk, astronomi, Bibelen, og det latinske forfatterskapet til klassikerne. Som kantonesse var hun påkrevet å avlegge et løfte om lydighet og kyskhet, men ikke det typiske løftet om fattigdom. Innenfor begrensningene av et religiøst liv var hun i stand til å forfølge et litterært liv som få andre kvinner kunne. Hun kalte seg selv Clamor Validus Gandersheimes, «Den sterke stemme fra Gandersheim», og begynte å skrive en rekke om helgenenes liv og hellige legendervers, blant annet om Gingulphus og Theophilus.

Faust-motiv[rediger | rediger kilde]

Fortellingen om Theophilus var et av de mest populære skrevet uansett språk og er Faust-motiv. Det fortalte om hvordan den unge erkediakon var skuffet over sin forfremmelse. Han rådførte seg med en jødisk trollmann og blir tatt med til et møte med djevlene. Theophilus frasier seg Gud i et skriftlig dokument, deretter angrer seg. Han blir berget av jomfru Maria. Hrosvit utvider fortellingen med hennes beskrivelse av Theophilus i De syv kunstner: De Sophia rivis septeno fonte manantis.

Disse tradisjonelle diktene ga henne senere muligheten til mer originale skrifter, en syklus på seks dramaer inspirert av Terents, skrevet i prosa som seks komedier. Hun skrev i forordet at hennes skrifter ville bli likt av de som var tiltrukket stilens sjarm. Hennes temaer forble kjærlighetsfortellinger. Blant dem var Gallicanus, Dulcitius, Callimachus, Abraham, Paphnutius, og Sapientia. Til en viss grad fremstår disse som den bro som dekker avgrunnen mellom scenedramaet fra den klassiske tiden og til de senere mirakel og moralspillene i høymiddelalderen. Hun gikk senere tilbake til å skrive historiske og episke fortellinger, blant annet et langt heltedikt om Otto I, Carmen de gestis Oddonis I imperatoris, fullført i 968.

Hun forble på klosteret i Gandersheim hele livet.

Verker[rediger | rediger kilde]

Det viktigste manuskriptet av hennes verker som inneholder alle tekstene unntatt Primorida er Codex Bayerische Staatsbibliothek (Bavarian State Library) Clm 14485, et manuskript gjort av flere skrivere på Ganderseheim mot slutten av 900-tallet eller begynnelsen av 1000-tallet. Det ble oppdaget av humanisten Conrad Celtis i 1493 eller 1494 i Sankt Emmeram-klosteret i Regensburg og ble grunnlaget for den første utgitte utgave, illustrert av Albrecht Dürer.

Hennes skuespill handler om kyskhet og kristne kvinners utholdenhet og står i kontrast til latinske portrett av kvinner som svake og emosjonelle. Hennes Passio Sancti Pelagii er avledet, i følge henne selv, fra et øyevitne til Pelagius av Cordova.

Hrosvit delte selv sine verk i tre bøker:

Boken om legendene som inneholdt åtte legender – med unntak av Gangolf – på daktylisk heksameter.

  • Ascensio
  • Gangolf
  • Pelagius
  • Theophilus (pakt med djevelen-legende)
  • Basilius
  • Dionysius
  • Agnes
  • Maria

Boken med drama presenterer et katolsk alternative til Terents. Disse er seks skuespill som er egentlig mer dialoger enn drama, og er et middelaldereksempel på et lesedrama:

  • Gallicanus
  • Dulcitius
  • Callimachus
  • Abraham
  • Pafnutius
  • Sapientia

Den tredje boken består av to historiske skrifter på latinsk heksameter: Gesta Ottonis (en historie om Huset Otto for årene 919-965) og Primordia coenobii Gandeshemensis (en historie om hennes klosterorden fra åren 846 til 919). Ingen av disse har overlevd ettertiden, men andre verker kan bli oppdaget.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]