Venantius Fortunatus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Venantius Fortunatus leser sine dikt for Radegund. Maleri av Lawrence Alma-Tadema (1862).

Venantius Honorius Clementianus Fortunatus (ca. 530 – ca. 600/609) var en latinsk poet og komponist av salmesanger, og en biskop i den romersk-katolske kirke.

Liv[rediger | rediger kilde]

Venantius Fortunatus ble født i nordlige Italia et sted mellom Valdobbiadene, Ceneda, og Treviso. Han vokste opp i løpet av den bysantinske gjenerobringen av Italia og fikk sin utdannelse i Ravenna. Han senere verker viser at han var godt kjent med ikke bare de klassiske poeter som Vergil, Horatius, Ovid, Statius, og Martialis, men også kristne poeter som Arator, Claudius og Sedulius.

Han flyttet selv til Gallia via de germanske områdene (dagens Tyskland) på midten av 560-tallet, sannsynligvis med den bestemte hensikt å bli en hoffpoet ved det merovingianske hoffet. Politiske omstendigheter forhindret hans hoffkarriere, men han fikk støtte fra ulike religiøse figurer, blant annet Gregorius av Tours. En gang før år 600 var han blitt forfremmet til biskop av Poitiers.

Verker[rediger | rediger kilde]

Korsdiktet «De Signaculo Sanctae Crucis», et dikt formet typografisk som et kors, fra kodeks 196, side 40, i klosterbiblioteket til klosteret Sankt Gallen, Sveits

Fortunatus er best kjent for to dikt som har blitt en fast del av liturgien i den katolske kirke, Pange lingua gloriosi proelium certaminis (engelsk: «Sing, O tongue, of the glorious struggle»), en hymne som senere inspirerte Thomas Aquinas' Pange Lingua. Han skrev også Vexilla Regis prodeunt (engelsk: «The banners of the King are lifted») som er en sekvens sunget i løpet av vesper (aftensang) i løpet av Den stille uken. Dette diktet ble skrevet til ære for et større stykke om Det sanne kors som hadde blitt sendt fra den østromerske keiser Justinus II til dronning Radegund av frankerne (som ble kanonisert), som etter at hennes ektemann Klotar I døde, hadde grunnlagt et kloster i den sydfranske regionen Aquitaine. Bybiblioteket i Poitiers oppbevarer et manuskript fra 1000-tallet om livet til Radegund kopiert fra en opptegnelse av Fortunatus fra 500-tallet.

Alt i alt skrev Venantius Fortunatus elleve overlevende bøker med latinsk poesi i flere sjangre, inkludert epitafium (gravskrift), panegyriske dikt, georgicer, onsolatio (trøstedikt), og rene religiøse dikt. Hans versemål ble viktig for utviklingen av den senere latinske litteraturen, hovedsakelig for at han skrev på en tid da latinsk prosodi (verselære) bevegde seg fra den klassiske latinens kvantitativ vers mot middelalderlatinens aksentvers. Hans stil antyder noen ganger påvirkning fra hiberno-latin (den latin irske munker skrev), ikledd en lærd greksk språkdrakt som tilfeldigtvis opptrer i hans dikt. Han skrev også en hagiografi på vers om Martin av Tours som har blitt karakterisert som antikkens siste epos. Han skrev også en hagiografi om sin beskytter dronning Radegund som nevnt over.

Festdag[rediger | rediger kilde]

Fortunatus er en helgen i den romerske kirke. Hans minnefest er den 14. desember, feires hovedsakelig i bispedømmet i Poitiers og i noen kirker i Veneto, en region i nordøst-Italia.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Brennan, B.: «The career of Venantius Fortunatus» Traditio, Vol 41 (1985), 49-78.
  • George, J.: Venantius Fortunatus: Personal and Political Poems. Liverpool: Liverpool University Press, 1995.
  • George, J.: Venantius Fortunatus: A Latin Poet in Merovingian Gaul. Oxford: Clarendon Press, 1992.
  • Reydellet, M.: Venance Fortunat, Poèmes, 3 vols., Collection Budé, 1994-2004.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]