Erikskrøniken

Krønikens helt er Erik Magnusson.

Erikskrøniken er den eldste i en suite av rimkrøniker som utførlig skildret middelalderens politiske historie i Sverige. Den er Sveriges eldste fortellende kilde i betydningen et skriftlig dokument som er framstilt med den hensikt å gi leseren, eller snarere tilhøreren, en detaljert versjon av et lengre hendelsesforløp. Som alle fortellende kilder har den en bestemt tendens, i dette tilfellet en karakter av politisk partsinnlegg. Erikskrøniken tar klart stilling for en part; krønikens helt og hovedperson er, som tittelen antyder, hertug Erik Magnusson av Södermanland.

Politisk historie på vers

Erikskrøniken er skrevet på knittelvers og omfatter i sin eldste versjon 4543 versrader. Den ble påbegynt under kong Erik Erikssons regjeringstid, men tyngdepunktet ligger i et forsøk av forfatteren til å gi et samlet bilde av Sveriges politiske historie fra rundt 1250 og fram til kongevalget 1319 da den treårige Magnus Eriksson ble utropt til Sveriges konge. Forfatteren er ukjent, men ulike omstendigheter antyder at han bør ha vært en av nærmeste i kretsen rundt riksdrotsen Mats Kettilmundsson (død 1326).

Et eksempel på krønikens tekst og stil:

Birger jerl, þen wise man.

Han loot Stockholms stad at byggia

med digert with oc mykin hyggia,

eþ fagerþ hus ok en goðan stað

alla leð swa gjort som han bað.

Þet er laas fore þen sio,

swa at karela göra þem enga oroo.

Þen sio er god, iak sigher for whi:

nittan kyrkiosokner liggia þer i

ok um kring sion siu köpstäde.

Håndskriftene

Originalkrøniken har ikke blitt bevart, men Erikskrøniken er kjent fra seks ulike håndskrifter fra 1400-tallets andre halvdel, og de betegnes med bokstavene A-F, og dessuten i 14 senere versjoner (G-T), de nyeste fra 1600-tallets begynnelse. Filologiske undersøkelser har bestemt at håndskriften for A (Codex Holmensis B2) er den eldste bevarte versjonen, nedskrevet en gang mellom 1450-1470.

I henhold til tidligere oppfatning, foretrukket av Gustaf Edvard Klemming (død 1893), var håndskriften B (Codex Verelianus) den eldste. Klemmings oppfatning bygde utelukkende på at B daterte seg selv til år 1457. Klemming antok at det var færre ledd mellom originalen og A enn mellom originalen og B/C, hvilket dessuten er vist innbyrdes avhengighet. Hans granskning omfattet samtlige håndskrifter, unntatt T (påbegynt 1576) som var ukjent for ham og først ble undersøkt av Rolf Pipping.

Pipping viste i sin avhandling at teksten som A ble kopiert fra hadde passert gjennom ytterligere to ledd (kopieringer) før B og C ble til. Uansett datering kan man altså slå fast at A er teksthistorisk to generasjoner eldre B og C og derfor betydelig nærmere innholdsmessig identitet med originalen. Både Klemming og Pipping vlagte derfor å trykke sine vitenskapelige utgaver etter Codex Holmensis B2.

Helge Toldberg kritiserte senere Pippings konklusjoner angående noen av håndskriftene D-T og mente at den versjonen av Erikskrøniken som finnes i dem i noen henseende sier mer om «arketypen» enn A-C. Selv Toldberg sa seg enig at A er den beste versjonen. Til denne oppfatningen har også Kjell Kumlien og den siste utgiveren av krøniken, Sven-Bertil Jansson, sluttet seg til.

Av den svenske krønikesuiten inngår i håndskriftene A-C kun Erikskrøniken mens D-F inneholder også Karlskrøniken. De to krønikene har i D-F blitt sammenskrevet med hjelp av den såkalt forbindelsesdiktet. I det sammenhenget har det også blitt skrevet en ny innledning som fører tilbake hendelsesforløpet til Erik den helliges tid. Av innledningen framgår det tydelig at dens hensikt var å forsøke å bevise at kong Karl Knutssons nedstammet fra Erik den hellige.

Håndskriftene D-F som har alle blitt til etter 1480 er åpenbart kopier av versjoner som ble framstilt i løpet av Karl Knutssons kanselli. En av disse, som tilhørte fransiskanske på Gråbrödraklostret i Stockholm og som i dag blir oppbevart i Uppsala universitetsbibliotek, er innholdsmessig identisk med den som historieskriveren Ericus Olai (død 1486) anvendte som kilde for sin krønike som han antagelig skrev en gang på 1460-tallet.

Originalens tilkomst

Originalens datering eksisterer ikke lenger, men det er en allment akseptert oppfatning at Erikskrøniken ble forfattet på 1320-tallet eller i begynnelsen av 1330-tallet. Ettersom ridderen Bo Nilsson nevnes som død i krøniken og man vet at han døde den 9. september 1322 gir dette den tidligste mulige tidspunktet for krønikens tilkomst.

Erikskrønikens forfattere har vært godt fortrolig med den samtidige europeiske litteraturen som eksempelvis de franske Chanson de geste. Stilistisk finnes det store likheter med antatt samtidige krøniker i Livland og Braunschweig.

Hva som gjelder saksinnholdet råder det derimot uenighet innom forskningen om den muntlige tradisjonens betydning. Mens eksempelvis Ingvar Andersson hevder at det er først og fremst annalene som har fungert som forfatterens hovedkilder har eksempelvis Salomon Kraft fremmet den motsatte oppfatningen. Forskningens nåværende standpunkt er nærmest et kompromiss. Man mener at krønikeforfatteren har delvis bygd sin framstilling på de eldste annalene mens de nyere i sin tur har skaffet sitt materiale fra Erikskrøniken i en form for rundtgang. Man ser dette klart bevist at 1400-tallsannalene, eksempelvis Chronologia anonymi, er sterkt påvirket av Erikskrøniken.

Under diskusjonen om forfatterens kilder ble man oppmerksom på et tidlig tidspunkt et merkelig hull i framstillingen som omfattet årene 1314-1317 som man ikke har funnet noen sikker årsak til. Ettersom de første verseradene etter hullet synes å handle om avslutningen på et møte av et slag, har man dratt slutningen at hullet har oppstått av politisk årsak. Noen med myndighet har antagelig sensurert teksten. En mer prosaisk forklaring er at de manglende stykkene rett og slett på skadet på et tidlig tidspunkt.

Det råder stor enighet innen forskningen om at Erikskrøniken har kommet i stand på et initiativ av en eller flere tilhengere av hertug Erik. Grunnen til at Mats Kettilmundsson har blitt særskilt utpekt er den framtredende rollen som han har i krøniken. Det råder også enighet om at krøniken har en og ikke flere forfattere.

Erikskrøniken som politisk dokument

Erikskrøniken framstiller hertug Erik som det fysiske ridderidealet mens de samtidige dokumentene snarere gir et bilde av en kaldt beregnende realpolitiker som med alle midler forsøkte å skape et nordisk rike med seg selv som konge. Den krets av stormenn som sluttet opp rundt ham var ikke så interessert i hertug Erik som ny konge, heller handlet det om en reaksjon mot den sterkt sentraliserte kongemakten som ble etablert av Magnus Ladulås. Krønikens skildring av kongevalget i 1319 er opplysende. Den understreker adelens bestemte oppfatning av Sverige som valgrike.

Erikskrøniken har som fortellende kilde også blitt et problem for den politiske historieskrivningen angående tiden før kampen mellom Birger Magnusson og hans brødre. Det framgår tydelig at for krønikeforfatteren var allerede Erik Erikssons regjeringstid noen få generasjoner tidligere en ganske dunkel og uklar tidsepoke og at hans kunnskaper om denne tiden var ganske begrenset. Det bedrer seg ikke for Birger jarls tid. Av de rundt 400 verseradene som handler om Birger jarls verk kan man kun få ut et titalls historiske faktaopplysninger om jarlen, resten er diktning. Krønikeforfatteren detaljkunnskaper blir påtagelig bedre først når han kommer til tiden etter Magnus Ladulås død 1290.

Det kanskje største problemet for den historiske forskningen er at flere saksopplysninger fra den tid som Erikskrøniken behandler er ikke kjent eller bekreftet fra noen annen kilde, eksempelvis hvordan kongevalget av Valdemar Birgersson skjedde og hvordan Nyköpings gjestebud egentlig skjedde. Med tanke på krønikens politiske tendens og forfatterens åpenbare begrensede kunnskap om tiden før Magnus Ladulås er disse opplysninger svært vanskelig å bedømme sannheten av. Den strengt kildekritiske historietradisjonen til Lauritz Weibull har tendert til å avvise deler av krøniken som ren diktning, innvevd i krøniken av en fantasifull forfattere som ikke vil avsløre at han ganske enkelt ikke visste nok om det han fortalte.

Trykte versjoner

• Svenska medeltidens rimkrönikor, del I, utgitt av Gustaf Edvard Klemming (Stockholm 1865).
• Erikskrönikan enligt cod. Holm. D2, utgitt av Rolf Pipping (Uppsala 1921), med komplett filologisk variantapparat, det vil si forskjeller mellom ulike håndskrifter blir påvist og kommentert side for side. Nye utgaver 1963 og 1992.
• Erikskrönikan, utgitt av Sven-Bertil Jansson (Stockholm 1986), med delvis modernisert ortografi.

Litteratur

• Andersson, Ingvar: Källstudier till Sveriges historia 1230-1436 (Lund 1928).
• Ferm, Olle, "Erikskrönikan", Graeme Dunphy, Encyclopedia of the Medieval Chronicle, Leiden: Brill, 2010, 583-584. ISBN 90 04 18464 3.
• Jansson, Sven-Bertil: Medeltidens rimkrönikor (Lund 1971).
• Kumlien, Kjell: Historieskrivning och kungadöme i svensk medeltid (Stockholm 1979).
• Pipping, Rolf: Kommentar till Erikskrönikan (Helsingfors 1926).
• Rosén, Jerker: «Erikskrönikan» i Kulturhistoriskt lexikon för nordisk medeltid, band 4.
• Schück, Herman: Kyrka och rike - från folkungatid till vasatid (Stockholm 2005).

Se også

• Rimkrønikene

Eksterne lenker

• Wikisource har originalverk relatert til Erikskrönikan
• Erikskrönikan på Prosjekt Runeberg (omfatter omtrent første halvdel av skriftet)