Rimkrønikene
Rimkrønikene er en samling viktige historiske verk på vers og med rim fra Sveriges middelalder. Samlingen består av Gamle krøniken eller Erikskrøniken som skildrer Folkungaættens brødrestrider (1229–1319); Nye krøniken eller Karlskrøniken som skildrer begynnelsen av unionsstriden og Karl Knutssons styre (1389–1452), samt denne krønikens fortsettelse; Sturekrønikene som skildrer fortsettelsen av unionsstridene under Karl Knutsson og Sturene (1452–1520).
Til disse krønikene finnes det ytterligere en fortsettelse på 632 vers til Erikskrøniken i en hensikt å binde sammen denne med Karlskrøniken til et felles verk som omfatter tiden 1319–1389. Den er skrevet rundt år 1452 og har bortimot ingen historisk verdi. Forfatteren er helt ukjent, men man antar at det er samme person som har skrevet Erikskrøniken selv om det ikke er bevist. Håndskriften viser samme skribent og samme tid. Hensikten med Erikskrøniken er å bevise Karl Knutssons slektskap til Erik den hellige. I den forbindelse tillegges Erik Eriksson foruten to dokumenterte søsken også ytterligere to apokryfiske (ubekreftede) søsken.
Det finnes også ytterligere et tillegg, et dikt om kong Albrekt som er Sveriges eldste politiske allegori, og som samtidig har en verdi som et historisk vitnesbyrd på samtidens omdømme av kong Albrekt. Diktet er sannsynligvis forfattet kort tid etter at Albrekt døde. Også denne forfatteren er ukjent.
De tre ovennevnte rimkrønikene; Eriks-, Karls- og Sture-krønikene, kalles under ett for Den store rimkrøniken for å skille den fra Den lille rimkrøniken. Den siste og senere krøniken ble skrevet samtidig med og muligens av den samme forfatter som Den prosaiske krøniken, en gang på midten av 1400-tallet. Også til denne finnes det flere ulike tillegg om Karl Knutsson og Sturene, deriblant ett på 526 vers.
Heller ikke Den lille rimkrøniken har stor historisk eller litterær verdi, men har en verdi som det første sikre beviset på at Sverige kjente til litteratur fra Norge. På den samme tiden ble Vilkinasagaen, det vil si Sagaen om Didrik av Bern, også kalt for Didrikssagaen, oversatt til svensk og den inneholder en rekke norske[trenger referanse] sagnkonger (Filmer eller Vilkin, Nordian, Hernit, Osantrix og Hernit Hernitsson) som uten blygsel ble langt inn i den svenske kongerekken. Under danskhatets tid var det viktig å gjøre de norske sagnkongene til fullgode svenske herskere for med det kunne vise til at alle land rundt Østersjøen en gang lå under svenskekongens herredømme.
De svenske rimkrønikene har blitt utgitt flere ganger. J. Messenius utga en del av Store rimkrøniken i «Then gamble rijmkrönikes första deel» (1616). Den lille rimkrøniken samt Den prosaiske krøniken i «Twå små gamble Sweriges och Göthes chrönikor» (1615, nytt opplag i 1643, trykt på nytt på 1650- og 1660-tallet). Store rimkrøniken og Lille rimkrøniken ble utgitt av J. Hadorph i «Twå gambla swenske rijmkrönikor» (1674), videre av K. J. Fant i «Scriptores rerum suecicarum medii 3evi» (1818), og til slutt kom en samlet utgivelse av alle rimkrønikene med tillegg og varianter i G. E. Klemmings «Svenska medeltidens rimkrönikor» (3 bind, 1865–1868).
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Nordisk familjebok, 1916