Slaget ved Mjölkalånga

Slaget ved Mjölkalånga
Konflikt: Krigen mot Birger Magnusson
Dato 26. oktober 1318 Sted Mjölkalånga ved Svartevadsbäcken mot den dansk-svenske grensen inn på Skåne, Danmark (før 1659) Resultat Svensk seier, det skånske landet ble meget brutalt herjet.
Stridende parter
Danmark som støttet svenskekongen Birger Magnusson	Sverige, en koalisjon av stormennene i opprør mot svenskekongen
Kommandanter og ledere
Grev Ludvig Albrektsson av Eberstein	Ridderen og drotsen Mats Kettilmundsson
Styrker
1 000 pansrede ryttere og fotfolk	1 000 pansrede ryttere og fotfolk
Tap
300 danske riddere og væpnere tatt til fange, opplysningen om opptil 700 døde er usikkert	Ukjent, antagelige 300-500 døde og sårede

Slaget ved Mjölkalånga i Skåne ved Svartevadsbäcken hendte den 26. oktober 1318. Der hadde en svensk hær under ledelse av ridderen Mats Kettilmundsson møtte og beseiret en lik stor dansk hær under et av de blodigste sammenstøtene i den nordiske historien ifølge den lokale tradisjonen.

Forspillet

Nyköpings gjestebud desember 1317 startet en svensk borgerkrig mellom kong Birger Magnusson og en koalisjon av de svenske stormennene som utgjorde deler av det sterke rådsaristokratiet. Ridderen Mats Kettilmundsson tok ledelsen i opprørspartiet som hadde besittet seg de fleste viktige posisjonene gjennom det svenske kongeriket, tvunget svenskekongen på defensiven allerede i begynnelsen av stridighetene.

Den danske kongen Erik Menved sluttet en avtale om militær assistanse med Birger Magnusson som to ganger forsøkt å ta initiativet og to ganger var han slått av de svenske opprørsstyrkene. Etter nederlaget i Slaget ved Söderköping i april 1318 hadde kongen tapte kampen om herredømmet over Sverige. Mats Kettilmundsson som Sveriges mektigste mann ble valgte av rådsaristokratiet til rikets drots og formann 27. juni 1318 og en måned senere var prins Magnus Birgersson tatt til fange ved overgivelsen i Stegeborg som hadde vært beleiret i flere måneder. Tross tilbakeslagene nektet kongen og danskene å oppgi deres kamp.

Fram mot høsten 1318 hadde hertugenes tilhengerne samlet en anselig hær på minst 1 000 mann som marsjerte mot grensen til Danmark. Som leder for svenskenes hæren fant drotsen Mats Kettilmundsson seg sammen med ridderen Knut Prose av Halland, erkebiskop Esger Juul og hertug Christoffer, broren til danskekongen Erik Menved på landsflyktighet. Mats Kettilmundsson var en erfaren hærfører som blant annet hadde vært i Finland og ledet forsvaret mot novgoroderne. Den svenske hæren gikk over grensen til Danmark via den såkalte «Hollendervegen» som gikk diagonalt fra grensen over Farstorp, Vankiva, Hörlinge, Mjölkalånga, Matteröd, Norra Rörum og videre til Landskrona.

Når den danske kongen Erik Menved fått underrettelser om svenskenes forehavende trukket han opp sine styrkene for å møte svenskene. Ved Svartevadsbäcken gikk den gamle grensen mellom Mjölkalånga len, som tilhørte Roskildes domkapitel og Finja län som tilhørte Lunds erkesete og styres av erkebiskop Esger Juul, en av forgrunnsskikkelsene i den svenske hæren. Dette gjorde at danskene under ledelsen av kongens utsending greve Ludvig Albrektsson av Eberstein gikk i stilling på egen mark på åsen sør om Mjölkalånga og fram til Skälsboke for å vente på svenskene. Når den svenske hæren med Mats Kettilmundsson i spissen kom fram til Svartevadsbäcken, gikk man således i stilling på den nordlige stranden.

Slaget

Den 26. oktober 1318 veltet det fram nærmere 1 000 riddere og væpnere i full stridsutrustning ned for bakkene mot Mjölkalånga by og videre mot svenskenes leir med riddere til hests i skinnende rustninger og dragne sverd fra både Danmark og Tyskland. Fotfolket rykte fram med sverd, armbrøst og spyd like etter rytteravdelingene.

Trolig mottok svenskene det første angrepet i beskyttelse på den nordlige stranden for deretter å krysse bakken for å følge etter de retirerende danskene. Det ble en voldsom strid som ledet til at danskenes hærstyrkene ble knust under et tilintetgjørende oppgjør med stor tap på begge sider. Etter den muntlige tradisjonen ble dette det blodigste slaget i Gøinges historie hvilken trolig stemmer.

Ifølge Erikskrøniken ble dessuten 300 riddere og væpnere tilfangetatte etter slaget. Stemmer dette samtidige som det var sagt at skåninger og danskene hadde slåst til siste mann, så bør det ha vært et tap på 700 falne på den danske siden, og regner man dessuten med at omtrent 300 til 500 svensker hadde vært drept eller såret så blir det over 1 000 døde.

Men disse tallene er høyst usikkert likesom antallet på stridende og om hvordan slaget virkelige gikk til. Men slaget var utvilsomt en av de blodigste sammenstøtene i den nordiske historien. I de skånske grensetraktene hadde denne begivenheten for de neste 700 år blitt omtalt med stor aktverdighet og nysgjerrighet.

Etterspillet

Etter slaget startet den svenske hæren et plyndringstog som hjemsøkte hele Skåne mens Helsingborg ble lagt under beleiring. På Falsterbo hadde borgen der blitt inntatt og plyndret av svenskene. Dessuten ble Skanör, Lund og Malmö brannskattet. Dette betyr at de overlevende svenskene måtte ha vært tilstrekkelig mange og i godt skikk for å dele seg opp i mindre og flere avdelinger. Dette tyder også at begge hærene under slaget var av betydelig størrelse. Etter å ha gjort seg ferdig med å plyndre, herje og brannskatte på Skåne dro den svenske hæren tilbake over grensen.

De militære motgangene fikk Erik Menved til å innlede forhandlingene med de svenske opprørerne som med deres herjingstoget hadde fått den politiske virkningen de siktet på, et opphør av fiendtlighetene med danskene. Dette kom med våpenstillstandsavtalen 11. november 1318 for tre og et halvt år framover. En forståelse om å ikke støtte de danske opprørerne mot Erik Menved var også inngått mot at kong Birger Magnusson mistet sin alliansen med Danmark. Med dette var den svenske innbyrdeskrigen overstått med seier for opprørerne som den 8. juli 1319 valgte barnet Magnus Eriksson til konge over Sverige.

Kilder

• Ulf Sundberg Medeltidens svenska krig 2002 ISBN 91-89660-11-0