Eremitt (bille)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Eremitt
Første bilde av norsk eremitt, hunn fra Tønsberg Foto: Magne Flåten
Første bilde av norsk eremitt, hunn fra Tønsberg
Vitenskapelig(e)
navn
:
Osmoderma eremita
Scopoli, 1763
Norsk(e) navn: eremitt
Hører til: gullbasser,
skarabider,
biller
IUCNs rødliste: [1]
ver 3.1
Utryddet Utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 NT-no.svg

NT — Nær truet

Nasjonal rødliste (Norge): [2]
Regionalt utryddet Regionalt utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 reg-CR-no.svg

CR — Kritisk truet

Habitat: Hule, grove, soleksponerte løvtrær
Utbredelse: Spredt i Europa

Eremitt (Osmoderma eremita) hører til gullbassene (skarabider) og er et av de største insektene i Norge. Den har vært regnet som utryddet her[3] og ikke funnet siden slutten av 1800-tallet tross iherdig leting, men ble overraskende oppdaget i Tønsberg i 2008 og har nok vært i området hele tiden. Den er fredet ved et hastevedtak om midlertidig vern,[4] og finnes nå i Norge bare innenfor et lite område på noen titalls meter.[5]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Eremitten er en mørk kastanjebrun og bred, kraftig bille som er 26–32 mm lang.[6] Farge og størrelse gjør det bare mulig å forveksle den med neshornbillen (Oryctes nasicornis), men eremitten skilles fra denne på flatere kroppsfasong med dekkvinger som i midten er noe konkave og kraftig rynkete. Halsskjoldet har en tydelig lengdefordypning, er bredest foran midten, og er tydelig smalere enn bakkroppen. Hodet er lite, med flat eller konkav overside uten antydning til forhøyning eller horn hos hunnen. De viktigste forskjeller mellom kjønnene er at hunnen har litt tettere punktur på hode, halsskjold og buk enn hannen. Videre er buken konveks hos hunnen og konkav hos hannen.

Forlatt puppehylster av eremitt laget av larvespinn og vedmuld

Larva er som en krum finger med kraftige kjever, hvit med svak rødbrun behåring. De kan bli 6 cm før de forpupper seg. Puppehylsteret blir spunnet og inneholder korn av vedmulden. De voksne har kraftige graveføtter og kan gjemme seg i den løse vedmulden inne i treet.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Finnes spredt i Sentral-Europa og nord til sørlige deler av Sverige og Finland, samt Danmark, Polen og Latvia. Navnet eremitt spiller på at den er fåtallig der den finnes, den er sjelden i store deler av Europa. I Norge har man tross iherdig leting i over 100 år ikke funnet den levende andre steder enn i et fåtall hule trær i Tønsberg.[5]

Hode av fullvoksen larve av eremitt.

Funn i Norge[rediger | rediger kilde]

Ett eksemplar fra Drammen (Siebke, 1875)
Ett gammelt funn fra Asker (Grüner, «før 1900»)
Eneste oppbevarte eksemplar er gammelt men udatert, merket «Ex. coll. Norway. Einar Fischer»
Deler av voksne dyr – antagelig svært gamle – har vært funnet i hule eiker på Rauøy (Rauer) ved Fredrikstad
  • 5. juli 2008 ble en voksen hunn oppdaget på en gravstøtte på Tønsberg gamle kirkegård
  • 9. juli 2008 ble ytterligere to biller observert. Disse ble dessverre straks etter tatt av samlere.
  • 20. august 2008 ble vertstreet «raidet» og antagelig tømt for biller og store larver.[7] To dager etter var fredningsvedtaket[4] på plass, derved er det nå ti års strafferamme for å forstyrre dyra ifølge Økokrim.
  • Sommeren 2009 ble antatt egnede lokaliteter i store deler av Vestfold grundig undersøkt blant annet med feierkamera for å se innvendig i hule trær, men eremittbilla, møkk eller larver ble fremdeles bare funnet på denne gravplassen i Tønsberg.
  • Søk fortsetter spesielt på sommeren både i Vestfold og Østfold i regi av Norsk institutt for naturforskning (NINA) på oppdrag fra fylkesmannen i Vestfold.
  • Sommeren 2012 ble det funnet spesielt mange, men nesten bare i ett enkelt tre. Bestandene varierer tydeligvis svært mye. Bestanden på Tønsberg kirkegård er større og mer robust enn antatt.
Larve minst tre år med tydelige stigma (åndehull) nederst.

Habitat[rediger | rediger kilde]

Arten lever utelukkende i vedmulden i hule, grove, soleksponerte løvtrær, der larven gnager i den råtne veden på innsiden av hulrommet. Trær som foretrekkes er eik, bøk, alm, ask og lind. I Sverige er 90% funnet i eik. I Norge har det altså vært et gammelt funn av dekkvinger i eik, og arten er nå funnet levende i en askeallé. I en lind ble det funnet larvemøkk, antagelig fra eremitt. Larven trenger direkte sol på stammen der den lever for å få høy nok temperatur til å utvikle seg, skygging fra småtrær rundt er en trussel.

Eremittkolonier starter gjerne høyt oppe i treet, gjerne der en større grein har knekt og det er blitt et råtehull. I løpet av de neste 100 år vil dette ha forplantet seg ned til bakken innvendig i treet, og hullet vokser i diameter mens treet vokser utvendig. Treets styrke mot brekk påvirkes ikke nevneverdig, her er periferien viktigst.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Innvendig i treet lever larven i 3–4 år. Den voksne billen har relativt kort levetid, bare 2–4 uker på slutten av sommeren. 85% av billene forlater aldri treet de er vokst opp i, men noen kan i blant fly til nærliggende trær.

Hann (tydelige profiler på hode og rygg) som har flydd til nytt tre og sender ut ferskenduft for å lokke hunner og lage ny koloni

Forplantning[rediger | rediger kilde]

Ulikt de fleste andre insekter er det eremitthannen som sender ut feromoner for å lokke til seg hunnene, en tydelig og nydelig ferskenduft (kjemisk betegnelse (R)-(+)-y-dekalakton). Dette er nok en tilpasning til at hunnene er meget tunge og har vanskelig for å fly, de kan vanskelig spre seg lenger enn 200 meter. For arten eller kolonien er hannene lettere å unnvære siden en hann kan parre seg med flere hunner, mens en hunn har et begrenset antall forholdsvis store egg. Det er da bedre at hannene utsetter seg for de strabaser og farer det medfører å finne nye trær. De fleste dyra forlater aldri det treet de er klekket i, men den hannen som klarer å finne et nytt godt tre og lokke en eller flere hunner dit, har sjansen til å bli forfar til hundrevis generasjoner i en stor hul eik, så noen tar sjansen på å fly ut og lete. Så er poenget at hunnene da kan fly kun strakeste vei til dette nye treet uten å bruke unødige krefter på å lete. Derfor drar noen av hannene ut som «speidere» og bruker duftsignaler hvis de finner et bra sted.

Tidligere utbredelse[rediger | rediger kilde]

Det at de vanskelig kan nå lenger enn 200 meter betyr at for at de skulle kunne nå til Tønsberg, har det tidligere vært minst 100–200 år gamle, hule trær hele veien fra Sør-Sverige rundt Oslofjorden, med mindre enn 200 meters avstand. Nå er jo de fleste av disse trærne hugget, og eremittene er dødd med dem – men Tønsberg står igjen som en øy med en liten bestand. Kanskje finnes arten flere steder i Norge?

Føde[rediger | rediger kilde]

Larvene spiser blandingen av vedmuld, morkent tre og sopphyfer inne i det hule treet. Det er uvisst om de voksne tar næring til seg, de spiser gjerne banan om de blir tilbudt det.[8]

Møkk fra eremittlarver på mm-papir, hentet på bakken utenfor et hult tre
Hunn. Kraftigere mikroskulptur, men mindre knøler enn hannen.
Hann. Fronten viser tydelig de større knølene på fronten.

Spor og sportegn[rediger | rediger kilde]

De fleste biller kommer aldri ut av treet de er klekket i og er derfor vanskelige å oppdage uten spesialkamera, et endoskop eller feierkamera. Men hvis det er et hull inn til det indre av treet er larvenes ekskrementer tilstrekkelig for artsbestemmelse, ingen andre arter har denne størrelsen i siste år før de klekkes. Lengden er varierende etter hvor gammel larven er, men siste året er det små, svakt ovale sylindere 6–8 mm lange og 3 mm tykke, nokså tvert avsluttet i endene.

Eremittmøkka kan kanskje forveksles med flaggermusmøkk som er mørkere, helt tørr og består av kitinrester fra insektvinger og -bein, og er spissere i endene. Muselort er også mørkere og spissere i endene, uregelmessige og har konsistens som f eks hundelort. Eremittens avføring består for det meste av flis, det er lett å oppdage ved å smuldre den.

Forholdet til rovdyr[rediger | rediger kilde]

Dyr utenfor treet kan tas av fugl, larvene inne i treet er utsatt for angrep av smellerlarven til Elater ferrugineus som selv er svært sjelden, og andre rovinsekter. Om andre predatorer og parasitter, midder og rundormer er et problem for arten er usikkert.

Status[rediger | rediger kilde]

Rødlista for 2006[2] lister Eremitt som utdødd, men det var heldigvis ikke tilfelle. Eremitten regnes i Norge som utrydningsrtuet og er fredet. De fleste steder i verden der eremitten finnes er små og isolerte og populasjonene står i fare for å dø ut, da antall og kvalitet av gamle, hule trær stadig reduseres. Sverige er landet med størst forekomst, men selv der er den truet på grunn av gjengroing som gir skygge på trestammene den lever i, og nedhugging av trær som skulle kunne utvikle hulheter og nye leveområder.

Eremitten er én av fem norske billearter på Bernkonvensjonens liste II over truede dyrearter som skal beskyttes mot fangst og innsamling (CoE 1979) og på liste II og IV i EUs habitatdirektiv.[9] Direktoratet for naturforvaltning (DN) fulgte den 22. august 2008 opp vedtaket i Bernkonvensjonen med et midlertidig vern mot enhver form for innsamling, skade og ødeleggelse[4], og vil senere foreslå permanent vern av billearten. Artsfredningen omfatter ikke artens leveområder. Fylkesmannen i Vestfold har av DN fått i oppdrag å lage forslag til en nasjonal handlingsplan for eremitten. Norsk institutt for naturforskning (NINA) har levert det faglige grunnlaget og et utkast til handlingsplan[6] for å ta vare på bestanden i et evighetsperspektiv.

Hann. Individuell merking med neglelakk for telling, dette er nr 34.

Videre planer[rediger | rediger kilde]

Om eremitten ikke var blitt funnet i 2008, hadde den antagelig blitt virkelig utryddet i Norge. Alle trærne var planlagt hugget og fjernet neste høst for å gi plass for nye, unge trær uten innvendig råte. Nå vil dette sjeldne og (også for mange andre arter) verdifulle leveområdet bli tatt vare på, og nye trær plantet for å gi fortsatte leveområder om 100–150 år.

Tatt i betraktning bestandsituasjonen i Tønsberg, er det i følge Verdens naturvernunions vurdering av utdøelsesrisiko, 50% sannsynlig at denne populasjonen vil dø ut i løpet av tre (eremitt)-generasjoner eller 10 år. Heldigvis ble det funnet flere dyr i Tønsberg i 2009, blant annet en hann som hadde flydd til et nytt tre for å forsøke å danne en ny koloni – om han klarte det vet vi først i 2012. Omfattende søk ble gjort også senere år.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Osmoderma eremita – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Osmoderma eremita – detaljert artsinformasjon