Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark
Land Norge Norge
Område Sør-Trøndelag, Oppland og Møre og Romsdal
Nærmeste by Oppdal
Areal 1 693 km²
Opprettet 2002

Snøhetta er den høyeste toppen på Dovrefjell
Moskusfe og …
villrein er karakterarter på Dovre

Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark er en norsk nasjonalpark beliggende i et høyfjellsområde på Dovrefjell og i Sunndalsfjella, der Sør-Trøndelag, Oppland og Møre og Romsdal fylker møtes. Parken ble opprettet i 2002, for å ta vare på et intakt høyfjellsøkosystem[1], og den dekker et område på 1.693 km².[2]

Nasjonalparken ligger i kommunene Lesja og Dovre i Oppland, Oppdal i Sør-Trøndelag og Sunndal og Nesset i Møre og Romsdal.[3] Parken tar opp i seg den eksisterende Dovrefjell nasjonalpark (etablert 1974 – 265 km²); og den er omgitt av 8 landskapsvernområder[4] og to biotopvernområder.[5] Foruten de to nevnte fjellområdene omfatter parken et separat område øst for Drivdalen. Det tilgrensende Fokstumyra naturreservat ble opprettet i 1969 og utvidet i 2002.[6]

Geografi, landskap, geologi[rediger | rediger kilde]

Parken spenner over et bredt spekter av norske fjellandskapstyper: fra det steile, karrige i vest til det kalkrike, fruktbare med rolige former i øst.

Flora og fauna[rediger | rediger kilde]

Parken skal ta vare på et intakt høyfjellsøkosystem. Den er kjerneområde for villrein, dette var en hovedbegrunnelse for opprettelsen og for avgrensingen av verneområdene i Dovrefjell. Sentrale deler av parken har en bestand av moskusfe, introdusert i mellomkrigstida, dette var ikke en del av begrunnelsen for vernet, men er likefullt det folk flest forbinder med Dovrefjell, sammen med Snøhetta (2286). Området har en fast bestand av jerv, en bestand av fjellrev døde ut rundt 1990, men er nå (2012) under reintroduksjon, foreløpig med suksess. En har fast bestand av store rovfugler som kongeørn og jaktfalk.

Dovrefjell (særlig Knutshøene) og Sunndalsfjella er kjent for en rik fjellflora med mange endemiske fjellplanter. Vel så rike plantelokaliteter ligger imidlertid i noen av landskapsvernområdene. Parkens vegetasjon inneholder også noen særegne planter som trolig overlevde istiden på nunataker: norsk malurt og ulike varianter av fjellvalmue.

Kulturminner[rediger | rediger kilde]

Nasjonalparken er et kjerneområde for arkeologiske kulturminner fra forhistorisk villreinjakt. Her finnes hele fangstsystemer med ledegjerder, oppmurte og jordgravde fangstgroper, bogesteller.

Området har også flere spor av å være den tradisjonelle ferdselsvegen mellom Sør-Norge og Trøndelag, med spor av både kongeveier og pilegrimsruter. Begge deler skapte behov for fjellstuer, og de første sælehusene skal ha blitt oppført ca. 1120 på kong Øystein Magnussons initiativ. Fjellstuene Fokstugu, Hjerkinn, Kongsvold og Drivstua, som helt til 1900-tallet var i statens eie, var opprinnelig skysskifter på strekningen Dovre – Oppdal.

Forvaltning og bruk av området[rediger | rediger kilde]

Fra 2011 har Miljøverndepartementet oppnevnt et nasjonalparkstyre som forvalter både nasjonalparken og de øvrige verneområdene i Dovrefjell-Sunndalsfjella.[7] Et forvaltningssekretariat for nasjonalparken og tilknyttede verneområder er etablert på Hjerkinn. Nasjonalparken ble fra 2003 og til 2011 forvaltet lokalt av Dovrefjellrådet. Dette var en forsøksordning med lokal forvaltning ment å vare ut 2007 men forlenget. Rådet var oppnevnt av medlemmene (8 kommuner, 4 fylkeskommuner) og i tillegg koordinerte rådet kommunenes forvaltning av de andre verneområdene i Dovrefjell.

Informasjon om parken gis fra nasjonalparksenter-nettverket iNasjonalparker, som har informasjonssentre i Dombås, Folldal, Otta sentrum/Spranget og på Gjøra i Sunndal. Nettverket dekker også Rondane og Dovre nasjonalparker. I tillegg har nettverket to informasjonssatellitter dvs. mindre informasjonsenheter i hhv. Oppdal og Eresfjord. Se også www.nasjonalparker.org.

Kun områdene vest for Drivdalen er enkelt tilrettelagt for fotturisme. Turisthyttene i verneområdene er selv- eller ubetjente og mange av dagsmarsjene er lange. Hyttene er Reinheim og Åmotsdalhytta. Vest for Snøhetta blir terrenget tungt med store høydeforskjeller og steinet grunn, her blir også klimaet en utfordring med ustabilt vær, mye vind og mye nedbør, i motsetning til lenger øst. Området gir flotte naturopplevelser, men krever erfaring.

Fotnoter og referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]