Barman Budha

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Barman Budha er en kommunistleder i Nepal. Han er medlem av sentralkomiteen i NKP(Maobadi), av kham magar-nasjonalitet og kjent som en kraftfull og innflytelsesrik leder i distriktet Rolpa.

Magarene er en nasjonal minoritet som snakker et tibetansk språk. Distriktet Rolpa er svært økonomisk tilbakeliggende, og hadde bl.a. ingen bilveier før hæren bygde dem for å frakte forsyninger fram til sin kamp mot opprørerne før etter år 2000.

Den kommunistiske retninga Budha tilhører, har hatt stor innflytelse i hans hjemland i de vestlige åsene sida 1950-tallet. Landsbyen Tawang, sentralt i Kham-landet, hadde stort kommunistisk flertall i hvert fall fra 1957.

I 1980 blei Buda valgt til ordfører. Samme år var det folkeavstemning om Panchayat-demokratiet, som var det offisielle navnet på det kongelige diktaturet. I samsvar med parolen fra NKP (Chautho Mahadhiveshan) (parentesen betyr fjerde landsmøte) gikk han inn for boikott. Nær 100% boikotta avstemninga. Buda tok ned og brente offisielle bilder av kongen og dronninga, og hengte opp bilder av Marx og Lenin isteden. Dette førte til kraftige represalier, og ordføreren fikk 5 års fengsel.

Ved det første frie parlamentsvalget i 1991 stilte Budha for Samyukta Janamorcha Nepal (SJM) i Rolpa. Han var en av meget få minoritetsrepresentanter som blei valgt (de fleste var fra SJM).

På første møte i det nye parlamentet møtte han i tradisjonell magar-bunad med lendeklede, nakne bein og kukri (en stor tradisjonell kniv) i beltet. Det var en uhørt demonstrasjon mot det dominerende høykaste hindu-nasjonaliske flertallet i forsamlinga.

Da SJM i 1994 sprakk i to, var Budha en av mindretallet på tre representanter som fulgte partileder Baburam Bhattarai.

Før opprøret i 1996 gikk han under jorda. Etter at opprøret var i gang dukka han opp som en sentral maoistleder i Rolpa.

«Braman Budhas drøm er blitt til virkelighet» skreiv pressa, da opprørerne den 9. januar 2004 erklærte at Den Autonome Magarat-regionens folkeregjering var stifta, på et massemøte med 75 000 deltakere i Thawang. Dette var den første av de 9 planlagte autonome regionene som fikk en egen regjering.

Se også[rediger | rediger kilde]