Nepals kommunistiske parti (maoistisk)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nepals Forente Kommunistiske Parti (maoistisk)
Nepals Forente Kommunistiske Parti (maoistisk)
Familie i en maoistkontrollert dal
Erklært ideologi Kommunisme
Marxismen-leninismen-maoismen-Prachandas tenkning
Nasjonalisme
Grunnlagt 1994
Leder Pushpa Kamal Dahal (Prachanda)
Nettsted Nettsted

Nepals Forente Kommunistiske Parti (maoistene), (nepali: एकीकृत नेपाल कम्युनिष्ट पार्टी (माओवादी), nepāl kamyuniṣṭ pārṭī (māobādī), forkortelse: NKP(M), offisielt engelsk navn: Unified Communist Party of Nepal (Maoist)), Nepals Forente Kommunistiske Parti (maoistisk) ofte kalt bare Maobadi, the maoists, maoistene), grunnlagt i 1994, er et kommunistparti i Nepal. NKP(Maobadi) leda trolig det største bondeopprøret i verden på første del av 2000-tallet.

Denne artikkelen redegjør for partiets historie, politikk og taktikk. Den inneholder samtidig en gjennomgang av borgerkrigen i Nepal fra 1996 og til (foreløpig) 2006 og hovedtrekk i Nepals politiske historie fra 2001 til 2006, som ikke kan skilles fra NKP(M)s historie.

I juni 2012 brøt en større gruppe ut av partiet og dannet et nytt parti som har tatt tilbake navnet partiet hadde før 2009, nemlig Nepals Kommunistiske Parti (maoistene).

Innhold

Situasjonen sommeren 2006[rediger | rediger kilde]

Artikkelen inngår i serien om
Kommunismen i Nepal
Np-mao.gif

En taler fra forhandlingsdelegasjonen til NKP(M) sa på partiets store massemøte i Katmandu 2. juni 2006 at partiet beherska om lag 75 % av området i Nepal. Det betyr mesteparten av landsbygda. Trolig bor godt over 50 % av befolkninga i disse områdene).

Etter statskuppet til kong Gyanendra 1. februar 2005, danna de sju største parlamentariske partiene Sjupartialliansen for demokrati i Nepal. For å komme Sjupartialliansen i møte innførte NKP(M) en ensidig våpenhvile i september.

Under samtaler i Indias hovedstad Delhi kom Sjupartialliansen og NKP(M) fram til en avtale som blei offentliggjort 19. november.

NKP(M) lovet å legge ned våpnene, og gikk sammen med Sjupartialliansen inn for at det skal opprettes en grunnlovsgivende forsamling, bygd på flerpartivalg, som også skal ta stilling til spørsmålet om monarki eller republikk.

Kongen avviste både våpenhvilen og forhandlingsresultatet. 2. januar 2006 erklærte maoistene at da kongens hær fortsatte å angripe deres styrker, kunne de ikke forlenge den ensidige våpenhvilen. Sjupartialliansen la skylda på provokasjoner fra kongen.

I mars hadde Sjupartialliansen og NKP(M) nye forhandlinger i Delhi og blei enige om å starte en protestbevegelse i april. Måneden etter starta Sjupartialliansen og NKP(M) en felles protestbevegelse mot Gyanendras diktatur, som endte med at kongen etter 19 dager gjeninnkalte parlamentet (opprinnelig valgt i 1999) som var oppløst i 2002 og ga fra seg makta. Sjupartialliansen danna regjering.

Våpenhvile fulgte. I mai starta den nye regjeringa og maoistene forhandlinger.

Forhandlingene blei sluttført 16. juni, på et møte i Katmandu, der NKP(M)s delegasjon var leda av Prachanda og Baburam Bhattarai, mens statsminister Girija Prasad Koirala og ledere fra 5 av Sjupartialliansens partier representerte regjeringssida.

Avtalen gikk bl.a. ut på at de to sidene skulle danne ei overgangsregjering sammen, at det skulle skrives ei foreløpig grunnlov for overgangsperioden, og at både 1999-parlamentet og maoistenes statsorganer skulle oppløses så snart overgangsregjeringa var på plass. Etter dette skulle det holdes frie valg, overvåket av utenlandske observatører, på ei ny grunnlovsgivende forsamling. De to partenes væpnete styrker skulle overvåkes av FN-representanter.

Prachanda sa på ei pressekonferanse etter at avtalen var slutta, at overgangsgrunnlova skulle være skrevet innen en måned, og at han håpet at valg skulle holdes innen april 2007.

Fra NKP (1949) til NKP(M)s Folkekrig (1996)[rediger | rediger kilde]

Maoistpartiets forhistorie[rediger | rediger kilde]

Om NKP(M)s historie fram til den offisielle partistiftelsen i mai 1994, se også hovedartikkel: NKP (Maobadi) – forhistorie.

Nepals Kommunistiske Parti fra 1949[rediger | rediger kilde]

Nepal er et av de fattigste og mest teknologisk tilbakeliggende landa i Sørøst-Asia. Føydalt jordbruk har dominert økonomien. Styreformen var opp til 1990 et absolutistisk monarki.

Den kommunistiske bevegelsen kom seinere til Nepal enn til nabolanda. Nepals Kommunistiske Parti, som NKP(M) regner som sin forløper, blei stifta av Pushpa Lal Shresta i 1949 i India. NKP kom også under sterk innflytelse av den kinesiske revolusjonen.

NKP blei tidlig splitta i fløyer. Ei venstrefløy la hovedvekta på kamp mot kongens makt, indisk innflytelse og Nepals Kongressparti, og krevde all makt til ei folkevalgt, grunnlovsgivende forsamling. Den la stor vekt på arbeid blant fattigbønder etter kinesisk forbilde, og var mindre opptatt av om partiet var legalt. Ei høyrefløy argumenterte derimot for samarbeid og kompromisser med kongen for at partiet skulle få arbeide legalt.

NKP(Maobadi)s politiske røtter finnes i venstrefløya i NKP på 1950-tallet.

NKP splittes opp på 1960-tallet[rediger | rediger kilde]

Da kongen gjorde statskupp og innførte åpent diktatur i 1960, støtta noen sentrale ledere kuppet, mens flertallet og partistifter Pushpa Lal Shresta var mot. Samtidig blei den åpne splittelsen mellom kommunistpartiene i Sovjet og Kina kjent. De kongevennlige partilederne støtta Sovjet, mens flertallet støtta Kina.

På NKPs 3. landsmøte i 1962 ekskluderte flertallet høyrefløya. Fra da av forsvant NKP etterhvert som enhetlig parti og sprakk opp i en mengde konkurrerende partier og lokale grupper. De fleste og største var prokinesiske.

Fra 1968 var det viktigste et parti leda av Pushpa Lal Shresta, som blei kjent som NKP (Pushpa Lal). Men dette partiet sprakk også etterhvert i flere deler.

NKP(Fjerde landsmøte) og dets etterkommere[rediger | rediger kilde]

I 1971 kom flere gamle partiledere ut av fengselet. En av dem, Mohan Bikram Singh, forsøkte å gjenforene det gamle NKP. Men han kom ikke til enighet med bl.a. Pushpa Lal Shresta, og forsøket mislyktes.

Singh stifta da i 1974 et nytt parti, som fikk navnet NKP (Fjerde landsmøte) (på nepali NKP (Chautho Mahadhiveshan) – NKP(CM)) for å markere at dette partiet var den egentlige fortsettelsen av det gamle NKP. Dette blei det sterkeste kommunistpartiet på resten av 1970-tallet.

NKP(CM) blei det organisatoriske utgangspunktet for NKP(Maobadi). De viktigste seinere maoistlederne, Prachanda (først leder av ungdomsforbundet), Baburam Bhattarai og Kiran, var med der.

På 1980-tallet sprakk dette partiet flere ganger.

Singh kom til å lede et av disse partiene, NKP (Masal) (Nepali for fakkel).

Prachanda blei leder for et utbrudd fra dette partiet igjen, NKP (Mashal)) (det forvirrende like navnet er ei anna stavemåte for fakkel). Dette partiet blei med tida den viktigste delen av NKP(Maobadi).

Splittelsene svekka alle fløyene. 1980-tallet blei isteden dominert av et konkurrerende prokinesisk parti, NKP(ML), som i 1991 blei hovedstifteren av det store, moderate kommunistpartiet best kjent som UML.

Demokratiopprøret i 1990[rediger | rediger kilde]

Demokratiopprøret som blei kjent som Jana Andolan 1990, førte til reorganisering av kommunistbevegelsen.

Opprøret blei utløst av Nepals Kongressparti i allianse med ULF, et forbund av 7 kommunistpartier leda av det ikke lengre revolusjonære NKP(ML).

NKP(Mashal), NKP(Mashal) og flere mindre grupper danna ei revolusjonær opposisjon, UNPM. De kritiserte Kongressen og ULF for å inngå kompromisser med kongen, og leda de mest radikale demonstrasjonene under opprøret våren 1990.

Leder for UNPM var Baburam Bhattarai fra Singhs parti NKP(Masal). Han blei nå en nær alliert med NKP(Mashal)s leder Prachanda.

Etter at det kongelige diktaturet var styrta og Kongressen og ULF danna regjering, fortsatte UNPM å kreve valg på grunnlovsgivende forsamling, at Nepal måtte bli en sekulær stat og ikke lengre ha hinduismen som statsreligion, slutt på diskriminering av kvinner, lavkaster, nasjonale minoriteter, osv. Disse krava blei ikke innfridd og blei sentrale i maoistopprøret som starta 6 år seinere.

NKP(Enhetssenteret) dannes[rediger | rediger kilde]

Høsten 1990 sprakk alliansen mellom Prachandas NKP(Mashal) og Singhs NKP(Masal). Singh ville boikotte parlamentsvalget i 1991, fordi kravet om valg på ei grunnlovsgivende forsamling ikke blei innfridd. Prachandas parti ville likevel delta i valget.

I november danna NKP(Mashal), NKP(CM) (som på våren hadde deltatt i den moderate alliansen ULF) og flere mindre grupper et nytt parti: NKP(Enhetssenteret) (på nepali: NKP(Ekda Kendra) (EK)), leda av Prachanda. Dette partiet blei den direkte forløperen til NKP(Maobadi).

Baburam Bhattarai, som også mente at det var riktig å stille til valg, brøyt sammen med ei mindre gruppe ut av NKP(Masal), og slutta seg til NKP(EK).

Nepals Forente Folkefront stiller til valg i 1991[rediger | rediger kilde]

NKP(EK) organiserte en valgfront som stilte til valget i 1991 med det legale navnet Nepals Forente Folkefront (United People's Front Nepal (UPFN) – Samyunkta Janamorcha Nepal). Leder var Baburam Bhattarai. Ettersom Prachanda var under jorda, blei han også NKP(EK)s viktigste legale leder.

UPFN stilte 70 kandidater av 205 mulige, fikk 352 000 stemmer og blei med 9 representanter 3. største parti (etter Kongresspartiet med 110 og UML med 69).

En viktig forskjell på UPFN og andre partier, som var dominert av nepali-talende høykasterepresentanter, var at hele 6 av de 9 var fra nasjonale minoriteter.

UPFN erklærte at partiet bare deltok i valget for å forberede en væpna revolusjon utafor parlamentet.

I lokalvalga i 1992 deltok UPFN i en valgfront med fire mindre kommunistpartier. UPFN fikk flertall i distriktet Rolpa i det vestlige Nepal og gjorde det godt i noen nærliggende distrikter.

På denne tida hadde mange tilhengere av UML og andre venstrepartier begynt å radikalisere seg i skuffelsen over at reformer de hadde trodd på ikke kom i kjølvannet av opprøret i 1990. Dette førte til økende oppslutning om revolusjonære ideer.

Splittelse mai 1994 – maoistpartiet blir til[rediger | rediger kilde]

I mai 1994 sprakk NKP (EK) i to. Majoriteten fulgte Prachanda og Bhattarai, i den fløya som i mars året etter offisielt skifta navn til NKP(Maobadi).

Bruddet i mai 1994 regnes i NKP(M)s offisielle partihistorie som stiftelsen av partiet.

(Det kan virke forvirrende at Maoistpartiet regnes som stifta i mai 1994, enda partiet fortsatte å bruke navnet NKP (Ekda Kendra) fram til mars 1995, og først da offisielt skifta navn til NKP(Maobadi).)

I perioden mai 1994 til mars 1995 fantes det altså to partier som begge kalte seg NKP(Ekda Kendra).

Det største av disse partiene, leda av Prachanda, regner seg i ettertid som det nylig grunnlagte NKP(Maobadi).

Det minste av de to partiene, leda av Nirmal Lama, var den fløya av NKP(EK) som ikke blei med i Maoistpartiet. (Det fortsatte å bruke navnet NKP(EK) fram til 2002, da det slo seg sammen med Singhs NKP(Masal) til et nytt parti: NKP (Ekda Kendra Masal).)

Splittelsen i valgfronten UPFN[rediger | rediger kilde]

Valgfronten UPFN sprakk også. Begge fløyer gjorde etter dette krav på å være det egentlige UPFN med rett til å stille opp i valg med dette navnet. Valgmyndighetene støtta fløya til Nirmal Lama, som fikk bruke UPFN-navnet i valget i 1994 (uten å få innvalgt noen).

Fløya til Prachanda og Bhattarai erklærte at den under disse forholda ikke kunne stille til valg mer. Den trakk sine tilhengere tilbake fra parlamentet, deltok ikke i valget i 1994, og starta offisielt forberedelsene til den væpna nepalske bonderevolusjonen.

Jana Yuddha (folkekrigen) starter[rediger | rediger kilde]

4. februar 1996 presenterte Baburam Bhattarai på vegne av UPFN 40 krav til statsministeren som måtte tilfredsstilles dersom opprør ikke skulle bryte ut. Som svarfrist var satt 16. februar.

Krava var stort sett meget moderate og omfatta f.eks. ikke innføring av republikk. Det viktigste politiske kravet var frie valg på ei grunnlovsgivende forsamling. Ellers gjaldt de bl.a. endringer av urettferdige avtaler med India, oppheving av diskriminering av kvinner, kasteløse, nasjonale og religiøse minoriteter, slutt på undertrykking og velferdstiltak.

For en mer detaljert gjennomgang av krava, se artikkelen Samyukta Janamorcha Nepals 40 krav 1996.

Tre dager før fristen gikk ut, den 13. februar 1996, starta et par tusen aktivister, angivelig utstyrt med to geværer (men bare et som kunne skyte!) det partiet kaller Jana Yuddha (nepali for folkekrigen) med en serie angrep på politistasjoner og distriktshovedkvarter i avsidesliggende områder.

NKP(M)s politikk[rediger | rediger kilde]

Sentrale programmatiske synspunkter[rediger | rediger kilde]

Politisk strategi: nydemokratisk revolusjon - naulo janbad[rediger | rediger kilde]

I internasjonal presse blir det ofte hevda at NKP (M) kjemper for en kommunistisk stat i Nepal. Ifølge maoistenes eget språkbruk er dette ikke riktig.

Offisielt er målet en nydemokratisk revolusjon (naulo janbad). Dette var før 1990 det programmatiske felles målet til de fleste kommunistpartier i Nepal, inklusive de som har utvikla seg til kommunistpartiene i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal i dag.

Politisk følger NKP (M) nokså ortodokst et analyseskjema som Mao Zedong brukte da han slo fast oppgavene i den kinesiske revolusjonen på 1930-tallet.

Ifølge NKP (M) er Nepal i dag (som Kina for 70 år sida) et halvføydalt og halvkolonialt samfunn. Landet er dominert av føydalinteresser, det vil si det absolutistiske kongehuset og store, middelalderske jordeiere. Utenlandsk imperialisme og komprador-kapitalister alliert med den hindrer utvikling av en moderne økonomi i Nepal.

Føydalismen og imperialismen må styrtes for at det store flertallet av fattige i Nepal, først og fremst fattigbøndene på landsbygda, byarbeiderne, de små håndtverkerne og småhandlerne skal kunne frigjøre seg. Likevel, ifølge Maos teori er også det han kalte nasjonale kapitalister allierte i revolusjonen i denne situasjonen. Oppgaven er nemlig ikke i første omgang å skape noen slags sosialisme, men å bli kvitt føydalismen og imperialismen for å få i gang ei utvikling som likner som den som kom i gang etter at den franske revolusjon styrtet kongedømmet og adelsmakta i Frankrike1790-tallet – altså jordreform og et voksende kapitalistisk innenriksmarked, som kan legge grunnen for utvikling og sosial framgang.

Ifølge NKP (M) (og Mao) er utveien i en slik situasjon nydemokratisk revolusjon, ei slags ny utgave av den Franske revolusjon under kommunistpartiets ledelse. Arbeidere, bønder, nasjonale kapitalister og andre framskrittsvennlige klasser skal styrte føydalismen og imperialismen og legge grunnlaget for en moderne økonomisk og sosial utvikling.

Denne revolusjonen regnes (ifølge Mao) ikke som sosialistisk. Først seinere, sier maoistene, kan dette legge grunnlag for ei videreutvikling til et sosialistisk samfunn.

Borgerlig-demokratisk revolusjon, ifølge Prachanda[rediger | rediger kilde]

Prachanda har skrevet at i Nepal er oppgava å fullføre den borgerlig-demokratiske revolusjonen, altså den revolusjonen som i Europa og Nord-Amerika på 1600-, 1700- og 1800-tallet erstatta føydalismen med borgerlig demokrati og kapitalisme.

En annen representant for partiet har sammenfatta det sånn: I Nepal handler det ikke om å gjøre sosialistisk revolusjon, men å gjennomføre den borgerlige revolusjonen som England gjorde på 1600-tallet.

Dette kan ikke den føydale kongen og de korrupte regjeringspolitikerne få til, og derfor er det kommunistene som må få fart på den borgerlige og kapitalistiske revolusjonen.

I praksis har NKP (M) forent denne retorikken med en ofte forbausende fleksibel og pragmatisk politisk taktikk for å få til allianser som kan styrke partiet.

F.eks. var det under den forrige kongen Birendra (drept 2001) spekulasjoner om at kongen og maoistene hadde hemmelige kontakter med sikte på å få istand en de facto allianse retta mot de parlamentariske partiene og kanskje mot India.

Sikkert er det at NKP (M) har erklært at de ønsker investeringer fra vestlige storselskaper velkommen til Nepal, fordi de har teknologi og kapital som landet mangler. Partiet har forhandla og inngått avtaler som sikrer at utenlandskeid industri kan fortsette å tjene penger i geriljaområder.

Antiimperialistiske programerklæringer har ikke fått stå i veien for det partiledelsen anser for å være nødvendig økonomisk politikk. Det syns også på maoistenes holdning til turisme i Nepal (se lengre nede).

Militær strategi: folkekrig[rediger | rediger kilde]

NKP (M)s militære strategi følger også Maos nokså strengt.

Utgangspunktet for Maos militære teori om folkekrig (på nepali: Jana Yudda eller Youdha) er å gå gjennom tre faser: Strategisk defensiv, likevekt og strategisk offensiv.

Normalt er strategisk defensiv den lengste fasen. Da er opprørsstyrkene som regel mye svakere enn regjeringsmakta, både i tropper, våpen og andre forsyninger. De vil angripe regjeringas styrker bare der dens styrker er svake, overraske dem og trekke seg raskt tilbake. Deres oppgave er ikke å vinne land, men å tilintetgjøre fiendens styrker, erobre våpen, unngå tap og styrke sine egne styrker og framfor alt å drive politisk propaganda og bygge opp folkelig støtte og en sivil organisasjon.

Kampen vil i hovedsak foregå i fjerntliggende områder på landsbygda, der lokalbefolkninga er fattig og fiendtlig til regjeringa og de revolusjonære soldatene kan svømme som fisken i vannet og være usynlige for regjeringshæren.

Å vinne politisk støtte i lokalbefolkninga er avgjørende for at opprørshæren skal kunne overleve, få forsyninger, kunne trekke seg tilbake og vinne nye krefter og rekrutter.

Støtten vinnes ved å knytte krigen til spørsmål som blir ansett som avgjørende viktige for flertallet av befolkninga i geriljaområdet. I Kina var det i den første fasen utdeling av storgodseiernes jord og seinere å drive japanerne ut. I Europa under 2. verdenskrig var det å drive ut de italienske eller tyske fascistene. På denne måten skal krigen gjøres til folkets egen krig – folket i geriljaområdet skal identifisere krigen med kamp for sine livsinteresser.

På denne måten vil opprørerne gradvis kunne svekke og forblø regjeringshæren mens deres egne styrker vokser. Først etter ganske lang tid med slik kamp fra små og spredte styrker kan det bli snakk om å operere i større enheter, forsøke å holde visse landområder (frigjorte områder) osv.

Dette forutsetter dessuten en ikke-militær revolusjonær organisasjon som er mange ganger større enn opprørshæren og kan begynne å lage en revolusjonær regjeringsstruktur som blir satt inn isteden for regjeringas administrasjon. I lange perioder vil regjeringa regjere om dagen mens opprørerne regjerer om natta.

Perioden med strategisk likevekt kommer ganske seint i opprørskrigen. På dette tidspunktet er regjeringsstyrkene og opprørsstyrkene omtrent jamnsterke. Opprørerne behersker også store landområder, har en omfattende sivil administrasjon og kan lage store militæroperasjoner med større samordna militærstyrker, i motsetning til i den første fasen av krigen.

For at dette skal kunne skje, må regjeringa ha lidd store militære og politiske nederlag, og dens styrker er på randen av å være i oppløsning. Derfor varer denne fasen ikke lenge, før den bikker den ene eller den andre veien.

Strategisk offensiv er ifølge Mao den siste fasen i folkekrigen, der regjeringssida bryter sammen, og opprørsstyrkene går mot endelig seier. Først i denne fasen går opprørerne over til å operere i hovedsak i store, militære enheter og drive regulær mobil krigføring, i motsetning til gerilja i små enheter, som i krigens første faser.

Opp til nå har opprørerne også holdt seg unna militære operasjoner og folkeopprør inne i storbyene, der regjeringa er militært sterkest. Nå derimot forbereder de den endelige offensiven for å ta storbyene forent med folkeopprør innafra.

Under hele krigen er strategien å innringe byene fra landsbygda. Landsbygda vinnes først, både lokalt og i landsmålestokk. Dette kan også bety å la både byer og mindre militære poster ligge uten å bli erobra i distrikter som opprørende behersker, fordi det gir regjeringa lange og vanskelige forbindelseslinjer som er dyre og vanskelige å forsvare, men lette å angripe.

Mens strategien i krigen er en mot ti – opprørerne begynner underlegne i styrke mot regjeringa – er taktikken hele tida ti mot en – når opprørerne angriper, trekker de sammen overlegne styrker, som gjør at de er sikre på å vinne når de angriper.

NKP (M) er av de revolusjonære partier i nyere tid som nøyest har fulgt dette mønsteret.

F.eks. har de, i motsetning til den såkalte Sendero Luminoso-bevegelsen i Peru (egentlig: Partido Comunista del Perú) strengt unngått å flytte styrker, militære operasjoner og ledelse inn i storbyene (noe som bidro avgjørende til at Sendero Luminoso blei slått og sprengt).

NKP (M) begynte i 2004–2005 å beskrive den militære situasjonen som at den var i ferd med å gå over fra strategisk defensiv til strategisk likevekt.

Enhetsfronten[rediger | rediger kilde]

Når det gjelder enhetsfronten, ser det ut til at det utvikla seg en ulmende, skjult strid i partiet, som brøyt ut åpent våren 2005. (Se avsnittet om partistriden lengre nede.)

Mao skreiv på 1930-tallet at tre faktorer er helt avgjørende for å seire i revolusjonen:

  • et revolusjonært, marxist-leninistisk kommunistisk parti,
  • en folkehær leda av partiet,
  • en enhetsfront, om forener alle progressive klasser, grupper og enkeltpersoner mot fienden.

Etter NKP(M)s syn blei den første oppgava løst da partiet blei stifta i 1994. Den andre blei løst da hæren blei organisert i åra etter 1996.

Spørsmålet om enhetsfronten er derimot ennå ikke fullstendig løst. Dette er også et mer komplisert problem i Maos doktrine enn de to første.

Enhetsfronten er ikke en enkelt organisasjon, i motsetning til partiet og delvis hæren.

Den skal først og fremst bygge på et klasseforbund mellom arbeiderne og bøndene, særlig bøndenes lutfattige flertall.

  • Arbeiderne er ifølge marxismen den mest framskredne klassen, men i Nepal er de et et mindretall, og dessuten bor arbeiderne i stor grad i byene, der partiet ikke kan arbeide åpent.
  • Fattigbøndene er det store flertallet i Nepal og NKP(M)s viktigste støtte.

Et klasseforbund mellom disse to bygger igjen på mange forskjellige organisasjoner, fagforbund, bondeorganisasjoner, politiske partier osv. I områdene partiet behersker er det dessuten meninga å bygge opp en praktisk administrasjon, en slags rød stat som tar over på grasrota som et alternativ til den kongelige regjeringa, som også representerer dette klasseforbundet.

Å bygge fronten på arbeidere og bønder er slett ikke nok. Det er også nødvendig å vinne alle andre arbeidende og undertrykte klasser og sjikt – små håndverkere, handelsfolk, skoleelever og studenter, intellektuelle, lavere statsfunksjonærer, soldater i kongens hær osv.

Det må skapes egne organisasjoner for grupper som i tillegg til at de er arbeidere og bønder, er spesielt undertrykt, særlig kvinner og nasjonale minoriteter, folk fra lavkaster osv.

I tillegg ville Mao ha med klasser og grupper som slett ikke hører til de arbeidende og undertrykte, men sjøl kan være det kommunistene kaller utbyttere. (Her gikk han også mye lengre enn partiet i Sovjet på denne tida, noe som bl.a. fikk Stalin til å mistenke ham for å være høyreavviker.) Det viktigste og mest kjente eksemplet er:

  • det nasjonale borgerskapet. Ifølge Mao er det kapitalister som står i økonomisk og politisk motsetning til de store imperialistiske selskapene, som tar over markedet og undertrykker de innenlandske kapitalistene.

Mao så det som helt nødvendig å vinne dem for fronten hvis den nydemokratiske revolusjonen skal seire.

Ut over dem er det egentlig ingen helt faste grenser for hvem som ikke, ihvertfall for ei tid, kan vurderes som mulige partnere i fronten. Den kan i gitte situasjoner omfatte både liberale og konservative partier, kjente politikere, generaler og kongelige, godseiere, representanter for utenlandske storselskaper, munker og religiøse ledere osv.

Målet er, som Mao sa det, å samle så mange som mulig og konsentrere ilden mot så få som mulig.

Et avgjørende spørsmål blir da å bestemme hvem som er hovedfienden ilden skal konsentreres mot, og hvem som kan samles mot akkurat denne fienden.

Her ser det ut til å ha herska en viss usikkerhet på hele 2000-tallet.

Partiet deler det politiske landskapet opp i tre leirer:

  • Opprørerne
  • De legale partiene og parlamentet
  • Kongehuset og rojalistene.

Hva med hovedfienden da? Det ser ut til at det har stått strid om hovedfienden er kongehuset eller India, som partiledelsen trodde ville gå inn i krigen før eller seinere.

Svaret på dette spørsmålet vil få betydning for vurdering av det tradisjonelt største partiet, Kongressen, som har hatt nære forbindelser med India. Hvis kongen er hovedfienden, kan Kongressen være en mulig partner i fronten. Hvis India derimot er hovedfienden, vil kongressen trolig også være en fiende.

Ideen om India som hovedfienden har kanskje også leda til ideer om at kongen kunne bli en del av fronten. Om han er en militær fiende i dag, så kan han kanskje bli en slags alliert i morgen, hvis India gjør invasjon og vil sette inn en mer lojal regjering? Striden har kanskje også stått om partiene skulle vinnes for fronten mot kongen, eller motsatt: Kongehuset vinnes mot partiene.

Kraftige antydninger om dette fins i materialet om partistriden våren 2005, sjøl om det ikke er mulig å trekke helt sikre konklusjoner.

Utviklinga etter det kongelige statskuppet i 2005 ser ut til å ha avgjort hva slags form partiet nå mener fronten bør ta: Hovedfienden er kongen. For øyeblikket står altså hovedfienden i Nepal og ikke utafor landets grenser.

Partiene og alle andre som er mot kongen, har sin plass i fronten (trolig også proindiske kretser), og få valgt en grunnlovsgivende forsamling sammen med dem for å få innført republikken.

Alliansen med partiene åpner også for å vinne de store delene av den arbeidende bybefolkninga som stemmer på dem, større deler av det nasjonale borgerskapet og mange statsfunksjonærer, osv.

Dette ser NKP(M) som forma fronten for den nydemokratiske revolusjonen i Nepal må ta nå.

Opprørets sosiale grunnlag[rediger | rediger kilde]

Maoistene som representant for marginaliserte grupper[rediger | rediger kilde]

NKP(M) starta sine militære operasjoner vest i Nepal, i svært fattige, tilbakeliggende områder med stor befolkning av minoriteter.

Sammen med jordreform står kampen for rettigheter for de nasjonale minoritetene sentralt.

Som i India er det i Nepal store økonomiske og sosiale forskjeller på relativt moderne storbyområder (som Katmandu) og føydal landsbygd. I India har naxalittiske opprørere helt til i dag konsentrert kreftene om såkalte tribals, fattige, avsidesliggende stammeområder, som er marginalisert i forhold til hindi-talende distrikter der konservativ hindunasjonalisme står sterkt. Minoritetene i det vestlige Nepal er også marginalisert i forhold til det hinduistiske kongedømmet, som har vokst ut fra Katmandu-dalen i øst.

Partiets taktikk har vært å gjøre seg til talsmann for sjikt av befolkninga som var uten forsvarere innafor det politiske systemet.

Det var påfallende at maoistenes styrker i mange år – fra 1996 og helt til 2002 – angrep politistyrker, men helt unnlot å angripe Den Kongelige Nepalske Hær (Royal Nepal Army). Til gjengjeld klaget representanter for politiet på at hærstyrker unnlot å komme til unnsetning når de sloss mot maoistene.

Dette har vært forklart med at politiet er kjent og hata for å være svært brutalt og gjøre mange overgrep, særlig mot fattigbønder og på landsbygda. Å angripe politiet var derfor populært blant de sosiale sjikt som NKP (M) først prøvde å vinne. (Det var også spekulasjoner om at dette var deler av en taktikk med sikte på å få til en forståelse med kong Birendra mot politikerne. Se ovafor.)

Maoistene legger også større vekt enn tidligere asiatiske kommunistpartier på kvinnefrigjøring. De understreker at kvinnene står aller svakest i det nepalske samfunnet og derfor må ta ledelsen på alle plan i revolusjonen. Hæren bygger opp egne avdelinger bare av kvinner.

Fra regjeringssida, men også fra uavhengige menneskerettsorganisasjoner, har maoistene blitt beskyldt for å rekruttere ved hjelp av terror, begå overgrep mot sivilbefolkninga og jage og drepe lokale motstandere.

Noen slike anklager er blitt bekrefta fra NKP(M) sjøl, som har gjort offisiell sjølkritikk for såkalte feil som blant anna førte til et bondeopprør mot partiet i et distrikt.

Uavhengige journalister, bl.a. fra BBC, som har intervjua fattigfolk på landsbygda, bekrefter inntrykket at en hovedgrunn til at folk slutter seg til geriljaen er fortvilelse over ekstrem fattigdom, ofte forent med hevnmotiv som en følge av brutale overgrep fra politiet og statsmakta.

Brutte forhåpninger etter demokratiopprøret i 1990, som ikke førte til de sosiale forbedringene de fattige på landsbygda håpa på, førte til at maoistene vant støtte, også blant velgere og medlemmer i de store parlamentariske partiene.

Representanter for FN og internasjonale NGOer har forsøkt å få makthaverne i Katmandu til å godta at borgerkrigen mot maoistene ikke har noen militær løsning, men bare forhandlinger knytta sammen med løfter om politiske og sosiale forandringer kan skape fred.

Av de 12 000 dødsfall man regner med at krigen førte til fra 1996 til 2005, er det anslått at maoistene er ansvarlige for om lag 3 000. Regjeringa i Katmandu, hæren og politiet er ansvarlig for 9 000, de fleste av dem fattigbønder som ikke deltok i opprøret på maoistenes side. I 2004–2005 regnet man også med at Nepal hadde verdensrekord i forsvinninger, og regjeringssida dreiv rutinemessig med tortur i fengslene. Situasjonen for journalister og menneskerettsarbeidere blei stadig verre, særlig etter Kongens statskupp i februar 2005.

NKP(M)s nasjonalitetspolitikk[rediger | rediger kilde]

Herskernes hindunasjonalistisme[rediger | rediger kilde]

Nepal har i de siste 250 år vært regjert av nepali-talende hinduer av høy kaste med røtter i det gamle kongedømmet Gorkha. (Staten blei opp til 1930-tallet kalt Gorkha, og språket gorkhali.)

Sentral i disse herskernes nasjonsbygging har vært å spre Gorkhas spesielle form for hinduisme, på bekostning av både andre varianter av hinduisme og andre religioner, bl.a. buddhisme, bön og former for sjamanisme. De har også spredd denne hinduismens form for kastevesen til deler av Nepal der befolkninga ikke var delt i kaster fra før.

Særlig under periodene med diktatur (før 1951 og fra 1960 til 1990) har bruk av andre språk enn nepali (gorkhali) blitt undertrykt, skoler på minoritetsspråk har blitt stengt, radiosendinger som brukte minoritetsspråk har blitt stoppa, osv. Samtidig har den monarkistiske og hinduiske høyresida drevet sanskritisering: En språkpolitikk som introduserer former fra det døde religiøse språket sanskrit i moderne nepali og driver opplæring i sanskrit i skolen (mens levende minoritetsspråk diskrimineres eller er forbudt).

Den politiske makta har i denne perioden sittet i Katmandu. Dette har ført til diskriminering av alle andre regioner i landet. Dette rammer de fattige distriktene i åsene i vest, som Katmandu stort sett har ignorert, med den følge at det stort sett ikke fins veier, reint drikkevann, elektrisitet osv, og skolevesen, helsevesen og andre sosiale tjenester er lite utvikla. Det har også ført til stadig skarpere motsetninger mellom Katmandu og Tarai, den smale grensesonen mot India der om lag halve befolkninga bor. Mesteparten av landets byer, industri og mest produktive jordbruk er konsentrert her. Økonomien er sterkt retta mot India, og det er mange nye indiske innvandrere, som føler seg diskriminert av de tradisjonelle herskerne i Katmandu.

Mange av minoritetsnasjonalitetene levde opp til Gorkha-erobringa på 1700-tallet i sjølstendige kongedømmer der deres språk og kultur dominerte. Det som i offisiell nepalsk politikk kalles foreninga av Nepal, oppfattes av folk der ofte som ei historie om fremmed erobring.

Det viktigste politiske uttrykket for denne politikken har vært å erklære Nepal som et offisielt hinduisk kongedømme (der kongen regnes som en inkarnasjon av guden Vishnu). Dette skjedde første gang i den diktatoriske grunnlova fra 1962, men blei tatt med også i den nye grunnlova etter den demokratiske revolusjonen (Jana andolan) i 1990. En av de viktigste kritikkene av denne grunnlova har vært at den ikke gikk tilbake til 1950-tallets definisjon av Nepal som en sekulær stat. Motstand mot den hinduistiske staten har forent republikanere, moderne sekularister, kvinnefrigjøringsforkjempere, folk fra minoritetsreligioner og ikke minst nasjonale minoriteter og kasteløse.

I praksis har såkalte urørlige (dalit) nederst i kastesystemet og mange nasjonale minoriteter vært diskriminert politisk (bl.a. praktisk talt uten representasjon i nasjonalforsamling og regjering) og når det gjelder offentlige ansettelser. Statistisk sett ser sånn diskriminering ut til å ha blitt verre etter innføringa av parlamentarisk demokrati i 1990.

Maoistenes røtter blant minoriteter i vest[rediger | rediger kilde]

Historisk har den kommunistiske retninga som etterhvert blei NKP(M) helt sida 1950-tallet stått sterkt i noen distrikter i åsene i vest.

Da opprøret starta i 1996, var deres hovedstøtte i distriktet Rolpa, der en stor del av innbyggerne er kham magar, et folk som snakker et tibetansk språk. Kastevesen er lite utbredt, og mange dyrker shamanisme, som har vært forsøkt undertrykt av staten.

Magarene var opprinnelig med på den seirende siden i Shah-kongedømmets erobringstokt. Etter at erobringene var over, slutta kongens hær å bruke magar-kommandanter, og de blei redusert til et undertrykt minoritetsfolk blant mange andre. I nyere tid har de praktisk talt ikke hatt representasjon blant politikerne i Katmandu.

Landsbyen Tawang i hjertet av Kham-landet i det nordlige Rolpa var regna som massivt kommunistisk allerede fra 1957. I 1980 blei Barman Budha valgt til ordfører. Han er kjent for å ha boikottet folkeavstemninga om det kongelige Panchayat-demokratiet i 1980, brenne portrettene av kongen og dronninga og henge opp bilder av Marx og Lenin isteden. Omtrent alle i landsbyen boikotta valget sammen med ham. Dette førte til kraftige represalier, og Budha fikk 5 års fengsel.

Ved det første frie valget i 1991 blei Budha valgt inn i parlamentet. Han gjorde et kraftig inntrykk da han stilte på det første møtet i tradisjonell magar-drakt med lendeklede, nakne bein og stor kniv i beltet. Seinere gikk han under jorda og dukka opp som en sentral kommandant etter at opprøret starta.

Ved lokalvalgene i 1992 fikk Samyukta Janamorcha Nepal (maoistenes valgfront) reint flertall i Rolpa. Regjeringa og det lokale partiapparatet til Nepals Kongressparti svarte med ei undertrykkelseskampanje som bidro til å mobilisere for opprøret fire år etter.

Fronter for nasjoner og andre undertrykte grupper[rediger | rediger kilde]

Etterhvert som opprøret utvikla seg, utvikla NKP(M) et samarbeid med flere titalls formelt sjølstendige fronter, organisasjoner og partier som slåss for nasjonal frigjøring for ulike minoriteter. Dette er både bevegelser som maoistene har tatt initiativ til å starte, og grupper som eksisterte på forhånd uavhengig av dem. Et eksempel er Banke distrikt, der ungdommer av tharu-nasjonalitet gjorde opprør i 1999 og seinere fikk kontakt med maoistene.

Nepals kompliserte mosaikk av nasjonalitet bygd på språk, kultur og økonomi (det tradisjonelle vestlige nasjonalitetsbegrepet), innflytelsen fra religion, kaste og betydninga av regional undertrykkelse, har gjort at denne typen frigjøringsfronter omfatter minst 3 typer:

  • Fronter bygd på nasjonalitet (f.eks. newari, gurung, tharu)
  • Fronter bygd på region (f.eks. Tarai)
  • I hvert fall en front bygd på kaste: dalit.

I tida mellom og april 2000 (da partiets 4. utvida møte blei holdt) og februar 2001 (da NKP(M)s opprinnelige offisielle enhetsfront, UPFN, blei oppløst), blei disse frigjøringsfrontene danna:

  • Magarant (Magar) National Liberation Front
  • Tamang National Liberation Front
  • Tamuwan (Gurung) National Liberation Front
  • Limbuwan National Liberation Front
  • Nepal Dalit Liberation Front
  • Tharuwan National Liberation Front
  • Madheshi Liberation Front
  • Karnali Regional Liberation Front
  • Thami Liberation Front
  • Majhi National Liberation Front
  • Newa Kala

Disse frontene later til å ha vært de NKP(M) sjøl prioriterte høyest som uttrykk for sin politikk i de forskjellige (planlagte) regionene og på ulike områder for nasjonalitetspolitikken.

Konflikter i de pro-maoistiske nasjonale frontene[rediger | rediger kilde]

Det virkelige bildet var imidlertid mye mer komplisert enn dette. Delvis fantes det på forhånd flere nasjonale fronter, som maoistene dels samarbeida med, dels konkurrerte med.

At nasjonale opprørere ikke bare er grupper leda av NKP(M) er klart, blant annet fordi noen av dem i krigens løp har skiftet side flere ganger, og slåss noen ganger med, noen ganger mot maoistene.

Et innblikk i konfliktene i utviklinga av de nasjonale frontene ga forskjellige nyhetsartikler om motsetninger i Kirat-fronten.

Det ser ut til at Kirat National Front (KNF) opprinnelig blei organisert ved at maoistene forhandla fram sammenslutning av Limbuwan Study Forum og Khumbuwan Front, leda av Ghopal Khambu. Disse to organisasjonene krevde egne stater for Limbuwan og Kumbuwan.

Khambu brøyt ut og organiserte sin egen bevegelse, uavhengig både av KNF og NKP(M), som han kalte Kirat Workers Party (KWP). I 2002 kom det meldinger om at han var internert av NKP(M), og en organisasjon kalt Progressive Kirat Intellectual Forum blei danna for å drive kampanje for ham i forhold til partiet. Våren 2004 dukker han opp igjen som regjeringssjef for Kirats Autonome region (se nedafor).

Fronten KNF blei reorganisert uten Khambu, med Bhaktaraj Kandangwa som ny leder. Han uttalte at samarbeid med maoistene var nødvendig for å oppnå sjølstyre for Kirat-befolkninga i det østlige Nepal. Han sa også: «Hvis de forråder oss, vil vi ikke nøle med å gå til krig mot dem.»

Khambu, som var medlem av det Revolusjonære Folkerådet under B. Bhattarai, var også medlem av politbyrået i NKP(M) og visstnok også generalsekretær i sitt eget Kirat Workers Party.

I 2004 kom nyheten om at KWP hadde brutt med maoistpartiet, angivelig for 3. gang. Denne gangen ser det ut til at Khambu blei i NKP(M) og i politbyrået der.

Kirat Rastriya Mukti Morcha var fortsatt leda av Bhaktaraj Kandangwa i 2006.

I 2004 ser det ut til å ha vært en liknende splittelse innafor Madheshi Liberation Front, som på nepali antakelig hadde navnet Tarai Mukti Morcha. Den daværende lederen av organisasjonen, Jay Krishna Goit, brøyt ut og danna sin egen organisasjon, Janatantrik Terai Mukti Morcha (Tarais Demokratiske Frigjøringsfront), som ifølge pressa har drevet med kidnapping, pengeutpressing, væpnete angrep og drap.

Det ser ut til at en metode for alliansebygging har vært å løse motsetninger mellom ulike organisasjoner gjennom forhandliger, og ved å gi ledere for stridende nasjonale organisasjoner hver sine ledende stillinger, i partiet eller i organisasjoner som samarbeida med partiet.

Utviklinga av og samarbeidet mellom slike fronter av nasjonaliteter og andre undertrykte grupper betrakter NKP(M) som en viktig del av sin politikk for å skape en brei nasjonal enhetsfront, og det skulle ut over 2000-tallet bli en stadig viktigere del av arbeidet for å bygge opp et nytt og alternativt statsapparat – se følgende avsnitt.

Lenins nasjonalitetspolitikk[rediger | rediger kilde]

Tradisjonell kommunistisk nasjonalitetspolitikk blei utforma av Lenin (som ga sin tilslutning til ei brosjyre on det nasjonale spørsmålet, skrevet av Stalin i 1913.) Kjerna i denne politikken er at nasjoner skal ha sjølbestemmelsesrett, inklusive retten til nasjonal atskillelse i egne stater, hvis majoriteten ønsker det. (Som et eksempel på politisk riktig nasjonal atskillelse, henviste Lenin til Norges sjølstendighet fra Sverige i 1905.)

Dette betyr ikke at leninistiske kommunister i ethvert tilfelle stille eller støtte kravet om statlig atskillelse, men at de må støtte et sånt krav, dersom det fins demokratisk flertall for det. Et alternativ kan være nasjonal autonomi, der ulike nasjonaliteter styrer seg sjøl innafor ramma av en flernasjonal stat. (Lenin henviste bl.a. til Sveits.)

Dette var det teoretiske og politiske grunnlaget for oppdelinga i nasjonale sovjetrepublikker i Sovjetunionen, som gjorde at Sovjet så lett kunne brytes opp i nasjonalstater etter 1990.

NKP (Maobadi) følger denne teoretiske modellen nokså tett.

Partiet ønsker ikke at mindretallsnasjonene skal bryte ut av den nepalske staten. Isteden går maoistene inn for å løse problemene med nasjonal undertrykkelse ved å skape autonome områder, der de nasjonale minoritetene har regionalt sjølstyre.

Planen om 9 autonome regioner[rediger | rediger kilde]

I 2001 danna opprørerne et sentralt regjeringsorgan Nepals Forente Revolusjonære Folkeråd. Det foreslo ei ny inndeling av landet i ni autonome regioner, her i rekkefølge fra vest til øst:

  1. Sethi-Mahakali Autonome Region (åsene i Sethi og Mahakhali sone)
  2. Bheri-Karnali Autonome Region (åsene i Behri og Karnali sone)
  3. Tharuwan Autonome Region (vestre Tarai i Rapti og Mahakhali sone)
  4. Magarat Autonome Region (fra Kali Gandaki region til åsene i Dhaulagiri, Rapti og Lumbini sone)
  5. Tamuwan Autonome Region (Gandaki region)
  6. Tamang Saling Autonome Region (åsene i Bagmati, Narayani og Janakpur sone unntatt Katmandudalen)
  7. Newar Autonome Region (Katmandudalen)
  8. Kirat Autonome Region (åsene i Mechi, Koshi og Sagarmatha sone)
  9. Madesh Autonome Region (Andwah-området i det sentrale Tarai, og Bhojpuri og Mithila Pradesh i det østlige Tarai)

Av disse autonome bygger de to første på felles distriktsinteresser. De sju siste er tenkt som hjemland for nasjonale minoriteter.

(For oversikt og kart over Kongedømmet Nepals offisielle regioner og soner, se Nepals geografi.)

Autonome regioner i praksis[rediger | rediger kilde]

I starten overlot maoistene det til de nasjonale og regionale frontene å ta ledelsen i utviklinga av disse regionene, men målet var å lage regionale regjeringer.

Fra 2004 begynte opprørerne å sette denne planen ut i livet.

  • Magarat Autonome Region (for magar-nasjonaliteten) var den første av de autonome regionene der ei lokalregjering blei oppretta. Dette blei proklamert på et massemøte i Thawang, Rolpa, den 9. januar, der maoistene hevda at 75 000 var tilstede.

Det blei oppretta et parlament med 130 medlemmer og ei regjering med 27 medlemmer. 8 ministre var kvinner.

Santosh Budha Magar blei første statsminister. Han var 45 år, kommunist i 18 år og hadde to brødre som var drept av politiet. Budha Magar sa at partiet lovet at 50 % av regjeringsmedlemmene skal være kvinner, men fordi de mangla kandidater, ville de i første omgang stille målet 40 %.

  • Tamang Saling autonome regionsregjering blei proklamert 15. januar i Hariharpur Gadi, Sinhuli distrikt. Leder var Hit Bahadur Tamang.
  • Bheri-Karnali Autonome Region blei proklamert på et stort massemøte i Jungthapachaur, Jajarkot, den 19. januar. Regjeringsleder var Khadga Bahadur B.K. (også kjent under partinavnet Prakanda).
  • Madesh Autonome Region fikk proklamert regionsregjering i Sarlahi distrikt 25. januar 2004. Regjeringssjef var politbyråmedlem i NKP(M) Matrika Prasad Yadav. (Han blei arrestert i Delhi, India i februar samme år, utlevert til Nepal og satt fri i Katmandu i mai 2006.
  • Taruwan fikk regionsregjering 28. januar, ledet av Charan Chaudhary.
  • Sethi-Mahakali blei proklamert med regionsregjering 29. januar i Ramroshan, Accham distrikt, under ledelse av Lekhraj Bhatta (også kjent som Rakesh).
  • Tamuwan blei proklamert 30. januar i Puran Chaur, Kaski distrikt, ledet av Dev Gurung.
  • Kirat blei proklamert 2. februar i Khotang distrikt, ledet av Gopal Khambu.

Dette var alle de planlagte distriktene, bortsett fra Katmandudalen (Newar region).

Ei regionsregjering for Newar-regionen blei angivelig proklamert 21. januar 2004. Det er uklart hvordan den i så fall fungerer, ettersom dette området er relativt godt kontrollert av regjeringa.

Her er et kart over NKP(M)s inndeling av Nepal i autonome republikker:

NKP(M)s forslag til sjølstyrte etniske og regionale stater

NKP (M) og fremmede stater[rediger | rediger kilde]

Imperialistiske makter[rediger | rediger kilde]

Programmatisk mener NKP (M) at alle fremmede imperialistiske makter er den nepalske revolusjonens fiender.

I praksis følger partiet også her Maos råd fra 1930- og 1940-tallet, da han skreiv at de kinesiske revolusjonære måtte utnytte motsetningene mellom de ulike imperialistene for å seire. Når f.eks. hovedfienden inne i Kina var Japan, var det riktig å samarbeide med andre imperialistmakter mot Japan, som USA, Frankrike og England.

NKP (M) ser på vestlige stormakter som USA, Frankrike, Storbritannia og EU som imperialistmakter. Partiet inkluderer også India og Kina i denne gruppa.

India[rediger | rediger kilde]

Utgangspunktet for NKP (M) på 1990-tallet var at Katmandu-regjeringas hovedstøttespillere internasjonalt var India og USA. India ser på seg sjøl som Nepals og de andre små Himalaya-statenes tradisjonelle «storebror», og ingen i Nepal har glemt åssen India erobra og slukte Nepals lille nabostat, Sikkim. Revolusjonen måtte altså, for å seire, være forberedt på å møte motstand fra India og USA.

(USA har også satt NKP (M) på sin liste over internasjonale terrororganisasjoner, til tross for at styresmaktene i Washington DC aldri har kunnet påvise at de nepalske maoistene har deltatt i en eneste væpna aksjon utafor Nepal.)

Opp til 2004, mens opprøret var i sterk framgang, så NKP(M) India som sin farligste utenlandske fiende. Dokumenter fra partiet diskuterte at det kunne bli nødvendig å kjempe mot invasjon fra India i den nære framid, partiet tilbød «patrioter» i regjeringshæren å føre felles kamp mot India, osv.

Etter Kongens statskupp i februar 2005 er dette bildet snudd helt rundt.

Kong Gyanendra var i Delhi høsten 2004 for å få støtte til statskuppet. Den indiske regjeringa ga ingen støtte, men advarte ham. Etter det blei forholdet mellom India og Gyanendra stadig dårligere.

Delhi, med sitt tradisjonelle nære forhold til London, fikk FN til å fordømme Kongens kupp og oppfordre alle stater til å ikke sende mer våpenhjelp til kongen så lenge han undertrykte demokratiet.

USA la i sine uttalelser stor vekt på faren fra maoistene, men ser ut til å ha respektert appellen om våpenboikott.

I 2004–2005 (eller kanskje før) etablerte NKP(M) kanaler til erkefienden India, bl.a via de to moderate indiske kommunistpartiene KPM og KPI, som står utafor den nye regjeringa i India, men er en del av regjeringskoalisjonen. Partiets representant var sjefsideolog og hovedforhandler Bhattarai.

Ut fra dette ser det ut til at Indias regjering bidro med press og overtalelse overfor de mest tvilende i Sjupartikoalisjonen for å få dem til å inngå avtalen om en front med maoistene, mot kongens diktatur.

Kina[rediger | rediger kilde]

NKP (M) mener at det skjedde en kontrarevolusjon i Kina etter Maos død, og at Kina i dag er et kapitalistisk og imperialistisk land.

Samtidig som den politiske kritikken av den indre utviklinga i Kina har vært svært hard, har NKP (M) som regel gått stille i dørene når det gjelder å kritisere Kinas utenrikspolitikk overfor Nepal.

Strategisk ser det ut til at partiledelsen mente at India var den imperialistiske makta som sannsynligvis ville sende soldater til Nepal hvis regjeringa falt. Kina ville se det som en trussel og altså kanskje kunne brukes som ei strategisk motvekt mot en indisk invasjon. Uansett hvor mye maoistene fordømte Kinas innenrikspolitikk, mente de alså rolig at det kunne være lurt å bruke Kina som motvekt mot hovedfienden India. Utviklinga har gjort at dette virker stadig mindre sannsynlig.

Kina har i mange år stadig forbedra sitt forhold til kongedømmet.

I første omgang skyldtes det kanskje et ønske om å brygge bruer til India.

Beijing søker forsiktig og uten å risikere for mye å utvikle en strategisk allianse med India, bl.a. ut fra felles geopolitiske interesser, felles handelsinteresser, Kinas ønske om å beskytte sin livsviktige vannvei til Europa gjennom det Indiske hav og så videre. Kina har systematisk rydda av veien diplomatiske problemer (og for eksempel anerkjent Indias anneksjon av Sikkim). At Kina også viste vennlighet mot et kongedømme som India så som sin bakgård, virka naturlig.

(Det er nå snart 30 år sida Kina stoppa sin støtte til de pro-kinesiske partiene som dreiv gerilja i Asia. Kina satser nå på kontakt med regjeringer som kan være handelspartnere, uansett politikk. Opprørere er for styresmaktene Beijing en trussel mot stabiliteten, i hele Asia og i Kina sjøl. At opprørere kaller seg maoister syns Beijing-styresmaktene er pinlig, fordi det kan skape et feilaktig intrykk av at Kina støtter dem. KKP som parti har kontakt med alle slags regjeringspartier i hele Asia, også de mest konservative, bare de har makt.)

Etter at Delhis forhold til Katmandu forverra seg, fortsatte Beijing å forbedre sitt. Kinas investeringer og våpenhjelp vokste, mens Kongedømmets andre venner forsvant. Kina unnlot helt å kritisere kongens statskupp, og kinesiske aviser rapporterte om den kongelige hærs store framganger i 2005.

Til gjengjeld har kongens regjering bl.a. rost Kina i internasjonale fora og stengt eksil-tibetanernes kontorer i Nepal.

Nepals maoister har likevel fortsatt å si veldig lite om Kinas utenrikspolitikk. Partilederen Prachanda har nylig gjentatt at USA er den eksterne hovedfienden til revolusjonen i Nepal, og Kina har grunn til å føle seg trua av USAs innblanding i Nepal. Ironisk nok er det Kinas inntil nylig beste politiske venn i Nepal, det store, parlamentariske kommunistpartiet UML, som har rykka ut med den skarpeste offentlige kritikken av Kinas våpenleveranser.

Maoistopprøret og turismen[rediger | rediger kilde]

Et pussig eksempel på maoistenes pragmatisme og deres forsiktige utenrikspolitikk, er deres politikk for turismen.

Nepal er et ledende turistland, kjent både for sin fantastiske gamle kultur og for sin enestående natur, som blant anna tiltrekker mange vandrere og fjellklatrere.

NKP (M) har erklært offentlig at partiet ønsker vestlige turister velkommen til Nepal, også til de områdene de behersker!

NKP (M) sier at Nepal trenger turistene, og de kan føle seg helt trygge.

Ut fra all tilgjengelig informasjon er dette et løfte maoistene har holdt.

Av de 12 000 som skal være drept er ikke en eneste turist. Det er heller ikke kjent at noen turist har lidd noen overlast.

Når det gjelder at NKP (M) skal være brutalt og krenke menneskerettighetene, kan man slå fast at partiet må ha en svært effektiv disiplin, siden dette til nå aldri har gått ut over noen turist.

Praksis for turister – f.eks fjellvandrere som kommer inn i maoistenes områder – ser ut til å være at de betaler en mindre sum i dollar hos en vaktpost. Til gjengjeld får de et papir med maoistenes stempel, som gir dem fritt leide. Prosessen er blitt beskrevet som enkel, ubyråkratisk og høflig.

Dette «maoistpapiret» er blitt en populær suvenir blant eventyrsøkende turister fra mange land som skal vise at de virkelig har vært i Nepal.

Kanskje enda mer fantastisk er at det fortsatt er et slags samarbeid om turismen mellom den diktatoriske kongelige regjeringa i Katmandu og maoistgeriljaen.

Også mens krigen raser, partene skyter hverandre, fanger tortureres i regimets kjellere og så videre, fortsetter regjeringas turistbyrå internasjonale reklamekampanjer der det sier at det er trygt for turister å komme til Nepal! Uten et ord om at det er borgerkrig, eller at maoister gjemmer seg bak steinene i fjella.

Er det en ting hæren, regjeringa eller dens presse aldri sier, så er det at opprørerne er farlige for turistene.

Implisitt betyr det at de sier: Dere kan stole på maoistene. Det er sant, når de sier at de ikke vil røre et hår på hodet deres.

På sin side kunne maoistene lett ødelegge turistindustrien ved å skyte eller fange en håndfull turister, eller bare true med å gjøre det. Dette ville skade regjeringas økonomi og anseelse, men maoistene har ikke gjort noe sånt.

Midt i en ellers brutal krig holder de to partene strengt fred, og samarbeider tilmed uoffisielt, på dette ene området.

Det uttrykker nok hvor desperat fattig Nepal er og hvor viktig turismen er. Begge parter er enige om at den ikke må skades.

Det uttrykker nok også at NKP (M) ønsker å skaffe seg et rykte som en ansvarlig partner som vil samarbeide med utlandet og holde ord dersom partiet rykker inn på regjeringstaburettene.

NKP(M)s partiforbindelser[rediger | rediger kilde]

Ideen om verdenspartiet[rediger | rediger kilde]

For et kommunistparti av NKP(M)s type er politikken for internasjonale forbindelser svært viktig, både av ideologiske og praktiske grunner:

Revolusjoner med mer begrensa målsetting i et land blir sett som enkeltskritt mot dette store felles målet. Derfor ser nasjonale kommunistpartier seg sjøl som sjølstendige deler av en kommunistisk verdensbevegelse. Å støtte andre kommunistpartier blir sett som en plikt ifølge proletarisk internasjonalisme. Samtidig bekrefter det overfor partiets tilhengere at de har kamerater rundt hele jorda og mye større mål enn de reint lokale.

Ifølge maoismen kan revolusjon ikke importeres eller eksporteres. Kampen må bygges på egne krefter i hvert enkelt land – ingen må gjøre seg avhengig av utenandsk hjelp. Solidaritetsarbeid kan bl.a. hindre intervensjon fra stormaktene for å stoppe revolusjonen. Mektige internasjonale solidaritetsbevegelser som vinner støtte langt utafor de revolusjonæres rekker, som f.eks. under Vietnamkrigen, er derfor nødvendig.

Teoretisk kan begge disse behova tilfredsstilles gjennom samarbeid med kommunistpartier og andre revolusjonære arbeiderorganisasjoner i hele verden (proletarisk internasjonalisme).

I praksis står likevel disse to ulike behova ofte i motsetning til hverandre, særlig når organisasjoner som både har politisk styrke og den samme oppfatninga av hva som er riktig kommunistisk politikk ikke fins i de fleste land.

Maoisme[rediger | rediger kilde]

NKP(M) definerer seg som et maoistisk parti.

Maoisme er et flertydig begrep. Uformelt har det fra begynnelsen av 1960-tallet vært brukt om revolusjonære som sympatiserte med Kina og Mao Zedong. (Kinas Kommunistiske Parti har aldri godtatt uttrykket.)

Kommunistpartier som sympatiserte med Kina, la ofte til (marxist-leninister) i navnet sitt, og/eller skreiv inn i programmet at de bygde på marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning. Disse partiene mente prinsipielt at bare de var virkelige kommunister, pro-Moskva-partiene var revisjonister (og ikke lenger marxister og revolusjonære). Partiene som NKP(M) kom ut av i Nepal, tilhørte denne retninga.

Etter Maos død slutta KKP å støtte slike partier. De i vid forstand maoistiske partiene, utvikla seg fra da i mange ulike politiske retninger. Ei gruppe begynte å bruke maoisme som begrep for å avgrense seg fra andre partier som bygger politisk på Mao.

NKP(M) og RIM[rediger | rediger kilde]

RIM - en maoistisk internasjonale[rediger | rediger kilde]

Fra starten av prøvde NKP(Maobadi) å tilfredsstille behova for både støtte til verdensrevolusjonen og praktisk nødvendig solidaritet gjennom medlemskap i den internasjonale organisasjonen RIM.

(Revolutionary Internationalist Movement (RIM, Den Internasjonalistiske Revolusjonære Bevegelsen) blei danna av ei gruppe maoistiske partier i 1984.

NKP (Masal) var med fra starten, og var representert i RIM av Baburam Bhattarai. (NKP(Masal) blei ekskludert fra RIM i 1998.)

NKP (Maobadi)s forgjengerparti NKP (Ekda Kendra) hadde kontakt med RIM fra tidlig på 1990-tallet.

RIMs propaganda for revolusjonen i Nepal[rediger | rediger kilde]

Fra 1996 starta RIM og spesielt et lite maoistparti i USA, Revolutionary Communist Party" (RCP, *Det Revolusjonære Kommunistpartiet), internasjonal propaganda for NKP(M) og revolusjonen i Nepal. Journalisten Li Onesto, som står nær RCP, reiste rundt i de maoistkontrollerte områdene og skreiv bl.a. ei viktig bok om det hun opplevde. (Se litteraturlista.) Mange av de mest brukte bildene fra Nepals geriljaområder er tatt av henne.

RIM hadde opp til nå konsentrert propagandaen sin om et opprør i Peru, leda av kommunistpartiet som er best internasjonalt kjent som Sendero Luminoso (Lysende Sti). Dette opprøret var nå slått ned.

Isteden blei opprøret i Nepal propagandert som RIMs viktigste bevis på at organisasjonens oppfatning av maoismen er den eneste korrekte revolusjonære teorien, og RIM-partiene er de virkelige lederne av verdensrevolusjonen. NKP(M)s framganger blei det viktigste argumentet for å rekruttere nye medlemsmer til RIM.

Dermed blei den internasjonale propagandaen for opprøret i Nepal svært sekterisk og solidaritetsbevegelsen smal. I de fleste land har RIM dessuten ingen eller ubetydelig oppslutning. Særlig gjelder det rike land der det ellers fins viktige solidaritetsbevegelser med den 3. Verden.

NKP(M) og Sendero Luminoso[rediger | rediger kilde]

RIM var best kjent for at Sendero Luminoso var medlem. Dette førte til at i internasjonal presse såe NKP(M) som en kopi av Sendero.

NKP(M) dreiv også i sine første år solidaritetsarbeid for arresterte ledere av Sendero Luminoso i Nepal. Politikken til de to partiene er helt forskjellig:

  • Sendero avviste alle forhandlinger med regjeringa. NKP(M) har i prinsippet alltid vært klar til å sette seg til forhandlingsbordet.
  • Sendero avviste enhver enhetsfront med andre politiske krefter og drepte mange aktivister fra andre venstrepartier. NKP(M) har blitt anklaga for overgrep mot polititiske konkurrenter, men har i mange år også invitert til bredt samarbeid.
  • NKP(M)s politikk for å ønske både fremmede kapitalister og turister velkommen til geriljaområdene er helt motsatt Senderos.
  • Sendero var aldri i nærheten av godta flerpartidemokrati og respektere nederlag i frie valg, som NKP(M) har gjort fra ihvertfall 2003.

Mange eksempler viser at de to partienes strategi og taktikk alltid har vært grunnleggende ulike. Det har heller ikke vært nær kontakt mellom dem. NKP(M) har offentliggjort en kritikk av Sendero, som peker på viktige feil de mener førte til nederlag i Peru.

Inntrykket av at NKP(M) er en Sendero-kopi, har bidratt til å gi de nepalske maoistene et internasjonalt ry for å være ekstremister. Dette har hindra en forståelse for at NKP(M) i praktisk politikk har vist seg å være et svært pragmatisk parti.

RIMs betydning for NKP(M)[rediger | rediger kilde]

Det er uklart hva deltakelsen i RIM virkelig har betydd for NKP(M).

I praktisk politikk i Nepal er det vanskelig å påvise noen innflytelse. RIM er en såpass svak og uenhetlig organisasjon av for det meste små partier, at RIMs eller f.eks. RCPs mulighet til å påvirke NKP(m)s politikk alltid var liten.

(Det har vært påstått at organisasjonen kan ha bidratt til persondyrkelse i NKP(M). Innføringa av det kontroversielle begrepet "Prachanda Path" (Prachanda-stien) og endringa av partilederens sjefstittel fra generalsekretær til det mer kinesiske formann, skjedde på et tidspunkt (våren 2001) da den nepalske propagandaen for RIM var på sitt høyeste.)

Internasjonalt har det lille amerikanske RCP har gjort mye for å publisere maoistopprøret. Denne propagandaen har hatt mer preg av bruk av Nepal for å fremme RCPs egen revolusjonære kredittverdighet enn mobilisering til virkelig solidaritetsarbeid.

På et tidlig tidspunkt, da NKP(M) var et lite parti som nettopp hadde begynt opprøret, kan RIM ha vært viktig for å vise tilhengerne at «vi står ikke aleine, vi har venner over hele verden».

På dette tidspunktet kan også RIMs internasjonale propaganda, og kanskje særlig Li Onestos reportasjoer og bilder, ha bidratt til å skape internasjonal solidaritet.

Et eget spørsmål er samarbeidet med andre maoistiske partier på det Indiske subkontinentet, der medlemskapet i RIM i starten kan ha spilt en formidlende rolle (mer om det i avsnittet om India, nedafor).

Likevel er det grunn til å spørre om medlemskapet i RIM kan ha gjort mer skade enn gavn, særlig etter at NKP(M) fikk virkelig nasjonal og internasjonal betydning.

Brudd mellom Maobadi og RIM?[rediger | rediger kilde]

NKP(M) har i de siste åra har fått internasjonale behov som slett ikke kunne tilfredsstilles av det puslete og sekteriske RIM. NKP(M) har derfor skaffa seg andre internasjonale kontakter:

  • Nepaleserne starta et samarbeid av maoistpartier på det indiske subkontinent (se neste avsnitt).
  • NKP(M) starta også en breiere internasjonal solidaritetsorganisasjon som kaller seg World People's Resistance Movement (WPRM), som særlig er aktiv i India og Europa. I WPRM deltar RIM-tilhengere sammen med nepalere og andre som ikke støtter RIM. WPRM organiserte foredragsturneen for NKP(M), som bl.a. omfatta Oslo våren 2006.
  • NKP(M) har søkt direkte kontakt med partier i utlandet som ifølge partiets egen linje er revisjonistiske, spesielt det største kommunistpartiet i India som er kjent som CPM.

Samtidig slutta RCP (USA) våren 2006 nesten å nevne Nepal i sin propaganda. Partiets leder Bob Avakian, som styrer RCPs ideologi og politikk, nypubliserte artikler der han angriper flerpartivalg, forhandlinger osv. RIM, som i praksis domineres av RCP, blei også nesten taus om utviklinga i Nepal. At solidaritetsorganisasjonen WPRM ikke har noen avdeling i USA er enda et signal om misnøye med NKP(M) fra RCP.

NKP(M) slutta samtidig nesten helt å nevne RIM i sin engelskspråklige propaganda.

Det var vanskelig å tolke dette som noe annet enn noe som nærma seg et brudd. At RIM ikke lenger var NKP(M)s hovedkanal til utlandet, er helt klart.

NKP(M) og Det Indiske subkontinent[rediger | rediger kilde]

CCOMPOSA[rediger | rediger kilde]

NKP(M) tok på begynnelsen av 2000-tallet initiativ til Koordineringskomiteen av Sør-Asias maoistiske partier og organisasjoner (Coordination Committee of Maoist Parties and Organizations of South AsiaCCOMPOSA).

Blant CCOMPOSAs medlemmer er flere partier fra India og Bangladesh, et fra Sri Lanka, et fra Bhutan. Noen er med i RIM, og gruppa har offisielt støtta RIM.

NKP(M)s historisk sett viktigste regionale partner er med: Det største indiske naxalittpartiet Communist Party of India (Maoist) (Indias Kommunistiske Parti (maoistisk) – forkorta CPI(Mao) for å unngå forveksling med landets største kommunistparti Communist Party of India (Marxist), som ofte blir forkorta til CPM).

Samarbeidet med indiske naxalitter[rediger | rediger kilde]

CPI(Mao), som blei stifta i 2004 etter sammenslåing av to mindre partier, er formelt ikke i RIM, men et av grunnleggerpartiene var med.

De to partiene sendte i 2005 ut ei felleserklæringer med løfter om gjensidig støtte for væpna revolusjonær kamp.

Dette samarbeidet hadde også praktisk og militær betydning. Nepals smale, flate landstripe mot India, Tarai, der halve befolkninga bor, grenser mot indiske delstater der de indiske maoistpartiene og andre opprørsgrupper var aktive. Grensa er i praksis ganske åpen, og både lokalbefolkning, smuglere og revolusjonære går fram og tilbake uten at regjeringene i Nepal eller India kan gjøre stort med det.

På et tidlig tidspunkt fikk en del opprørssoldater fra Nepal trening i leirer på den indiske sida av grensa. Partiet flytta både styrker og ledelse over på den indiske sida for å unngå angrep fra den nepalske hæren.

I de siste åra ser det også ut til at strømmen har gått den andre veien. Både maoister og andre indiske opprørere har trolig fått trening i leirer i Nepal. Det gjelder trolig også kadre fra det nye Bhutans Kommunistiske Parti (marxist-leninist-maoistisk), som virker nepalsk inspirert, og kanskje er bygd opp blant flyktninger i det østlige Nepal.

Felles revolusjon på subkontinentet?[rediger | rediger kilde]

På et tidspunkt så det ut som om CCOMPOSA var bygd opp rundt ideen om en felles revolusjon på hele det indiske subkontinentet.

Prachanda spekulerte rundt at de revolusjonære bevegelsene i forskjellige land på subkontinentet kunne komme til å føre felles kamp, som kunne ende i en en felles, multilateral revolusjonær statsdannelse som omfatter India, Nepal og andre land.

En sånn politikk kunne, sett fra partiledelsens side, forene det nyttige med det politisk korrekte, ettersom partiets strategiske analyse var at India før eller seinere ville intervenere militært i Nepal. Prachanda gjentok mange ganger at militær kamp mot India var uunngåelig.

Ut fra dette var det lett å forsvare både CCOMPOSA-samarbeidet med partier i nabolanda som forberedte gerilja, og planen om å skape en sammenhengende revolusjonær sone fra Nepal og ned til CPI(Mao)s geriljaområder i det sentrale og sørlige India.

Denne angivelige planen blei brukt i propaganda fra hæren og politiet i India for å kreve større innsats i kampen mot indiske maoister. I praksis har en slik teoretisk «sone» som består av stort sett veiløse, tilbakeliggende områder over hundrevis av kilometer, der det fins lett væpna revolusjonære bondemilitser, liten militær betydning i kampen mot en enorm, moderne væpna maskinarme som den indiske.

Hvis derimot den indiske armeen skulle forsøke en stor invasjon i Nepal, kunne det derimot være en fornuftig investering å skaffe seg flest mulig gode venner med våpen i ryggen på fienden.

NKP(M)s politikk snus på hodet i 2005[rediger | rediger kilde]

Så seint som høsten 2004 sa Prachanda at partiet måtte forberede seg på indisk invasjon.

Våren 2005 var derimot denne politikken snudd 180 grader. Kong Gyanendras statskupp gjorde at Indias regjering brøyt samarbeidet med regjeringa i Katmandu og søkte kontakt med NKP(M) isteden. Den indiske kontakten gjorde det mulig for maoistene å få på plass det samarbeidet de lenge hadde søkt å få til med de parlamentariske partiene i Katmandu.

NKP(M)s analyse var at revolusjonen ikke kunne seire med både Kina og India mot seg. Partiledelsen håpa derfor på å nøytralisere Kina. Den regna Kina som et borgerlig og imperialistisk land, men håpet likevel at Beijing av taktiske grunner ville hindre en indisk invasjon.

Isteden gikk gikk Indias regjering på et halvt år fra å være en strategisk hovedfiende til å bli NKP(M)s viktigste taktiske allierte.

Hva nå med maoistene i India?[rediger | rediger kilde]

For å opprette kontakt med Indias regjering var det ikke mulig å bruke CPI(Mao), som trolig er Delhis nest verste militære huepine etter Kashmir.

Nepaleserne brukte det største, moderate kommunistpartiet CPM – som bl.a. har regjeringsmakta i Vest-Bengal, og som CPI(Mao) skyter på.

Samtidig som NKP(M) trengte å forbedre forholdet til Delhi, kom ei rekke nyhetsopplsag i indisk presse om at nepalske maoister deltok i kamp i India. 14. november 2005 befridde CPI(Mao)s soldater 341 fanger i en dristig operasjon mot et fengsel i Bihar. Flere aviser slo stort opp at soldater fra Nepal var med.

Dette var trolig indisk militærpropaganda, laga for å få de indiske naxalittene til å se farligere ut. Det er ikke troverdig at NKP(M) ville sette forhandlingene i fare ved å la sine soldater slåss i India.

Historiene illustrerer et problem: For å støtte ei fredsløsning mellom NKP(M) og Sjupartialliansen for demokrati i Nepal, krever Indias regjering garantier for at sånt ikke skjer. Det kan bli vondt å forene avtaler med Delhi med felleserklæringer med røde kamerater om gjensidig støtte i folkekrigen.

Tidlig 2006 understreket Prachanda i intervjuer at NKP(M) er mot eksport av revolusjon. Han tilbød også regjeringa i Delhi å hjelpe til med å løse problemet med maoistopprør i India, hvis den bidrar til å skape demokrati i Nepal.

I slutten av juni 2006 svarte Communist Party of India (Maoist) gjennom et intervju med en representant for Sentralkomiteen, kamerat Azad. Azad kritiserte både NKP(M) og Prachanda skarpt bl.a. for dette intervjuet og for politikken med å gå inn for regjeringssamarbeid og flerpartivalg, som ifølge Azad satte revolusjonen i Nepal i stor fare.

NKP(M)s behov for brei internasjonal solidaritet[rediger | rediger kilde]

De taktiske problemene med partiforbindelsene i India gjentar seg i verden som helhet:

  • NKP(M)s internasjonale kontaktnett er offisielt RIM.
  • I den fasen av kampen som kommer nå, har ikke RIM de kontaktene som NKP(M) trenger.

De fleste RIM-partiene i den 3. Verden er innstilt på å drive geriljakrig (sjøl om bare noen få av dem gjør det). De er under jorda, eller i hvert fall ikke innflytelsesrike i hovedstadens politiske miljø.

RIM-partiene i de rike landa er for det meste bittesmå (der de fins) og dominert av revolusjonsromantisk ungdom eller flyktninger og utlendinger. De fleste betyr ingenting i politikken i hjemlandet.

Det RIM-partiet som trekker i flest tråder er dessuten styrt av en leder som er skeptisk til NKP(M)s politiske linje.

Samtidig trenger NKP(M) kontakter som kan mobilisere høyt, lavt og bredt for å støtte dem i forhandlingene i Nepal, mot stormakter som kan prøve å presse kongen inn på scenen igjen, for republikk og jordreform, osv.

De trenger kontakter med vestlige solidaritetsorganisasjoner, studenter, fagforeninger, kvinneorganisasjoner, kunstnere, NGOer, parlamentarikere, regjeringsmedlemmer. Sånne som har innflytelse som kan brukes til å få partiet av USAs terroristlister (der Bush riktignok har dårlige juridiske argumenter for å beholde dem, men lov og rett har jo ikke betydd så mye, etter 2001.) Som kan skaffe investeringer til røde områder, hjelp til prosjekter for de fattige og blokkere våpenstøtte til kongen.

Sånne kontakter har ikke RIM. Det har derimot andre, større ytre venstrepartier, radikale sosialister, kommunister, sosialdemokrater, grønne og anti-imperialistiske liberalere.

Det blir interessant å se hvordan ledelsen i NKP(M) vil løse problemene med behover for nye internasjonale kontakter som den nye politiske situasjonen skaper.

Maoistopprør og to konger 1996 til 2006[rediger | rediger kilde]

Fra kongelig massemord til kongens kupp[rediger | rediger kilde]

Borgerkrigen under kong Birendra, 1996 til juni 2001[rediger | rediger kilde]

I den første fasen av krigen, fra 1996 til 2001, var krigshandlingene små, og tallet på falne blei anslått til 2000.

Blant politikere i Katmandu var både de som ønska å trappe krigen opp, og de som hevda at krigen måtte løses med forhandlinger. NKP (M) erklærte seg villig til å komme til forhandlingsbordet.

Som før nevnt holdt Royal Nepal Army seg utafor krigen. Dette blei også oppfatta som et uttrykk for at kong Birendra, som hadde gått med på at grunnlova av 1990 blei vedtatt, ønska å holde avstand til krigen. Ifølge grunnlova hadde kongen kommandoen over armeen, mens regjeringa kommanderte over hæren. Dette gjorde at kampen om krigen skulle trappes opp, også kom til å dreie seg om kongens person. (Kanskje i svært bokstavelig forstand ...)

Blått blodbad sommeren 2001[rediger | rediger kilde]

1. juni 2001 opplevde Nepal et kongelig blodbad som kunne gått rett inn i en samurai-film. Kong Birendra, hans kone og sju andre nære slektninger blei meid ned med maskinpistol.

Den som skulle ha gjort det var kongens sønn, som på uforklarlig vis skøyt seg sjøl i venstre tinning og døde tre dager etterpå.

Den som overlevde fordi han var utenbys, og plutselig havna først i arverekka, var kongens upopulære bror, Gyanendra. Hans kone, som var til stede, overlevde massakren og blei dronning. Hans sønn, prins Paras, som var allment hata etter å ha kjørt ihjel en kjent sanger i fylla (med vilje, blei det påstått!) uten å bli straffa for det, var også der – og merkelig uskadd.

Den offisielle forklaringa var at kronprins Dipendra var forbanna på mamma fordi hun avviste hans elskede. Som takk for det plaffa han ned mor, far, søster, bror, tre tanter, en onkel, en fetter av far – og seg sjøl til slutt. I Nepal, der folk har rike historiske erfaringer med politiske kongemord, var andre forklaringer mer populære.

Gyanendra, som nå tilfeldigvis blei konge, hadde store forretningsinteresser. Han var kjent for å stå nær India og ha gode forbindelser til kretser som ønska hardere lut i krigen. Ettersom han nok kunne syns det var kjekt å bli konge også, begynte mange å spørre hva Paras gjorde i slottet den dagen.

Kroninga av kong Gyanendra blei møtt av demonstrasjoner. Politiet skøyt og drepte flere demonstranter. Unntakstilstand fulgte.

6. juni skreiv NKP (M)s sjefsideolog B. Bhattarai en artikkel i Katmandus største avis, Kantipur Dagblad, der han oppfordra hæren til å ikke beskytte slottet, men slutte seg til folket isteden. Politiet svarte med å arrestere tre redaktører for høyforræderi.

Uansett hva som virkelig skjedde, mente nå svært mange at Gyanendra hadde en blodig finger med i spillet. Og Gyanendras regjeringstid skulle også bli mye blodigere enn Birendras.

Borgerkrigen under kong Gyaendra, juni 2001 til 2005[rediger | rediger kilde]

Forhandlinger kom igang sommeren 2001, men brøyt raskt sammen. Og nå var hæren med i krigen for fullt. Tapene gikk opp på alle sider.

(Dette førte også til at spørsmålet blei reist om Birendra måtte dø fordi han var for villig til å forhandle?)

Mønsteret med forhandlinger, sammenbrudd og nye og blodigere slag kom til å gjenta seg flere ganger i de nærmeste åra.

Kong Gyanendra kom også i stadig skarpere konflikter med sine regjeringer, parlamentet og de parlamentariske partiene. Det førte til at han blei anklaga for å lengte tilbake til det absolutte monarkiets tid, før 1990.

Riktignok kunne det en stund se ut som at ting gikk som kongen ville. Ihvertfall sett fra utlandet, og kanskje fra et hotell i Katmandu.

Han var en av mange statssjefer som hadde nytte av at krigen mot terror begynte 2001. Ettersom han fikk USA med på å definere maoistopprøret som en front i den krigen, fikk han kraftig økt militær støtte fra USA, India, Vest-Europa og Kina.

Utenlandske regjeringer trodde også en stund på hærens påstander om at alt gikk stadig bedre, og det var bare et spørsmål om tid før opprøret vas slått ned.

De største parlamentariske partiene blei også med en god stund. De krangla med Gyanendra, men de ville også danne regjeringer for ham. Da måtte de også støtte krigen.

Til gjengjeld dreiv NKP (M) dem ut av stadig større områder. (Partiene hevda at maoistene mishandla deres representanter. En slags bekreftelse på det fins i avtalen fra 2005, der NKP (M) sier at den skal avstå fra å forfølge de parlamentariske partienes representanter).

Partiene kom mellom barken og veden (kongen og maoistene) og valgte i første omgang kongen.

De stilte bl.a. opp for kongen og regjeringshæren i kontakter med utenlandske politikere og pressefolk. Lederen av UML, M.K. Nepal sa så seint som i 2004 at påstandene om at hæren driver tortur er jug fra utlendinger, stikk i strid med hva Amnesty International og andre internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner hevda.

Etterhvert blei kongens stilling stadig vanskeligere.

Framfor alt blei det tydeligere for alle – også utenlandske regjeringer – at opprøret ikke gikk tilbake. Tvert imot vant maoistene både land, oppslutning og militære slag.

Maoistene begynte å gjennomføre blokader av Katmandu. De stoppa all trafikk ut og inn og hevet så blokaden igjen.

Noen kommentatorer i utenlandsk presse spekulerte på om dette kunne være starten på militære offensiver for å ta storbyene. Ut fra NKP (M)s militære strategi ville noe sånt vært eventyrpolitikk. Maoistene var (og er) ikke klare til å ta makta, som de ser det, på en god stund ennå.

Blokadene var politiske. Deres hensikt var å vise både fremmede makter og ulike politiske krefter i Katmandu at hæren ikke maktet å hindre dem i å gjøre hva de ville.

Derfor var de også nøye med å ikke holde blokadene i gang så lenge at det kunne skade økonomien eller få folk i Katmandu til å bli sinte på maoistene fordi de led nød. Blokaden skulle ikke skade byen, men varme opp de politiske motsetningene i den: Få Katmandu-gryta til å koke.

Fremmede regjeringer – særlig i Delhi og i London, som historisk har gode forbindelser med India – begynte å se kongens politikk som ei årsak til stadig større problemer og ikke som ei løsning.

I de parlamentariske partiene – og særlig blant radikalere på grunnplanet og blant studentene i UML – vokste kravet om forhandlinger om en varig fredsavtale med maoistene.

Gyanendra så slike forhandlinger som en stadig farligere trussel mot sin stilling. For NKP (M) var overgang til republikk et sentralt krav. For Gyanendra, som tvert imot ville styrke monarkiet, var det uakseptabelt.

For å styrke sin politiske posisjon krevde kongen at partiene enten godtok nyvalg eller at han tok makta aleine. De største partiene hadde ikke hatt mulighet til å drive politikk i sine viktigste valgkretser på flere år. De blei revet opp av stadig voldsommere indre strid, og de så heller ingen framtid i å frivillig bøye seg for et kongelig diktatur.

Ut over høsten 2004 blei det stadig klarere at Gyanendra ikke så noen annen utvei enn at han som konge tok over all makt og satte inn sin egen regjering, uavhengig av parlamentet.

Han forsøkte å få støtte for det i Delhi, men den indiske regjeringa sa tvert imot at dette ville forverre situasjonen og spille rett i hendene på maoistene.

Gyanedras statskupp februar 2005[rediger | rediger kilde]

Kongen så likevel ingen annen utvei. Han rekna med at i en krig som sto direkte mellom kongen og maoistene ville stormaktene, og særlig India (som har sitt eget maoistproblem) og USA, tross alt bli nødt til å fortsatt støtte ham.

Da kuppet kom 1. februar 2005, viste det seg at han hadde forregna seg. India gikk i spissen for en skap fordømmelse av kuppet og blei fulgt av FN og EU. USA uttalte seg mer forbeholdent, men ser ut til å ha respektert våpenboykotten av Nepal.

Plutselig sto kongen diplomatisk isolert og uten støtte fra de aller fleste stormaktene som hadde gjort ham i stand til å holde krigen i gang.

NKP (M) svarte på kuppet med å straks tilby de parlamentariske partiene en enhetsfront for å gjenninføre demokratiet og love å respektere demokrati og flerpartivalg når de i fellesskap hadde styrtet kongen.

I ettertid virker det klart at kong Gyanendra, uansett hvor mye eller lite han hadde med drapene i 2001, har vært en hovedfaktor for NKP (M)s veldige framgang etter at kong Birendra døde.

Partistriden Prachanda – Bhattarai[rediger | rediger kilde]

Striden blir offentlig kjent mars 2005[rediger | rediger kilde]

  • Kongens ønskedrøm?

Ikke lenge etter at flere års militære framganger og kongens kupp hadde skapt den gunstigste situasjonen for NKP (M) noensinne, kom en nyhet som virka som om den var kong Gyanendras ønskedrøm:

Det brøyt ut åpen kamp mellom NKP (M)s to viktigste og mest kjente ledere, Prachanda og Baburam Bhattarai.

Mange ledende kommentatorer trodde faktisk først at det var bare en ønskedrøm fra regjeringssida. Nyheten kom først ut i de strengt sensurerte Katmandu-avisene våren 2005, og en vanlig reaksjon var at dette var ei dårlig propagandaskrøne fra hæren.

  • En broderkrig i borgerkrigen

Snart etter blei dokumenter offentliggjort, der Prachanda og Bhattarai gikk løs på hverandre.

Ordstriden var så voldsom at kommentatorene gikk over til å si at dette kunne bli en katastrofe for maoistene og gi kongen den fordelen han så sårt trengte for å vinne borgerkrigen.

To grunner til at striden blei oppfatta som så alvorlig, var:

  • Prachanda og Bhattarai kom fra hvert sitt kommunistparti under omgrupperinga etter 1990, og de brakte med seg hver sine tilhengere inn i det som skulle bli det nye maoistpartiet.
  • Prachanda og Bhattarai representerte ulike arbeidsfelter i NKP (M)s ledelse. En splittelse mellom dem kunne splitte ulike arbeidsområder fra hverandre som partiet ikke ville kunne klare seg uten.

Prachanda[rediger | rediger kilde]

(med det opprinnelige navnet Pushpa Kamal Dahal) er partiets leder (kjent på engelsk som Chairman Prachanda etter mønster av den engelske betegnelsen Chairman Mao, som skal antyde hans autoritet som den absolutte sjefen i partiet), født 1954, er ironisk nok den minst kjente av de to.

Han er sjefen for den indre partiorganisasjonen og nok også toppsjefen for det militære apparatet, altså hæren.

En grunn til at han er mindre kjent er at i et parti organisert for undergrunnsarbeid og væpna kamp, vil lederen for disse områdene holdes utafor rampelyset og prøve å være usynlig for regjeringa og dens etterretning.

Prachandas politiske autoritet i partiet blei styrka i februar 2001 ved at partiets ideologiske grunnlag, marxismen-leninismen-maoismen, blei supplert med det som på engelsk blei kalt Prachanda Path – altså nærmest: Partiet bygger på marxismen-leninismen-maoismen og Prachanda-Veien.

I et språkbruk prega av den kinesiske kulturrevolusjonen uttrykker det at Prachanda blei opphøyd til en autoritet på linje med Marx, Lenin og Mao, ihvertfall når det gjaldt å fortolke marxismen for nepalske forhold. Prachanda blei utnevnt til øverste politiske, ideologiske og teoretiske autoritet på hva maoisme er i Nepal.

Prachanda, som allerede var partileder med tittelen generalsekretær, fikk også tittelen formann (Chairman) – etter mønster av betegnelsen Chairman Mao, som blei brukt om Mao Zedong under kulturrevolusjonen.

Baburam Bhattarai[rediger | rediger kilde]

Mens også han er født 1954, er han i motsetning til Prachanda en berømt intellektuell i Nepal – den flinkeste studenten i sitt årskull, angivelig landets ypperligste sjakktalent og en beundra polemisk skribent med et visst internasjonalt ry.

Mens Prachanda tok seg av det indre, tok Bhattarai seg av de ytre linjene.

Han var den offentlige politikeren, leder av gruppa som var den 3. største i parlamentet mens partiet satt der fra 1991 til 1994, og den kjente lederen for den åpne organisasjonen som det hemmelige partiet leda.

Han er også NKP (M)s mest kjente teoretiker. Partiet bygger offisielt bl.a. på Mao og Stalin, men Bhattarai har skrevet artikler der han hevder at en grunn til at utviklinga gikk gærent (etter partiets mening) i Sovjet og Kina, var mangelen på demokrati, åpen politisk strid og kritikk.

Derfor må partiet også under sosialismen (som ifølge NKP (M)s syn befinner seg et godt stykke inn i framtida i Nepal) fortsatt avvise ettpartistyre, men holde fast på flerpartidemokrati og parlamentariske valg, og være villig til å gi fra seg regjeringsmakta i tilfelle det taper valg.

Dette er nå offisielt hele partiets (og også Prachandas) syn, men det er Bhattarais formuleringer av disse og andre viktige synspunkter som er mest kjent.

Bhattarai har vært leder av partiets studieavdeling (en svært sentral jobb, i et intenst ideologisk kommunistparti, der teori og studier tas på dødsens alvor). Han har leda partiets internasjonale arbeid, noe som har fått sterkt økende betydning i de siste åra.

Han har i mange sammenhenger vært partiets ledende forhandler. Det betyr at overfor en rekke partier og krefter som partiet nå ønska å alliere seg med, var Bhattarai den fra NKP (M) som de kjente og var vant til å forholde seg til.

Og han var den ansvarlige for å kalle sammen det Forente Revolusjonære Folkerådet. Dette organet er det nærmeste opprøret har til ei regjering. Den politiske makta ligger i praksis i ledelsen i NKP (M), men opprøret tar sikte på å skape ei ny revolusjonær statsmakt i område for område og etterhvert i hele Nepal, og sett fra denne synsvinkelen er lederstillinga i den formelle opprørsregjeringa svært politisk viktig. Bhattarai var det nærmeste maoistene hadde til en statssjef.

En splittelse mellom parti- og hærsjefen og statssjefen. Attpåtil en splittelse som trua maoistenes forhandlinger i en kritisk situasjon, som hindra dem i å bruke den forhandleren som hadde mest tillit hos de andre. Et prestisjenederlag, som reiste spørsmålet om NKP (M) kanskje ville falle sammen i kaos i sluttspurten foran målet.

Ikke rart at de kongetro Katmandu-avisene jubla!

Stridens høydepunkt - Bhattarai interneres[rediger | rediger kilde]

  • Krisa når toppen

Det viste seg at Bhattarai og hans nærmeste medarbeidere Hisila Yami, alias kamerat Parvati (bl.a. internasjonalt kjent som leder av partiets kvinnearbeid, gift med Bhattarai), og Dinanath Sharma, også kjent som Ashok, var blitt fjerna fra sentralkomiteen i partiet og alle andre stillinger.

Årsaken var en skarp intern kritikk av Prachanda som Bhattarai hadde laga i 2004. Den blei nå offentliggjort i Nepal og internasjonalt.

Bhattarai kritiserte begrepet Prachanda-Veien som han hevda var i strid med marxismen, fordi det ga et intrykk av at partiets politikk var laga av en mann og ikke i et demokratisk kollektiv med tusener av partimedlemmer.

Han kritiserte også Prachanda for å gjøre seg til diktator og konsentrere makt på udemokratisk vis.

Prachanda svarte med at Bhattarai var en borgerlig opportunist og egoist, som satte seg sjøl og sin egen storhet over revolusjonen.

Flere viktige politiske uenigheter blei trukket fram, bl.a. i synet på kongehuset og India.

Den gjensidige kritikken var delvis skjult i koder som kan være vanskelige å forstå for utenforstående. Det kan virke som Bhattarai anklaga Prachandra for å være for positiv til føydalismen, noe som kanskje betydde at han var for positiv til å prøve å lage en avtale med kongen, mot partiene. Mens Prachanda anklaga Bhattarai for å være proindisk, altså for kanskje å protestere mot ideen om at India var hovedfienden.

Ettersom både kongen og India endra politikk raskt i 2004–2005, gjorde det sånne beskyldninger ekstra betent.

Kritikken ga også et intrykk av personlig bitterhet: To ledere som over mange år hadde hatt vondt for å fullt ut respektere og godta hverandre.

Anklagene fra begge sider var så harde at de i vanligvis ville føre til at den seirende part ekskluderte den tapende fra partiet. I noen land og bevegelser har slike anklager også ført til dødsstraff.

Bhattarai og hans nærmeste medarbeidere blei angivelig holdt internert av partiets hær.

Situasjonen virka altså svært alvorlig.

Avslutning juni 2005[rediger | rediger kilde]

  • En totalt overraskende vending

Utover våren 2005 begynte nye, svært overraskende ting å skje.

Først dukka Bhattarai opp i New Delhi i mai. (Det er i ettertid blitt klart at det var et ledd i forhandlingene som førte fram til avtalen i november 2005.)

Så kom et totalt overraskende kommunike fra Prachanda 9 juni, der han kunngjorde at Bhattarai og hans medarbeidere Parvati og Ashok var gjeninnsatt i partiledelsen, og motsetningene i partiet løst.

Bhattarai ga intervjuer til utenlandske aviser der han bekrefta det. Samtidig fortsatte han å føre fram kritikken av Prachanda. Han at partiet hadde valgt å bruke feil metoder mot ham, sammenlikna disse feila med manglene på demokrati under Stalin, og sa at det hadde vært en feil å kalle Prachanda Path for marxismen-leninismen i Nepal.

Tilsynelatende var nå enheten gjenoppretta, men uten at Bhattarai hadde gitt seg. Denne typen offentlig kritikk av partilederen fra en annen i ledelsen i et parti av NKP (M)s type er også nærmest uhørt, historisk sett.

  • Hva hadde egentlig skjedd?

Sannsynligvis må vi vente til framtidas historiebøker og biografier skrives, for å få vite det.

Kommentatorer som er tilhengere av NKP (M) vil hevde at partiledelsen og alle parter handla fornuftig. Partiet skjønte at det trengte begge ledere, og gjenskapte den nødvendige enheten mellom dem.

Mer kritiske observatører har spekulert på om partiledelsen plutselig oppdaga at den risikerte å havne i en avgrunn. Både partiet som helhet og Prachandas og Bhattarais fløyer hadde alt å tape og intet å vinne på å gå ut i åpen kamp i en så løfterik, men samtidig så kritisk situasjon som våren 2005. Derfor rygga de tilbake like før de falt.

Det kan også hende at betydelig uro i partiet – eller kanskje krav fra forhandlingspartnere i de parlamentariske partiene eller tilmed i India eller FN – gjorde at Prachanda gjeninnsatte Bhattarai, for å gjennoprette helt nødvendig tillit.

(Ser vi på de gjensidige anklagene, kan det jo også virke som om de raske endringene ga Bhattarais fløy stadig bedre argumenter.)

Det virker som om Bhattarai i hvert fall på noen områder er kommet styrket ut av konfrontasjonen. Begrepet Prachandas Vei er tilsynelatende på vei ut av partiets vokabular, i hvert fall eksternt.

  • Nytt partislag i vente?

Bare historia kan vise om striden virkelig er løst, eller kan blusse opp igjen og tilmed splitte partiet ved en seinere korsvei.

Ei utvikling som kanskje kan sees i sammenheng med striden, er at Prachanda etter avtalen med de sju partiene proklamerte at partiets gamle sentralkomite er oppløst, og erstatta med en nyoppnevnt partiledelse.

Dette er også helt uhørt i kommunistpartier, der ledelsen vanligvis velges på landsmøter. Hva dette vil bety er det foreløpig umulig å si.

Enhetsfront mellom NKP(M) og Sjupartialliansen[rediger | rediger kilde]

Tilnærming våren 2005[rediger | rediger kilde]

Utover våren 2005 blei det stadig klarere at de parlamentariske partiene undersøkte mulighetene for å skape en enhetsfront med NKP (M).

Etter kuppet var de i krig på kniven med kongen. Han ville ikke ha dem med i regjering så lenge de ikke godtok hans eneveldige styre. I ei tid da demonstrasjonene mot kongen vokste og han blei stadig mer internasjonalt isolert, ville å gi seg for kongen være politisk sjølmord.

De to rivalene, de dominerende parlamentariske partiene Kongressen og UML, hadde nå felles interesser: Å få gjenoppretta parlamentarisk demokrati og styrta kongens diktatur. De samla de mindre parlamentariske partiene til venstre og høyre rundt seg i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal og slutta seg til demonstrasjonene mot kongen og for fred, som de få måneder før hadde vært mot.

Kongen trykka dem nå i armene på NKP(M), som til gjengjeld tilbød nettopp det de ønsket mest: Flerpartivalg og parlamentarisk demokrati.

Prachanda garanterte på våren at maoistene ikke lengre skulle legge hindringer i veien for de sju partienes politiske virksomhet. Partiene svarte med å sende ledere rundt for å holde folkemøter og veldige demonstrasjoner i geriljaområder, der de i flere år hadde vært jaga ut av maoistene.

Det virka klart at det gikk mot ei form for allianse, og trolig var uformelle eller hemmelige avtaler alt på plass. Hvor langt skulle partiene gå? Skulle de stole på maoistene eller regne med at dette var en taktikk for å lure dem til å hjelpe NKP(M) med å opprette et kommunistisk diktatur?

India endrer politikk[rediger | rediger kilde]

Indias regjeringer hadde lenge sett med bekymring på at det lille og fattige nabolandet sank ned i stadig voldsommere borgerkrig, som også kunne sette Indias grenstater i brann. Delhi hadde satset på kongen, men det gjorde bare vondt verre. Nå skifta Indias regjering strategi og mente tydeligvis at den eneste løsninga var å få med NKP (M) i den politiske prosessen.

Et tilleggspoeng kan være at Indias regjering håpa å få de nepalske maoistene til å hjelpe til med Indias eget maoistproblem.

NKP(M) og det viktigste indiske naxalittpartiet, Communist Party of India (maoist), har sendt ut felleserklæringer med sterke ord om felles militær kamp. Hvis NKP (M) samarbeider med Delhi, kan det bli vanskelig å fortsette med våpenstøtte til de rødeste kameratene i India? tenkte kanskje Delhi.

NKP(M) hadde ihvertfall fra tida rundt 2000 slått fast at noen seier i revolusjonen i Nepal var umulig uten å i det minste nøytralisere motviljen til en av de to kjempestore nabostatene, Kina eller India. NKP(M)-ledelsens oppfatning var at det var lettest å få til ei slik strategisk nøytralisering av Kina. Når det gjaldt India, venta de at utviklinga av revolusjonen ville føre til indisk intervensjon, og at India ville bli revolusjonens militære hovedfiende.

Da det viste seg at India isteden åpna for samarbeid, greip NKP(M)s ledelse muligheten begjærlig.

Våren 2005 etablerte B. Bhattarai forbindelser med den indiske regjeringa. Som brubygger fungerte folk fra regjeringas indiske allierte, det store moderate og parlamentariske kommunistpartiene CPI(Marxist). Det mindre (tidligere prosovjetiske) CPI støtta også dette samarbeidet. Riktignok var disse partiene revisjonistiske i NKP(M)s språkbruk (i likhet med kanskje et flertall av partiene i Sjupartialliansen), men det var nå mindre viktig enn å få en front mot kongen på plass som var så brei som mulig.

Forhandlingene med Sjupartialliansen[rediger | rediger kilde]

Lederne i de sju partiene håpet at internasjonale garantister som India, EU og FN kunne tvinge maoistene til å holde ord. (Kanskje var også press fra Indias regjering avgjørende for å få dem til å bestemme seg for å alliere seg med NKP(M).)

Over sommeren var det egentlig klart at fronten i virkeligeten var på plass. Partene levde alt sammen. Det var bare den formelle ektepakten som sto igjen.

Partiene begynte å utforme krav som de ville ha innfridd for å gå med i fronten med NKP(M). Maoistene hadde vært ute etter en front som dette i flere år og var villige til å strekke seg langt.

Partiene krevde at NKP(M) skulle legge ned våpnene og være villig til å bli med i the political mainstream og stille til valg. Prachanda erklærte seg villig til begge deler, inklusive til å respektere valgresultatet. For å vise sin vilje til det, proklamerte han ensidig våpenhvile fra 3. september, som seinere blei forlenget ut året.

Denne våpenhvilen blei hilst velkommen av FN, India og flere europeiske land. Kongen avviste den og blei internasjonalt fordømt.

Prachanda la til at maoistene må beholde våpnene for å forsvare seg så lenge den diktatoriske kongen angriper dem med våpen. Dette sa Sjupartialliansen seg enig i. Fra nå av definerte de parlamentariske partiene kongen, og ikke maoistene, som hovedproblemet i borgerkrigen.

Kongen svarte med å fortsette forberedelsene til valg uten alle de største politiske partiene, men få registrert nye, kongetro partier isteden. For partiene bekrefta det bare at de hadde ingen framtid under hans styre. De største partiene, som før hadde godtatt kongedømmet, blei nå stadig mer republikanske.

USA var den av stormaktene som ytra seg skeptisk om forhandlingene mellom de sju og maoistene. Da ryktet kom om at avtalen var ferdig, advarte USAs ambassadør partiene mot å gjøre noen avtale med maoistene. (Partiene kom med forsikringer til ambassadøren om at de aldri ville gjøre noen avtale!)

Kina ignorerte prosessen, men trappa opp den åpne støtten til kongen. Kina blei den isolerte kongens siste store internasjonale allierte. Den kongetro pressa svarte med å rose Kina, og kritisere bl.a. India og USA for innblanding i Nepal.

12-punktsavtalen mot kongen november 2005[rediger | rediger kilde]

19. november blei det proklamert at en 12 punkts avtale var vedtatt. Forhandlingene hadde skjedd i Delhi, der den indiske regjeringa var vertskap.

Avtalen sier at partenes felles mål er å avskaffe det autokratiske monarkiet og gjennomføre frie flerpartivalg til ei grunnlovsgivende forsamling, overvåka av FN eller tilsvarende internasjonale organisasjoner. (Å få FN inn som mekler i Nepal var et forslag NKP(M) har stilt i flere år, men som kongen avviste.)

Andre saker den tar opp er at partene skal løse gamle konflikter, NKP(M) garanterer partienes rett til fritt politisk arbeid overalt, eiendom og hus tatt fra partiene og deres kadre skal returneres, osv.

Politisk betydde dette at de parlamentariske partiene hadde slutta seg til krav som hadde vært grunnleggende for NKP(M) fra starten.

(Om innholdet i avtalen, se hovedartikkel 12-punktsavtalen 2005.)

Kommentarer fra lederne av flere av de mindre partiene (bl.a. Rohit i Nepal Mazdoor Kizan Party) avslørte at de ikke hadde deltatt i utarbeidelsen av avtalen. Flere var kritiske til deler av den, bl.a. punktet om FNs rolle, som blei karakterisert som en mulig trussel mot Nepals uavhengighet. Det ser ut til at avtalen blei laga først og fremst av UML og Kongressen (kanskje med indisk deltakelse) og lagt fram for Sjupartialliansen som et fait accompli.

Avtalen blei hilst velkommen av India, EU og FN. USAs regjering var mer avventende. Kina og Pakistan gjentok støtteerklæringer til kong Gyanendra, og Kina var den eneste stormakta som utover høsten fortsatt brøyt FNs henstilling om å ikke levere våpen til den kongelige hæren.

(Kinesisk presse refererte avtalen – samtidig som navnet på maoistpartiet omhyggelig ikke blei nevnt!)

Kongen avviste både våpenhvilen og forhandlingsresultatet, og hæren gikk til kraftige angrep mot maoistene.

3. desember 2005 opplevde Katmandu sin største demonstrasjon etter 1990, da titusener marsjerte mot monarkiet.

Kongens «kommunevalg» februar 2006[rediger | rediger kilde]

Den nye frontens første store styrkeprøve blei Gyanendras «kommunevalg» 8. februar 2006.

Da Prachanda proklamerte at våpenhvilen var oppheva 2. januar 2006, la Sjupartialliansen all skyld for det på militære provokasjoner fra kongen.

Kommentatorer i India pekte på at Sjupartialliansen nå faktisk trengte at maoistene førte krig igjen, for å hindre kongens lokalvalg 8. februar 2006 i å bli gjennomført.

Kongens mål var å bruke dette valget til å bygge opp nye rojalistiske partier for å erstatte de gamle. For Sjupartialliansen var dette et spørsmål om liv eller død.

Lokalvalget omfatta bare de 58 bykommunene, der noe over 3 millioner bor. Heller ikke de store monarkistiske partiene stilte opp.

Utover i januar var det militære sammenstøt mellom regjeringa og maoistene. Sjupartialliansens medlemmer arrangerte store demonstrasjoner mot lokalvalget i februar, hver for seg og sammen.

Valgene blei et stort nederlag for Gyanendra. Mange steder kunne de ikke gjennomføres fordi ingen kandidater stilte opp.

Ifølge en representant for US State Department stemte 25 % i Katmandu og halvparten i resten av landet. Offisielt var valgdeltakelsen 20 %. En representant for opposisjonen hevda at bare 5 % stemte. India, EU, Japan og USA fordømte valget.

Marsforhandlingene i Delhi i mars, Jana Andolan i april[rediger | rediger kilde]

I mars 2006 forhandla NKP(M) og Sjupartialliansen på nytt i Delhi. De kom fram til ei felleserklæring som bl.a. forplikta dem til å danne regjering sammen og forberede valg på ei grunnlovsgivende forsamling, og til å starte en protestbevegelse mot diktaturet fra 5. april.

I siste øyeblikk oppsto et problem, da Debua, leder for det mest høyreorienterte partiet i Sjupartialliansen Nepali Congress (Democratic), nekta å undertegne ei erklæring sammen med NKP(M). (Kanskje skyldtes det press fra USAs ambassade.) Følgen blei at Sjupartialliansen og NKP(M) sendte ut to identiske erklæringer hver for seg.

Protestbevegelsen i april, som opprinnelig var planlagt som en generalstreik fra 5. til 8. april, utvikla seg til å bli et mektig folkeopprør i byene under den kongelige regjeringas kontroll, som vokste nesten uavbrutt i 19 dager.

Om opprørets forløp, se artikkelen Jana Andolan 2006.

Både fra maoistene, Sjupartialliansen og massene som deltok, blei opprøret oppfatta som en gjentakelse av demokratiopprøret 16 år før, Jana Andolan 1990. Dette oppgrøret blei større og favna både geografisk og sosialt breiere.

Byer utafor Katmandudalen spilte nå ei mye viktigere rolle, særlig de første dagene. Fattigfolk og minoritetsfolk fra landsbygda kom inn til de største massemønstringene i storbyene. Kvinner laga egne demonstrasjoner; det skjedde nesten ikke i 1990. Protester mot kongen bl.a. fra familiene til politifolk som sloss mot opprørerne, pensjonerte gurkha-soldater, forretningsfolk, ansatte i innenriksdepartementet og høyesterett og turister viste den altomfattende karakteren til opprøret.

Jana Andolan 2006 blei det største byopprøret i Nepals historie. Det kom raskt utafor Sjupartialliansens kontroll og blei tatt over av massene på gatene i storbyene.

Samtidig blei det radikalisert. Harde slagord mot kongen og for republikk kom i forgrunnen. NKP(M), som i forhandlingene om vinteren hadde lagt seg på en mer moderat linje når det gjaldt monarkiet og sagt seg villig til å overlate spørsmålet om kongedømmets skjebne til ei framtidig folkevalgt forsamling, reiste nå med større kraft kravet om republikk straks. Det samme gjorde aktivister fra ungdoms- og studentpartiene i sjupartialliansen, der stemninga for republikk og radikale reformer hadde vokst kraftig under diktaturet. De mer moderate lederne for de store partiene i Sjupartialliansen sa til utenlandske journalister at de ikke våget å gå mot folkemassenes krav.

Politisk blei opprøret en stor framgang for NKP(Maobadi). Det var partiets gamle krav som nå blei satt i sentrum av massene i byene, i demonstrasjoner som var starta av Sjupartialliansen, og tilmed uten at NKP(M) i starten dreiv disse krava noe særlig.

I hvor stor grad partiet deltok i demonstrasjonene i byene er uklart. Det er klart at NKP(M) mobiliserte bygdefolk inn til de største demonstrasjonene, og faner fra maoistene blei brukt åpent i sluttfasen av opprøret. Det virker likevel som om opprøret, særlig på slutten, vokste ut over alle politiske organisasjoners direkte ledelse og kontroll.

Opprøret endte da kong Gyanendra sto fram på fjernsyn seint på kvelden den 24. april og erklærte at han ga fra seg makta til parlamentet som opprinnelig var valgt i 1999 og var oppløst av daværende statsminister fra Nepals Kongressparti, Sher Bahadur Deuba, i mai 2002.

Ny regjering, våpenhvile og motsetninger mai 2006[rediger | rediger kilde]

25. april godtok Sjupartialliansen Gyanendras kapitulasjon, og nominerte Nepals Kongresspartis leder, G. P. Koirala, til ny statsminister.

Prachanda kalte det en skjebnesvanger historisk feil og kritiserte Sjupartialliansen for avtalebrudd. Maoistpartiet mente at opprørerne ikke skulle ha godtatt noe fra kongen, men fortsatt protestene til han gikk av. Partiet erklærte at blokaden av hovedveiene til Katmandu skulle opprettholdes til det kom ei erklæring som lovet valg på grunnlovsgivende forsamling.

26. april erklærte G. P. Koirala at dette skulle være ei sentral arbeidsoppgave. Få timer seinere oppheva NKP(M) blokaden, og Prachanda erklærte 3 måneders ensidig våpenhvile.

27. april blei Koirala innsatt som statsminister av Gyanendra på slottet, i en seremoni som var sterkt redusert mot det som var vanlig før. Det blei kraftig kritisert både at Gyanendra fikk utnevne statsministeren og at parlamentet møtte dagen etter, formelt på grunnlag av hans innkalling.

28. april hadde parlamentet sitt første møte. Ute i gatene var det demonstrasjoner som krevde at partiene sto fast på løftene fra november, mars og fra aprilopprøret. NKP(M) holdt sitt første offentlige møte i Katmandu, der to ledere som fortsatt formelt var ettersøkt (sjefene for fagbevegelsen og studentforbundet) talte. Partiet var nå i praksis legalt.

Det var nå tydelig at det gjeninnkalte parlamentet la vekt på å ikke komme i motsetning til NKP(M) og til folkemeninga på gatene i byene.

3. mai slutta parlamentet seg til våpenhvilen.

Som betingelse for fredsforhandlinger krevde NKP(M) frigiving av alle fanger. De maoistiske fangene hadde starta en sultestreik for å bli løstlatt så fort som mulig. Prachanda ba dem heve streika og sa at han hadde godkjent løfter om rask løslating. 4. mai godtok NKP(M) invitasjonen til fredsforhandlinger.

Kongen vingeklippes[rediger | rediger kilde]

Et forsøk på å utsette vedtak som retta seg mot Gyanendras makt – ryktene sa fordi Deuba ville forsvare monarkiet (noe han offisielt dementerte) – førte til rasende demonstrasjoner i Katmandu.

I ukene som kom gjennomførte parlamentet demokratiske reformer massene hadde krevd fra avslutninga av demokratiopprøret i 1951, krav som ikke blei oppfylt etter demokratiopprøret i 1990.

18. mai vedtok parlamentet bl.a. å:

  • Omdøpe Kongedømmet Nepal til Nepal
  • Omdøpe «Hans Majestets Regjering» til «Nepals Regjering».
  • Overføre innkallinga av parlamentet fra kongen til presidenten for Representantenes Hus.
  • Ta fra kongen kommandoen over hæren og omdøpe «Den Kongelige Nepalske Hæren» til «Nepals Hær»
  • Ta fra kongen retten til å bestemme arverekkefølgen (retta mot den meget upopulære kronprins Paras
  • Gjøre kongens inntekter skattbare og ta kontroll over kongehusets utgifter.
  • Fjerne grunnlovsbestemmelsen fra den diktatoriske grunnlova fra 1962, gjentatt i grunnlova fra 1990, om at Nepal er et hinduistisk kongedømme, og erklære Nepal for en sekulær stat.
  • Erklære alle grunnlovsbestemmelser for satt ut av kraft som hindra dette.

Formelt var alle eller de fleste av disse vedtaka ulovlige ut fra grunnlova fra 1990.

Dette var den kraftigste innskrenkinga av kongehusets makt i Nepals historie. At Nepal blei en sekulær stat førte til gledesdemonstrasjoner fra religiøse og nasjonale minoriteter.

29. mai vedtok parlamentet at barn av nepalske mødre skal få statsborgerskap. Tidligere bestemmelser om at statsborgerskap følger faren gjorde at barn av enslige mødre ikke fikk statsborgerskap, og var blant de groveste av mange kvinnediskriminerende lover som hadde blitt stående etter 1990.

Maoistisk skepsis, hinduistiske demonstrasjoner, hæren er sur[rediger | rediger kilde]

Maoistene reagerte forsiktig positivt på dette, men ytra også skepsis. NKP(M)-lederne frykta at Sjupartialliansen ville forsøke å foregripe arbeidet til ei grunnlovsgivende forsamling ved å gjennomføre reformer og endringer i den gamle grunnlova, for så å si at å forkaste det gamle parlamentet og den gamle grunnlova til fordel for ei helt ny, grunnlovgivende forsamling, ikke lenger er nødvendig.

Særlig vedtaket om en sekulær stat blei brukt til mobilisering av den hinduistiske, rojalistiske høyresida, med støtte av ekstreme hindusiske høyrebevegelser i India. Demonstrasjoner med flere tusen deltakere i byer i Tarai, leda av funksjonærer fra kongens nære krets, krevde gjenninføring av et hinduisk kongelig diktatur. Andre la litt om etter den antirojalistiske stemninga i folket, og krevde «en hinduisk republikk».

Hæren kom under kraftig press, men hærledelsen viste også sin misnøye med fredspolitikken. Avsløringer av omfattende tortur og mord i militæravdelinger vakte kraftig reaksjon. G. P. Koirala våget likevel ikke avsette hærledelsen. Hæren, som sist i april hadde gått til angrep på et fredelig massemøte i et område kontrollert av maoistene etter at opprøret var over, sendte nå ut stadige meldinger om det de hevda var maoistiske overgrep og avtalebrudd.

I slutten av mai sprakk det 4. største partiet i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal, JNM, i to. Mindretallet i ledelsen, leda av Mohan Bikram Singh, tok med 3 av de 6 parlamentsrepresentantene. Singhs fløy var mot regjeringsdeltakelse og ønska ei hardere linje mot maoistene i fredsforhandlingene.

Fredsforhandlingene mai–juni 2006[rediger | rediger kilde]

Etter at regjeringssida hadde slutta seg til NKP(Maobadi)s våpenhvile, sa maoistene den 5. mai at de var klare til å starte fredsforhandlinger. Om det detaljerte forløpet for forhandlingene, se artikkelen Fredsforhandlingene i Nepal 2006.

NKP(M) sendte en delegasjon til Katmandu, leda av Krishna Bahadur Mahara. De andre medlemmene var Dev Gurung og Dinanath Sharma.

Den 26. mai møtte de regjeringas 3-mannsdelegasjon, leda av innenriksminister K. P. Sitaula. Partene kom fram til en 25-punkts avtale som regulerte forholdet mellom partene under våpenhvilen.

I den nærmeste tida etterpå virka det som om problemene mellom partene vokste. UML ønska å gjeninnkalle kommunestyrene som var valgt i 1997 (som var blitt oppløst av statsminister Sher Bahadur Deuba våren 2002), der UML hadde flertall. Både NKP(M) og flere av de andre partiene var mot det.

Statsminister G. P. Koirala gikk ut med støtte til konstitusjonelt monarki, noe som også vakte protester innafor Sjupartialliansen.

NKP(M) frykta for at Sjupartialliansen ville søke å gjøre 1999-parlamentet mest mulig langvarig og hindre dem i å komme i regjering. De hevda at det kunne slå hele fredsprosessen overende, føre til ny krig og et comeback for kong Gyanendra og de føydale høyrekreftene.

Det virker som om NKP(Maobadi) nå la sterkt press på regjeringssida for å få den til å følge det maoistene så som avtalene mellom dem.

10. juni møttes de to tremannsgruppene igjen. Seinere på dagen fatta lederne for Sjupartialliansen vedtak om å suspendere parlamentsmøtene og gi topprioritet til forhandlingene.

11. juni dro K. P. Sitaula til turistbyen Siklesh i det vestlige distriktet Kaski. Han hadde samtaler med Prachanda, Baburam Bhattarai og andre.

16. juni kom Sitaula sammen med bl.a. Prachanda og B. Bhattarai til Katmandu med helikopter.

På morgenen den 16. hadde statsminister G. P. Koirala et 50 minutters møte med lederen for hærens generalstab, general Pyar Jung Thapa.

Seinere på dagen starta forhandlingene på toppnivå, bevokta av flere hundre politifolk og soldater fra maoistenes Nasjonale Frigjøringshær (PLA). En delegasjon av 5 maoister møtte statsminister G. P. Koirala og 5 andre ledere fra Sjupartialliansen.

Partene kom fram til en 8-punkts avtale. Den omfatta bl.a. å lage lage ei foreløpig grunnlov, oppløse både 1999-parlamentet og maoistenes regjeringsorganer, danne koalisjonsregjering og gjennomføre frie flerpartivalg på grunnlovsgivende forsamling.

Partene blei også enige om å gå videre for å gjøre om våpehvileavtalen til en varig fredsavtale, be FN-organer overvåke de to sidenes væpnete styrker og be internasjonale observatører overvåke valget.

(Om innholdet i avtalen, se artikkel 8-punktsavtalen 2006.)

På en pressekonferanse samme dag, sa Prachanda at den midlertidige grunnlova skulle gjøres ferdig innen en måned, og etter det var partene enige om å oppløse parlamentet fra 1999 og de maoistiske regjeringsorganene, og danne ei koalisjonsregjering. Valg på ei ny grunnlovsgivende forsamling skulle holdes innen et år – forhåpentlig innen april 2007.

Neste kapittel?[rediger | rediger kilde]

Ambox outdated serious.svg
Trenger oppdatering: Denne artikkelen eller seksjonen er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon.
Du kan hjelpe Wikipedia med å oppdatere den. (juli 2010)

Sommeren 2006 står NKP(Maobadi) som den store vinneren av både den 10 år lange borgerkrigen, demokratirevolusjonen Jana Andolan i april, og fredsforhandlingene i mai og juni.

I fredsforhandlingene vant maoistene viktige politiske seire. Forsøk på å bygge opp parlamentet fra 1999 som en varig motpol til maoistpartiet lyktes ikke. Omtrent alt som det blei enighet om, er forslag som NKP(M) har kommet med i de siste åra. Partiet så mer og mer ut som et «regjeringsparti utafor regjeringa».

I motsetning til de to tidligere forhandlingsrundene i 2001 og 2003, som trakk i langdrag, gikk forhandlingene nå meget fort. Den lengste fasen var fra partene sa seg villige til å forhandle til forhandlingene virkelig starta. Både forhandlingsfasen som fulgte etter det og sjølve forhandlingene tok forbløffende kort tid. En grunn må ha vært grundige forberedelser i kontakter mellom partene på forhånd. En annen var tolig NKP(M)s sterke stilling, som fikk regjeringssida til å gi etter.

Både demokratirevolusjonen og forhandlingene betyr et stort historisk nederlag for kongedømmet og de sosiale og historiske kreftene det representerer.

Samtidig er ikke disse kreftene slått ennå.

  • Kongehuset har fortsatt en god del potensiell politisk makt, ikke minst på grunn av kongens sentrale stilling i den nepalske hinduismen.
  • Hæren er formelt omdøpt og frikoblet fra kongens kommando. Samtidig er den intakt. Ledelsen har tydelig vist at den misliker våpenhvilen med maoistene. Mange i hæren har mye å tape på et oppgjør med forbrytelser mot menneskerettighetene under krigen.
  • Fra stormaktene – og særlig fra USA – er det en tendens til å ønske at kongen fortsatt skal spille ei rolle.
  • Kupp eller forsøk på militært opprør kan ikke utelukkes fra disse kreftene. Også i Sjupartialliansen fins det politikere som i visse situasjoner kan tenkes å støtte noe sånt, kanskje særlig hvis det får støtte av USA eller India.

Mest sannsynlig virker det nå likevel at ei koalisjonsregjering av Sjupartialliansen og NKP(Maobadi) blir danna, og valget til ei grunnlovsgivende forsamling gjennomført.

Ledelsen i NKP(Maobadi) virker sikker på at den kan vinne dette valget og få gjennom sitt program i den grunnlovsgivende forsamlinga, eventuelt i allianse med andre partier.

Hvilke garantier den har for det er uklart. Nepal har ikke hatt valg på 7 år, og NKP(Maobadi) i sin nåværende form har aldri stilt til valg. Sett utafra virker det også mulig at maoistene kan tape et slikt valg.

Sjøl om partiet skulle vinne valget og få gjennomslag i den grunnlovsgivende forsamlinga, står det i de nærmeste åra overfor sin største utfordring: Å innfri forventningene fra sine tilhengere om jordreform og andre store reformer og bidra til utvikling og bedring av livsforholda for flertallet i Nepal.

Hvis partiet ikke klarer det, risikrerer det den samme skjebnen som andre partier som vant krigen, men tapte freden.

Hvis de fattigste på landsbygda opplever at den bitre og blodige krigen bare førte til at partilederne fikk posisjoner, mens folk i fjelldalene som bar alle byrdene sitter igjen i samme elendigheta, kan NKP(M) lide samme skjebne som Nepals Kongressparti og UML, som en gang i tida blei store partier på grunn av fattigfolks forhåpninger.

Ingen veit ennå hvordan denne sagaen slutter. Nepal og verden har store overraskelser i vente.

Se også[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Martin Hoftun, William Raeper & John Whelpton, People, Politics & Ideology, Democracy and Social Change in Nepal, Kathmandu; Mandala Book Point 1999
  • Deepak Thapa, ed., Understanding the Maoist Movement of Nepal, Kathmandu; Martin Chautari, 2003
  • Arjun Kraki & David Seddon, The People's War in Nepal, Left Perspectives, Delhi; Adroit Publishers 2003
  • Michael Hutt, ed., Himalayan 'people's war': Nepal's Maoist rebellion, London: C. Hurst, 2004
  • Deepak Thapa with Bandita Sijapati, A Kingdom under siege, Nepals Maoist Insurgency 1996 to 2004, The Printhouse, Kathmandu/Zed books, London & New York, uptated edition September 2004
  • Maj Gen (Retd) Ashok Mehta, The Royal Nepal Army: Meeting the Maoist Challenge, New Delhi: ORF-Rupa & Co, 2005
  • Li Onesto, Dispatches from the People’s War in Nepal, Pluto Press, 2005
  • Baburam Bhattarai, Monarchy Vs. Democracy: The Epic Fight in Nepal, Samkaleen Teesari Duniya, New Delhi, 2005
  • Manjushree Thapa, Forget Kathmandu: An Elegy for Democracy, Penguin India, Delhi, 2005
  • John Whelpton, A history of Nepal, Cambridge University Press, 2005
  • Johan Petter Andresen og Arnljot Ask: Nepal i dag – folkekrig for demokrati og jordreform. Arbeidernes Kommunistparti, Oslo 2006

(Boka er ikke i vanlig salg, men kan bestilles fra www.akp.no . Forfatteren var i Nepal i november 2005 som gjest hos NKP(m).)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Allment om NKP(M) og Nepal[rediger | rediger kilde]

Kronologisk[rediger | rediger kilde]

Starten på borgerkrigen[rediger | rediger kilde]

Partivedtak om strategien med folkekrig fra mars 1995

Krav til regjeringa 4. februar 1996

  • 40 Point Demand (På engelsk. 40 krav som måtte oppfylles dersom maoistene ikke skulle starte folkekrig. Brev fra B. Bhattarai til statsminister Deuba datert 4. februar 2006.)

Starten på Folkekrigen

Den kongelige massakren 2001[rediger | rediger kilde]

Våpenhvilen og fredssamtalene 2001[rediger | rediger kilde]

Våpenhvilen i juli 2001

Sammenbruddet for fredssamtalene 2001

Unntakstilstanden 26. november 2001

  • State of Emergency (På engelsk. Om Gyanendras 3 måneders unntakstilstand 2001 til 2002.)

Krigen fram til 2002[rediger | rediger kilde]

Borgerkrigen i 2002 og januar 2003[rediger | rediger kilde]

NKP(M)s resolusjon 25 januar 2002

Statsminister Debuas besøk hos Bush 7. mai 2002

Forvarsler om kuppet i oktober 2002

Gyanendras statskupp 4. oktober 2002

Våpenhvilen og fredssamtalene 2003[rediger | rediger kilde]

Våpenhvilen 29. januar 2003

Sammenbruddet for fredssamtalene i 2003

Autonome soner opprettes januar - februar 2004[rediger | rediger kilde]

Den første regjeringa i en autonom nasjonal sone proklameres 9. januar 2004

Striden i NKP(M) 2004 - 2005[rediger | rediger kilde]

Striden Prachanda – Bhattarai 2004 – 2005:

Kongens kupp 1. februar 2005[rediger | rediger kilde]

Anti-maoistisk massakrer våren 2005

Avtalen mellom de 7 partiene og NKP(M)[rediger | rediger kilde]

Avtalen nærmer seg – sommeren 2005

NKP(M)s ensidige våpenhvile 4. september 2005

  • (Pressemelding fra NKP(M) om den ensidige våpenhvilen og et intervju med Prachanda om samme sak (på engelsk) fins i ei samling dokumenter lenka under Cease-fire Called-off, se januar 2006)
  • Nepal Maoists seek to isolate king (På Engelsk. BBC-kommentar med spådom om at våpenhvilen kunne føre til avtale med partiene.)

USAs ambassade i Katmandu protesterer og advarer Sjupartialliansen, 4. november 2005

Avtalen 19. november 2005

Angrep fra lufta dreper ledere i NKP(M)november 2005

  • (Pressemelding fra NKP(M) om angrepet (på engelsk) fins i ei samling dokumenter lenka under Cease-fire Called-off, se januar 2006. Dette angrepet førte til at flere parter kritiserte kongen for å ikke gripe muligheten til å skape fred som NKP(M)s ensidige våpenhvile ga.)

NKP(M) oppløser Sentralkomiteen, forlenger våpenhvilen 2. desember 2005

  • Maoist Information Bulletin- 10 (På engelsk. Bulletinen inneholder Prachandas pressemelding om forlengelse av våpenhvilen ut året, kommentar til 12-punktsavtalen, nyheten om oppløsninga av Sentralkomiteen og kommentarer til de indre kampene i partiet.)

Opphevelse av våpenhvilen, kongens lokalvalg 2006[rediger | rediger kilde]

NKP(M) opphever våpenhvilen 2. januar 2006

Lokalvalget 8. februar 2006

Intervju med Prachanda i februar 2006, rett før valget

Prachanda sier bl.a. at partiet vil godta monarkiet hvis et flertall ønsker det, og han tilbyr de 7 partiene å bli med i hæren til maoistpartiet.

Resultater, og kommentarer til lokalvalget 8. februar 2006

Mars 2006: NKP(m) ekskluderer to sentrale ledere[rediger | rediger kilde]

To sentrale ledere angriper partiet offentlig og ekskluderes

forhandlinger med Sjupartialliansen, masseaksjoner april 2006[rediger | rediger kilde]

Mars 2006: Forhandlinger mellom Sjupartialliansen og NKP(m) i India.

Etter sammenbruddet for kongens diktatur[rediger | rediger kilde]

Fredsforhandlingene i mai-juni[rediger | rediger kilde]

Offentlige uttalelser fra NKP(M) i juli – august

Ordnet etter temaer[rediger | rediger kilde]

NKP(M)s politikk[rediger | rediger kilde]

Utviklinga av maoistenes alternative statsapparat

Nasjonalitetspolitikk

  • Democracy For Nepal (DFN) (På engelsk. Inneholder et stykke nede et kart over de 9 autonome regionene som Folkekomiteen har foreslått. Søk etter Asia Report. Fargekart over de 9 regionene er rett over.)
  • Rajbiraj custom chief Khatiwada released (På engelsk. Nyhetsartikler med informasjon om splittelsen i NKP(M)s frontorganisasjon for Tarai i 2004. Fra Nepalnews, 7. juli 2006.)

NKP(M)s kvinnepolitikk

(Kamerat Parvati, født Hilsa Yami, er leder for All Nepal Womens Association (Revolutionary). Hun er gift med B. Bhattarai.)

Venstrepartier i Nepal[rediger | rediger kilde]

NC(D)

RCP-USAs Avakian kritiserer NKP(M)?[rediger | rediger kilde]

RIM, den maoistiske internasjonale organisasjonen som NKP(M) er med i, har i praksis som sitt mest sentrale parti RCP-USA. Dette partiets absolutte leder, Bob Avakian, har i de seinere åra nypublisert en over ti år gammal polemikk mot en glemt tidligere indisk maoist, K. Venu. Flere har hevdet at dette er en indirekte måte å kritisere de nepalske maoistene på, fordi Venus argumentasjon for demokratiet likner mye på B. Bhattarais når han anbefaler flerpartidemokrati, kritiserer mangel på demokrati i Kina og Sovjet, roser Rosa Luxembourg, osv.)

Kongefamilien[rediger | rediger kilde]

Kong Gyanendra

Kronprins Paras

Menneskerettigheter[rediger | rediger kilde]