Nepal Kamyunishta Parti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Artikkelen inngår i serien om
Kommunismen i Nepal
Np-mao.gif

Nepal Kamyunishta Parti (NKP, offisielt engelsk navn Communist Party of Nepal (CPN) – Nepals Kommunistiske Parti ) blei offisielt grunnlagt 15. september 1949 i Calcutta i India. Partiet gikk i oppløsning på midten av 1960-tallet. En siste rest av det gikk inn i det store, parlamentariske kommunistpartiet UML på midten av 1990-tallet.

NKP blei etter sin oppløsning opphav til mer enn 40 kommunistiske partier, grupper og allianser, blant dem de fleste av partiene som har vært representert i parlamentet etter 1990, 4 av de 7 partiene som er med i den regjerende Sjupartialliansen for demokrati i Nepal, og to av landets 3 største partier på 2000-tallet: Det moderate UML og det revolusjonære NKP(Maobadi).

Partistiftelsen i 1949[rediger | rediger kilde]

NKP blei organisert av ei lita gruppe unge aktivister i eksil. Dette var like før det reaksjonære diktaturet til Rana-dynastiet falt, og politiske partier var forbudt i Nepal.

Første generalsekretær (partileder) var Pushpa Lal Shresta, som fortsatt regnes som grunnlegger av partiet av de fleste kommunistiske partier i landet. Han oversatte Det Kommunistiske Manifest av Karl Marx og Friedrich Engels til nepali, og ga det ut 15.september, samme dag som NKP blei proklamert.

Det er likevel ei viss forvirring rundt den nøyaktige stiftelsesdatoen. Pushpa Lal og tre andre hadde stifta NKPs sentrale organisasjonskomite 22. april 1949 i Calcutta. Forskjellige kilder har oppgitt både 22. og 29. april som stiftelsesdagen.

Partiets første paroler var:

  • Åser fjelltopper, elver og land til alle!
  • Hvorfor godtar vi slaveri?

NKP under kampen for demokrati på 1950-tallet[rediger | rediger kilde]

Seinhøstes 1950 leda Nepals Kongressparti et væpna opprør mot Rana-diktaturet. NKP tok avstand fra opprøret, men enkelte som kjempa i opprørsstyrkene blei seinere ledere i partiet. NKP spilte ei viss rolle i de store demonstrasjonene og oppstandene under borgerkrigen.

Etter at Rana-diktaturet falt i februar 1951 blei NKP legalt. Samme år overtok Man Mohan Adhikari som generalsekretær. Dette innleda mange år med økende splittelser og indre partikamper.

Sommeren 1951 danna NKP en enhetsfront mot indisk innflytelse sammen med det gamle anti-Rana-partiet Praja Parishad. Broren til Pushpa Lal Shresta, Ganga Lal Shresta, var en av Praja Parishads 4 martyrer som blei henretta av Rana-regimet i februar 1941.

Forholdet til Kongressen skulle bli et sentralt spørsmål for NKP. Kongresspartiet var på hele 1950-tallet i en lang drakamp med kongehuset om innføring av konstitusjonelt demokrati og valg av ei grunnlovgivende forsamling.

I NKP var det en tendens til å se Kongresspartiet mest som en representant for den mektige stormakta i sør, India. Her fant en del i ledelsen i NKP også flere berøringspunkter med en del konservative og monarkistiske politikere, som kritiserte Kongressen for å være pro-indisk. Noen så også kongen som mer skeptisk til India enn Kongressen. NKP og Praja Parishad fortsatte å agitere mot Kongressens regjering i 1951.

I 1952 var partiet sympatisk til et opprør blant tidligere frigjøringsstyrker, som befridde flere fengsla opprørsledere som hadde nekta å legge ned våpnene etter frigjøringskrigen i 1950-51. Opprørerne kritiserte regjeringa og Kongresspartiet og var skeptiske til India.

Etter dette blei NKP forbudt, angivelig også etter ønske fra India, der det hadde vært store kommunistisk leda bondeopprør ikke lenge før.

I åra da NKP var forbudt, jobba partiet mye med å organisere fattigbønder til kamp for jord.

I september 1953 var det kommunevalg. NKP stilte kandidater som formelt sto fram som uavhengige, og fikk valgt 6. Resultatet blei regna som godt.

Partiets første landsmøte blei holdt i illegalitet i Patan og blei offisielt avslutta 30. januar 1954. Adhikari blei valgt til generalsekretær.

I 1955 kom Adhikari med en uttalelse om at partiet godkjente kongen som Nepals legale overhode. (Dette var antakelig en del av en avtale om at NKP skulle bli legalisert igjen.) Pushpa Lal Shresta kritiserte uttalelsen skarpt som et brudd på partiets grunnleggende prinsipper.

I 1956 heva regjeringa forbudet mot NKP. (Legaliseringa kan også ha vært et taktisk trekk fra kong Mahendra for å skape større problemer for Nepals Kongressparti, som han så som en større og farligere fiende enn kommunistpartiet.)

(Kongehuset har også seinere forsøkt å spille på å sette kommunister og andre opposisjonspartier opp mot hverandre. F.eks. har det vært spekulert på om det fantes en slags forståelse mellom kong Birendra, som blei drept sommeren 2001, og de maoistiske opprørerne.)

Legaliseringa gjorde motsetningene innafor partiet skapere. Partiet hadde styrka seg organisatorisk under illegaliteten og gjort det bra i lokalvalg. Ei venstrefløy mente at partiledelsen gikk for langt for å tilfredsstille krav fra kongen, og at legaliteten ikke nødvendigvis var noe å trakte etter.

Ikke lenge etter dro Adhikari til Kina for flere års medisinsk behandling. Keshar Jung Rayamajhi tok over som partisekretær.

NKPs andre landsmøte blei offisielt avslutta 8. mai 1957 i Kathmandu. Dette var det første landsmøtet som kunne gjennomføres legalt og offentlig. På landsmøtet argumenterte ei fløy leda av Rayamajhi for ei tilnærming til kongen, ut fra et håp om at han ville gå med på å opprette et konstitusjonelt monarki. Raymami blei valgt til partisekretær.

En ulydighetskampanje fra Kongresspartiet tvang kong Mahendra til å gå med på valg av nasjonalforsamling våren 1959. Men han gikk ikke med på Kongresspartiets og NKPs krav om å oppfylle kongehusets løfte fra 1951 om at dette parlamentet skulle være en konstitusjonell forsamling. Isteden la han fram ei ny grunnlov ei uke før valget, som sikra at kongehuset beholdt avgjørende makt over regjeringa, parlamentet, hæren osv.

På initiativ Rayamajhi deltok NKP i valget. Pushpa Lal var mot valgdeltakelse. NKP fikk 7,4% av stemmene og 4 mandater, noe som blei ansett som et nederlag.

Nepals Kongressparti vant valget, og kongen ble nødt til å innsette B. P. Koirala som statsminister.

1960-tallet: Splittelse og oppløsning[rediger | rediger kilde]

To linjer etter kong Mahendras statskupp i 1960[rediger | rediger kilde]

I desember 1960 gjorde kong Mahendra statskupp, avskaffa nasjonalforsamlinga, og forbøy alle politiske partier.

Flere ledende partimedlemmer, som Mohan Bikram Singh, Man Mohan Adhikari og Shambu Ram blei fengsla og slapp først mange år seinere. Andre dro i eksil.

Men NKPs generalsekretær Rayamajhi støtta kongens kupp og oppløsninga av parlamentet. Til gjengjeld blei han belønna med en plass i kongens rådgivende gruppe, Raj Sabha.

Dette skjerpa motsetningene i partiet. Holdninga til kongen og det kongelige diktaturet, som seinere fikk det offisielle navnet Panchayat-demokratiet, blei et hovedspørsmål.

I 1961 holdt partiledelsen et plenumsmøte i Darbhanga, India, som varte i en måned. På dette møtet var kom det fram tre politiske linjer:

  • Rayamajhi var for et konstitusjonelt monarki.
  • Pushpa Lal Shresta var for å gjeninkalle det oppløste parlamentet og lansere breie massebevegelser.
  • Mohan Bikram Singh ville ha en folkevalgt grunnlovsgivende forsamling. Dette var det gamle kravet fra Kongressen og NKP som kong Tribuvan hadde lovet å innfri i 1951 – et løfte som kongene seinere hadde unnlatt å holde.

Singhs linje vant i møtet, men han var aleine om å støtte det i sentralkomiteen.

Spørsmålet om forholdet til Nepals Kongressparti og til India blei også viktige i denne nye perioden.

Motsetningene mellom Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) og Kinas Kommunistiske Parti (KKP) blei internasjonalt kjent etter 1960.

Denne motsetninga fikk også stor betydning i India, der Communist Party of India sprakk i to, og en majoritetsfløy som tok navnet Communist Party of India (Marxist) (vanlig forkortelse CPM) støtta KKP. Dette påvirka kommunistene i Nepal kraftig.

I Nepal helte et flertall av partimedlemmer og mange av de gamle lederne, blant dem Pushpa Lal Shresta, i retning KKP og Mao Zedong. Men en del sentrale partiledere støtta SUKP og Nikita Krustsjov.

NKPs 3. landsmøte ender med partisplittelse[rediger | rediger kilde]

Partiets tredje landsmøte blei holdt i eksil i Varanasi, India i april 1962.

Før og under landsmøtet var motsetningene harde. Den pro-sovjetiske partiledelsen, leda av Keshar Jung Rayamajhi, ønska i utgangspunktet ikke å holde noe landsmøte. Landsmøtet vedtok et program for nasjonaldemokratisk revolusjon lagt fram av Tulsi Lal Amatya, og valgte ham til generalsekretær.

For å bevare enheten skulle Tulsi Lal Amatya og Pushpa Lal Shresta dele ansvaret for å lede partiet.

Rayamajhi blei ekskludert. Men hans fløy godtok ikke resultatet av partiet, og organiserte sitt eget pro-sovjetiske kommunistparti, som i historiebøkene er kjent som NKP (Rayamajhi). Sjøl om dette partiet bare fikk med seg et mindretall av medlemmene, kunne det regne med velvilje fra kongen, mens partiflertallet blei utsatt for hard forfølgelse.

NKP smuldrer opp og forsvinner[rediger | rediger kilde]

Flertallet i partiet begynte også å sprekke i flere deler. Mens splittelsene blomstra klarte ikke ledelsen å hindre at partiapparatet visna og gikk i oppløsning.

Partiforbudet og undertrykkelsen gjorde at partiledelsen ikke klarte å opprettholde effektiv kontakt med partiavdelinger overalt i landet. Det skjedde derfor også ei regional oppsplitting: Lokale kommunistgrupper regna seg kanskje som organisasjoner i partiet, men de hadde ikke i praksis noen kontakt med partiledelsen.

Fra om lag 1965 virker det som om NKP ikke lenger hadde noen fungerende landsomfattende organisasjon.

I 1968 fikk Pushpa Lal Shresta med seg et flertall av partimedlemmene da han organiserte et nytt kommunistparti, som blei kjent som NKP (Pushpa Lal). Hans parti var nå for ei tid det største kommunistpartiet i landet.

Tulsi Lal Amatya fortsatte formelt å lede restene av det gamle partiapparatet. Men hans parti var nå ei mindre gruppe blant mange andre, som blei kjent som NKP (Amatya). Dette småpartiet, som ikke spilte noen sentral rolle, gikk til slutt inn i UML på 1990-tallet.

Det er derfor naturlig å avslutte historia om det opprinnelige NKP med partiets 3. landsmøte og nedgangstida i åra etterpå. Det opprinnelige, forente NKP forsvant i perioden mellom 1962 og 1968.

Arven etter NKP[rediger | rediger kilde]

30 år med splittelse[rediger | rediger kilde]

I perioden fra 1962 og utover 1970- og 1980-tallet blei Nepals kommunistiske bevegelse prega av mange store og små splittelser. På et tidspunkt skal det ha vært hele 18 forskjellige kommunistpartier, og minst 7 av en viss størrelse (helt små og/eller lokale kommunistgrupper ikke medregna). De viktigste og største var mer eller mindre revolusjonære og prokinesiske.

Rundt 1990 snudde tendensen. Fra da av har stadig flere partier slått seg sammen, og noen få, større partier har oppstått

Politiske ledere fra det gamle NKP[rediger | rediger kilde]

Mange ledere fra det opprinnelige NKP var fortsatt aktive under den store reorganiseringa av den kommunistiske bevegelsen på begynnelsen av 1990-tallet. De fleste av dem havna i UML, noen havna i mindre partier.

Sahana Pradhan, medlem av NKP fra den første tida og enke etter Pushpa Lal Shresta, var leder for den store fronten av moderate kommunistpartier under demokratiopprøret (Jan Andolan) i 1990 som blei kalt ULF, og den første presidenten i det nye, store parlamentariske kommunistpartiet UML fra det blei stifta i januar 1991.

Man Mohan Adhikari var statsminister i Nepal for UML fra 1994 til 1996.

Mohan Bikram Singh leda et mindre kommunistparti, NKP(Masal), med en valgfront som fikk valgt inn 5 representanter ved det siste parlamentsvalget i 1999. i 2002 slo hans parti seg sammen med NKP(enhetssenteret) til NKP(enhetssenteret-Masal). Gjennom valgfronten Nepals Folkefront er dette det 4. største partiet i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal.

Nirmal Lama, NKP-medlem fra 1951, leda sammen med Prachanda og Baburam Bhattarai fra 1990 partiet NKP (Ekda Kendra) (NKP(enhetssenteret)), med en valgfront som fikk valgt inn 9 representanter og blei 3. største parti i parlamentet etter valget i 1991. I 1994 sprakk NKP(Ekta Kendra) i to, og fløya til Prachandra/Bhattarai blei partiet som starta opprøret i 1996, NKP (Maobadi)

Partier som stammer fra NKP i 2006[rediger | rediger kilde]

Partier som stammer fra NKP har spilt ei hovedrolle i Nepal etter 1990.

Tilsammen 4 av de 7 partene i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal har utvikla seg fra splittelser i det gamle NKP.

(Tar vi med småpartiene, kan vi legge til 2. En av partnerne i Sjupartialliansen, Samyukta Bammorcha, er nemlig en allianse av 3 mindre kommunistpartier.)

Ved starten av Nepals overgangsparlament 2007 den 15. januar, var 15 partier representert. 9 av disse partiene, med 180 av 330 representanter, var kommunistpartier som regna seg som en fortsettelse av det gamle NKP.

Mange har hevda at akkurat deres parti er den direkte fortsettelsen av det gamle partiet.

Da Mohan Bikram Singh og Nirmal Lama i 1973 stifta det som blei 70-tallets største og viktigste kommunistparti, NKP (Chautho Mahadhiveshan) skulle parentesen – som betyr 4. landsmøtenepali markere at nettopp deres parti var fortsettelsen etter NKPs 3. landsmøte.

Med en litt annen tellemåte regna UML sitt første ordinære landsmøte i Kathmandu i 1992 som partiets 5. landsmøte, fra og med NKPs 1. landsmøte i 1954.

NKP(Maobadi) hevder på sin side at det er de og opprøret de leda fra 1996 til 2006 som er den virkelige fortsettelsen av det gamle NKPs revolusjonære linje.

Motsetninger fra NKP i kommunistbevegelsen etter 2000[rediger | rediger kilde]

De viktigste motsetningene fra NKP preger også fortsatt motsetningene i og mellom kommunistpartiene i Nepal i dag:

  • Holdninga til monarkiet og kongehuset
  • Forholdet til Kongresspartiet
  • Forholdet til India
  • Legalitet eller illegalitet?
  • Parlamentarisk vei eller revolusjonær, væpna kamp?

Uenigheter om spørsmål som dette var åpenbart viktige da UML og maoistene konsoliderte seg og gikk hver sin vei tidlig på 1990-tallet.

Men de er også synlige f.eks. i det maoistiske kommunistpartiet i dag. I striden mellom partilederen Prachanda og Baburam Bhattarai i 2004 og 2005 var bl.a. forholdet til kongehuset og til India sentrale spørsmål.

NKPs krav om folkevalgt grunnlovsforsamling og republikk[rediger | rediger kilde]

Til slutt kan nevnes at det gamle NKP gjennom hele 1950-tallet hadde som et sentralt krav at løftet fra revolusjonen i 1951 måtte innfris: Den politiske makta i Nepal måtte ikke ligge hos kongen, men overføres til folket gjennom ei folkevalgt, grunnlovsgivende forsamling, som de også ville skulle erklære Nepal for en republikk. Dette var også et krav Nepals Kongressparti stort sett sto på fram til 1990.

Etter 1990 sto det nye NKP (Maobadi) i mange år som det eneste viktige partiet som førte dette kravet videre. Da de starta borgerkrigen i februar 1966 var ei folkevalgt grunnlovsgivende forsamling et av de mest sentrale krava. Fra massakren i Kathmandus slott i 2001 blei også republikk et sentralt krav.

Dette sto i motsetning til de store parlamentariske partiene Nepals Kongressparti, UML og RPP, som helt fra 1990 og fram til etter kong Gyanendras statskupp i 2005 støtta et monarki der kongen også hadde konstitusjonelle fullmakter uavhengig av parlamentet.

I avtalen mellom Sjupartialliansen for demokrati i Nepal og NKP(Maobadi) fra november 2005 er ei grunnlovsgivende folkevalgt forsamling med. Det betyr at alle de største partiene i Nepal, som fikk over 80% av stemmene ved siste valg i 1999, nå slutter opp om dette gamle NKP-kravet.

Også innafor de gamle parlamentariske partiene er det nå flertall blant medlemmer og tilhengere for republikk. Dette la grunnlaget for at demokratiopprøret Jana Andolan 2006, med støtte av både Sjupartialliansen og NKP(M), kunne styrte Gyanendras diktatur.

Hvis det også lykkes denne alliansen å gjennomføre valg på ei grunnlovsgivende forsamling i 2007, kan dette over 50 år gamle programpunktet til NKP kanskje bli virkelighet snart.

Se også[rediger | rediger kilde]