Aud Maggi Andersen
| Aud Maggi Andersen | |||
|---|---|---|---|
| Født | 22. nov. 1920 Aurskog | ||
| Død | 26. aug. 2000 (79 år) Bjørkelangen | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Aud Maggi Andersen (født 22. november 1920 i Aurskog[1], død 26. august 2000 i Bjørkelangen[2]) var en norsk kvinne som arbeidet som angiver for Gestapo under andre verdenskrig. Hun var eneste kvinne som ble dømt til døden under rettsoppgjøret etter krigen.[3] Dommen ble senere omgjort til tvangsarbeid på livstid. Hun ble løslatt i 1951.
Bakgrunn og virke[rediger | rediger kilde]
Aud Maggi Andersens mor Mari Evensen (f. 1902) var ei ugift tjenestepike, og faren Erling Emilsen Fossen (f. 1896) var ikke i bildet da hun ble født. Ni måneder gammel ble hun satt bort, og hun ble ifølge kirkeboka senere adoptert. Etter konfirmasjonen ble hun hushjelp og barnepike på flere steder. I 1942 fikk hun så jobb som hushjelp hos en kjøpmann på Nordstrand.
7. januar 1944 ble Aud Maggi Andersen arrestert av Gestapo, og plassert på Bredtveit fengsel for å ha hjulpet to ungdommer, Will Johansen og Albert Nikolaisen, å flykte til Sverige. Noen uker etter arrestasjonen ble hun overført til Grini fangeleir, og den 7. mars 1944 ble hun hentet avhør på Victoria terrasse hos SS-Hauptsturmführer og Kriminalkommissar Ernst Josef Albert Weiner og Kriminalsekretär Josef Heinrich Seufert. Etter avhøret ble hun sendt tilbake til Grini fangeleir, og allerede 23. mars 1944 ble hun løslatt.
Ernst Weiner sørget for dette, og hun vanket deretter i hans hjem den tiden han bodde i Oscars gate. Tyskerne stilte ingen krav om gjenytelser for løslatelsen, men Andersen tok arbeid som hushjelp hos Seufert, og gikk på et tysk radiotelegrafkurs i juni 1944 før hun lot seg verve ved Gestapos agentavdeling, Referat IV N. Hun fikk dekknavnet «Wenche Sørensen» og ble tildelt agentnummer 83. I rettssaken nevnte aktor spesielt hennes evne til å føre et dobbeltliv uten å vekke mistanke hos noen. Da Andersen ble arrestert 5. juni 1945, skjedde det på grunnlag av opplysninger fra tyskerne. Hun ble lønnet for sin agentvirksomhet med sigaretter, brennevin, 100 kroner i uken, samt gratis bolig i Trondheimsveien 139.[4] Det skal også ha blitt betalt bonus på 50 til 100 kroner for spesielt viktige opplysninger.
Ikke lenge etter at hun ble agent, fikk hun kontakt med Hans Konrad Andersen, som var med i en sabotasjegruppe kjent som «Ullevål-gruppen» eller «Formo-gruppen» (oppkalt etter lederen Reidar Formo[5]) som bestod av skoleungdom fra Ullevål hageby i Oslo. De var tilknyttet kommunisten Ragnar Sollie som organiserte «Pelle-gruppa». De møttes på Møllhausen konditori, der Aud Maggi Andersen observerte dem, og flere av dem skrøt til henne av det de drev med. Hun ga opplysningene videre til Seufert, som sammen med Bernt Gustav Somdalen fulgte opp saken. Flere medlemmer av Formo-gruppen besøkte henne hjemme i Trondheimsveien, og fikk servert brennevinet Gestapo forsynte henne med. Det ble til tider vill festing, såpass at naboene klaget. Vaktmesteren i bygningen samarbeidet også med Gestapo, og på et tidspunkt ble hun innkalt av Seufert og utskjelt for å vekke for mye oppmerksomhet. Hadde motstandsmennene tatt sikkerhet litt mer på alvor, kunne de også lett funnet ut at leiligheten var beslaglagt av tyskerne, og dermed avslørt henne. Hun begynte å gå mer stille i dørene, men innledet et forhold til Kåre Lorang Andersen, som var medlem av motstandsgruppen.
27. november 1944 gjennomførte Gestapo en razzia på Møllhausen konditori under et møte i motstandsgruppen, og seksten personer som Andersen hadde pekt ut, ble arrestert. Andersen var selv til stede og skulle «pågripes», så hun ikke ble avslørt som agent, men av en eller annen grunn tok Gestapo ikke henne med seg. Syv av de pågrepne ble henrettet på retterstedet på Akershus festning den 9. februar 1945 som represalier for likvideringa av Karl Marthinsen. I tillegg anga hun sju andre motstandsfolk som ble arrestert, og flere av dem ble også utsatt for tortur.
Aud Maggi Andersenn anga også flyktninger i Aurskog. Den forhåndsgodkjente likvidasjonen av den eldre brukseieren Einar Haneborg (1876-1945) i februar siste krigsåret, fordi han angivelig hadde angitt en XU-flyktningetransport, skyldtes antagelig at han feilaktig fikk skylden for Andersens handlinger.[6]
Hun ble ikke avslørt før etter frigjøringen, da Ernst Weiner kom med opplysninger om henne i avhør. Weiner skjøt seg på cella på Akershus festning. Seufert ble dømt til døden, benådet til tvangsarbeid på livstid og rømte til Tyskland i 1952.
Under landssvikoppgjøret kom Andersens sak opp for Eidsivating lagmannsrett. Aktor la ned påstand om dødsstraff, under henvisning til at hun var «et så slett menneske at samfunnet må skille seg av med henne».[7] Den 1. mars 1946 ble Andersen dømt til døden. Dommen falt under dissens, med fem dommere som gikk inn for dødsstraff, mens de to siste ville idømme tvangsarbeid i tjue år. Andersen tok tilsynelatende dommen med fatning, men skal ha brutt sammen etter at retten hadde forlatt salen.
Neste skritt ville normalt være anke til Høyesterett, men saken tok en liten omvei. Den 5. mars 1946 ble den behandlet i en regjeringskonferanse, der justisminister Oscar Christian Gundersen orienterte om saken. Hans forslag var at regjeringen skulle gi garanti om benådning til fengselsstraff, dersom dommen ble vedtatt. Statsminister Einar Gerhardsen, finansminister Erik Brofoss og fiskeriminister Reidar Carlsen ga ikke tilslutning til dette.
Dermed ble saken anket til Høyesterett. Den 19. juni 1946 ble den behandlet, med Harald Ramm som forsvarer. Deres påstand var nedsettelse av straffen til livstidsstraff. Aktor K.J. Wiese la ned påstand om opprettholdelse av lagmannsrettens dødsdom. Høyesterett satte ned straffen fra dødsdom til tvangsarbeid på livstid, og rettighetstap på 10 år.[8] Andersen ble deretter plassert på arbeidshuset for kvinner på Bredtveit fengsel. Hun ble løslatt på prøve ved kongelig resolusjon av 21. desember 1951.
Hun levde et tilbaketrukket liv etter løslatelsen, giftet seg og fikk en sønn som vokste opp uten å kjenne noe til sin mors fortid. Etter hennes død oppsøkte han likevel Riksarkivet for å bli kjent med saken hennes. «Hun slet med humørsvingninger, men hun var pliktoppfyllende, både i og utenfor hjemmet.» Da sønnen fikk barn, sluttet hun å drikke, men med årene måtte hun amputere først det ene beinet, siden også det andre.[9]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Aurskog prestekontor Kirkebøker, Ministerialbok nr. I 14, 1911-1926, s. 51. - Digitalarkivet
- ^ «Indre Akershus Blad 2000.08.28». Norge;Viken;;Aurskog-Høland;;;;. s. 19. «(Dødsannonse)»
- ^ Roys mor ble dømt til døden - Romerikes Blad, publ. Publisert: 25. november 2014, lest: 23. oktober 2015.
- ^ Verdens Gang 27. februar 1946
- ^ «Reidar Formo», Fanger.no
- ^ Tore Pryser: Kvinner i hemmelige tjenester (s. 174), Cappelen 2007, ISBN 978-82-02-27462-7
- ^ Vaale, Lars-Erik: Dommen til døden: Dødsstraffen i Norge 1945–50. s.87. Oslo. 2004
- ^ [1] Arbeiderbladet torsdag 20. juni 1946, nederst på s. 2
- ^ Kjell Aasum: «Roys mor ble dømt til døden», Romerikes Blad 25. november 2014
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Veum, Erik: Nådeløse nordmenn: Gestapo. Utg. Kagge. Oslo. 2014
- Vaale, Lars-Erik: Dommen til døden: Dødsstraffen i Norge 1945–50. Utg. Pax. Oslo. 2004.
- Aud Maggi var en av Gestapos råeste agenter på NRK Kultur og underholdning, publ. 2014-11-13, lest 2015-04-20.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]