Arms Trade Treaty

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

The Arms Trade Treaty (ATT) er det engelske navnet på en potensiell multilateral avtale som skal kontrollere internasjonal handel med konvensjonelle våpen. Avtalen, som er type traktat, er i en innledende fase, og har ennå ikke blitt offisielt forhandlet.

Opphav[rediger | rediger kilde]

Nobels Fredsprisvinner Óscar Arias Sánchez, som var en av initiativtagerne til konseptet med en Arms Trade Treaty.

Etter et forslag opprinnelig lagt frem i 2003 av en gruppe Nobels fredsprisvinnere ledet av Óscar Arias Sánchez[1], ble konseptet først tatt opp i FN i desember 2006 da FNs generalforsamling vedtok resolusjon 61/89 “Towards an Arms Trade Treaty: establishing common international standards for the import, export and transfer of conventional arms”.

Utvikling[rediger | rediger kilde]

Resolusjon 61/89 ba FNs generalsekretær om å innhente synspunkter fra medlemsstatene om muligheten for, eventuelt omfang av og mulige utkast til parametere for en helhetlig, juridisk bindende avtale, for å etablere felles internasjonale standarder for import, eksport og overføring av konvensjonelle våpen, og å sende inn en rapport om emnet til Generalforsamlingen på sitt sekstiandre sesjon. 94 stater sendte inn sine synspunkter, som er nedfelt i 2007-rapporten A/62/278.

Støtte fra medlemsstatene[rediger | rediger kilde]

Storbritannias ambassadør John Duncan introduserte formelt resolusjonen i Førstekomiteen den 18. oktober 2006, og talte på vegne av medforfattere (Argentina, Australia, Costa Rica, Finland, Japan, og Kenya). På vegne av EU, markerte Finland støtte for innsatsen når det ble sagt, "hver dag, overalt, er folk påvirket av skadevirkninger fra uansvarlige våpenhandel ... Siden det i dag ikke er noe omfattende internasjonalt bindende instrument tilgjengelig for å gi et rammeverk for denne aktiviteten, ønsker EU velkommen den økende støtten, i alle deler av verden, for en ATT."”[2]

24 land avsto fra å stemme, inkludert: Bahrain, Hviterussland, Kina, Egypt, India, Iran, Irak, Israel, Kuwait, Laos, Libya, Marshalløyene, Nepal, Oman, Pakistan, Qatar, Russland, Saudi-Arabia, Sudan, Syria, De forente arabiske emirater, Venezuela, Jemen, Zimbabwe.

Som svar på prosessuelle spørsmål som ikke ble løst før det endelige utkastet til resolusjon, sa Storbritannia at målet med initiativet var å starte en diskusjon om muligheten for og utkast til parametre for en ATT, og at disse "agnostiske" statene vil ha en klar mulighet å engasjere seg i prosessen. Etter avstemningen, indikerte Algerie at innsatsen må få bred støtte fra stater og være basert på prinsippene i FN-pakten.[3]

Gruppe av statlige eksperter[rediger | rediger kilde]

Resolusjon 61/89 ba også generalsekretæren om å etablere en gruppe av statlige eksperter, på grunnlag av en jamn geografisk fordeling, for å produsere en mulighetsstudie til FNs Generalforsamling på sin sekstitredje sesjon. 28. september 2007 oppnevnte generalsekretæren en slik gruppe med representanter fra følgende 28 land: Algerie, Argentina, Australia, Brasil, Kina, Colombia, Costa Rica, Cuba, Egypt, Finland, Frankrike, Tyskland, India, Indonesia, Italia, Japan, Kenya, Mexico, Nigeria, Pakistan, Romania, Russland, Sør-Afrika, Spania, Sveits, Ukraina, Storbritannia, og USA. Gruppen møttes tre ganger i 2008, og den endelige rapporten har nå blitt offentliggjort.[4][5]

USA endret sin tidligere posisjon[rediger | rediger kilde]

USAs holdning til ATT-prosessen ble endret etter presidentskiftet i 2009. Obama-administrasjonen kunngjorde i en uttalelse gitt av Hillary Clinton og State Department oktober 14. 2009, at de omgjorde innstillingen fra tidligere president George W. Bush sin administrasjon, som hadde motsatt seg en ATT-avtale med den begrunnelse at nasjonal kontroll med våpenhandel var bedre.[6] Denne posisjonsendringen av USA, verdens største våpeneksportør med en årlig handel i konvensjonelle våpen på $ 55.000.000.000[7] (40 prosent av den globale våpenhandel), var et stort gjennombrudd i lanseringen av formelle forhandlinger i FN for å begynne å utarbeide rammeverket for en Arms Trade Treaty.

Utenriksminister Hillary Clinton sa i en uttalelse at USA ville støtte forhandlingene på betingelse av foregikk under regelen om konsensus, som betyr at hver nasjon har et effektiv veto om avtaler, som hun hevdet var nødvendig "for å unngå smutthull i avtalen som kan utnyttes av de som ønsker å eksportere våpen uansvarlig."[7]

Hvordan kan en Arms Trade Treaty se ut?[rediger | rediger kilde]

Internasjonale ikke-statlige organisasjoner og menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty, Oxfam og International Action Network on Small Arms (som leder Control Arms Campaign) har utviklet analyse på hva en effektiv Arms Trade Treaty kan se ut.[8]


Den vil sikre at overføringer ikke er tillatt dersom det er betydelig risiko for at våpnene som overføres vil:

  • Brukes til grove brudd på internasjonale menneskerettigheter og humanitær lov, eller folkemord eller forbrytelser mot menneskeheten;
  • Medvirke til terrorangrep, organisert kjønnsbasert vold, voldelig kriminalitet eller organisert kriminalitet;
  • Bryte FN-paktens forpliktelser, herunder FNs embargoer;
  • Videreformidles fra sine uttalte mottakere;
  • Påvirke regional sikkerhet, eller
  • Seriøst hindre fattigdomsreduksjon eller sosioøkonomisk utvikling.


Smutthull vil bli minimert dersom en avtale inkluderer:

  • Alle våpen – inklusive alle militære-, sikkerhet- og politivåpen, våpenutstyr og ammunisjon, komponenter, våpenkompetanse og relevant produksjonsutstyr;
  • Alle typer våpentransaksjoner – inkludert import, eksport, re-eksport, midlertidig overføring og omlasting, både statlig og kommersiell handel, samt overføringer av teknologi, lån, gaver og hjelp.
  • Alle våpentransaksjoner – også de gjennom forhandlere og meglere, og de som gir teknisk assistanse, opplæring, transport, lagring, finansiering og sikkerhet.


En avtale må være gjennomførbar og mulig å håndheve. Den må:

  • Gi retningslinjer for avtalens totale gjennomføring;
  • Sikre åpenhet – inkludert fullstendige årlige rapporter om nasjonale våpentransaksjoner;
  • Ha en effektiv mekanisme for å overvåke at avtalen etterleves;
  • Sikre ansvarlighet – med bestemmelsene for hvordan tvisteløsning og sanksjoner skal foregå;


Den må inneholde et omfattende rammeverk for internasjonalt samarbeid og bistand.

Frivillige organisasjoner har også tatt til orde for at en Arms Trade Treaty må forsterke eksisterende ansvar for å hjelpe overlevende etter væpnet vold, samt identifisere nye muligheter for å hindre lidelse og behandle traumer. Andre organisasjoner har innvendt bekymringer om at avtalen bryter menneskets rett til selvforsvar, og kan krenke våpenrettighetene til borgere av land som USA, og ellers begrense nasjonal suveenitet.[9],[10]

Fremgang[rediger | rediger kilde]

I 2009 vedtok FNs medlemsland, ledet av Storbritannia og de opprinnelige medforfattere bak resolusjon 61/89, inkludert Australia, å forhandle frem en Arms Trade Treaty (ATT). Det ble da skrevet at dette burde bli "en juridisk bindende avtale med høyest mulig felles internasjonale standarder for overføring av konvensjonelle våpen". Avtalen skal forhandles i en serie forberedende komiteer som fører opp til en forhandlingskonferanse i 2012. Etter insistering fra USA, må forhandlingskonferansen oppnå enighet om avtaleteksten ved konsensus, noe som har sådd tvil om hvorvidt FNs medlemsland vil kunne utvikle en tekst som er sterk nok til å være særlig effektiv.

Norges rolle[rediger | rediger kilde]

Det norsk Utenriksdepartementet har flere ganger uttalt seg positiv til en Arms Trade Treaty. Blant annet har utenriksminister Jonas Gahr Støre erklært i en pressemelding 30. oktober 2009 at "et effektivt og robust rammeverk for regulering av handel med konvensjonelle våpen, er en viktig brikke i innsatsen mot væpnet vold".[11] Tidligere har Norges Fredslag engasjert seg betydelig i ATT-forhandlingene og Norges bidrag til disse, mens det i dag er flere organisasjoner som følger feltet, særlig ForUM og Changemaker.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ “Arms Trade Treaty: A Nobel Peace Laureates Initiative” retrieved October 3, 2008
  2. ^ “Statement by H.E. Mr. Kari Kahiluoto, Ambassador, Permanent Representative of Finland to the Conference on Disarmament, on behalf of the European Union, UN 61st Session; First Committee, Thematic Discussion: Conventional Weapons, 12 October 2006, New York.”, retrieved October 3, 2008
  3. ^ “The First Committee Monitor, 2006 Final Edition.”, Reaching Critical Will. Retrieved October 3, 2008
  4. ^ “Towards an Arms Trade Treaty”, UN Office of Disarmament Affairs, retrieved October 3, 2008
  5. ^ “Global week of action to support Arms Trade Treaty” Amnesty International retrieved September 12, 2008
  6. ^ http://www.reuters.com/article/idustre59e0q920091015
  7. ^ a b http://www.bloomberg.com/apps/news?pid=20601103&sid=abkyS4.975YM
  8. ^ See http://www.controlarms.org/en
  9. ^ http://saf.org/viewpr-new.asp?id=333
  10. ^ http://www.nraila.org/News/Read/InTheNews.aspx?ID=13328
  11. ^ http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/pressesenter/pressemeldinger/2009/handelsavtale.html?id=583292

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]