Artukidene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Artukidene (tyrkisk: Artuklu, noen ganger stavet Artukid, Ortoqid eller Ortokid, flertall: Artukoğulları) var et oghuz-tyrkisk dynasti som hersket i det østlige Anatolia og nordlige Irak i de 11. og 12. århundrene. To hovedgrener av dynastiet hersket fra Hasankeyf (Hısn-ı Keyf, Hısnkeyfa) mellom 1102 og 1231 og Mardin mellom 1106 og 1186 (og frem til 1409 som vasaller). Der var også en tredje gren som skaffet seg Harput i 1112 og var uavhengig mellom 1185 og 1233.

Dynastiet ble grunnlagt av Artuq, sønn av Eksük, en general opprinnelig under Malik Shah I og senere under seldsjukkenes emir i Damaskus, Tutush I. Tutush utnevnte Artuq som guvernør i Jerusalem i 1086. Artuq døde i 1091 og hans sønner, Sokman og Ilghazi, ble forvist fra Jerusalem av fatimidenes visir, al-Afdal Shahanshah, i 1098. Fatimidene mistet byen til korsfarerne året etter.

Sokman og Ilghazi etablerte seg i Diyarbakir, Mardin og Hasankeyf i al-Jazira hvor de kom i konflikt med sultanatet til seldsjukkene. Sokman, bey av Mardin, beseiret korsfarerne i slaget ved Harran i 1104. Ilghazi etterfulgte Sokman i Mardin og skaffet seg kontroll over Aleppo etter ønske fra qadi Ibn al-Khashshab i 1118. Ilghazi beseiret i 1119 korsfarerstaten fyrstedømmet Antiokia i slaget ved Ager Sanguinis.

En seldsjukkisk-artukidisk allianse i 1121, ledet av Mehmed I av seldsjukkene og Ilghazi, ble beseiret av Georgia i slaget ved Didgori. Ilghazi døde i 1122, og selv om hans nevø Balak kontrollerte nominelt Aleppo, ble byen i realiteten kontrollert av Ibn al-Kashshab. Al-Kashshab ble myrdet i 1125, og Aleppo falt til Zengi av Mosul. Etter at Balak døde ble artukidene splittet mellom Diyarbakir, Hasankeyf og Mardin. Sokmans sønn Davud, bey av Hasankeyf, døde i 1144 og ble etterfulgt av sin sønn Kara Aslan. Kara Aslan allierte seg med Joscelin II av Edessa mot zengidene. Mens Joscelin var borte i 1144, gjenerobret Zengi Edessa, den første av korsfarerstatene som falt, i beleiringen av Edessa. Hasankeyf ble vasall av Zengi.

Kara Aslans sønn, Nur ad-Din Muhammed, allierte seg med ayyubidsultanen Saladin mot sultanen av Rum, Kilij Arslan II, viss datter hadde giftet seg med Nur ad-Din. I en fredsavtale med Kilij Arslan, fikk Saladin kontroll over artukidenes territorium, selv om artukidene teknisk sett fremdeles var vasaller av Mosul som Saladin ennå ikke kontrollerte. Med artukidisk støtte tok Saladin til slutt også kontroll over Mosul.

Artukidene kontrollerte fremdeles nominelt det øvre Mesopotamia, men deres makt avtok under ayyubidenes styre.

Kunst[rediger | rediger kilde]

Til tross for at de stadig var opptatt med krig, etterlot artukidene seg flotte arkitekturiske monumenter. De gjorde de mest betydelige tilleggene til bymuren i Diyarbakir. Urfaporten ble bygget på nytt av Nur ad-Din. I det samme området av den vestlige muren, sør for Urfaporten, ble to tårn, Ulu Beden og Yedi Kardeş, bygget i 1208 av herskeren Salih Mahmud som tegnet Yedi Kardeş selv og satte artukidenes tohodede ørn på dens vegger.

En stor caravanserai i Mardin samt den byggetekniske bedriften Malabadibroen, brukes fremdeles. Broen i Hasankeyf som det fremdeles står igjen deler av, ble bygget i 1116 av Kara Arslan.

De store moskéene i Mardin og Silvan var muligens, men i hvertfall betydelig, utviklet i det 12. århundre av flere artukidiske herskere på grunnlag av eksisterende seldsjukkiske bygninger. Moskéen i Dunasir (nå Kiziltepe) ble bestilt av den artukidiske beyen Yülük Arslan (1184–1203) og fullført etter hans død i 1204 av hans bror Artuk Arslan (1203–1239).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]