Afrikansk-amerikanere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Afro-amerikanere)
Gå til: navigasjon, søk
Fordelingen av raser i USA i folketellingen i 2000. Svarte, markert i mørkerødt, utgjorde 12,3 %

Afrikansk-amerikanere (engelsk, African Americans), også omtalt bl.a. som afroamerikanere (Afro-Americans) eller svarte amerikanere (Black Americans), er betegnelser på den befolkningen i USA som i større eller mindre grad stammer fra den svarte befolkningen i Afrika, også kjent som negre.[1] De fleste er etterkommere etter afrikanske slaver som ble bragt til det amerikanske kontinentet under den transatlantiske slavehandelen.[2]

I folketellingen i 2000 var det 36,6 millioner mennesker som identifiserte seg som afrikansk-amerikanere, hvilket vil si 12,3 % av befolkningen. 54,8 % bodde i sørstatene, 17,6 % i nordøst, 18,7 % i midtvesten og 8,9 % i vest.

I folketellingen i USA i 2010 ble Black (svart), African American (afrikansk-amerikaner) og Negro (neger) brukt som likeverdige begreper, fordi ulike grupper identifiserer med alle de tre begrepene.[3]

Terminologi[rediger | rediger kilde]

Bertha Houston
"We are Americans, Praise the Lord"
Jesse Jackson bidro avgjørende til utbredelsen av uttrykket «afrikansk-amerikanere» på slutten av 1980-tallet

Afrikansk-amerikanere har gått under en rekke begreper. I slavetiden brukte man lenge begrepet afrikanere, selv om det dreide seg om personer hvis forfedre hadde bodd i Amerika i flere generasjoner. Ordet afrikanere gikk ut av bruk tidlig på 1800-tallet. I løpet av 1700-tallet kom også ordet Negro (neger, fra latin for svart) i bruk; både afrikaner og neger ble stort sett oppfattet som nøytrale og ble brukt både av de hvite og av de svarte selv. På 1800-tallet var også ordet «nigger», som etterhvert ble sett på som sterkt rasistisk, vanlig blant hvite amerikanere, og ordet har holdt seg som et rasistisk uttrykk, brukt i brede lag av befolkningen særlig i sørstatene opp til 1970-tallet.

På 1800-tallet ble Colored (farget) lansert som et høflig ord som var ment å ikke være støtende. Dette ordet ble brukt et godt stykke inn i 1900-tallet, men ble så gradvis erstattet av Negro som det mest høflige uttrykket.[4] Personer som tidligere ble omtalt som mulatter, altså personer med blandet opphav, ble fra ca. 1930 definert og omtalt som negre, på grunn av en-dråpe-regelens økte gjennomslag. Fra slutten av 1950-tallet begynte enkelte å protestere mot Negro, men ordet var vanlig til 1970-tallet og ble brukt av f.eks. Martin Luther King (i talen «I Have a Dream» bruker han ordet 15 ganger). Negro brukes fremdeles i endel institusjonsnavn som United Negro College Fund.

Ordene Black og African, som så sent som på 1950- og 1960-tallet ble regnet som nedsettende av mange, særlig innen den eldre generasjonen svarte, ble gradvis tatt i bruk på 1960- og 1970-tallet, ikke minst takket være «Black is beautiful»-bevegelsen og en økende identifisering med det afrikanske kontinentet. Samtidig med at Black fikk økt popularitet foretrakk et mindretall Afro-American (afroamerikaner). På slutten av 1980-tallet ble African American, på samme form som andre nasjonalitetsbetegnelser i USA, det mest høflige uttrykket. Uttrykket ble popularisert av Jesse Jackson og andre svarte lederskikkelser, og raskt tatt i bruk av ledende medier i USA. Ordet Black foretrekkes likevel av mange svarte selv, men unngås som regel i media og av myndighetspersoner. Situasjonen er dermed at African American og Black er mest gangbare, litt avhengig av sammenheng, mens Colored, Negro, African og Afro-American regnes som datert av de fleste, og nigger regnes som rasistisk. Det finnes også en rekke andre rasistiske uttrykk for svarte i USA. Siden uttrykkene for svarte amerikanere har variert så mye er det delte meninger blant svarte amerikanere om hvilke uttrykk som er best, og enkelte velger også bruke uttrykk som er mindre brukt i dag, slik som Colored, African, Afro-American og Negro.

Historie[rediger | rediger kilde]

En svart slave i Baton Rouge, Louisiana i 1863, som har blitt pisket av oppsynsmannen på plantasjen

Fra «kontraktstjenere» til slaver[rediger | rediger kilde]

De første kjente svarte afrikanerne ankom Britisk Nord-Amerika i 1619 som kontraktstjenere i Jamestown, Virginia. Ettersom engelske nybyggere døde på grunn av de harde forholdene i kolonien, ble stadig flere afrikanere hentet som arbeidere. Afrikanerne hadde i mange år samme juridiske status som fattige engelske kontraktstjenere, som hadde forpliktet seg til flere års arbeid som betaling for reisen til Amerika.[5] Afrikanere kunne dyrke jorden eller oppdrette husdyr for å kjøpe friheten sin[6] De stiftet familier, giftet seg med andre afrikanere og noen ganger med den indianske urbefolkningen eller med engelske nybyggere[7] På 1640- og 1650-tallet eide flere afrikanske familier gårder rundt Jamestown og noen ble velstående etter koloniale forhold.

Et rasebasert slaverisystem utviklet seg ikke fullt før på 1700-tallet. Den transatlantiske slavehandelen hadde sin storhetstid på 1700-tallet og de første årene på 1800-tallet. I 1775 utgjorde afrikanerne inntil 20 % av befolkningen i de amerikanske koloniene, og var den nest største etniske gruppen etter engelskmennene[8] Etter at innføring av nye slaver ble forbudt i 1807, fortsatte slavehandelen internt i USA, både med importerte slaver, men også med barna som ble solgt videre som slaver. Det var ganske vanlig at hvite slaveeiere eller oppassere satte barn på svarte kvinner, for å sørge for flere slaver. Barn av slavekvinner ble automatisk slaver. I USA utviklet den såkalte en dråpe-regelen seg, som innebar at alle med synlig svart avstamning ble regnet som «negre».

Borgerkrig og emansipasjon[rediger | rediger kilde]

Fire generasjoner av en slavefamilie på en plantasje i Sør-Carolina ca. 1862

I 1860 var det 3,5 millioner afrikanske slaver og rundt en halvt million frie svarte, «freemen», i USA.[9] I 1863, under den amerikanske borgerkrigen, undertegnet president Abraham Lincoln Emansipasjonserklæringen, som erklærte at alle slaver i stater som hadde brutt ut av unionen var frie.[10] Nordstatene tvang igjennom beslutningen med militærmakt, og Texas var den siste staten hvor slavene ble frigitt, i 1865[11]

Raselover[rediger | rediger kilde]

Tiden etter borgerkrigen var i begynnelsen en tid der forholdene for de svarte bedret seg, men på slutten av 1800-tallet innførte sørstatene en rekke rasistiske lover (Jim Crow-lovene) for å tvinge gjennom rasesegregering og forhindre svarte fra å få politisk makt.[12] De fleste svarte føyde seg etter de undertrykkende lovene. Samtidig grunnla de egne svarte institusjoner, som skoler, klubber og forretningsforetak, for å opprettholde selvrespekt og verdighet.[13]

Raselover og vold mot svarte økte sterkt i omfang fra slutten av 1800-tallet, og forholdene kunne tildels være verre for mange svarte i sørstatene enn slutten av slavetiden noen tiår før. USAs høyesterett opprettholdt rasesegregering i dommen Plessy v. Ferguson i 1896.[14] Svarte afrikanere, særlig i sørstatene, levde ofte i stor fattigdom, gjerne som fattige gårdsarbeidere under forhold som ikke var særlig forskjellige fra slavetiden. Samtidig ble svarte i sørstatene ofte utsatt for lynsjing og voldtekt. Dette førte til en stor migrasjonsbølge på begynnelsen av det 20. århundre, der mange svarte forlot sørstatene til fordel for nord, vest og midtvesten.[15] I det nordlige USA oppstod samtidig en intellektuell og kulturell elite innen den svarte befolkningen, som stod i spissen for kampen mot diskriminering og vold mot svarte.

Borgerrettsbevegelsen[rediger | rediger kilde]

Borgerrettsbevegelsen (1955–1968) gikk inn for å avskaffe rasistisk diskriminering av svarte, særlig i sørstatene. I 1964 ble Borgerrettsloven vedtatt. Den forbød diskriminering på offentlige steder og i arbeidslivet. Stemmerettsloven fra 1965 gav de føderale myndighetene større makt over gjennomføringen av valg for å sikre at svarte fikk stemme. I 1966 oppstod Black Power-bevegelsen, som var aktiv til 1975 og hadde som mål å øke svartes politiske makt, forbedre deres økonomiske stilling og frigjøre dem fra de hvites makt.[16] Black is beautiful-bevegelsen på 1960- og 1970-tallet bidro til å gjøre yngre svarte stolte av sin svarthet og de historiske båndene til Afrika, og avviste det de så som en underdanig holdning til hvite blant den eldre generasjonen.

Siden 1970-årene har det oppstått en stadig voksende afroamerikansk middelklasse. Statistisk sett er afroamerikanerne fortsatt underrepresentert innen politikken og i ledende stillinger i samfunnet, sammenlignet med hvite nordamerikanere. Samtidig er afroamerikanere overrepresentert på statistikk over narkotika, kriminalitet og fattigdom. Av personer som sitter i fengsel i USA utgjør svarte amerikanere den klart største etniske gruppen.

Den første president med afrikansk bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I 2008 ble Barack Obama valgt til president i USA, som den første med svart afrikansk bakgrunn, om enn utypisk for de fleste svarte amerikanere. Faren hans var kenyaner, moren hvit amerikaner. I tillegg har han et arabisk fornavn og tilbrakte 4 år av barndommen i Indonesia. Obama selv har beskrevet seg som av «blandingsrase» (mutt).[17]

Demografi[rediger | rediger kilde]

I 1790, da den første amerikanske folketellingen ble holdt, utgjorde svarte amerikanere, både slaver og frie, ca. 760 000 mennesker, rundt 19,3 % av befolkningen. I 1860, ved starten på den amerikanske borgerkrigen, hadde antallet svarte amerikanere økt til 4,4 millioner, men prosentandelen hadde sunket til 14 % av befolkningen i landet. Det overveiende flertallet var slaver, mens bare 488 000 var «freemen», frie. I 1900 hadde den svarte befolkningen blitt doblet til 8,8 millioner.

I 1910 bodde rundt 90 % av alle svarte i sørstatene, men store antall flyttet nordover for å søke bedre jobbmuligheter og leveforhold, og for å unnslippe rasistiske lover og rasemotivert vold i sørstatene. «Den store migrasjonen», som den ble kalt, varte helt fra 1890-tallet til 1970-tallet. Fra 1916 og frem til 1960-tallet flyttet mer enn seks millioner svarte nordover. Men på 1970- og 1980-tallet snudde trenden.

Tabellen under viser hvordan den svarte amerikanske befolkningen relativt sett ble redusert i forhold til andre etniske grupper frem til 1930, og siden har økt.

Afrikansk-amerikanere i USA[18]
År Antall  % av befolkningen Slaver  % i slaveri
1790 757 208 19.3% (høyest) 697,681 92%
1800 1 002 037 18,9% 893 602 89%
1810 1 377 808 19,0% 1 191 362 86%
1820 1 771 656 18,4% 1 538 022 87%
1830 2 328 642 18,1% 2 009 043 86%
1840 2 873 648 16,8% 2 487 355 87%
1850 3 638 808 15,7% 3 204 287 88%
1860 4 441 830 14,1% 3 953 731 89%
1870 4 880 009 12,7% - -
1880 6 580 793 13,1% - -
1890 7 488 788 11,9% - -
1900 8 833 994 11,6% - -
1910 9 827 763 10,7% - -
1920 10,5 mill. 9,9% - -
1930 11,9 mill. 9,7% (lavest) - -
1940 12,9 mill. 9,8% - -
1950 15,0 mill. 10,0% - -
1960 18,9 mill. 10,5% - -
1970 22,6 mill. 11,1% - -
1980 26,5 mill. 11,7% - -
1990 30,0 mill. 12,1% - -
2000 36,6 mill. 12,3% - -

I 1990 hadde den afrikansk-amerikanske befolkningen nådd 30 millioner og utgjorde 12 % av befolkningen, omtrent samme andel som i 1900.[19] Per 2006 utgjorde den afrikansk-amerikanske befolkningen 12,9 av befolkningen i følge CIA World Factbook. Definisjonen av afrikansk-amerikanere har likevel vært omstridt i flere tiår.

Ved folketellingen i 2000 bodde 54,8 % av svarte amerikanere i sørstatene. 17,6 % bodde i nordøst og 18,7 % i midtvesten. Bare 8,9 % av svarte amerikanere bodde i de vestlige statene. Vesten har likevel en betydelig svart befolkning i visse områder. California har USAs femte største afro-amerikanske befolkning, etter New York, Texas, Georgia og Florida. I følge folketellingen i 2000, oppgav 2,05 % av svarte amerikanere også å ha latinamerikansk opprinnelse. Mange av disse er immigranter eller etterkommere etter immigranter fra Brasil, Puerto Rico, Den dominikanske republikk, Cuba og andre latinamerikanske land.

De eneste egenrapporterte gruppene som er større enn afroamerikanere er irsk-amerikanere og tysk-amerikanere.[20] Fordi de fleste afrikansk-amerikanere nedstammer fra slaver, og man sjelden vet hvor i Afrika forfedrene kom fra, velger noen å identifisere seg bare som amerikanere.

Rundt 58 % av afro-amerikanere bodde i byområder i 2000. Med over 2 millioner svarte, hadde New York City den største afro-amerikanske bybefolkningen i 2000. Chicago kommer på andreplass, med nesten 1,6 millioner afro-amerikanske innbyggere, eller 18 % av befolkningen. Blant byer med mer enn 100 000 innbyggere, hadde Gary (Indiana)Gary i Indiana den prosentmessig største svarte befolkningen, med 84 %. Gary ble fulgt av Detroit (82 %). Andre store byer med afro-amerikansk majoritet er New Orleans (67%), Baltimore (64%) Atlanta (61%), Memphis, Tennessee (61%) og Washington, D.C. (60%).

Religion blant afrikansk-amerikanere
Basert på Pew Forums undersøkelser[21]
Religion Prosent
Kristne 85
Protestanter 78
Svarte kirker 59
Evangeliske kirker 15
Mainline-kirker 4
Katolikker 5
Jehovas vitner 1
Andre 1
Andre religioner 2
Muslimer 1
Andre 1
Ingen tilknytning 13

Majoritetsreligionen blant svarte amerikanere er protestantisk kristendom. Mange er tilsluttet historisk svarte kirker. I følge Pew Forum Religious Landscape Survey i 2008, var 92 % av tilhengerne av historisk svarte kirker svarte[21] Av tilhengere av de svarte kirkene var 64 % baptister, 14 % pinsevenner, 9 % metodister og 3 % tilhørte andre retninger[21] Det er rundt 12 millioner svarte baptister i USA[22], fordelt på fire trossamfunn, deriblant National Baptist Convention (5 millioner) og National Baptist Convention of America (3,5 millioner)[23]. Det er 6 millioner metodister,[24] de største sektene er African Methodist Episcopal Church (2,5 millioner) og African Methodist Episcopal Zion Church (1,4 millioner).[23][25] Pinsevenner er hovedsakelig organisert i Church of God in Christ (5,5 millioner)[23]. Rundt 16% av svarte kristne er medlemmer av historiske hvite protestantiske kirkesamfunn[24].[26] Antallet katolikker ligger mellom 2,3 og 3 millioner.[27] 22 % av alle Jehovas vitner i USA var svarte[21].

Antall afroamerikanske muslimer ligger mellom 2 og 2,5 millioner.[28][29] Afroamerikanere utgjør anslagsvis 30 % av alle muslimer i USA.[30][31][32] De fleste er konvertitter, og utgjør den største gruppen konvertitter med 59 % etter hvite som utgjør 34 %[33] 48 % var sunnimuslimer, 34 % var ikke tilknyttet noen spesiell retning og 15 % tilhørte andre retninger (herunder shia og Nation of Islam)[33]. Mange har konvertert fra Nation of Islam til mainstream-islam de siste årtiene, og sluttet seg til American Society of Muslims. Det er rundt 250 000 tilhengere av Warith Deen Mohammed, og mellom 10 og 20 000 tilhører Louis Farrakhans gjenopplivede svarte separatistsekt Nation of Islam.

Det er rundt 200 000 svarte jøder, organisert i Alliance of Black Jews.[34]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ McKinnon, Jesse. The Black Population: 2000 United States Census Bureau (PDF). United States Census Bureau. Besøkt 22. oktober 2007.
  2. ^ The size and regional distribution of the black population. Lewis Mumford Center. Besøkt 1. oktober 2007.
  3. ^ U.S. Census Bureau interactive form, Question 9. Arkivert fra originalen January 8, 2010. Besøkt January 8, 2010.
  4. ^ Nguyen, Elizabeth. «Origins of Black History Month». Spartan Daily, Campus News. San Jose State University. 02-24-04. Accessed 12-04-08.
  5. ^ Hashaw, Tim. «The First Black Americans», U.S. News & World Report, 2007-01-21. Besøkt 2008-02-13
  6. ^ The shaping of Black America: forthcoming 400th celebration.
  7. ^ The First Black Americans - US News and World Report.
  8. ^ http://www.dalhousielodge.org/Thesis/scotstonc.htm
  9. ^ Boddy-Evans, Alistair. The Trans-Atlantic Slave Trade. African History. about.com. Besøkt 4. juni 2007.
  10. ^ The Emancipation Proclamation. Featured Documents. National Archives and Records Administration. Besøkt 7. juni 2007.
  11. ^ History of Juneteenth. Juneteenth.com (2005). Besøkt 7. juni 2007.
  12. ^ Davis, Ronald L.F., Ph. D.. Creating Jim Crow: In-Depth Essay. The History of Jim Crow. New York Life Insurance Company. Besøkt 7. juni 2007.
  13. ^ Davis, Ronald, Ph. D. Surviving Jim Crow. The History of Jim Crow. New York Life Insurance Company.
  14. ^ Plessy v. Ferguson , 163 U.S. 537 (1896)
  15. ^ The Great Migration. African American World. PBS (2002). Besøkt 22. oktober 2007.
  16. ^ The March On Washington, 1963. Abbeville Press. Besøkt 22. oktober 2007.
  17. ^ Kornreich, L. (2008): Obama: New dog could be 'mutt like me'. CNN Political Ticker
  18. ^ Tabellen viser den afrikansk-amerikanske befolkningen i USA over tid, basert på amerikanske folketellinger (tall fra 1920 til 2000 er basert på tall gjengitt i Time Almanac 2005, s. 377.)
  19. ^ Time Line of African American History, 1881-1900.
  20. ^ http://www.census.gov/prod/2004pubs/c2kbr-35.pdf c2kbr01-2.qxd
  21. ^ a b c d U.S.Religious Landscape Survey The Pew Forum on Religion and Public Life (February 2008). Retrieved on 2009-07-20.
  22. ^ Bill J. Leonard (2007). Baptists in America. Columbia University Press. pp. 34. ISBN 0231127030.
  23. ^ a b c The NCC's 2008 Yearbook of Churches reports wide range of health care ministries National Councils of Churches USA. 2008-02-14. Retrieved on 2009-06-22.
  24. ^ a b William Henry James, Stephen Lloyd Johnson (1997). Doin' drugs: patterns of African American addiction. University of Texas Press. pp. 135. ISBN 0292740417.
  25. ^ Roger Finke, Rodney Stark (2005). The churching of America, 1776-2005: winners and losers in our religious economy. Rutgers University Press. pp. 235.
  26. ^ Alfred Abioseh Jarrett (2000). The impact of macro social systems on ethnic minorities in the United States. Greenwood Publishing Group. pp. 235. ISBN 0275938808.
  27. ^ Robert A. Burns (2008). Catholic Spirituality and Prayer in the Secular City. University Press of America. pp. 82. ISBN 0761841288.
  28. ^ Gary Laderman, Luis D. León (2003). Religion and American cultures: an encyclopedia of traditions, diversity, and popular expressions. ABC-CLIO. pp. 127. ISBN 9781576072387.
  29. ^ Rosemary Skinner Keller, Rosemary Radford Ruether, Marie Cantlon (2006). Encyclopedia of Women and Religion in North America. Indiana University Press. pp. 752. ISBN 0253346851, 9780253346858
  30. ^ Ihsan Bagby, Paul M. Perl, Bryan T. Froehle (2001-04-26) "The Mosque in America: A National Portrait". Council on American-Islamic Relations (Washington, D.C.). p. 17. Retrieved on 2009-07-22.
  31. ^ John W. Fountain (October 5 2001) A NATION CHALLENGED: AFRICAN-AMERICAN MUSLIMS; Sadness and Fear as a Group Feels Doubly at Risk The New York Times. Retrieved on 2009-04-23.
  32. ^ Steven Barboza. American Jihad: Islam after Malcolm X (New York: Doubleday, 1993), 9n.
  33. ^ a b Muslim Americans - Middle Class and mostly mainstream (pp. 21-22). Pew Research Center (May 22, 2007). Retrieved on 2009-07-20.
  34. ^ Sundquist, Eric J. (2005): Strangers in the land: Blacks, Jews, post-Holocaust America. Harvard University Press. s. 118. ISBN 0674019423.