Emansipasjonserklæringen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Henry Louis Stephens, akvarell uten tittel ca 1863: En mann leser en avis med tittelen «Presidenterklæring / Slaveri».

Emansipasjonserklæringen (eller Frigjøringsproklamasjonen) var en ordre som USAs president Abraham Lincoln kunngjorde den 1. januar 1863 under den amerikanske borgerkrigen ved å benytte seg av presidents krigsmyndighet. Det ble ikke vedtatt som en lov av kongressen. Den proklamerte frigjøringen av slavene i de ti statene som var opprør, og angikk således til rundt 3,1 millioner av de 4 millioner slavene i USA på denne tiden. Erklæringen frigjorde med øyeblikkelig virkning 50 000 slaver mens bortimot alle av de øvrige (av de 3,1 millioner) ble frigjort da Nordstatenes unionshær avanserte sørover. Emansipasjonserklæringen ga ingen erstatning til eierne av slavene, og det gjorde heller ikke slaveri forbudt, og gjorde heller ikke tidligere slaver (kalt for freedmen) til fullferdige borgere av USA. [1]

Den 22. september 1862 utsendte Lincoln en preliminær (forberedende) proklamasjon at han aktet å beordre frigjøring av alle statene i Amerikas konfødererte stater (Sørstatene) som ikke vendte tilbake til Unionen (Nordstatene) innen 1. januar 1863. Ingen av statene vendte tilbake, og ordren, signert og utstedt den 1. januar 1863 fikk effekt unntatt i de områder hvor Unionen allerede hadde tatt kontroll. Proklamasjonen gjorde abolisjonisme (avskaffelse av slaveriet) til et sentralt mål for borgerkrigen (i tillegg til å føre utbryter statene tilbake til Unionen), og opprørte Sørstatene som så for seg en rasekrig, gjorde også en del nordlige medlemmer av Det demokratiske partiet sinte, men ga energi til antislaverikreftene og svekket statsmaktene i Europa som vurderte å intervenere for å hjelpe Sørstatene. [2]

Etter krigen var abolisjonistene bekymret over, ved at proklamasjonen var en krigshandling ikke ville endelig avskaffe slaveriet. Flere tidligere slavestater vedtok lovgivning, som forbød slaveri, men slaveriet fortsatte med at eksistere inntil tilstrekkelig mange stater hadde ratifisert Trettende tillegg til USAs forfatning den 18. desember 1865.

Autoritet[rediger | rediger kilde]

Øyeblikket portrettert av Lee Lawrie i Lincoln i Nebraska
Reproduksjon av Emansipasjonserklæringen ved National Underground Railroad Freedom Center i Cincinnati, Ohio

Lincoln utstedte proklamasjonen under hans autoritet som «øverstkommanderende («Commander in Chief») av hæren og marinen» under Artikkel II, seksjon 2 av USAs grunnlov. [3] Som sådan betraktet han at han hadde makt i krig til å oppheve sivil lov i de stater som var i opprør. Han hadde ikke autoritet som øverstkommanderende over fire slavestater som ikke hadde erklært utskillelse av Unionen, grensestatene Missouri, Kentucky, Maryland og Delaware. Emansipasjonserklæringen ble aldri utfordret i rettsvesenet. For å sikre at slaveriet ble forbudt overalt i USA presset Lincoln på for et avsnitt i Trettende tillegg av grunnloven. Kongressen vedtok endringen ved de nødvendige to-tredjedels flertall i februar 1865 og det ble ratifisert av delstatene ved desember 1865. [4]

Dekning[rediger | rediger kilde]

Proklamasjonen angikk kun de ti statene som fortsatt var i opprør i 1863, således dekket den ikke de bortimot 500 000 slavene i de slaveholdende grensestatene (Missouri, Kentucky, Maryland eller Delaware) som var Unionsstater — disse slavene ble frigjort av særskilte delstats- og føderale handlinger. Staten Tennessee hadde allerede i stor grad kommet inn under kontrollen av Unionen igjen, og ble derfor ikke navngitt og ble unntatt. Virginia ble navngitt, men unntak ble spesifisert for de 48 fylkene som da var i prosessen med å danne den nye staten Vest-Virginia, og ytterligere syv fylker og to byer i regionen Tidewater som også var kontrollert av Unionen. [5] Det ble også spesifisert unntak i New Orleans og i 13 navngitt sogn i Louisiana, som alle var allerede hovedsakelig under føderal kontroll da proklamasjonen ble utstedt. Disse unntakene holdt ytterligere 300 000 i slaveri. [6]

Emansipasjonserklæringen har blitt latterliggjort, mest kjent i en innflytelsesrik avsnitt hos historikeren Richard Hofstadter for å «frigjøre» kun slaver i områder hvor Unionen ikke hadde noen makt. [7] Faktisk ble 20 000 til 50 000 satt fri den samme dagen som den ble utstedt. [8] i deler av de ni av ti stater som den angikk (Texas var unntaket). [9] I hver eneste konføderatstat (unntatt Tennessee og Texas) fikk proklamasjonen øyeblikkelig effekt straks de ble besatt av Unionen og minst 20 000 slaver [8][9] ble frisatt med øyeblikkelig virkning den 1. januar 1863.

I tillegg ga proklamasjonen det juridiske rammeverket for frigjøringen av bortimot alle fire millioner slaver da unionshæren avanserte og den hadde forpliktet Unionen til å få en slutt på slaveriet som var en kontroversiell beslutning selv i Nordstatene. Ved å høre om proklamasjonen var det ytterligere slaver som raskt flyktet til Unionens linjer da hæren forflyttet seg sørover. Da hæren avanserte gjennom konføderatstatene ble tusenvis av slaver frigitt hver eneste dag inntil bortimot alle (rundt regnet 4 millioner, i henhold til folketelling av 1860) [10] var frie ved juli 1865.

Mens proklamasjonen hadde satt fri de fleste slaver som en virkning av krigen, hadde det ikke gjort slaveri i seg selv ulovlig. Av de statene som var unntatt fra proklamasjonen, Maryland, [11] Missouri, [12] Tennessee, [13] og Vest-Virginia [14] forbød slaveriet før krigen var avsluttet. I 1863 foreslo president Lincoln en moderat plan for rekonstruksjonen av den erobrede konføderatstaten Louisiana. [15] Kun 10 prosent av statens folkevalgte måtte avlegge eden om lojalitet. Staten var også påkrevd å forby slaveri i sin nye forfatning. Identisk rekonstruksjonsplaner ble tilpasset i Arkansas og Tennessee. Ved desember 1864 hadde Lincolns plan om forbud mot slaveri blitt gjennomført i Louisiana. [16][17] Imidlertid fortsatte slaveriet i Delaware [18] og i Kentucky, [19] slaveri fortsatte å være lovlig fram til 18. desember 1865 da Trettende tillegg ble gyldig.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Første behandling af Emansipasjonserklæringen - Lincoln i møte med sitt kabinett.

Loven om bortløpte slaver av 1850 («Fugitive Slave Act») krevde at enkeltindivider til å levere tilbake rømte slaver til deres eier. Under krigen erklærte unionsgeneraler som Benjamin Butler at slaver i okkuperte områder var krigskontrabande og nektet således å levere dem tilbake. [20] Denne beslutningen var kontroversiell ettersom det inneholdt en implisitt anerkjennelse av Konføderasjonen som en særskilt nasjon under internasjonal lov, noe Lincoln benektet. Som et resultat anerkjente han ikke betegnelsen kontrabande. En del generaler erklærte også slaver under deres jurisdiksjon for frie og de ble erstattet da de nektet å avskaffe slike erklæringer.

I desember 1861 sendte Lincoln sin årlige beskjed til kongressen hvor han roste det frie arbeidesystemet da det respekterte menneskerettigheter over eiendomsretten; han bifalt lovgivningen for å adressere statusen til kontrabandeslaver og slaver i lojale stater. I januar 1862 krevde Thaddeus Stevens, den republikanske lederen av representantenes hus, en total krig mot opprørerne ved å inkludere frigjøring av slavene ved å argumentere for at frigjøring av slavene ved å tvinge fram at tapet av slavearbeid ville ruinere opprørernes økonomi. Den 13. mars 1862 forbød Lincoln offiserer i unionshæren å levere tilbake rømte slaver. [21] Den 10. april 1862 erklærte kongressen at den føderale regjeringen vil kompensere slaveeiere som friga deres slaver. Slaver i selve Washington D.C. (District of Columbia) og deres eiere fikk utbetalt kompensasjon.

Den 19. juni 1862 forbød Kongressen slaveri i USA territorier (det vil si de områder som ennå ikke var blitt til delstater), og som presidenten raskt signerte. Med denne beslutning gikk de imot Høyesterettens beslutning fra 1857 i Dred Scott-saken om at Kongressen ikke kunne regulere slaveriet i territoriene. [22]

I juli 1862 vedtok og Lincoln signerte Andre konfiskerings lov, som friga slaver som ble holdt av «rebeller». [23]

Sommeren 1862 skrev den republikanske redaktøren Horace Greeley av den meget innflytelsesrike avisen New York Tribune en berømt leder kalt for «Bønnen til tyve millioner» som krevde mer aggressive tiltak mot Konføderasjonen og fastere frigjøring av slavene: «På overflaten av denne brede jord, herr president, er det ingen... intelligent forkjemper av Unionens sak som ikke føler... at opprøret, om det er knust i morgen, ville bli fornyet om slaveriet blir etterlatt i full styrke... og at hver time med ettergivenhet til slaveriet er en time lagt til og fordypet risiko for Unionen.» [24] Lincoln svarte i hans «Brev til Horace Greeley» fra 22. august 1862 med henhold til de begrensninger som lå på hans plikt som president til å berge Unionen: «Mitt overordnede mål i denne kampen på å berge Unionen, og er ikke å enten å redde eller å ødelegge slaveriet. Om jeg kunne berge Unionen uten å frigjøre en eneste slave, ville jeg gjøre det, og om jeg kunne berge den ved å frigjøre alle slavene, vil jeg gjøre det; og om jeg kunne redde den ved å frigjøre en del og etterlate andre alene, ville jeg også gjøre det.» [25]

Lincoln-historikeren Harold Holzer skrev i denne sammenhengen om Lincolns brev at «Ukjent for Greeley hadde Lincoln skrevet dette etter at han allerede hadde skrevet utkastet til en forberedende emansipasjonserklæringen som han hadde bestemt å utsende etter neste militære seier for Unionen. Derfor var dette brevet i sannhet et forsøk på å posisjonere det forestående kunngjøringen i henhold til å berge Unionen, ikke å frigjøre slavene som en humanitær handling. Det var en av Lincolns mest hendige informasjonstiltak, selv om det kastet langvarig tvil om hans oppriktighet som frigjører.» [26]

Fotografi av Lincoln og McClellan som sitter ved et bord i et felttelt
Lincoln og George B. McClellan etter slaget ved Antietam. Lincoln trengte denne militære seieren for å utstedte erklæringen.

Historikeren Richard Striner har argumentert at «i mange år» hadde Lincolns brev blitt misforstått som at «Lincoln kun ønsket å redde Unionen.» [27] Imidlertid innenfor konteksten av hele karrieren til Lincoln og hans utsagn om at slaveri er denne tolkningen feil, i henhold til Striner. Isteden hadde Lincoln gjort den sterke nordlige hvite opposisjonen til hans forestående emansipasjon langt mykere ved å knytte den til Unionens sak. Denne nordlige opposisjonen ville kjempe for Unionen, men ikke for å avslutte slaveriet, men Lincoln ga dem midler og motivasjon til å gjøre begge deler på samme tid. Abolisjonistene hadde lenge oppfordret Lincoln til å frigjøre alle slavene. Et massemøte i Chicago den 7. september 1862 krevde en øyeblikkelig og fullstendig frigjøring av slaver. En delegasjon under ledelse av William W. Patton møtte presidenten i Det hvite hus den 13. september. Lincoln hadde i fredstid erklært at han ifølge forfatningen ikke hadde myndighet til å frigjøre slaverne. Selv om det ble anvendt som ledd i krigen var frigjøringen en risikabel politisk handling. Den offentlige mening var imot det. [28] Det ville være en kraftig motstand av tilhengerne av Copperhead-politikken i Det demokratiske partiet og en uviss reaksjon fra de lojale grensestatene. Delaware og Maryland hadde allerede en høy andel av frisatte slaver: 91,2% og 49,7% i 1860. [29]

Lincoln diskuterte for første gang proklamasjonen med sitt kabinett i juli 1862. Han mente at han hadde behov for en seier til Unionen på slagmarken slik at hans beslutning ville virke positiv og sterk. Slaget ved Antietam hvor Unionens tropper stoppet Sørstatenes invasjon av Maryland ga ham muligheten for å utstedt en foreløpig proklamasjon den 22. september 1862. Den endelige proklamasjon ble utstedt i januar 1863, 100 dager senere. Selv om han indirekte hadde fått tildelt autoriteten av Kongressen valgte Lincoln å bruke sine beføyelser som øverstkommanderende for hæren og flåten til «å velge nødvendige skritt i krig» som grunnlag for proklamasjonen fram for en lov vedtatt av kongressen eller en tilføyelse til forfatningen.

I første omgang betød emansipasjonserklæringen ikke frihet for rett mange slaver. Utenriksministeren William H. Seward sa: «Vi viser vår sympati med slaveriet ved å frigjøre de slaver hvor vi ikke kan nå dem og fastholde dem hvor vi kunne frigi dem.» Hvis en av de opprørske stater var gått tilbake til Unionen innen 1. januar 1863 kunne den ha fortsatt med slaveriet, i hvert fall inntil videre. Proklamasjonen ga kun Lincoln det juridiske grunnlag for å frigjøre slaver i områder i Sørstatene som fortsatt var opprørske. Derfor hadde det i begynnelsen kun betydning for slaver som allerede befant seg bak Unionens linjer. Etter hvert som Unionens hær rykket inn sørover i Konføderasjonen økte effekten.

Emansipasjonserklæringen ga også mulighet for å innrullere frisatte slaver i USAs militære tropper. I løpet av krigen meldte nesten 200 000 svarte seg til hæren og de fleste av dem var tidligere slaver. Deres bidrag ga Nordstatene en ytterligere mannskapsstyrke som var av betydning for å vinne krigen. Konføderasjonen tillot ikke slaver i deres hær før i de siste måneder av krigen, men da var det allerede for sent for deres sak.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Foner, Eric (2010): The Fiery Trial: Abraham Lincoln and American Slavery, s. 239-242
  2. ^ Nevins, Allan (1960): Ordeal of the Union: vol 6. War Becomes Revolution, 1862–1863, ss. 231-241, 273
  3. ^ Crowther, Edward R. (2000): «Emancipation Proclamation» i: Encyclopedia of the American Civil War. Heidler, David S. and Heidler, Jeanne T. ISBN 0-393-04758-X. s. 651
  4. ^ Guelzo, Allen C.: «The Great Event of the Nineteenth Century»: Lincoln Issues the Emancipation Proclamation. The Historical Society of Pennsylvania. Arkivert fra originalen.
  5. ^ Freedmen and Southern Society Project (1982): Freedom: a documentary history of emancipation 1861-1867 : selected from the holdings of the National Archives of the United States. The destruction of slavery. CUP Archive. s. 69. ISBN 978-0-521-22979-1.
  6. ^ Foner, Eric (2010), s. 241-242
  7. ^ Striner, Richard (2006): Father Abraham: Lincoln's Relentless Struggle to End Slavery. Oxford University Press. s. 192 (siterer Hofstadters essay fra 1948 hvor han behandler en sardonisk bemerkning William H. Seward). ISBN 978-0-19-518306-1.
  8. ^ a b Poulter, Keith (desember 2001): «Slaves Immediately Freed by the Emancipation Proclamation», North & South vol. 5 no. 1, s. 48
  9. ^ a b Harris, William C. (desember 2001): «After the Emancipation Proclamation: Lincoln's Role in the Ending of Slavery», North & South vol. 5 no. 1, kart på s. 49
  10. ^ «Census, Son of the South». Sonofthesouth.net. 1860.
  11. ^ «Archives of Maryland Historical List: Constitutional Convention, 1864». 1. november 1864.
  12. ^ «Missouri abolishes slavery». 1. januar 1865.
  13. ^ «Tennessee State Convention: Slavery Declared Forever Abolished». NY Times. 14. januar 1865.
  14. ^ «On this day: 3 February 1865»
  15. ^ Stauffer (2008), Giants, s. 279
  16. ^ Peterson (1995) Lincoln in American Memory, s. 38–41
  17. ^ McCarthy (1901), Lincoln's plan of Reconstruction, s. 76
  18. ^ «Slavery in Delaware»
  19. ^ Harrison, Lowell Hayes & Klotter, James C. (1997): A new history of Kentucky. s. 180. I 1866 nektet Kentucky å ratifisere 13. tillegg, og gjorde det først i 1976.
  20. ^ Adam Goodheart (1. april 2011): «How Slavery Really Ended in America». The New York Times.
  21. ^ U.S., Statutes at Large, Treaties, and Proclamations of the United States of America. 12. Boston. 1863. s. 354.
  22. ^ Guminski, Arnold (2009): The Constitutional Rights, Privileges, and Immunities of the American People, s. 241
  23. ^ «The Second Confiscation Act, July 17, 1862». History.umd.edu.
  24. ^ Holzer, Harold (2006): Dear Mr. Lincoln: Letters to the President, Southern Illinois University Press, s. 160-161: Originalsitat: «On the face of this wide earth, Mr. President, there is not one... intelligent champion of the Union cause who does not feel... that the rebellion, if crushed tomorrow, would be renewed if slavery were left in full vigor... and that every hour of deference to slavery is an hour of added and deepened peril to the Union.»
  25. ^ The Collected Works of Abraham Lincoln, redigert av Roy P. Basler, bind V, s. 388-389. Originalsitat: «My paramount object in this struggle is to save the Union, and is not either to save or to destroy slavery. If I could save the Union without freeing any slave I would do it, and if I could save it by freeing all the slaves I would do it; and if I could save it by freeing some and leaving others alone I would also do that.»
  26. ^ Holzer, Harold (2006): Dear Mr. Lincoln: Letters to the President, Southern Illinois University Press, s. 162
  27. ^ Striner, Richard (2006): Father Abraham: Lincoln's Relentless Struggle to End Slavery. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-518306-1. s. 176.
  28. ^ Guelzo, Allen C. (2004): Lincoln's Emancipation Proclamation, s. 18
  29. ^ Kolchin, Peter (1994): American Slavery: 1619-1877, New York: Hill and Wang, s. 82

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]