Ålgård Fotballklubb

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ålgård
Ålgård Fotballklubb
Stiftet 1915
Kallenavn ÅFK
Hjemmebane Ålgård stadion
Kapasitet 3000
Liga 2. divisjon avdeling 3
Administrasjon
Styreleder Tor Eivind Moss
Hovedtrener Hans Olav Frette
Kit left arm partlygreen shoulders.png Kit body partlygreensides.png Kit right arm partlygreen shoulders.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemmedrakt
Kit left arm partlyblack shoulders.png Kit body partlyblacksides.png Kit right arm partlyblack shoulders.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Bortedrakt

Ålgård Fotballklubb er en fotballklubb fra Ålgård som ble stiftet i 1915. Klubbens A–lag er i 2. divisjon avdeling 3. Ålgård var i etterkrigstiden i den høyeste divisjonen i Norge. Etter dette har klubben stort sett vært på det tredje høyeste nivået og rykket sist opp til 2. divisjon i 2002.

Ålgård er en av de største klubbene i Rogaland i antall medlemmer og har et bredt barne– og ungdomsarbeid. Klubbens bredde har gjort at laget har klart å produsere talenter som har klart å holde Ålgård i 2. divisjon. Etter at Bryne FK rykket opp til øverste nivå i 1975 har Ålgård måttet sende fra seg mange talenter til jærlaget som bare ligger 16 km fra Ålgård. Spillere som Birk Engstrøm, Kåre Sivertsen, Sverre Kristian Vaule, Rune Medalen og Jørgen Rangnes har fått prøve seg på øverste nivå. Engstrøm har også én kamp for landslaget.

De siste talentene som har gått til større klubber har vært Marius Helle som gikk til Bryne og Edwin Kjeldner som gikk til FC Lyn Oslo. Klubben har også fått frem jenter som har gått til Klepp Idrettslag som Sissel Grude og Dagny Mellgren som scoret det avgjørende målet som sikret OL–gull for Norge i Sydney i 2000.

Tabell 2013[rediger | rediger kilde]

# Lag K S U T Mål ± P
1 Nest-Sotra 26 20 3 3 70–24 46 63
2 Vindbjart 26 15 4 7 67–38 29 49
3 Notodden 26 13 3 10 48–34 14 42
4 Fyllingsdalen 26 11 5 10 41–40 1 38
5 Arendal 26 11 4 11 36–42 −6 37
6 Brann 2 26 11 2 13 54–54 0 35
7 Egersund 26 10 5 11 41–45 −4 35
8 Fana 26 10 5 11 40–47 −7 35
9 Ålgård 26 9 6 11 38–37 1 33
10 Åsane 26 10 3 13 45–48 −3 33
11 Vidar 26 10 3 13 49–66 −17 33
12 Fløy 26 8 6 12 39–45 −6 30
13 Viking 2 26 8 6 12 34–43 −9 30
14 Arna-Bjørnar 26 8 1 17 28–67 −39 25

Historie[rediger | rediger kilde]

Lenge ble det antatt at klubben ble stiftet i 1925, og klubbens 50–årsjubileum ble feiret i 1975. Allerede da var en klar over at klubben var eldre, men den hadde ligget brakk og ble gjenopplivet 30. mars 1925. En regnet med at klubben egentlig ble stiftet 7. januar 1920. Etter 50–årsjubileet ble det funnet en pokal med inskripsjonen «ÅFK 1915». Dette er eneste grunn til at klubben i dag regner sitt stiftelsesår som 1915.

Storhetstiden[rediger | rediger kilde]

Ålgård FK meldte seg i 1928 inn i Rogaland Fotballkrets og gikk allerede i sitt første år til finalen i kretsmesterskapet der Jarl vant 5–2. Laget spilte seg opp i A–klassen i 1936 da de slo EIK 2–1 i kvalifiseringskamp på Sandnes idrettspark. I 1938/39 gjorde Ålgård seg bemerket i den nystartede Norgesserien og ledet etter høstens kamper, men det var til slutt SIF som vant seriemesterskapet etter at de slo Ålgård 1–0 i siste serieomgang. I 1939 gjorde Ålgård sin beste cupinnsats gjennom tidene der de til slutt måtte gi tapt for Drafn i Drammen i 4. runde.

ÅFK feiret 50-årsjubileum i 1975. Kort tid etterpå ble denne pokalen funnet, «Aalgards Fodbold klub 17. mai 1915»

På 30–tallet flyttet Ravn Tollefsen til Ålgård for å jobbe på lensmannskontoret. Han kom fra SIF og var kretslagsspiller. I tillegg var han en ledertype og var en selvskreven trener, lagleder og kaptein. Det gikk mange historier om hvordan han som politimann fulgte med på spillernes oppførsel på dansefestene lørdagskvelden før kamp gjennom sine vakter. Mange dyktige spillere måtte dagen etter se kampen fra tilskuerplass når Tollefsen ikke var fornøyd. Han fikk mye ut av spillerne og disiplinen var på topp. Samtidig trakk Ålgård til seg gode spillere fra Figgjo og fikk god støtte fra DFU som var stor og dominerende i regionen. Ålgård fikk mange spillere som DFU skaffet jobb til. Alt dette førte til at årene mellom 1945 og 1950 ble Ålgårds gullalder. Høydepunktet kom i 1948 da Sportsmanden rangerte Ålgård som den sjuende beste klubben i Norge etter sterk innsats i Hovedserien:

Sitat Avdelingens største overraskelse må man si er Rogalandsklubben Ålgård. Aldri har så få klart så meget – for å misbruke Churchills bevingede ord. Det er nemlig et kjent faktum at Ålgård bare kan regne med 15–20 aktive spillere. Vi hadde til å begynne med en liten tvil om Ålgårds berettigelse i Hovedserien, men har etterhvert måtte revidere dette vårt syn. Ålgård har nå skaffet seg slik respekt blant de øvrige hovedserielag at man kort kan uttrykke det slik at de fleste reiser til Ålgård med bange anelser. Man må gi Ålgård æren for å være Hovedseriens beste fighterlag og deres imponerende resultater taler for seg selv. Hva skal man si om seire som 3–1 over Brann i Bergen, to seire over Viking og 2–1 over Skeid. Kort og godt glimrende. Noen fare for at Ålgård ikke vil overleve sesongen eksisterer ikke etter hva vi kan se. Sitat
– Sportsmanden[1]

I 1949 måtte Ålgård spille alle sine hjemmekamper på Sandnes siden DFU skulle utvide og det måtte bygges ny bane. Den nye banen ble tatt i bruk i september 1950. Baneåpningen mot Mjøndalen i kampen om Ullpokalen trakk til seg 2000 tilskuere.

Nedgangstiden[rediger | rediger kilde]

Ålgårds Oddbjørn Sivertsen (bak) i duell med en Askøy–spiller i 2. divisjonskampen mellom lagene på Kleppestø 4. august 2007.

Klubben feiret i 1950 sitt 25-årsjubileum og hadde bestemt seg for å virkelig markere seg, men det gikk dårligere enn året før. Klubben klarte ikke å få frem nok talenter, selv om Alf Ravndal tok steget opp på laget, og det var de samme som spilte i klubben som hadde spilt der i mange år. I tillegg flyttet Gunnar Stensland og Sigurd Ravndal, to gode fotballspillere, til Stavanger og sluttet seg til Viking. Sverre Fredriksen overtok treneransvaret, men dette var ikke nok til at klubben klarte å holde seg i Hovedserien. Laget rykket ned mens de spilte sine hjemmekamper på Sandnes. Allerede året spilte Ålgård seg frem til kvalifisering til Hovedserien, men Gjøvik/Lyn, Årstad og Snøgg ble for sterke. Interessen var likevel fremdeles på topp. Ålgård trakk 2000 tilskuere mot Årstad i Haugesund, selv om Årstad var fra Bergen.

I 1951 kom Ålgård igjen til 3. runde i cupen og ble nok en gang satt opp mot Viking. Lagene hadde møtt hverandre ti ganger etter krigen før denne kampen, Ålgård hadde vunnet fem, Viking fire, med et uavgjort resultat. NSB satte opp ekstratog til kampen som samlet 4500 tilskuere. Etter 0–0 måtte det spilles omkamp, en kamp som gikk foran 6000 tilskuere i Stavanger.

Betegnelsen 1. divisjon ble erstattet med Landsdelsserien før sesongen 1951/52. Ålgård avsluttet denne sesongen som den forrige, med seier i serien for Rogaland. Nok en gang var klubben klar for kvalifisering. Denne gang var Varegg fra Bergen motstander i Haugesund. Kampen endte med 2–2 foran 2000 tilskuere, og det måtte spilles omkamp. Det var til slutt ekstraomganger i omkampen som skilte lagene, og Varegg kunne feire etter å ha vunnet 2–1.

Høsten 1952 kom det første hjemmetapet på den nye banen, to år etter at den ble åpnet, da Djerv 1919 vant 2–1. ÅFK tok ni av ti mulige poeng på våren 1953, men laget hadde vært for svake på høsten og klarte ikke å vinne serien dette året. Nå hadde de første av de «store» spillerne fra slutten av 40–tallet begynt å gi seg, og nye spillere kom til. 1952/53 var et godt år for klubben, en måtte tilbake til 1947 sist laget scoret så mange mål, men økonomien var dårlig. Dette skulle rettes opp i cupen, og etter en oppskriftsmessig seier over Klepp, ventet Donn i Kristiansand. Men Ålgård tapte overraskende, og klubben gikk glipp av noen tusen ekstra i inntekter.

Sesongen etter ble en nedtur, og det gikk betydelig bedre i 1955. Laget kom til 3. runde i cupen og hadde SK Brann på besøk. Men Ålgård klarte ikke å kopiere bedriften fra 1946 og tapte 6–2 etter at Gunnar Skagen scoret fem. Klubben hadde rykket ned fra Landsdelsserien våren 1955, men klarte å rykke opp igjen i 1957. Sesongen 1957/58 ble derimot den siste i Landsdelsserien. Etter at seriesystemet ble lagt om i 1961, har Ålgård aldri vært høyere enn tredje høyeste nivå. 1958 ble best husket for 1. rundekampen mot Viking, hvor en kontroversiell dommeravgjørelse til slutt gjorda at Viking vant 3–2 etter ekstraomganger. Jørgen Madland, Ålgårds keeper, snudde seg rundt mens han stod i feltet med ballen i hendene, og dommeren dømte mål. Dommeren måtte ha beskyttelse inn i garderoben etter kampen, da illsinte Ålgård–spillere mente at ballen umulig kunne ha vært over streken.

Sesongen 57/58 ble Ålgårds dårligste så langt, og i 1959 fikk klubben for første gang ikke lov til å være med i cupen. Ålgårds juniorlag ble kretsmestre i 1956, men mange av disse forsvant nokså raskt eller var ikke gode nok til å styrke laget.

4. divisjon[rediger | rediger kilde]

Ålgårds drakt, laget av ull, på begynnelsen av 1960-årene.

På begynnelsen av 1960–årene slet ÅFK i 4. divisjon. Men selv om tabellplasseringen ikke imponerte, fikk mange juniorer mye spilletid, noe som etter hvert skulle få positive utslag. I 1964 kom omslaget, og spillerne som hadde fått mye spilletid tidligere, løftet Ålgård til et jubelår. Til slutt ble riktignok Buøy IL for sterke i kvalifiseringen, men laget tapte bare en gang i serien. Sesongen 1964 ble også den beste på mange år siden også mange andre lag i klubben hevdet seg godt.

Året etter overtok den berømte fotballspilleren Reidar Kvammen treneransvaret sammen med Alf Ravndal. Sportslig skilte ikke sesongen seg ut fra årene på begynnelsen av 60–tallet, men klubben hentet hjem kretsmesterskap både på guttelag og juniorlag. Klubben hadde mange og gode talenter, men det fantes ingen kultur i klubben for å ta vare på disse. Marvin Skjæveland som var et av de største, forlot ÅFK til fordel for Ulf.

I 1966 spilte klubben seg opp i 3. divisjon etter ni år på rad i 4. divisjon. Det var ikke uventet, noe Rogalands Avis ga uttrykk for:

Sitat Ålgård som gikk ned i 4. divisjon i 1958, har i år et meget godt lag. Jevnt og sterkt besatt på alle plasser. I forsvaret er samtlige spillere taklingssterke både i luften og på marken, og keeperen Alf Egil Jensen er av god kvalitet. I løperrekken skjer det alltid saker og ting når innertrioen Kåre Lima, Torjus Sivertsen og Johnny Engstrøm trer i aksjon. En må langt tilbake i tiden for å finne et så godt sammensveiset lag fra Ålgård, som vi tipper går en hyggelig tid i møte. Sitat
– Rogalands Avis[1]

Dette året fikk også Ålgård sin første spiller på aldersbestemt landslag da Birk Engstrøm deltok i en nordisk turnering i Finland. Senere på året meldte han overgang til Bryne, noe som særlig vakte reaksjoner blant de eldre i klubben.

Klubben hadde store forventninger til spill i 3. divisjon i 1967, særlig etter at Vålerenga ble slått med sine beste spillere på Ålgård i treningskamp før sesongen startet. Men sesongen bød på tap etter tap og det bar rett ned i 4. divisjon igjen.

En ny tid[rediger | rediger kilde]

Ålgård stadion sett mot sør. Start 2 er i ferd med å ta avspark etter at Gunnar Valsson reduserte for Ålgård i kampen 4. september 2007.

1969 ble et merkeår av to grunner. Den nye fotballbanen stod ferdig på Ålgård stadion, og en palassrevolusjon ble gjennomført i november i klubben. Unge uerfarne ledere nærmest kuppet årsmøtet og tok de viktigste vervene i klubben. En ny tid startet med en ny generasjon ledere som innførte målsetninger. Eldre ÅFK–medlemmer ristet oppgitt på hodet og regnet med at alt ville bli verre. Klubben rykket ikke opp, men klubben var satt i bevegelse. ÅFK var på offensiven. De nye lederne la grunnlaget for en økonomisk og sportslig vekst, både kvalitativ og kvantitativ som en merket utover 1970–årene og som la grunnlaget for dagens klubb. I 1970 ble det ansatt trener på heltid og klubben rykket opp til 3. divisjon igjen.

ÅFK beholdt plassen i 3. divisjon i 1971, men klubben strevde med å unngå nedrykk. Klubbhuset ble bygget i 1972 etter mange års planlegging og stod ferdig 21. mars 1973. I 1973 fikk også kvinnene stemmerett i klubben, og klubben fikk for første gang kvinnelige tillitsmenn.

Ålgård rykket ned i 4. divisjon i 1972 og klarte nesten å rykke opp i 1974. Særlig varmt ble det da Djerv 1919 kom på besøk til Ålgård. Djerv ledet 2–0 da det gjenstod et par minutter, men kampen endte 3–2 til Ålgård. Spillerne fra Haugesund angrep dommeren etter kampen, og lensmannen måtte rykke ut og gjenopprette orden. Det ble skrevet ut flere bøter etter kampen. Det var nettopp Djerv 1919 som snøt Ålgård for opprykket til slutt.

Året etter ble et jubelår siden klubben til slutt klarte å rykke opp etter kvalifiseringskamper mot Odda og Flekkefjord i tillegg til at klubben feiret 50 års–jubileum. Laget klarte ikke å følge opp året etter og rykket rett ned igjen, men var tilbake i 3. divisjon bare ett år senere. Klubben hadde på dette tidspunktet et svært godt juniorlag med spillere som skulle prege laget fremover, Peder Skårland, Gaute Engstrøm og Kåre Sivertsen. I tillegg hadde Sverre Kristian Vaule begynt å hevde seg.

I 1978 klarte klubben å klore seg fast i 3. divisjon med Trond Tengesdal som trener. Før Tengesdal overtok som trener hadde klubben en uttakningskomité på tre mann som tok ut laget til kampene. Med Tengesdal forsvant denne ordningen, og det var mange som ikke likte at en mann alene skulle ta ut laget. Klubben fikk dette året sin andre landslagsspiller da Lars Hovland debuterte på guttelandslaget.

Siste sesong med ren Rogalandsavdeling i 3. divisjon var 1979, og det var bare de fem beste lagene som ville beholde plassen i 3. divisjon, men klubben klarte en fin 2. plass som var langt bedre enn forventet.

1980–tallet[rediger | rediger kilde]

Sivertsen forsvant i 1980 til Bryne, og laget kom aldri i gang før sommeren. Laget var en klar nedrykkskandidat, men omslaget kom i slutten av august da Ålgård vant sin første hjemmekamp for sesongen med 6–0 over Sandviken og klarte til slutt å dra i land en 6. plass.

Ålgård hadde en fin cupsesong i 1981 med 1–0 over Ulf. Det var første gang på tretten år at laget var i 2. runde. Det måtte ekstraomganger til for å skille Ålgård og Viking etter at Ålgård hadde ledet kampen på Ålgård stadion. Viking vant til slutt 3–2. Det var en del uro i klubben da Gaute Engstrøm gikk til Bryne midt i sesongen, mens Sivertsen kom halvskadet tilbake til klubben. 1981 var også året da Ålgård for første gang stilte med et jentelag. De vant sin pulje og Vidar cup.

1983 startet dårlig og på sommeren valgte styret å skifte ut treneren. Kampen om fortsatt 3. divisjonsspill var spennende helt til siste serierunde, men Ålgård rykket til slutt ned. Klubben hevet seg året etter og tapte en eneste kamp gjennom hele sesongen. Den var til gjengjeld hjemme mot Figgjo som med Bjarne Berntsen i spissen vant 3–1. Ålgård havnet til slutt på andreplass bak Figgjo siden de spilte langt flere uavgjorte kamper enn Figgjo.

Sesongen 1985 startet godt, men ble en av de dårligste i Ålgårds historie. Fra 11. mai til 23. august vant ikke laget en eneste kamp. Det ble til slutt niende plass, og det var bare tre fattige mål som skilte Ålgård og Hovsherad som rykket ned i 5. divisjon. Klubben mistet flere spillere før sesongen 1986, men Jan Erik Aunevik var tilbake fra militæret og unge lovende Rune Medalen ble flyttet opp i seniorgruppa. Ålgård vant 4. divisjon med ti poengs klaring til Sola og vant kretsmesterskapet etter å ha slått Åkra 1–0 på Karmøy etter 2–2 på Ålgård stadion.

Klubben hadde i løpet av fem år fordoblet aktiviteten og hadde i 1988 28 lag som spilte 709 kamper. Mest interesse dette året knyttet seg til «århundrets kamp» borte mot Figgjo, en kamp Ålgård overraskende vant 2–1. Figgjo fikk riktignok revansj i returkampen med et sent mål. Ålgård endte til slutt på en fin 6. plass i sin første sesong i 3. divisjon. Sportslig ble 1989 den beste sesongen til Ålgård på 80–tallet. Blant de nye spillerne på laget var Nils Ove Hellvik og Jørgen Rangnes. Laget brukte tre keepere som førstekeeper i løpet av sesongen, først Roger Årdal fra Hana, så Øyvind Bjelland fra Oltedal og til slutt juniorkeeperen Einar Fjeldheim. Ålgård endte til slutt på tredjeplass.

2. divisjon[rediger | rediger kilde]

Ålgård i hvite drakter borte mot Fløy i juni 2007.

Laget var i tredje høyeste nivå fra 1988 i tolv strake sesonger før laget endte sist i 1999. Ålgård mistet mange spillere til andre lag utover i 90–årene, spillere som Rune Medalen (Viking), Jørgen Rangnes (Bryne), Pål Endre Oftedal (Bryne), Tord Oftedal (Bryne), Arne Eigil Aksnes (Bryne), Odd Arne Tjåland (Bryne) og Knut Terje Stava (Sandnes). Allerede året etter nedrykket i 1999 vant laget 3. divisjon og ble kretsmestre, men tapte kvalifiseringen mot FK Jerv og Sandnes Ulf. Ålgård rykket opp igjen til 2.divisjon i 2002 etter å ha slått Vaulen IL. Ålgård vant kvalifiseringskampen 6–2 hjemme og sikret opprykket med 2–2 i Stavanger. Laget har etter opprykket ofte vært i nedrykkstriden, men har så langt sikret seg fortsatt opphold i 2.divisjon gjennom en god vår– eller høstsesong.

Ålgård FK havnet som notis i en rekke aviser både i Norge og i utlandet[2] da speakeranlegget til klubben slo inn på teleslyngeanlegget i Ålgård kirke[3] i 2004. Problemet oppstod da det var bryllup i kirka samtidig som Ålgård spilte 2. divisjonskamp mot Klepp Idrettslag. Dette ble oppdaget ti minutter før vielsen skulle begynne.

Helge Aune fikk en verst tenkelig start på sesongen 2005. Etter halvspilt serie hadde Ålgård magre syv poeng, og hadde kniven på strupen før kampen borte mot lokalrivalen EIK. Ålgård hadde lånt inn den tidligere Ålgård–spilleren Espen Sola fra Bryne, mens Kim Cassim ble hentet fra eget B–lag. Dansken hadde egentlig trappet ned året før. Klubben var helt avhengig av seier mot EIK for å ha håp om fortsatt 2. divisjonsspill, men ble knust 4–0 i Egersund. Men Ålgård tok ti poeng på de neste fire kampene og endte til slutt på 6. plass med 35 poeng. Ålgård tok flest poeng av alle i pulja på høsten, mens Egersund rykket ned til 3. divisjon.

Klubben fikk Egil Svendsen som ny trener før sesongen 2006, men våren 2006 startet som høsten 2005 sluttet, med mange poeng. Laget lå en liten stund på andreplass, holdt seg lenge høyt på tabellen, men falt til slutt ned på en ny sjetteplass, men med 38 poeng, det beste resultatet siden 1994. Storscoreren Marius Helle gikk til Bryne før høstsesongen og ble erstattet av Geir Tharaldsen fra Nord.

Tommy Bergersen[rediger | rediger kilde]

Ålgårds 1–0–scoring i bortekampen mot Askøy etter 8 minutter i 14. serierunde, 4. august 2007.

Tommy Bergersen overtok som ny trener i Ålgård før sesongen 2007 etter Egil Svendsen. Bergersen kom fra Bryne hvor han måtte legge opp på grunn av skader. Eirik Sanne, Tharaldsen, Gustav Kjølberg og Ingve Aarrestad ga seg i klubben før sesongen 2007, mens Håkon Eikrem og Arnt Ove Ivesdal ble hentet fra Bjerkreim, Jan Tore Lende Fadnes kom fra Bryne og Espen Skogen fra EIK. Midtveis i sesongen ble laget forsterket av Geir Andre Herrem og Oddgeir Salte fra Bryne. Herrem og Salte var på lån ut sesongen.

Sesongen startet svært svakt med tap for nedrykkskandidatene Askøy og Os, men klarte å slå Fana hjemme. Ålgård var sjanseløse mot et meget sterkt Viking 2. Senere i sesongen reagerte Bergersen sterkt i Stavanger Aftenblad på det han og SIF–trener Cato André Hansen mente var useriøs disponering av spillere etter at Viking 2 i flere kamper stilte med nesten rent juniorlag.[4]

Ålgård overrasket mot Manglerud Star som rykket ned fra Addecoligaen i 2006, og kriget seg til ett poeng, og tok en viktig seier mot Fyllingen etter en scoring i siste minutt av Rogvi Baldvinsson. Laget var avhengig av seier hjemme mot bunnlaget Arendal, men det så mørkt ut da Arendal gikk til pause med 2–0–ledelse etter scoringer av tidligere Odd Grenland–spiller Armin Sistek og Geir Tungesvik. Men Ålgård hadde ikke gitt opp og fikk en tidlig scoring da Urstad headet inn en corner etter bare tre minutter av andre omgang. Eikrem var blitt flyttet frem som spiss ved siden av Skogen i pausen, og bare to minutter etter reduseringen utlignet han på en knallhard retur. Snuoperasjonen ble fullført da Sivertsen seks minutter etter dette igjen løftet ballen over muren og utagbart for keeper i mål på et frispark rett utenfor sekstenmeteren.

Ålgård scoret ikke på de to neste kampene, men sikret seg ett poeng mot Vard før de vant 2–0 borte mot Åsane. 21. juli tapte Ålgård 4–1 for Luton Town i en treningskamp på Ålgård stadion der laget var forsterket av bl.a. Cato André Hansen og Rolf Magne Olsen fra SIF.[5]

Høsten startet godt med ni poeng på de fire første kampene, men ble fulgt av to poeng på de tre neste. Så var det slutt poengmessig for sesongen ettersom det ble tap i de siste seks kampene. Det gikk ikke stort bedre med de andre bunnlagene, med unntak av Åsane som gikk fra å være håpløst fortapt til å få muligheten mot nettopp Ålgård i siste kamp. Med tomålsseier ville Åsane beholde plassen i 2. divisjon, mens Ålgård ville klare seg med ettmålstap. Ålgård hadde mange store muligheter til å avgjøre kampen tidlig, men det var likevel Åsane som både tok ledelsen i første omgang og gikk opp til 2–0, bare ti minutter før slutt. Ålgård var så godt som klar for 3. divisjon. To minutt før slutt fikk Jonas Vølstad Fjeldsbø frispark på kanten av 16-meteren nede ved dødlinjen. Oddbjørn Sivertsen slo ballen inn i feltet på hodet til Baldvinsson som stusset den ned i føttene på Håvard Urstad som kranglet ballen over streken.[6] Ålgård hadde med dette sikret plassen med minst mulig margin.

Tilbake til start[rediger | rediger kilde]

Tommy Bergersen for Ålgård FK i kamp mot Sandnes Ulf i 2. runde i NM 4. juni 2008.

Etter sesongslutt stod Ålgård igjen med 11 spillere fra sesongen 2007[7], og klubben startet umiddelbart med å bygge laget på nytt. Klubben hentet Joakim Bjordal (fra B-laget), Stein Morten Hansen (Flekkefjord), Henrik Karlsen (Hana), Alexander Idland (Buøy) og Bård Tommy Karstensen (Sandnes Ulf) som erstattere for spillere som Robert Tveit (til Sandnes Ulf), Eikrem, Sivertsen (lagt opp), Høvring og Lende Fadnes. Senere gjorde Geir André Herrem helomvending og gikk på lån til klubben fra Bryne, etter at han først hadde signalisert at han ville slutte seg til SIF. Klubben mistet også keeperen Ole Fredrik Bergseth. Særlig oppsikt vakte klubbens forsøk på å lokke Ole Gunnar Solskjær til klubben.[8][9]

Sesongen 2008 startet positivt med poeng borte mot Viking 2 og Randaberg, samt seier hjemme mot Åsane. Laget ledet 2-0 mot Fana da en Fana-spiller ble skadet og spillet ble stoppet i 20 minutter.[10] Etter dette slet Ålgård med å komme i gang igjen, Fana tok ledelsen, men Ålgård sikret 3-3 og et nytt poeng. Laget var også ubeseiret etter å ha slått Kopervik i 1. runde NM, men så fulgte fem strake serietap. Ålgård ledet 2-0 mot Sandnes Ulf i 2. runde NM da det gjenstod et kvarter, men laget kollapset og tapte 3-2. Tapet var surt for Ålgård, særlig siden det var lokalrival Sandnes Ulf som var motstander, men verre var det at keeper Vidar Assersen ble skadet tidlig i kampen og ble fraktet til sykehus.[11][12] Ålgård hadde nå bare en keeper igjen, og hentet inn Pawel Folc fra Voll før kampen mot SIF. Mot Nest-Sotra ble det endelig en seier, men tap borte mot Fyllingen gjorde at Ålgård tok ferie på 13. plass med fattige ni poeng. Ålgård var igjen i bunnstriden.

Etter sommerferien startet Ålgård sterkt mot Vard Haugesund og Os, men tapte klart mot SIF og Fana. Laget fikk lånt tilbake Robert Tveit som før sesongen gikk til Sandnes Ulf, og Oddbjørn Sivertsen trappet opp fra B-laget igjen. Ålgård hadde en meget sterk periode fra midten av august der de på syv kamper tok 15 poeng, med storspill mot Fyllingen (5-0), Os (3-0), Vard Haugesund (3-1 borte) og Lillestrøm 2 (4-1). Kampene var ofte jevne til langt ut i andre omgang, men Ålgård hadde god kondisjon og kom sterkt mot slutten av kampene. Vard tok for eksempel ledelsen rett etter pause, men en småsyk Geir André Herrem ble byttet inn, scoret tre mål på tolv minutter og sikret tre poeng i en viktig borteseier.[13] I alle de tre kampene laget spilte uavgjort, lå laget under og utlignet mot slutten av kampene. Laget kjempet plutselig i øvre halvdelen av den jevne 2. divisjonspulja. Men tre stortap gjorde at det likevel ble spennende før siste seriekamp, selv om det var svært usannsynlig at laget skulle rykke ned. Ålgård måtte tape med fire mål, Nest-Sotra måtte slå Os med ett mål (og ikke mer) i tillegg til at Fana måtte slå Åsane. Nest-Sotra vant 1-0, Fana slo Åsane, men Ålgård vant 3-2 hjemme mot Fløy etter scoringer av lagets toppscorer Herrem og Håvard Urstad (2 mål). Dette sikret en respektabel 8. plass i en sesong hvor Ålgård mønstret et ungt lag. Laget hadde sine svingninger, noe som førte til stortap mot Fløy (1-6), Fana (1-5), Nest-Sotra (1-4) og Vindbjart (0-6), alle på bortebane, men vant også flere kamper klart. Før sesongen var ferdigspilt ble det klart at Tommy Bergersen ønsket å forlenge sin kontrakt med klubben.[14]

Ny giv[rediger | rediger kilde]

Sesongen var knapt slutt før klubben igjen var truet av masseflukt. Trener Tommy Bergersen fikk tilbud om å bli assistent-trener under Cato André Hansen hos 1. divisjonslaget SIF, Herrem og Fjeldsbø var ønsket av Bryne, mens SIF også ønsket Urstad. Bergersen valgte derimot å bli værende[15], fulgt av de tre spillerne.[16][17] Istedet hentet klubben inn Per Undheim fra Klepp, Geir Håkon Valland og Espen Sola fra Sandnes Ulf og Tore Rylandsholm fra Tornado.

Peter Ijeh (Viking) og Robert Tveit i kamp om ballen i 2. runde NM 28. mai 2009. Øystein Rugland til venstre med Henrik Karlsen i bakgrunnen.

Treningskampene vinteren 2009 var preget av mange og langvarige skader, og sesongen startet svakt. I begynnelsen av juni stod laget med kun 6 poeng på 7 kamper, men laget hadde vist bedring i slutten av mai gjennom uavgjort mot Åsane og Sandnes Ulf. I cupen gikk det bedre. Først vant Ålgård 3-2 etter ekstraomganger mot Fløy før Viking kom på besøk 28. mai. 2050 tilskuere på Ålgård stadion fikk se ÅFK gå aggressivt ut. Geir André Herrem scoret allerede etter 20 sekunder, men Viking kjempet seg tilbake og ledet 2-1 ved pause. Andre omgang startet på akkurat samme måte da Herrem utlignet direkte fra avspark. Viking gikk likevel videre da Peter Ijeh scoret etter 57 minutter.[18] Uwe Rösler kommenterte etter kampen at Ålgård «gjorde det vanskeligere for oss enn jeg ønsket».[19]

Ålgård begynte å vinne kamper i juni og tapte ikke før 12. september hjemme mot Kopervik. Laget endte til slutt på tredjeplass bak Sandnes Ulf og Vard Haugesund. Laget scoret også mål i samtlige obligatoriske kamper i 2009.

I november ble det kjent at Mons Ivar Mjelde gav seg i Bryne, og Bergersen fikk jobben som ny Bryne-trener.[20][21] Ole Hjelmhaug fikk tilbud om å bli ny trener etter Bergersen, men valgte istedet trenerjobb i Stord.[22] Tidligere Bryne-trener Hans Olav Frette ble istedet ny trener.[23]

Lokalrivalisering[rediger | rediger kilde]

Ålgård tar ledelsen mot Adeccoligalaget Sandnes Ulf i 2. runde NM 4. juni 2008.

Serieåpningen 30. april 1988 ble meget spesiell. Ålgård var tilbake i 3. divisjon og skulle møte lokalrivalen Figgjo for første gang i høyere divisjoner. Figgjo hadde i flere år vært storebror, selv om Figgjo var et mindre sted enn Ålgård. Kampen gikk på Idrettstunet på Figgjo, og VG kom ut med en firesiders «lokalavis» i forbindelse med kampen. Kampen ble kjent som «Århundrets kamp», og kampen ble sett av rundt 2000 tilskuere. Ålgård–tilskuere gikk i tog ned til Figgjo før kampen. Ålgård sjokkåpnet med 1–0 tidlig i førsteomgang ved Sverre Kristian Vaule, mens Rune Medalen økte til 2–0 etter en halvtime. Figgjo overtok spillet i andre omgang, men klarte bare å redusere en gang.

I senere år har Figgjo stort sett vært i divisjoner under Ålgård, og Sandnes Ulf har vært Ålgårds fremste lokalrival. Det er flere grunner til at oppgjørene mellom Ålgård og Sandnes har blitt spesielle. Avstanden mellom stedene er bare 10 km, og mens Ålgård har 8000 innbyggere, har Sandnes 60 000. På tross av dette har klubbene i mange sesonger vært i samme pulje, og Ålgård har jevnt over hatt mye høyere tilskuertall på sine kamper enn det Sandnes Ulf har hatt.[24]

Barne- og ungdomsavdelingen[rediger | rediger kilde]

Sentralidrettsanlegget på Solås består i 2007 av en kunstgressbane med en gressbane på tvers i bakgrunnen. Dette skal bygges ut med ytterligere en kunstgressbane og løpebane rundt gressbanen.

For barn under 11 år har ÅFK som hovedmål å tilrettelegge fotballaktiviteter ut fra barnas forutsetninger, ønsker og behov. Klubben ønsker å skape «trivsel og glede slik at spillerne fortsetter med fotballaktiviteter». Klubben ønsker videre å legge til rette for både «en prestasjonsorientert og aktivitetsorientert fotballinteresse». I ungdomstilbudet ønsker klubben å gi «et trygt, sosialt og sportslig fotballtilbud». Spillerne skal selv kunne velge sportslig og treningsmessig nivå.[25]

Juniorlaget hevdet seg for første gang i 1954 da de var i Porsgrunn og slo Pors i 2. runde i cupen. Men Haugar ble for sterke i 3. runde. I 1956 hadde ÅFK på nytt et godt juniorlag og ble for første gang kretsmestre. Neste gang juniorlaget vant kretsmesterskapet, i 1965, vant også guttelaget KM.

Ålgård sendte et aldersbestemt lag langt avgårde for første gang i 1974 da guttelaget deltok i Norway Cup. Laget var blant kretsens beste, men møtte sterk svensk motstand i første kamp og tapte 0–7 for Frösö IF som vant turneringen.

Mellom 1976 og 1980 hadde ÅFK åtte aldersbestemte lag, men det første laget på kvinnesiden kom ikke før i 1981. Det var et pikelag som vant sin pulje i serien og kom til finalen i Vaulen Cup. Året etter markerte de seg igjen da de vant Vidar Cup, men tapte 1–2 for Skudenes i KM–finalen. Sissel Grude scoret dette året 100 mål på 39 kamper.

Ungdomsavdelingen markerte seg i 1983 gjennom småguttelaget, hvor Rune Medalen og Arve Ullebust var med, og lilleputtene med Jørgen Rangnes, Pål Endre Oftedal og Einar Fjeldheim. Småguttelaget fikk sølv i KM, mens lilleputtene ble utslått i semifinalen på loddtrekning. Pikelaget gikk dermed hen og ble kretsmestre etter 1–0 over Nord etter at Sissel Grude igjen ble toppscorer, denne gang med 116 mål på 40 kamper. Småguttelaget fikk nok et sølv i KM året etter. Klubben stilte i 1984 med totalt 16 lag i aldersbestemte klasser. Dette hadde i 1988 steget til 28 lag og 709 kamper, riktignok inkludert seniorlagene. I 1989 vant juniorlaget både sin seriepulje og KM på tross av at fem av juniorene spilte på A–laget og var uaktuelle for juniorlaget.

ÅFK hadde i 2006 43 lag i aldersgruppa 7–16 år. På disse lagene spilte rundt 520 barn og ungdommer.

Birk Engstrøm var den første spilleren fra Ålgård som representerte laget på aldersbestemt landslag. Lars Hovland fikk i 1978 flere guttelandskamper for Norge, mens Jonas V. Fjeldsbø, Daniel Grønning og Edwin Kjeldner i nyere tid har representert Norge på aldersbestemte landslag.

23. november 2008 reiste Geir André Herrem, Jonas V. Fjeldsbø, Daniel Grønning og trener Tommy Bergersen til Middlesbrough for å trene med reservelaget til Middlesbrough.

U19 landslagsspilleren Daniel Grønning har også vært i søkelyset til Strømsgodset.

Baneanlegg[rediger | rediger kilde]

Tribunen på Ålgård stadion før avspark i kampen mellom Ålgård FK og Sandnes Ulf 4. juni 2008.

Hovedbanen Ålgård stadion ligger i Ålgård sentrum ved elva Figgjo og ble åpnet i 1950. Etter dette har anlegget også fått klubbhus, løpebane, tribune, treningsfelt og grusbane. Byggingen av klubbhuset startet 12. mai 1972 og ble tatt i bruk våren 1973. Målsetningen med klubbhuset var at klubben «skulle skape et miljø som ville få alle medlemmer, uansett alder, til å trives i klubben.» Klubbhuset ble bygget på i 1977 og i løpet av 1984–1986. I 1971 ble det bygget grusbane ved Gjesdal Ungdomsskole. Der ble det montert flomlys slik at A–laget kunne bruke banen i vinterforberedelsene.

Det har vært mange diskusjoner på Ålgård om fremtiden til Ålgård stadion, særlig etter at arbeidet med sentralidrettsanlegget på Solås har kommet i gang. Solås har en gressbane og en kunstgressbane, men dette anlegget skal bygges ut med løpebane rundt gressbanen og ytterligere en kunstgressbane.[26] Næringslivet på Ålgård ønsker å bygge ut sentrum[27], mens Ålgård FK og menigheten i kirken på Ålgård allierte seg med hverandre for å sikre både stadion og kirke i sentrum etter at det ble utsatt et vedtak på at Ålgård kirke skulle rives.[28]

7. februar 2008 åpnet derimot årsmøtet til klubben for å flytte stadion til Solås. Klubben valgte dette fordi de opplevde liten støtte fra politikere og næringsliv for fortsatt stadion i sentrum og ønsket å vurdere mulighetene for å få et skikkelig anlegg ved å flytte.[29]

Statistikk[rediger | rediger kilde]

Serien[rediger | rediger kilde]

År Div Avd Nr S V U T + - P
1938/39 Norgesserien Distrikt V, gr. B 2 12 7 2 3 25 14 16
1939/40[30] Norgesserien Distrikt V, gr. B 5 9 3 2 4 18 19 8
1947/48 Norgesserien Distrikt V, gr. B 2 12 8 0 4 21 12 16
1948/49 Hovedserien A 4 14 7 3 4 18 17 17
1949/50 Hovedserien A 7 14 1 7 6 8 18 9
1950/51 1 Distrikt V, gr. B 1 14 10 0 4 26 15 20
1951/52 Landsdelsserien Sørland/Vestland, A2 1 14 9 3 2 29 11 21
1952/53 Landsdelsserien Sørland/Vestland, A2 3 14 6 5 3 29 17 17
1953/54 Landsdelsserien Sørland/Vestland, A2 2 14 9 1 4 24 17 19
1954/55 Landsdelsserien Sørland/Vestland, A2 7 14 5 1 8 27 32 11
1955/56 1 Distrikt V, B1 2
1956/57 1 Distrikt V, B2 1
1957/58 Landsdelsserien Sørland/Vestland, A2 8 14 1 4 9 16 34 6
1958/59 3 Distrikt V, gr. B1 5
1959/60 3 Distrikt V, gr. B2 4
1960/61 3 Distrikt V, gr. B1 5
1961/62 3 Distrikt V, gr.B1 4
1963 4 Distrikt V, gr. B2 6
1964 4 Distrikt V, gr. B1 1
1965 4 Distrikt V, gr. B2 5
1966 4 Distrikt V, gr. B1 1
1967 3 Sørland/Vestland, B 8 14 2 0 12 19 40 4
1968 4 Distrikt V, gr. B1 2
1969 4 Distrikt V, gr. A 2
1970 4 Distrikt V, gr. A 1
1971 3 Vestland, A 7 14 3 4 7 16 22 10
1972 3 Vestland, A 7 14 4 2 8 9 14 10
1973 4 Distrikt V, gr. A 3
1974 4 Distrikt V, gr. B 2
1975 4 Distrikt V, gr. B 1
1976 3 Vestland, A 8 18 6 1 11 17 26 13
1977 4 Distrikt V, gr. B 1 18 11 6 1 38 13 28
 
År Div Avd Nr S V U T + - P
1978 3 Vestland, A 7 18 5 6 7 21 32 16
1979 3 Vestland, A 2 18 9 4 5 35 18 22
1980 3 D 6 22 9 4 9 30 32 22
1981 3 C 7 22 6 8 8 27 28 20
1982 3 D 8 22 9 4 9 28 28 22
1983 3 D 10 22 6 5 11 21 34 17
1984 4 Vestland/Søndre, B 2 22 13 8 1 46 25 34
1985 4 Vestland/Søndre, A 9 16
1986 4 Vestland/Søndre, A 4
1987 4 Rogaland, A 1 22 17 3–0[31] 2 51 13 57
1988 3 D 6 22 10 1 11 26 29 31
1989 3 D 3 22 11 4 7 36 31 37
1990 3 C 6 22 8 5 9 31 39 29
1991 2 C 6 22 9 3 10 27 31 30
1992 2 D 2 22 14 2 6 52 35 44
1993 2 D 4 22 10 6 6 44 33 36
1994 2 4 3 22 11 7 4 39 29 40
1995 2 4 5 22 8 6 8 32 34 30
1996 2 4 8 22 8 3 11 36 43 27
1997 2 4 3 22 7 6 8 28 31 27
1998 2 4 7 22 8 7 7 35 44 31
1999 2 4 12 22 2 6 12 27 61 12
2000 3 8 1 22 14 3 5 61 34 45
2001 3 13 2 22 13 4 5 53 35 43
2002 3 12 1 22 16 4 2 60 25 52
2003 2 3 7 26 12 0 14 53 64 36
2004 2 3 10 26 9 3 14 37 58 30
2005 2 3 6 26 10 5 11 48 40 35
2006 2 3 6 26 11 5 10 48 51 38
2007 2 3 11 26 7 4 15 29 49 25
2008 2 3 8 26 9 6 11 47 60 33
2009 2 3 3 26 15 5 6 55 34 50

Grønt markerer opprykk, mens rødt er nedrykk.

Norgesmesterskapet[rediger | rediger kilde]

År Runde
1939 4. runde
1946 3. runde
1947 3. runde
1951 3. runde
1953 2. runde
1955 3. runde
1959
1968 2. runde
1975 1. kval.
1978 2. kval.
1980 1. runde
1981 2. runde
1983 1. runde
1984 1. runde
1985 2. kval
1986
1987 2. runde
1988 1. runde
 
År Runde
1989 2. runde
1990 2. runde
1991 2. runde
1992 1. runde
1993 1. runde
1994 1. runde
1995 1. runde
1996 2. runde
1998 2. runde
1999 2. runde
2003 2. runde
2004 2. runde
2005 1. runde
2006 2. runde
2007 1. runde
2008 2. runde
2009 2. runde

Trenere[rediger | rediger kilde]

Trener Periode
Arne Birkeland 1939
Sverre Fredriksen 1948
Ravn Tollefsen 1949
Sverre Fredriksen 1950
Sverre Fredriksen 1953
Gunnar Stensland 1956
Sverre Fredriksen 1957
Harald Aas/Alf Ravndal 1958
Sverre Fredriksen/Alf Ravndal 1959
Sverre Fredriksen 1960
Marton Skansen/Sverre Fredriksen 1961
Sverre Fredriksen/Bjarne Hetland 1962
Bjarne Hetland 1963
Finn Tøgard 1964
Alf Ravndal/Reidar Kvammen 1965
Finn Tøgard 1966
Marton Skansen/Finn Tøgard 1967
Marton Skansen/Sverre Fredriksen 1968
Edvard Vigesdal/Olav Stangeland 1969
Olav Stangeland 1970–1971
 
Trener Periode
John Oftedal 1972
Sven Ravndal/Johnny Engstrøm/Torjus Sivertsen 1973
Anders Svela 1974–1976
Olav Stangeland 1977
Trond Tengesdal 1978–1979
Åge Åsland 1980–1981
Svein K. Håland 1982–1983
Inge Thulin 1984
Torjus Sivertsen 1985–1986
Asgeir Kleppa 1987–1989
Øystein Tveit 1990–?
Asgeir Kleppa ?–1992
Trond Tengesdal 1993–1995
Øystein Tveit 1996–1999
Trond Brekken 2000–2001
Erling Undheim 2002–2003
Helge Aune 2004–2005
Egil Svendsen 2006
Tommy Bergersen 2007–2009
Hans Olav Frette 2010-

Frem til 1970 var det vanlig at klubben hadde to trenere, en som tok seg av innendørstreningene vinterstid og en som overtok når kampene nærmet seg og treningene startet utendørs. Dette var f.eks. tilfellet i 1965 da Alf Ravndal ledet vintertreningene, mens Reidar Kvammen overtok på våren. I mange av årene på 50– og 60–tallet var det Marton Skansen som ledet vintertreningene, og han var kjent for å være en dyktig kondisjonstrener.

I 1978 ble det gjort en annen endring i trenerstilen da Trond Tengesdal overtok ansvaret. Med han ble uttakningskomiteen lagt ned. Dette var en komité på, som oftest, tre personer som tok ut laget som skulle spille kamp. Fra Tengesdal av ble dette trenerens ansvar alene.

Flest kamper[rediger | rediger kilde]

Nr. Spiller Kamper
1 Birk Lima 585
2 Arne Medalen 580
3 Kenneth Egeland 575
4 Alf Ravndal 556
5 Johnny Engstrøm 458
6 Jan Erik Aunevik 451
7 Kåre Lima 434
8 Sverre Kristian Vaule 427
9 Einar Fjeldheim 406
10 Lyder Tjetland 401
 
Nr. Spiller Kamper
11 Oddbjørn Sivertsen 385
12 Steinar Høgemark 376
13 Tor Arne Lima 374
14 Jørgen Skjæveland 358
15 Torjus Sivertsen 353
16 Klaus Hovland 350
17 Aslak Gjesdal 336
18 Skjalg Lima 334
19 Njål Magne Løvik 334
20 Kåre Sivertsen 333
 
Nr. Spiller Kamper
21 Bjarne Hetland 320
22 Håvard Sivertsen 312
23 Åge Skjæveland 311
24 Ansgar Hetland 305
25 Børge Ravndal 301
26 Torbjørn T Ravndal 296
27 Robert Tveit 285[32]
28 Karleif Skjæveland 283
29 Thomas Tveit 282[32]
30 Tor Gjesdal 281

Flest mål[rediger | rediger kilde]

Nr. Spiller Mål
1 Steinar Høgemark 277
2 Karleif Skjæveland 215
3 Kenneth Egeland 189
4 Aslak Gjesdal 174
5 Sverre Kristian Vaule 169
6 Johnny Engstrøm 158
7 Arne Medalen 150
8 Rune Medalen 126
9 Hans Kristian Håland 119
10 Kåre Lima 107

Kjente spillere[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Ifølge jubileumskriftet til Ålgård Fotballklubb i 1990 i forbindelse med klubbens 75–årsjubileum
  2. ^ «Fodboldnyt fra Europa», Jyllandsposten, 30. august 2004
  3. ^ «Herrens veier er uransaklige», Ålgård fotballklubb
  4. ^ «–Viking useriøse», Stavanger Aftenblad, 4. juli 2007
  5. ^ «See Hatters in action in Norway», Luton Today, 22. juli 2007
  6. ^ Berget plassen med et nødskrik, Gjesdalbuen 27. oktober 2007
  7. ^ «Spillerflukt i Ålgård», Stavanger Aftenblad 17. desember 2007
  8. ^ «Solskjær-rykte blir styresak i 2. divisjonsklubb», Stavanger Aftenblad 4. desember 2007
  9. ^ «Ålgård vil ha Solskjær», Gjesdalbuen 4. desember 2007
  10. ^ Uavgjort i dramatisk oppgjør, Gjesdalbuen, 3. mai 2008
  11. ^ Ålgård ute av cupen, Gjesdalbuen, 4. juni 2008
  12. ^ Offer for ambulanse-rot, Stavanger Aftenblad, 6. juni 2008
  13. ^ «Sørget for alle målene», Gjesdalbuen, 15. september 2008
  14. ^ «Forlenger som trener, trapper ned som spiller», Gjesdalbuen, 19. september 2008
  15. ^ «Bergersen takket nei til SIF», Gjesdalbuen, 18. november 2008
  16. ^ «ÅFK-helten har bestemt seg», Gjesdalbuen, 23. desember 2008
  17. ^ «Fjeldsbø vraket Bryne», Gjesdalbuen, 22. desember 2008
  18. ^ «5 centimeter fra ekstraomganger», Gjesdalbuen, 28. mai 2009
  19. ^ «Rösler hyller Ålgård», Stavanger Aftenblad, 28. mai 2009
  20. ^ «Tommy Bergersen blir Bryne-trener», Gjesdalbuen, 13. november 2009
  21. ^ «Tommy Bergersen blir Bryne-trener», Stavanger Aftenblad, 13. november 2009
  22. ^ «Sier nei til ÅFK», Gjesdalbuen, 20. november 2009
  23. ^ «Frette ny ÅFK-trener», Gjesdalbuen, 24. november
  24. ^ Sandnes Ulf i tett nabooppgjør, Sandnesposten, 26. mai 2007
  25. ^ Sitat er hentet fra klubbens handlingsplan for 2003–2007
  26. ^ «Nytt idrettsanlegg med begrensinger», Gjesdalbuen 28. juni 2007
  27. ^ «- Parkering er akilleshælen», Stavanger Aftenblad 21. mai 2007
  28. ^ «Høyre vil samle sentrum», Stavanger Aftenblad 21. mai 2007
  29. ^ «Ja til flytting av Ålgård stadion», Stavanger Aftenblad 7. februar 2008
  30. ^ Serien ble avbrutt etter vinterpausen på grunn av den tyske invasjonen 9. april 1940
  31. ^ Uavgjorte kamper skulle denne sesongen avgjøres på straffesparkkonkurranse.
  32. ^ a b Aktiv spiller. Oppdatert etter sesongen 2009.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ålgård fotballklubb, Ålgård fotballklubb gjennom 50 år, 1975
  • Ålgård fotballklubb, Ålgård fotballklubb 1915 – 75 år – 1990, 1990

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Ålgård FK – spillerstallen 2013
Målmenn
Norge 1 Marius Halvorsen
Burundi 30 Janvier Ndikumana
Forsvarsspillere
Norge 3 Anders Dahle Thorsen
Norge 11 Torger Motland (Kaptein)
Norge 15 Atem Kwer Aguer
Norge 18 Kristian Lieng
Norge 20 Marius Nilsen
Norge 37 Tommy Tønnesen
Midtbanespillere
Norge 2 Henning Rugland
Norge 8 Simen Melhus
Norge 10 Jonas Vølstad Fjeldsbø
Norge 14 Geir Dahle Høyland
Island 17 Gunnar Valsson
Norge 23 Kenneth Monsen
Norge 90 Edwin Kjeldner
Norge Andreas Meling
Angrepsspillere
Norge 4 Daniel Tu Storhaug
Norge 7 Andreas Ravndal
Norge 9 Vetle Høivik