Ålegrasfamilien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ålegrasfamilien
ålegras (Zostera marina)
ålegras (Zostera marina)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Zosteraceae
Norsk(e) navn: ålegrasfamilien
Hører til: Alismatales,
enfrøbladede planter,
dekkfrøede planter
Antall arter: 18
Habitat: akvatisk
Utbredelse: tropiske og tempererte hav
Delgrupper:

Ålegrasfamilien (Zosteraceae) er en plantefamilie i ordenen Alismatales. Den har 3 planteslekter, Heterozostera (3 arter), Phyllospadix (5 arter) og Zostera (12 arter, 3 i Norge).

Heterozostera[rediger | rediger kilde]

Heterozostera er akvatiske urter. Det fins 3 arter. H. tasmanica fins ved Tasmania og i østlige Australia, H. nigricaulis finnes vidt omkring i varme strøk, H. polychlamys fins bare i vestlige og sørlige Australia. Utenfor Chile fins H. chilensis.

Phyllospadix[rediger | rediger kilde]

Phyllospadix er blomstrende, fins i varme strøk av nordlige Stillehav. Det fins 5 arter: P. iwatensis, P. japonicus, P. scouleri (typeart) P. serrulatus og P. torreyi.

Zostera[rediger | rediger kilde]

Zostera er en urt. Det fins 12 arter. Z. angustifolia, Z. capricorni, Z. hornemanniana, Z. japonica, Z. marina, Z. minor, Z. muelleri, Z. nana, Z. noltii, Z. zosterella.

Zostera i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge fins det som bare kalles ålegras (Z. marina) men her fins også dvergålegras (Z. noltii) og smalt ålegras (Z. angustifolia). Alle tre ligner gras, men er egentlig en urt. De vokser på sand- og muddergrunn, gjerne i skjermede elvemunninger, fra lavvannsmerket (fjære sjø) ned til 10 meter. De er flerårige.

  • Det vanlige ålegras (Z. marina, navngitt av Linnaeus 1758) er mørkegrønt, blir opp til 60 cm langt, 4-10 mm bredt. I Norge nær utryddet av sopp på 1930-tallet.
  • Dvergålegras (Z. noltii) er gressgrønt, blir opp til 22 cm langt og 0,5 til 1,5 mm bredt. Det har et hakk i toppen.[1] Det er lite utbredt, kun kjent fra seks ulike fredede områder som utgjør 1/3 av landets forekomst (resten er i ufredelige områder). Det er innlemmet i kategori VU (Vulnerable, 10 % risiko for å dø ut innen 100 år) på nasjonal rødliste. Den fins i grunne viker i Oslofjorden fra Østfold til Vestfold, på Vestlandet i fylkene Rogaland og Hordaland (kommunene Stord, Kvinnherad, Bømlo og verdens nordligste vokstested, Kvam).
  • Smalt ålegras (Z. angustifolia) er lyst gulgrønt, blir 15-30 cm langt og 1-3 mm bredt.[2] Ofte oppfattet som en variasjon av vanlig ålegras (Z. marina), men i Norge egen art siden 2005.

Formering skjer ved akvatisk pollen. Til forskjell fra makroalger (tang og tare) som er festet med heptar til fast fjell, er ålegraset festet med vanlige krypende og leddete røtter som går ned i bunnen og også suger opp næring.[3]

Ålegras er økologisk viktig fordi de danner spredte "gressenger" (tredimensjonale ålegrassystemer) der fisk og andre dyr kan spise seg mette og gjemme seg. Fisk som liker å spise her er ål, stingsild, tangstikling og ålekone. De liker å spise snegl, reker, pungreker, tanglus og marflo (tanglopper, amfipoder). Mellom engene fins fjærmygglarver, børstemark og nematode som er populær mat for fiskene skrubbe og leirkutling.[4] En type slimnett (Labyrinthula) utryddet på tidlig 1930-tall rundt 90 prosent av ålegraset på østkysten av Nord-Amerika og i Europa. Uansett, det fulgte merkbare fall i bestanden av skalldyr, hummer, krabbe, torsk og flyndre.[5][4]

Blant få dyr som spiser ålegras er svane. I Nord-Amerika er ålegress viktig for ringgås som flyr tusenvis av mil fra Alaska til ålegrasvikene på vestkysten eller østkysten. I 1933 rapporterte man at ringgåsa var nær utdødd på grunn av soppen som hadde tatt det meste av ålegraset.[6]

I ålegraset er påvist endel andre arter enn det som bor i tang- og tareskoger (som stortare og sagtang). Sneglen Rissoa membranacea er til eksempel, en som liker best epifyttene på ålegras.[7]

For mennesket har ålegras vært brukt som for i sengemadrasser fordi det frastøtte seg lopper, samt til isolasjon i husvegger.[8] I dag ødelegges ålegraset stedvis av mudring og i konkurranse med nye arter (som Japansk drivtang og rødalgen Gracilaria vermicullophylla). Den er beskyttet av Bernkonvensjonen. Etter oljeutslippet fra «Full City» sommeren 2009 utenfor Langesund fant Havforskningsinstituttet minimal endring hva angår ålegras før og etter.[9]

Båtførere irriterer seg gjerne over ålegresset som lett setter seg i propell og tilstopper vanninntak for motorkjøling og toalett.

Commons Commons: Category:Zosteraceae – bilder, video eller lyd

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ålegrasfamilien i Store norske leksikon
  2. ^ «Description and physical attributes of UK Zostera species». UK Marine Special Areas of Conservation Project (ferdig 2001). 
  3. ^ «Handlingsplan for dvergålegras i Norge. Høyringsutkast». Direktet for naturforvaltning. 2009. 
  4. ^ a b «Ålegras». Høgskolen i Bodø og Havforskningsinstituttet. 8.4.2002. 
  5. ^ Lisa K. Muehlstein og Jim Beets (1988). «Seagrass declines and their impact on fisheries». 
  6. ^ «Brant numbers reduced by eelgrass shortage». U. S. Dept. of Agriculture (landbruksdepartementet i USA). 14.8.1933. 
  7. ^ Stein Fredriksen (11.3.2011). «Ålegrassystemer». Universitetet i Oslo. 
  8. ^ Ålegrasfamilien i Store norske leksikon
  9. ^ Henning Steen og T. Olsen (29.9.2010). «Undersøkelser av ålegrasenger etter oljeutslippet fra Full City». Havforskningsinstituttet.