Stortare

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Stortare
Stortare på svaberg. Man ser festet, stilken og bladverket
Stortare på svaberg. Man ser festet, stilken og bladverket
Vitenskapelig(e)
navn
:
Laminaria hyperborea
(Gunnerus) Foslie, 1884,
Laminaria cloustonii
Norsk(e) navn: stortare
Hører til: Laminaria,
tarer,
brunalger
Habitat: hav
Utbredelse: Nord-Atlanteren

Stortare hører til tarene og utgjør 80 % av Norges makroalger (biomasse).[1] Økologisk er den en viktig primærprodusent og økonomisk har den vært brukt til mat, brensel og husdyrfor og i dag til alginat-utvinning. Andre navn på stortare er stokktare, stolpetare, hestetare, palmetare, kurvtare, trolltare.[2][3]

Formering og utspredelse[rediger | rediger kilde]

Den fins fra Portugal til Kola og blir 15-20 år gammel. Formering skjer ved mikroskopiske sporer som sendes ut i millionvis og fester seg til stein. Fra en spore vokser hann- og hunnplanter som så parrer seg. Stortaren tar opp karbondioksyd, vann og næringssalter. Det den tar opp blir til karbohydrater. Stortaren vokser mest fra desember til juni. Etter et par år med gode forhold er den 1 meter, mens den etter fem år har blitt nesten tre og veier opp i fire kilo. Den trives best i områder som er middels eksponert og eksponert for bølger[4], og størrelsen varierer nordover[5], i rolige Skagerrak er den bare en meter.

Langs norskekysten beregnes et areal tilsvarende 5 900 kvadratkilometer å være bevokst med stortare, og biomassen beregnes til 59 millioner tonn. [6] Utenfor Møre og Romsdal 20-30 kilo for hver kvadratkilometer.[7]

Utseende[rediger | rediger kilde]

Selv om enkelte kan stå så dypt som 40 meter, finnes de fleste mellom 10-15 meter. Ved lavvann ser en gjerne bladverket. Av utseende ligner den fingertare. Den har mye alginat og er ganske stiv. Dens festekrok (hapter) får ekstra krok årlig. Over halvparten av stortaren er denne rue og runde stilken (stipes) med årringer. Øverst sitter et rundt og oppsplittet bladverk (lamina) som ikke blir mer enn en meter og fornyes hvert år. På stortaren vokser smått og stort av alger og dyr, som med et samleord bare kalles epifytter. På bunnen under stortareskogen er det et yrende liv. Spesielt under kroken liker børstemark og hummer seg. Fisk gjemmer seg i bladverket.

Økologisk funksjon[rediger | rediger kilde]

Stortaren skaper leveområder for dyr og alger på hardbunn i bølgeeksponerte områder og har en viktig fuksjon langs norskekysten[8]. Tareskogene er viktige gyte-, oppvekst- og beiteområder for mange arter av fisk, fugl og sjøpattedyr. Tare inneholder antibeitestoffer og det er få arter som beiter direkte på tare (unntak er grønn kråkebolle). Derimot er mange organismer indirekte avhengig av karbon som kommer fra tare via nedbrytningsprodukter. Mange arter av alger og dyr vokser på stilk, blad og festeorgan (som fester taren til underlaget). Festeorganet fungerer også som en sedimentfelle og inneholder mye smådyr. Stort antall og mange arter av dyr er knyttet til tarens påvekstalger[9], f.eks. amfipoder, isopoder, tifotkreps (alle tre er krepsdyr), snegler og skjell. Mengden dyr er beregnet til mer enn 100 000 individer per kvadratmeter. På bunnen mellom tareplantene er det mye dyr og planter (f.eks. små krepsdyr, krabber og fisk).

Bruk, taretråling og kråkebollene[rediger | rediger kilde]

Før ble den høstet, gjerne fra båt med lange ljåer, og brukt til husdyrfor. Man kunne også brenne den og bruke asken til å lage glass. Fra 1800-tallet ble den også viktig eksportvare, da oppdaget hvordan utvinne jod fra den. Av stortaren i dag utvinnes alginat. I Norge har man siden 1964 fanget den med tindete taretrålere. Skogene høstes rullerende, at hvert høstefelt kun får høstes hvert fjerde år i Rogaland og hvert femte år ellers. Det tar 3-5 år for skogen å vokse tilbake (gjenvekst). Den årlige innhøstingen 1986-2006 var i gjennomsnitt (tusen tonn): Rogaland 22, Hordaland 2, Sogn og Fjordane 40, Møre og Romsdal 84 og Sør-Trøndelag 20, tilsammen 154. Dette utgjør under 1 prosent av biomassen, kråkebollene fortærer av uklare årsaker 40 prosent mens 10-15 prosent slites løs. Utenfor Nord-Trøndelag og Nord-Norge har kråkebollene siden 1970-tallet fortært det meste av stortaren i de mer beskyttede områdene[10], men i 2011 ble det meldt om fin stortare også utenfor Nord-Trøndelag (30 kilo per kvadratkilometer).[1] Men selv i Trøndelag finner man kråkebolledominans i noen indre områder der det tidligere var tareskog og nordover fra nordlige del av Nordland er fortsatt dominert av kråkeboller. Med kalk har man i Porsangerfjorden siden 2005 lykkes i å få avlivet det meste av kråkebollene og fått bra gjenvekst av 4-5 taretyper.[1]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Laminaria hyperborea – bilder, video eller lyd

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Stortare». Havforskingsinstituttet i Bergen. 
  2. ^ Stortare i Store norske leksikon
  3. ^ «Stortare». FMC BioPolymer, Haugesund. 
  4. ^ Bekkby, T., Rinde, E., Erikstad, L., Bakkestuen, V. 2009. Spatial predictive distribution modelling of the kelp species Laminaria hyperborea. ICES Journal of Marine Science 66: 2106–2115.
  5. ^ Rinde, E., Sjøtun, K. 2005. Demographic variation in the kelp Laminaria hyperborea along a latitudinal gradient. Marine Biology 146: 1051–1062.
  6. ^ www.niva.no
  7. ^ «Stortare». Havforskingsinstituttet i Bergen. 21.6.2005. 
  8. ^ Se NIVAs sak på forskning.no: www.forskning.no/artikler/2012/april/318742
  9. ^ Norderhaug, KM., Christie, H. 2011. Secondary production in a Laminaria hyperborea kelp forest and variation according to wave exposure. Estuarine, Coastal and Shelf Science 95: 135-144
  10. ^ Norderhaug, KM., Christie, H. 2009. Sea urchin grazing and kelp re-vegetation in the NE Atlantic. Marine Biology Research 5: 515-528. Estuarine, Coastal and Shelf Science 95: 135-144.