Fjærmygg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fjærmygg
Chironomus plumosus, hann
Chironomus plumosus, hann
Vitenskapelig(e)
navn
:
Chironomidae
Norsk(e) navn: fjærmygg
Hører til: mygg,
tovinger,
vingede insekter,
insekter
Antall arter: ca. 7300, over 500 arter i Norge
Habitat: Ved alle ferskvann. Men også på land, i jord, i sopp, i død ved og i gjødsel.
Utbredelse: alle verdensdeler
Delgrupper:

Fjærmygg (Chironomidae) er en meget artsrik familie av mygg. De finnes i alle ferskvannsmiljøer rundt omkring i verden – de er de eneste høyere insekter som finnes i Antarktis, noen arter lever i smeltevann på isbreer, og noen få lever også i havet. Det oppdages stadig mange nye arter av fjærmygg. I tillegg finnes det en god del arter som har larvene på land. Fjærmyggene er også ofte svært tallrike, og kan danne store svermer. I bunnsedimenter kan det finnes opptil 100 000 fjærmygglarver per kvadratmeter. Fjærmygglarver er en viktig del av ferskvannsøkosystemene, både som nedbrytere og som mat for andre organismer, blant annet fisk. I Norge er det funnet over 500 arter fjærmygg.

Utseende[rediger | rediger kilde]

De voksne fjærmyggene er bitte små til middelsstore mygg, 1 - 10 mm lange, med ganske spinkel kroppsbygning. Mange arter er mørke på farge, andre er livlig grønne eller gule, ofte svartflekkete. Bakkroppen er lang og tynn hos hannene, kraftig og kjegleformet hos hunnene. Beina er vanligvis lange og slanke.

Hodet er nokså lite, kortere enn bredt, med nyreformede fasettøyne som ikke møtes oppe på hodet. Punktøyne (ocelli) finnes ikke. Munndelene er lite fremtredende, disse myggene har ikke sugesnabel. Hannene har fjærformede antenner, mens antennene hos hunnene er ganske korte og sylindriske.

Vingene er lange og smale, og de fremste vingeårene er vanligvis sterkere utviklet enn de bakenfor. Noen arter har sterkt reduserte vinger eller mangler dem helt.

Larvene er vanligvis lange og tynne, sylindriske, med en liten med tydelig hodekapsel. De har et par vorteføtter på det fremste segmentet og et på det bakerste. Larver som lever i oksygenfattige sedimenter er gjerne blodrøde på farge fordi kroppen inneholder store mengder hemoglobin som hjelper dem å ta opp oksygen.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Fjærmygg finnes ned til 30 meters dyp i havet og opp til over 5000 meters høyde i fjellområder.

De fleste av artene har larver som lever i ferskvann, både rennende og stillestående, men det finnes også en god del arter som har larvene på land, i jord, i sopp, i død ved og i gjødsel. Noen arter lever også som parasittervanninsekter. Larvene utvikler seg gjennom fire larvestadier, denne utviklingen kan ta så lite som en uke og så mye som flere år, avhengig av forholdene.

De voksne dyrene tar trolig lite næring til seg og lever ganske kort tid. Hannene av mange arter former svermer, og hunnene ser ut til å bli tiltrukket til disse av summingen fra hannenes vingeslag. Fjærmyggene stikker ikke, men de kan av og til oppleves som plagsomme da de er veldig tallrike og har en tendens til å komme inn alle steder, som øyne, nese, munn og ører. Noen arter kan også utløse alvorlige allergireaksjoner.

Fjærmygglarve, ca. 1 cm lang, hodet til høyre. De forstørrede bildene av bakenden er fra andre bilder av det samme dyret.

Gode indikatorer[rediger | rediger kilde]

I en så stor og artsrik familie finner en et stort mangfold av ulike levevis, men de enkelte artene er gjerne ganske spesialiserte. Det gjør fjærmygg til gode indikatorer på ulike miljøfaktorer. De har blitt brukt til å klassifisere innsjøer økologisk, og rester av fjærmygglarver blir brukt til å rekonstruere klimaforhold i tidligere tider, særlig temperaturforholdene etter siste istid.

Systematisk inndeling[rediger | rediger kilde]

Belgica antarctica, en vingeløs art, er en av meget få insekter i Antarktis
Cricotopus trifasciatus, hann
Guttipelopia guttipennis, hunn
Tanytarsus sp., hann

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Lindegaard, C. 1997. Diptera Chironomidae, Non-biting Midges. Side 265-294 i: Nilsson, A.N. (red): Aquatic Insects of North Europe. A Taxonomic Handbook. Apollo Books, Stenstrup.
  • Schnell, Ø.A. og Aagaard, K. 1996. Chironomidae, fjærmygg. Side 210-248 i: Aagaard, K. og Dolmen, D. (red.) Limnofauna norvegica. Katalog over norsk ferskvannsfauna. Tapir Forlag, Trondheim.
  • Sæther, O.A., Ashe, P. og Murray, D.A. 2000. Family Chironomidae. Side 113-334 i: Papp, L. og Darvas, B. (red): Contributions to a Manual of Palaearctic Diptera. Appendix. Science Herald, Budapest.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category: Chironomidae – bilder, video eller lyd