Østersjøfinske språk: Forskjell mellom sideversjoner
| Linje 161: | Linje 161: | ||
| forlag=Taylor & Francis Group, 29. juli 1997 |
| forlag=Taylor & Francis Group, 29. juli 1997 |
||
| url=https://books.google.com/books?id=owQBH74N8CIC&dq |
| url=https://books.google.com/books?id=owQBH74N8CIC&dq |
||
}} |
|||
*{{Kilde bok |
|||
| ref=Kurs1994 |
|||
| forfatter=Kurs, Ott |
|||
| utgivelsesår=1994 |
|||
| artikkel= |
|||
| redaktør= |
|||
| tittel=Ingria: The broken landbridge between Estonia and Finland |
|||
| side=107–113 |
|||
| forlag=''GeoJournal'' 33.1, 1994 |
|||
| isbn= |
|||
| url=https://doi.org/10.1007%2FBF00810142 |
|||
}} |
}} |
||
*{{Kilde bok |
*{{Kilde bok |
||
Sideversjonen fra 13. jun. 2022 kl. 01:59
| Østersjøfinske språk | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Brukt i |  Finland Estland Norge Sverige Latvia Russland | ||
| Antall brukere | 7 000 000 | ||
| Lingvistisk klassifikasjon | Uralsk Finsk-ugrisk Finsk-permisk Finsk-volgaisk Finsk-samisk Østersjøfinsk | ||
| Videre inndeling | |||
| Inndeling | Finsk Kvensk Meänkieli Karelsk Vepsisk Ingrisk Estisk Sørestisk Votisk Livisk † (siden 2013) Ludisk Mordvinske språk * Moksha * Erzya * Merya † (siden 1700-tallet) * Muroma † (siden 1700-tallet) | ||
| Offisiell status | |||
| Offisielt i | Finsk og estisk er offisielle språk i henholdsvis Finland og Estland; resten av de østersjøfinske språkene er minoritetsspråk i Norge, Sverige, Latvia og Russland. | ||
| Glottolog | finn1317 | ||
Portal: Språk | |||
Østersjøfinske språk, også kalt balto-finske språk, er en gruppe av finsk-ugriske språk som blir talt i området omkring Østersjøen. Av disse er finsk og estisk offisielle språk i egne nasjonalstater (Finland og Estland). De øvrige språkene har en mer marginal utbredelse.[1]
Østersjøfinske språk deles i en nordlig, en sørlig og en østlig undergruppe. Den nordlige undergruppen omfatter finsk, meänkieli, kvensk, ingrisk, karelsk, ludisk og vepsisk. Den sørlige undergruppen omfatter votisk, estisk, sørestisk og livisk.[1] Den østlige undergruppen består av moksha, erzya, merya og muroma.
Alle østersjøfinske språk har sin opprinnelse i urfinsk, som en gang ble snakket på begge sider av Finskebukta. Oppdelingen i flere språk begynte omkring 150 e.Kr. da sørestisk skilte seg ut fra urfinsk.
Språkene
Kvensk snakkes bare i Norge, mens meänkieli bare snakkes i Sverige. Det sørligste østersjøfinske språket er livisk, som et et minoritetsspråk i Latvia uten gjenlevende morsmålstalere, men med pågående revitaliseringsprosjekter.
De nærmeste slektningene til den østersjøfinske språkgruppa er de samiske språkene.
De østersjøfinske språkene er ikke innbyrdes forståelige, forskjellene dem i mellom er omtrent som mellom norsk, færøysk og islandsk.
Østersjøfinske språk
- Nordlige språk
- Sørlige språk
- Votisk
- Estisk
- Sørestisk
- Livisk
Historie
Skriftspråk
Finsk og estisk har blitt skrevet med det latinske alfabetet i omkring 500 år. Det eldste eksempel på finsk er fra en tysk reisejournal fra ca 1450. Den lyder: Mÿnna tachton gernast spuho sommen gelen Emÿna daÿda. På moderne finsk blir dette Minä tahdon kernaasti puhua suomen kielen, [mutta] en minä taida («Jeg ønsker å snakke finsk, [men] kan det ikke»).[2]
Det første omfattende skriftsystemet for finsk ble utviklet av biskopen Mikael Agricola (1500–1557). I 1543 publiserte han ABC-boken Abckiria; i 1544 fulgte bønneboken Rucouskiria. Se Wsi Testamenti (en oversettelse av Det Nye Testamente) kom i 1548 og Davids salmer ble utgitt fra 1551 til 1552. Språkets ortografi var basert på svensk, tysk og latinsk ortografi og var laget for de sørvestfinske dialektene.[3]
De eldste eksemplene på estisk er fra første halvdel av 1200-tallet. Originates Livoniae i den livlandske krønike (1180–1227) inneholder estiske stedsnavn, ord og fragmenter av setninger. Kong Valdemars jordebok fra 1231 inneholder estiske stedsnavn og familienavn.[4] Det eldste eksempel på sammenhengende estisk er «Kullamaa-bønnene» fra 1524 og 1528.[5]
Et av de eldste skrevne bevis på sørestisk, er en oversettelse av Det Nye Testamente (Wastne Testament) som ble utgitt i 1686. Statusen til dette språket begynte å avta i 1880-årene.[6]
Livisk er dokumentert i form av ord i den livlandske krønike (1180–1227).[7] Skrevne kilder på livisk dukket opp på 1500-tallet. En samling av «sjøfolks hellige sanger og bønner» (Jūrnieku svētās dziesmas un lūgšanas) ble oversatt til latvisk og utgitt i 1845.[8][9] Den første boken på livisk var Matteusevangeliet, som ble utgitt i 1863 i både østlige og vestlige dialekter fra Kurland.[10] Den siste talende med livisk som morsmål, morsmål, Grizelda Kristiņa, døde den 2. juni 2013, 103 år gammel.[11]
Votisk hadde ikke noe alfabet før Dmitri Tsvetkov (1890–1930) på 1920-tallet skapte en ortografi basert på det kyrilliske alfabet. Det nåværende alfabetet stammer fra 2004.[12] Votisk er et språk som har utgått fra de nordøstlige dialekter av gammel estisk; språket har også hentet mange låneord fra ingrisk.[13]
Fra 1932 til 1937 eksisterte det en latin-basert ortografi for ingrisk; den ble lært i skolene på Soikinskijhalvøya og i området omkring munningen av elven Luga. Flere lærebøker ble utgitt, deriblant en grammatikk fra 1936. I 1937 ble dette skrevne språket forkastet, ettersom masseundertrykkelsen av bøndene begynte. Det nåværende alfabetet er fra 2005 og ligner det finske alfabetet.
Karelsk og vepsisk ble først skrevet med kyrillisk alfabet, deretter fikk de latinsk alfabet på 1930-tallet, før det ble skiftet til kyrillisk alfabet etter 1937. Etter Sovjetunionens sammenbrudd har det blitt publisert ABC-bøker på karelsk og vepsisk på det latinske alfabetet.
Grammatikk
Det er en del variasjon i lydsystemene de østersjøfinske språkene i mellom. Alle har rike vokalsystem, men der finsk og livisk har det samme vokalsystemet som svensk, har estisk og de østligste språkene en del andre vokaler, bl.a. /õ/, en bakre, urundet vokal. Karelsk og vepsisk har palatalisering som en viktig prosess, dette er et fenomen de deler med russisk, som de er sterkt påvirket av.[14]
Grammatisk sett fremstår de østersjøfinske språkene som en gruppe svært like språk, med trekk som samler dem og skiller dem fra samisk og mordvinsk. Alle språkene har mange kasus, bl.a. med dobbelt sett (indre og ytre) lokalkasus. Adjektiv og determinativer kongruerer med hovedordet substantiv i kasus, ingen andre språk i verden enn de østersjøfinske har kasuskongruens, men ikke genusdistinksjon.[14]
Verbene blir bøyd i person og tall (singularis, pluralis), og i modus.[14]
Syntaktisk sett er de østersjøfinske språkene SVO-språk.[14]
Leksikon
Forskjellene de østersjøfinske språkene i mellom er særlig leksikalske. Det uralske ordforrådet og de gamle lånordene er det samme i alle språkene, men det siste tusenåret har lånordskildene vært ulike: Finsk har fått lånord fra svensk, estisk fra tysk, livisk fra latvisk, og de andre østersjøfinske fra russisk.
Skillet mellom finsk og estisk er større enn en kan få inntrykk av ved å høre på språkene, de har nemlig mange såkalt "falske venner", av typen norsk "kunstig", svensk "konstig", f.eks. fi piimä "surmelk" est. piim "melk", fi. huvittava "morsomt", est. huvitav "interessant".
Referanser
Litteratur
- Ariste, Paul (1956). Eesti rahva etnilisest ajaloost. Läänemere keelte kujunemine ja vanem arenemisjärk. Artikkeli kokoelma. Eesti Riiklik Kirjastus, 1956.
- Charter, David (2003). Death of a language: last ever speaker of Livonian passes away aged 103. The Times, 5. juni 2003, 1.01am BST.
- Ernits, E. (Эрнитс Э) (2006). Ob oboznachenii zvukov v vodskom literaturnom yazyke (Об обозначении звуков в водском литературном языке) (PDF). Linguistica Uralica, Volume 42, Issue 1, 2006.
- Heininen, Simo. Agricola, Mikael (1510–1557). Henkilöhistoria, Suomalaisen Kirjallisuuden Seura.
- Kurman, George (1997). The Development of Written Estonian by George Kurman. Taylor & Francis Group, 29. juli 1997. ISBN 0-7007-0380-2. ISBN 978-0700708901.
- Kurs, Ott (1994). Ingria: The broken landbridge between Estonia and Finland. GeoJournal 33.1, 1994. s. 107–113.
- Laanest, Arvo (1975). Basics Finno-Ugric Linguistics (Finnic, Sami and Mordovia languages). Science, Moskva, 1975. s. 21.
- Laanest, Arvo; Bartens, Hans-Hermann (oversetter) (1982). Einführung in die ostseefinnischen Sprachen. Buske, H; Hamburg, 1. januar 2014. ISBN 387118487X. ISBN 978-3871184871.
- Latvian encyclopedia (2007). Latvian encyclopedia, Volume 4. Valery Belokon's Publishing, Riga, 2007. s. 832-833. ISBN 978-9984-9482-4-9.
- Sinor, Denis (1997). Aspects of Altaic Civilization, Volum 1. Routledge; 29. juli 1997. ISBN 0-7007-0823-5. ISBN 978-0700708239.
- Toivanen, Reetta; Koreinik, Kadri; Åkermark, Sia Spiliopoulou; Kühhirt, Eva; Sarhimaa, Anneli (2013). The Võro language in Estonia: ELDIA Case-Specific Report. Studies in European Language Diversity 23, Universität Wien, 2013. ISSN 2192 2403 ; DOI 11353/10.308888.
- Tuomi, Tuomo (toim.) (2004). Itämerensuomalainen kielikartasto (østersjøfinsk språkatlas). Suomalaisen Kirjallisuuden Seura og Kotimaisten kielten tutkimuskeskus, Helsingfors. ISBN 951-746-327-8.
- Vääri, Eduard E. (1966). Ливский язык: Языки народов СССР: Финно-угорские и самодийские языки. Nauka, Moskva, 1966. s. 139.
- Vääri, Eduard E. (1966). Juhrneeku svehtas dseesmas un luhgschanas, sadomahtas no zitkahrtiga Pises basnizas ķestera Jahņa Prinz, un viņņa vezzaka dehla Jahņa. Jelgavā pee Jahņa Wridriķķa Steffenhagen un dehla. 1845. s. 138.
- Wulf, Christina (1982). Zwei finnische Sätze aus dem 15. Jahrhundert. Ural-Altaische Jahrbücher, Neue Folge, Band 2, Societas Uralo-Altaica, O. Harrassowitz, 1982. s. 90–98.