Ælle av Sussex

Ælle Konge av Sussex
Ælles navn er synbart på denne linjen fra Parker-manuskriptet av Den angelsaksiske krønike, skrevet ca. 890
Født		5. århundre ?
Død		ca 514
Beskjeftigelse		Monark
Barn		3 er nevnt, men ikke navn
Nasjonalitet		Kongedømmet Sussex
Regjeringstid		ca 477 – ca. 514

Ælle (også skrevet Aelle eller Ella) er nedtegnet i de tidligste kildene som den første konge av sørsakserne, og styrte i det området som i dag er Sussex i England fra 477 og kanskje så sent som til 514. Informasjonen om denne kongen er så begrenset at det ikke kan bli sagt med sikkerhet om Ælle har eksistert.

Ælle og tre av sønner kom i henhold til kildene fra kontinentet og til det stedet som i dag er Selsey Bill — det nøyaktige stedet ligger i dag under havets overflate, og er sannsynligvis det grunne stedet som for tiden er kjent som the Owers. Han kom deretter i kamp med britonerne. En seier i 491 ved dagens sted Pevensey er sagt å ha blitt avsluttet med at sakserne drepte deres motstandere til siste mann. Selv om detaljene for disse tradisjonene ikke kan bli verifisert, er bevis i stedsnavn i Sussex åpenbart at det var en omfattende og tidlig bosetning av saksere i området, noe som i det minste støtter hva som har blitt sagt at det var et av saksernes første erobringer.

Ælle var den første konge som ble nedtegnet av den geistlige kronikøren Beda som holdt et «imperium», eller overherredømme, over andre angelsaksiske kongedømmer. Den angelsaksiske krønike, skrevet på slutten av 800-tallet, rundt 400 år etter hans tid, ble Ælle nedtegnet som den første bretwalda — eller «britannia-hersker» — skjønt det finnes ikke noen bevis for at dette var en samtidig tittel. Ælles død er ikke nedtegnet, og det er heller ikke kjent hvem som etterfulgte ham som konge over sørsakserne i Sussex.

Historiske kontekst

Tenkt avbildning av Ælle fra John Speeds Saxon Heptarchy (1611).

Ælle, om han har eksistert, levde i midten av den minst dokumenterte perioden i engelsk historie. Ved tidlig på 400-tallet hadde Britannia vært romersk i over 350 år. De vanskeligste fiendene var piktere fra sentrale og nordlige Skottland og gælere, kjent som scoti, fra Irland. Også problematiske var saksere, det navn som romerske forfattere ga de folk som levde i den nordlige delen av hva som i dag er Tyskland, og sørlige Danmark. Sakserne herjet og plyndret de østlige og sørlige kystene av England i en slik økende grad at romerne på slutten av 200-tallet bygde en rekke kystfestninger på begge sider av Den engelske kanal og som av den grunn ble kalt for «Den saksiske kysten». Romersk kontroll over Britannia ble avsluttet tidlig på 400-tallet. Den datoen som tradisjonelt blir oppgitt er 410 da keiser Honorius sendte et brev til britene hvor han ba dem om selv å sørge for sitt forsvar. Britannia hadde da allerede blitt gjentatte ganger blitt avkledd sine romerske soldater for å støtte usurpatorer som gjorde hevd på Romerriket. Og etter år 410 kom romerske soldater aldri tilbake til Britannia.

Historiske kilder for hva som skjedde etter denne dato er meget sparsommelige, men en tradisjon, rapportert så tidlig som midten av 500-tallet av en britisk prest ved navn Gildas, hevdet at britonerne sendte bud på hjelp mot barbarene til den romerske konsul Flavius Aëtius, antagelig så sent som på 440-tallet. Men ingen hjelp kom. Til sist, og her er Gildas' informasjon supplert med andre og senere kilder som Den angelsaksiske krønike, skal en britonsk leder ved navn Vortigern ha invitert leiesoldater fra kontinentet til å hjelpe til med å slå tilbake piktiske angrep fra nord. Lederne av disse leiesoldatene, navngitt som Hengest og Horsa (begge navn henspiller på hester) gjorde opprør, og en lang periode med krigføring begynte. Angriperne, folk som anglere, saksere, jyder og frisere, fikk kontroll over deler av England, men skal ha tapt et større slag ved Mons Badonicus (stedet er ikke lenger kjent). En del forfattere har spekulert om Ælle kan ha ledet de saksiske styrkene i slaget, mens andre forfattere har avvist denne tanken.

Britene fikk således et pusterom, og freden varte minst fram til den tiden da Gildas skrev. Det er for kanskje førti eller femti år, fra tiden rundt slutten av 400-tallet og fram til midten av 500-tallet.

Tidlige kilder

En side fra A-manuskriptet av Den angelsaksiske krønike. Ælles navn, her stavet «Elle», kan bli sett i to av oppføringene mot slutten av siden. Den siste oppføringen på siden, for årstallet 488, viser til hendelser i kongedømmet Kent og nevner ikke Ælle.

Det er to tidlige kilder som nevner Ælle ved navn. Den tidligste er Historia ecclesiastica gentis Anglorum («Anglerfolkets kirkelige historie»), skrevet av en engelsk munk ved navn Beda i 731. Beda nevner Ælle som en av de angelsaksiske kongene som utøvde hva han kaller et «imperium» over «alle provinsene sør for elven Humber»; «imperium» er vanligvis blitt oversatt som «overherredømme». Beda gir en liste på syv konger som holdt et «imperium», og Ælle er den første av disse kongene. Av annen informasjon oppgir Beda at Ælle ikke er en kristen — Beda nevner en senere konge som «den første som kom til himmelens kongerike».

Den andre kilden er Den angelsaksiske krønike, en samling av annaler satt sammen i kongeriket Wessex en gang rundt 890 under styret til kong Alfred den store. Krøniken har tre opptegnelser for Ælle, fra år 477 til 491:

• 477: Ælle og hans 3 sønner, Cymen og Wlencing og Cissa, kom til landet Britannia med 3 skip ved det sted som er navngitt Cymens kyst, og der drepte mange walisere og drev en del på flukt inn i skogen kalt for Andredes leag.
• 485: Her Ælle kjempet Ælle mot waliserne i nærheten av kanten av Mearcreds bekk.
• 491: Her beleiret Ælle og Cissa Andredes cester, og drepte alle som levde her; det var ikke igjen en eneste britoner der.

Krøniken ble satt sammen rundt fire hundre år etter disse hendelsene. Det er kjent at skribentene av disse årbøkene benyttet materiale fra andre og tidligere krøniker foruten også fra muntlige kilder. Det er ikke lenger noe måte å verifisere disse linjene. Det skal også nevnes at begrepene «briter»/«britoner» og «waliser» ble benyttet med lik betydning, og refererte til språk, ikke geografi. «Waliser» er forøvrig det angelsaksiske ordet for «fremmed», og ble benyttet på alle innfødte romersk-britonere i området.

Tre av stedsnavnene som er navngitt kan bli identifisert. «Cymens kyst» («Cymenes ora» i den latinske originalen) ligger i dag under havet, men fra senere referanser er det åpenbart at det lå sør for hva som i dag er Selsey Bill, rett øst for Isle of Wight. Sandbanker markerer i dag stedet. Skogen som kalles for «Andredes leag» er i dag Weald, som på den tiden var en skog som strakte seg fra nordvest i Hampshire gjennom hele nordlige Sussex; og «Andredes cester» er blitt identifisert som Anderitum, en romersk kystborg som var en del av forsvarslinjen den saksiske kysten. Den ligger rett ved middelalderborgen Pevensey Castle, rett utenfor byen. Dette stedet ble senere en normannisk base før slaget ved Hastings i 1066, noe som markerte slutten på angelsaksisk styre i England.

Krøniken nevner Ælle ytterligere en gang for året 827, hvor han er listet som den første av åtte angelsaksiske overherrer, «bretwaldas». Listen består av Bedas opprinnelige syv, pluss Egbert av Wessex. Det har vært omfattende forskningsdebatt om akkurat hva det innebærer å være en «bretwalda», og graden av Ælles faktiske makt i sørlige England er et åpent spørsmål. Det er også verd å merke seg det store spennet mellom Ælle og den neste kongen på Bedas liste, Ceawlin av Wessex. Dennes styre begynte på slutten av 500-tallet. Dette spennet kan indikere at det var en periode hvor angelsaksiske dominans ble forstyrret på et vis.

Tidligere bevarte kilder enn Beda nevner sørsakserne, skjønt de nevner ikke Ælle. Den tidligste referansen er fortsatt ganske sen, imidlertid, fra omtrent 692: et charter av kong Nothelms, som kaller ham for «konge av sørsakserne». Chartere er dokumenter som bevilget landområder til tilhengere eller til kirkemenn, og som ble bevitnet av konger som hadde makt til å tildele landområder. De er blant nøkkeldokumentene for kilder til angelsaksisk historie, men ingen originale chartere fra tidligere enn fra slutten av 600-tallet er blitt bevart.

Det er andre tidlige forfattere hvis arbeider kan belyse Ælles tidsepoke, selv om de ikke direkte nevner ham eller hans kongedømme. Gildas' beskrivelse av forholdene i England på hans tid er nyttig for å forstå flo og fjære i angrep og fiendtlige streiftog. Procopius, en historiker fra Østromerriket, skrev ikke lenge etter Gildas, og har lagt til de magre kildene om folkevandringene på denne tiden ved å legge til et kapittel om England i et av hans arbeider. Han nedtegner at folkene i Britannia — han nevner de engelske, de britiske, og de frisiske — var så tallrike at de migrerte til kongedømmet til frankerne i et stort antall hvert år. Dette antageligvis er en referanse til britonerne som emigrerte til Armorica for å slippe unna angelsakserne. De kom til sist til gi sitt navn til det området som de kom til, «Bretagne» («lille Britannia»).

Bevis fra stedsnavn i Sussex

De tidligste datoer gitt i Den angelsaksiske krønike for innvandring og besettelse i Sussex er støttet av en analyse av stedsnavn i regionen. Det fremste beviset kommer fra stednavn som ender på «-ing», slik som Worthing og Angmering. Disse er kjent for å være avledet fra en tidligere form som endte på «-ingas». «Hastings» er eksempelvis avledet fra «Hæstingas» som betyr «tilhengerne eller etterkommerne av en person kalt Hæsta».

Fra vest for Selsey Bill til kysten av Pevensey kan de ble funnet en tett konsentrasjon av disse navnene over alt i Britannia. Det er totalt bortimot 44 stedsnavn i Sussex i denne formen, og personnavn fra disse som er avledet fra disse stedsnavnene synes å ha gått ut av bruk før 600-tallet da skriftlige nedtegnelser igjen begynte å bli foretatt. Av den grunn er det generelt akseptert at disse stedsnavnene er bevis på etableringen av en saksisk bosetning med stabile befolkninger så tidlig som 400- og 500-tallet. I tillegg har Sussex uvanlig få stedsnavn av britonsk opprinnelse. Det betyr ikke nødvendigvis at sakserne drepte eller fordrev bortimot alle fra den opprinnelige befolkningen, til tross for de drap av britonere som er nedtegnet i Den angelsaksiske krønike for året 491. Imidlertid kan det antyde at invasjonen var i en slik skala at det ble lite plass igjen for britonerne.

Disse linjene med begrunnelser kan ikke bevise datoene som er gitt Krøniken, langt mindre eksistensen av Ælle selv, men de støtter forestillingen av en tidlig erobring og etableringen av et bebodd kongedømme.

Styre

Et kart over sørøstlige England som viser stedsnavn besøkt av Ælle, i henhold til Den angelsaksiske krønike, og området til dagens moderne Sussex.

Om datoene gitt av Den angelsaksiske krønike er nøyaktige innenfor et halvt århundre, da lå Ælles styre en gang midten av den angelsaksiske utbredelse, og forut for den endelige erobring av britonerne. Det synes også i overensstemmelse med datoene som er gitt til å anta at Ælles slag gikk forut Mons Badonicus. Det ville på sin måte forklare det store spranget på femti eller flere år i rekkefølgen av «bretwaldas»: om freden som britonerne skaffet seg faktisk holdt seg til andre halvpart av 500-tallet, da er det ikke å forvente at en angelsaksisk leder ville ha greid å skaffe seg et overherredømme i England på denne tiden. Forestillingen om en pause i den angelsaksiske framgangen er også støttet av redegjørelsene til Procopius om en utvandring fra Britannia på 500-tallet til Frankerriket. Procopius' redegjørelse er konsistent med hva som er kjent for å være en samtidige kolonisering av Armorica (i dag Bretagne i Frankrike); bosetterne synes å ha kommet i det minste delvis fra Dumnonia (dagens Cornwall), og det området som ble tatt var kjent som Dumnonée og Cornouaille. Det er sannsynlig at noe på denne tiden forstyrret den generelle flyten av angelsaksere fra kontinentet og til Britannia.

De datoene som oppgitt for Ælles slag er også rimelig i overensstemmelse med hva som er kjent av hendelser i kongedømmet til frankerne på denne tiden. Kong Klodvig I forente frankerne til et samlet kongedømme i løpet av 480-tallet og framover, og frankernes evne til å utøve makt langs kysten av Den engelske kanal kan ha avledet og forstyrret saksiske eventyrere til England framfor til kontinentet.

Det er derfor mulig at det eksisterte en historisk konge ved navn Ælle, som kom fra kontinentet en gang på slutten av 400-tallet, og som erobret mye av det som i dag er Sussex. Han kan ha vært en kjent krigsherre med en lederrolle i en sammenslutning av angelsaksiske grupper og stammer som kjempet for landområder i Britannia på denne tiden. Det kan ha vært opphavet til et rykte som førte til at skribenten Beda listet ham som en som holdt et overherredømme over sørlige England. De slagene som er listen i Krøniken er på linje med en erobringen av Sussex fra vest til øst mot en britonsk motstand sterk nok til at den varte i fjorten år. Hans område som han hadde militær kontroll over kan ha strukket seg så langt som til Hampshire og nord til den øvre Thames-dalen, men det er sikkert at den ikke strakte seg over hele England sør for elven Humber som Beda hevder.

Ælles død er ikke nedtegnet av Krøniken, som ellers ikke gir noe informasjon om ham, eller hans sønner, eller om sørsakserne, før i 675 da den sørsaksiske kong Æthelwalh ble døpt.