Hopp til innhold

Kristi tornekrone

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Tornekrone»)
Die Dornenkrönung («Tornekroningen»), Melker, av Jörg Breu den eldre, 1502.
Kristus med tornekrone, som El Greco tenkte seg ham, 1580.
Caravaggio: «Jesus påføres tornekronen», 1602-1604.
1862-relikvariet i Paris.
Innhold i relikvariet.

Kristi tornekrone eller «tornekronen» (gresk: στέφανος ἐξ ἀκανθῶν, stéfanos ex ákanthon) var ifølge Det nye testamente ett av de torturredskaper som ble brukt på Jesus Kristus før han ble korsfestet; i kristen ikonografi bærer han den også under selve korsfestelsen.

Bibelsk omtale

[rediger | rediger kilde]

I tre av de fire evangeliene fortelles det at romerske soldater satte en tornekrone på Jesu hode (Mt 27,29, Mk 15,17 og Joh 19,2}, og deretter mishandlet og spottet ham (Mt 27,27-31, Mk 15,16-20, Joh 19,2-3).

  • Matteusevangeliet: Landshøvdingens soldater tok da Jesus med seg inn i borgen og samlet hele vaktstyrken omkring ham. De kledde av ham og hengte en skarlagenrød soldatkappe på ham, flettet en krone av torner og satte den på hodet hans og ga ham en stokk i høyre hånd. De falt på kne foran ham, hånte ham og sa: «Vær hilset, du jødenes konge!» Og de spyttet på ham, tok stokken og slo ham i hodet. Da de hadde hånt ham, tok de av ham kappen og kledde ham i hans egne klær.
  • Markusevangeliet: Soldatene førte nå Jesus inn i borggården i det som kalles pretoriet, og kalte sammen hele vaktstyrken. De kledde ham i en purpurkappe og flettet en tornekrone og satte den på hodet hans. Så begynte de å hilse ham: «Vær hilset, du jødenes konge!» De slo ham i hodet med en stokk, spyttet på ham og la seg på kne og hyllet ham. Da de hadde hånt ham, tok de purpurkappen av ham og kledde ham i hans egne klær.
  • Johannesevangeliet: Soldatene flettet en krone av torner og satte den på hodet hans, og de la en purpurkappe om ham. Så trådte de fram for ham og sa: «Vær hilset, jødenes konge!» Og de slo ham i ansiktet.

Tornekronen som relikvie

[rediger | rediger kilde]

I oldkirken feiret de kristne nattverd på martyrenes graver, men etter hvert ble martyrenes levninger flyttet inn i kirkene, lagt under alteret eller sydd inn i alterduker. Fra 300-tallet begynte også relikvier med tilknytning til Jesus å dukke opp, deriblant tornekronen.[1]

Ifølge tradisjonen ble tornekronen tatt vare på av de første kristne. En tradisjon funnet i Den aleksandrinske krønike og hos Johannes Chrysostomos - også gjengitt i Sigurd Jorsalfares saga i håndskriftet Hulda - forteller at keiserinne Helena, mor til Konstantin den store, fant korset på Golgata 14. september 330.[2]

Historisitet og ikonografi

[rediger | rediger kilde]

I likhet med angivelige splinter fra korset ble torner fra tornekronen brukt som vennskapsgave mellom konger. Tornekronen som ifølge evangeliene ble satt på Jesu hode før korsfestelsen, ble regnet som ett av arma Christi («Kristi våpen», dvs i hans kamp for å frelse menneskene). Tornekronen var et seierssymbol på 1200-tallet, men ble senere mer et torturredskap.[3]

Selv om Jesu korsfestelse kan trekkes i tvil av moderne forskere, som at det i utgangspunktet er et problem at en religion baseres på en skikkelse henrettet som en forbryter,[4][5] kan detaljer i de bibelske beretninger være preget av ønsket om å tydeliggjøre teologien[6] slik at det passet evangelistene å beskrive hvordan Jesus angivelig ble spottet og fornedret,[7] som der soldatene gjør narr av Kristus ved å kalle ham «jødenes konge» og utstyre ham med blant annet en krone flettet av tornete kratt de fant på stedet.[8] Her kan det være tilsiktede likheter med profeten Jeremia, kap. 10. Men at selve tornekronen er et autentisk element, er det bred enighet om.[9].

De tre evangelister nevner ikke om tornekronen fortsatt satt på Jesu hode under korsfestelsen. Dette er en ikonografisk tradisjon, men ikke den eldste. Fra middelalderen kjennes en fremstilling av jomfru Maria som, etter at den døde Jesus var tatt ned fra korset, tok tornekronen av ham og skadet fingrene, så blodet hennes blandet seg med hans. Den aller eldste ikonografi viser en barhodet Jesus på korset; på 1000-tallet fremstilles han på korset med en skikkelig krone eller etter hvert med et lite diadem eller et nett med en edelsten over pannen (Christus triumphans, «den seirende Kristus»-motivet). Det er først fra 1200-tallet, parallelt med andakter knyttet til Christus patiens («den lidende Kristus»), at Jesus på korsfestelsesbilder fortsatt bærer tornekronen.[10]

I Norge

[rediger | rediger kilde]

Flere torner fant angivelig veien til Norge:

  • I 1274 fikk Magnus Lagabøte en del av det som skulle være Kristi tornekrone fra den franske kongen Filip III. Biten var innkapslet i en gjennomsiktig krystall som en kunstferdig utført sølvengel holdt med begge hender. Først var denne skatten deponert i fransiskanernes Olavskirke (i dag Bergen domkirke), men snart flyttet til den nå revne Apostelkirken bak Håkonshallen, på kong Magnus' område.[11]
  • I 1303/04 ga den franske kongen Filip IV av Frankrike en slik torn til kong Håkon Magnusson, og Gottskalks annaler (samlet av den islandske presten Gottskalk Jonsson (1524-1593)[12]) fortelles at «Filip frankerkonge sendte kong Håkon mange vakre kostbarheter, blant dem relikvier». Franske kilder presiserer at blant gavene var en torn fra av Kristi tornekrone, samt ett av Ludvig den helliges fingerledd. Tornekronetaggen var nok den mest påkostede relikvien i Norge, satt inn i et relikviegjemme utformet som en gullkrone med juveler, holdt av to forgylte engler av sølv. Norske sendemenn hentet gaven i Frankrike og deponerte den i Mariakirken i Oslo. En fortegnelse over Mariakirkens relikvier (trolig fra før 1521, ettersom Hans Mule kalles «mester»; fra 1521 var han biskop i Oslo), beskriver relikvien slik: «To engler som står på sokkel og er forgylte, de holder en del av Herrens tornekrone og veier ett bismerpund, snarere mer» (dvs. minst 6 kilo). I mars 1523 ble relikviene flyttet til Akershus slott, og like etter kom svensker og lybekkere til Oslo på plyndringstokt. Det var da Kristian II forlot Norge. Hertugen, den senere kong Christian III, skal ha tatt med seg relikvien fra Oslo i 1529.[13]

Tornekronerelikvien i Paris

[rediger | rediger kilde]

En relikvie som kong Ludvig IX av Frankrike fikk hentet fra Konstantinopel, ble lenge oppbevart i Sainte-Chapelle i Paris, og senere overført til Notre-Dame-katedralen.

Ifølge vitnesbyrd ble tornekronen æret i Jerusalem fra 1063.[14] En rekke relikvier kom til Europa etter det fjerde korstog; også deler av korset og spissen av den hellige lanse som ble bragt til Venezia. I 1238 kjøpte kong Ludvig IX tornekronen for en astronomisk sum fra Balduin II, den siste latinske keiseren i Konstantinopel. Han var i stor pengenød, blant annet til venetianske bankierer som satt med tornekronen som pant. Etter forhandlinger dro kong Ludvig IX den 10. august 1239 personlig for å ta imot relikviene i Villeneuve-l'Archevêque utenfor Paris - ikke bare tornekronen, men også et antall torner fra Dpina Christi-planten, hvorav 70 ble skulle ha vært del av tornekronen og ble utstilt i forskjellige europeiske byer som autentiske; dessuten en stor nagle og et trestykke fra korset, og en tappsammenføyning som skulle ha vært brukt ved montasjen av korset. Både naglen og trestykket oppbevares samme sted som tornekronen, men tas sjelden frem når tornekronen æres. Kong Ludvig ga mange torner fra tornekronen sin gave til kongelige og kirkelige dignitærer.

Da han mottok relikviene, tok Ludvig IX av seg sitt kongelige antrekk. Iført en enkel tunika ledsaget han relikviene inn til Paris. Barføtt bar han tornekronen til dens midlertidige nye hjem i Notre-Dame de Paris. Den kirken kong Ludvig lot bygge i Paris for tornekronen, Sainte-Chapelle, stod ferdig i 1248 med Faros-palasskapellet i Konstantinopel som forbilde.[15] Der ble kronen værende til den franske revolusjon.

Da ble den brakt i sikkerhet i Vatikanet, hvor den ble delt i to. Den ene delen ble værende i Vatikanet. Victor-Augustin-Isidore Dechamps (1810–1883), erkebiskop av Mechelen og primas av Belgia, klarte å skaffe seg en bit av tornekronen, og satte sitt kardinalssegl på den som ekthetsgaranti.[16] Den andre halvparten av relikvien ble først bragt til Saint-Denis-basilikaen for en kort stund og senere for en tid til Bibliothèque Nationale. I keiser Napoleons tid ble den overført til Notre-Dame-katedralen, som da var i en sørgelig forfatning. Det ble laget et nytt kostbart relikviegjemme, på keiserens forordning smykket med bergkrystall, etter utkast av den anerkjente restauratøren Eugène Viollet-le-Duc.[17]

I Notre-Dame er relikvien siden da satt frem til tilbedelse første fredag i måneden og en del andre dager, særlig i fastetiden. Den 15. april 2019 ble tornekronen reddet ut av den brennende katedralen og overført til rådhuset i Paris. Brannfolkenes kapellan, fader Jean-Marc Fournier, skyndte seg inn i kirken mens taket brant, og fikk relikvien i sikkerhet.[18]

Da Notre-Dame ble gjenåpnet den 8. desember 2024 etter gjenoppbygging, ble tornekronen tilbakeført dit.

Skjønt selve tornekronen ble reddet, var et lite fragment av den anbrakt i værhanen på kirkespiret, og det brant opp.[19]

Sainte couronne mot coronavirus: På langfredag 2020 direkteoverførte erkebispedømmet Paris en tilbedelse av relikvien, der bønnene dreide seg om koronaviruset: For epidemiens opphør, for de dødes evige frelse, for de smittede og dem som står dem nær, for helsearbeidere, og for politikere og dem som tok beslutninger om tiltak.[20]

Andre relikviedeler

[rediger | rediger kilde]

Foruten Paris-delen og Vatikan-delen er det flere andre mindre deler, særlig enkelt-torner, er spredt om i kirker, særlig i Vest-Europa.[21]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ Kværne, Per: «relikvier» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 8. juni 2026 fra
  2. ↑ «Gjenfinningen av korset», katolsk.no
  3. ↑ Reidar Astås: «Kristus-relikvier i norske middelalderkirker» (s. 4)
  4. ↑ Jacques Giri: Les nouvelles hypothèses sur les origines du christianisme, éditions Karthala, 2011, s. 182
  5. ↑ John Paul Meier: «How do we decide what comes from Jesus », in The Historical Jesus in Recent Research, James D. G. Dunn et Scot McKnight, 2006, p. 126–136
  6. ↑ Gérard Rochais, Chrystian Boyer: Le Jésus de l'histoire à travers le monde, Fides, 2009, s 112
  7. ↑ Paul D. Duke: Irony in the Fourth Gospel, John Knox Press, 1985, 132
  8. ↑ Étienne Trocmé: L'évangile selon saint Marc, Labor et Fides, 2000, 364.
  9. ↑ Raymond Edward Brown: The death of the Messiah: from Gethsemane to the grave: a commentary on the Passion narratives in the four Gospels, Doubleday, 1994, s. 865-867
  10. ↑ Jacques de Landsberg: L'art en croix : le thème de la crucifixion dans l'histoire de l'art, Renaissance Du Livre, 2001, s 30
  11. ↑ Jon Olav Skålid: «Relikvier styrket troen», 24. juni 2012, forskning.no
  12. ↑ Mardal, Magnus A.: «Gottskálk Jónsson» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 8. juni 2026 fra
  13. ↑ Reidar Astås: «Kristus-relikvier i norske middelalderkirker» (s. 18)
  14. ↑ Zeitung, Saarbrücker; GmbH, Saarbrücker Zeitung Verlag und Druckerei. «Vom Splitter der Dornenkrone». Saarbrücker Zeitung.
  15. ↑ Alexei Lidov, 2012, S. 82.
  16. ↑ Zeitung, Saarbrücker; GmbH, Saarbrücker Zeitung Verlag und Druckerei. «Vom Splitter der Dornenkrone». Saarbrücker Zeitung.
  17. ↑ Zeitung, Saarbrücker; GmbH, Saarbrücker Zeitung Verlag und Druckerei. «Vom Splitter der Dornenkrone». Saarbrücker Zeitung.
  18. ↑ Incendie à Notre-Dame : témoignage de l´aumônier des pompiers de Paris Video der presten beskriver redningen av tornekronen. Engelsk oversettelse:
    I am father Fournier, chaplain-major at the Paris Fire Brigade and I was the chaplain on duty this 15th of April when an extraordinary fire occurred in the Notre-Dame cathedral.
    As I was on duty, I was called on the scene, and right away two things must absolutely be done: save this unfathomable treasure that is the crown of thorns, and of course our Lord present in the Blessed Sacrament.
    As I entered the cathedral, there was little smoke and almost no heat, but we had a vision of what hell may be: like waterfalls of fire pouring down from the openings in the roof, due to the downfall not only of the spire but also of other smaller debris in the choir.
    I was escorted by a senior officer; the difficulty was in finding the holder of the code to the safe that sheltered the Crown of Thorns. This took us much time, and during this quest for the code a team of firefighters was trying to break open the safe, and they did just as I got a hold of the keys.
    The relic was then extracted [from the building] and guarded by police officers.
    Everybody understands that the Crown of Thorns is an absolutely unique and extraordinary relic, but the Blessed Sacrament is our Lord, really present in his body, soul, divinity and humanity and you understand that it is hard to see someone you love perish in the blaze. As firefighters we often see casualties from fire and we know its effects, this is why I sought to preserve above all the real presence of our Lord Jesus Christ.
    [Something about Macron and the fact that there were 400 up to 600 firefighters on scene…]
    [Compliments to the general officer commanding the Paris fire brigade who showed exceptional leadership…]
    The time when the fire attacked the northern bell tower and we started to fear losing it, was exactly the time when I rescued the Blessed Sacrament. And I did not want to simply leave with Jesus: I took the opportunity to perform a Benediction with the Blessed Sacrament.
    Here I am completely alone in the cathedral, in the middle of burning debris falling down from the ceiling, I call upon Jesus to help us save His home.
    It was probably both this and the excellent general maneuver of the firefighters that led to the stopping of the fire, the ultimate rescuing of the northern tower and subsequently of the other one.
    We started Lent by imposing ashes and saying «remember you are dust», and truly this was a miniature Lent: the Cathedral went to ashes, not to disappear, but to emerge stronger, as we Christians are, after the Resurrection of our Lord Jesus Christ.
  19. ↑ «Fire chaplain entered burning Notre Dame to save Crown of Thorns relic». Mail Online. 16. april 2019.
  20. ↑ KTO: Vénération de la Sainte Couronne d'épines à Notre-Dame de Paris, lenke sett 10. april 2020
  21. ↑ «A Gazetteer of Relics and Miraculous Images». www.webcitation.org. Arkivert fra originalen 20. oktober 2009.

Fotogalleri

[rediger | rediger kilde]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Cherry, John, The Holy Thorn Reliquary, The British Museum Press, 2010, ISBN 9780714128207
  • Alexei Lidov: A Byzantine Jerusalem. The Imperial Pharos Chapel as the Holy Sepulchre. In: Annette Hoffmann, Gerhard Wolf (Hrsg.): Jerusalem as narrative space – Erzählraum Jerusalem (= Visualising the Middle Ages Bd. 6). Brill, Leiden-Boston 2012, S. 63–103 (Digitalisat).
  • Westerson, Jeri (2009), Serpent in the Thorns; A Medieval Noir. (Fiction referencing the crown of thorns.), New York: Minotaur Books, ISBN 978-0312649449 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kristi_tornekrone&oldid=25814525»