Balduin II av Courtenay

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Balduin II av Courtenay
Baldwin2 Namur.jpg
Født1217
Konstantinopel
Død1273 (juliansk)
Napoli
Gravlagt Barletta
Ektefelle Marie of Brienne
Far Peter II av Courtenay
Mor Yolanda av Flandern
Søsken
9 oppføringer
Inés de Courtenay, Yolanda av Courtenay, Elisabeth of Courtenay, Mathilde von Courtenay, Margaret, Marchioness of Namur, Marie de Courtenay, Philip II, Marquis of Namur, Robert I av Courtenay, Henry II of Namur
Barn Philip of Courtenay
Beskjeftigelse Overhode

Balduin II, Balduin II av Courtenay, født 1217, død i oktober 1273, var den siste keiseren i Det latinske riket som styrte i Konstantinopel. Han regjerte fra 1228 til 1261, i tidsrommet 1228 til 1237 med Johannes av Brienne som regent ettersom han var mindreårig. Keiserriket ble opprettet da Det fjerde korstog invaderte Konstantinopel i 1204 og besto til 1261 da den bysantinske keiseren fra sitt eksil i Keiserriket Nikea gjenerobret hovedstaden.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Balduin II ble født i Konstantinopel og var faktisk den eneste latinske keiseren som ble født der. Han var yngste sønn av Yolanda av Flandern og Peter II av Courtenay. Yolanda var søster av de to første keiserne i det latinske riket, Balduin I og Henrik, og Peter II var keiser etter dem. Balduin II’s eldre bror Robert var keiser frem til sin død i 1228, og Balduin II var 11 år da han overtok[1].

De franske baronene som styrte keiservalgene i det latinske riket måtte se seg om etter en regent for den mindreårige keiseren, og valget falt på Johannes av Brienne, den tidligere kongen av Jerusalem (1210-1225) og en av de gamle korsfarerlederne. Han stilte flere betingelser for å tre inn i dette: For det første måtte keiser Balduin II gifte seg med hans da fire år gamle datter Marie av Brienne. Johannes forlangte videre tittelen «basileus» (tilsvarende den romerske tittel «imperator») og den skulle han ha på livstid. Dette ble godtatt, i håp om at Johannes hadde styrke til å konsolidere riket etter nederlaget for Keiserriket Nikea i slaget ved Poimanenos i 1223/1224[2].

Jesu tornekrone ble kjøpt av kong Ludvig IX av Frankrike fra Balduin II i 1238. Relikvien oppbevares i dag i katedralen Notre Dame i Paris

Det latinske riket besto på Balduin II’s tid omtrent bare av byen Konstantinopel[1]. Rikets økonomiske situasjon var desperat, og keiseren var i stor grad opptatt med å tigge om støtte fra de europeiske hoffene. Han dro til Europa i 1236, besøkte Roma, Frankrike og Flandern for å forsøke å skaffe midler til å gjenerobre de tapte territoriene. I 1237 avsatte han søsteren Margaret fra grevskapet Namur for selv å ta tittelen markgreve av Namur. Han var imidlertid aldri til stede i grevskapet, og etter at grev Henrik V av Luxemburg invaderte Namur i 1256 solgte han markgrevetittelen til Guy av Flandern.

Slutten for Det latinske riket[rediger | rediger kilde]

I 1237 pantsatte Baldwin II den verdifulle relikvien «Jesu tornekrone» til en venetiansk handelsmann for 13.144 gullstykker. Hans innsats for å finansiere hjelpestyrker til det latinske riket hadde lyktes, og i 1240 dro han tilbake til Konstantinopel gjennom Tyskland og Ungarn i spissen for en ganske betydelig hær. Han klarte imidlertid ikke å utnytte denne militære styrken, og i 1244 reiste han igjen til vesten, til Italia, Frankrike og til og med til London for å selge relikvier og tigge om pengestøtte. Resultatet av denne reisen var dårlig, og han vendte tilbake i 1248. Finansene i det latinske riket var nå så dårlige at han måtte selge blyplatene fra taket på keiserpalasset[3]. Han måtte etter hvert sette sin eneste sønn Filip av Courtenay i pant for et pengelån fra de venetianske handelsmennene i Konstantinopel. Sønnen ble senere kjøpt fri av Alfonso X av Kastilla.

I 1259 vant keiser Mikael VIII Palaiologos i Keiserriket Nikea et avgjørende slag mot Fyrstedømmet Akhaia og Despotatet Epirus, og Mikael hadde dermed ryggen fri til å angripe Konstantinopel. Balduin forsto også at det bare var et tidsspørsmål før byen ble gjenerobret av bysantinerne. Mikael hadde også alliert seg med Genova og tilbudt dem de handelsprivilegiene som venetianerne hadde, dersom de hjalp dem i kampen mot latinerne. Natten til 24. juli 1261 klarte en gruppe soldater fra Nikea under ledelse av general Alexios Strategopoulos å komme seg inn i Konstantinopel gjennom en hemmelig passasje i forsvarsmuren. Inntrengerne angrep raskt, og Balduin måtte flykte i en slik fart at han etterlot både kronen og septeret. Han flyktet til havnen og kom seg om bord i et venetiansk skip («Negropont»)[4][5]. Fra Konstantinopel dro Balduin til Athen, derfra til Apulia (Puglia i Italia) og til slutt til Frankrike. Som titulær keiser kunne han fortsatt be om støtte fra de vestlige herskerne, og i 1267 dro han til Napoli, til Karl av Anjou som fortsatt støttet ideen om et latinsk rike i Konstantinopel. Balduin og Karl undertegnet Viterbo-traktaten i mai 1267 som ga Karl retten til å styre et nytt latinsk rike.

Balduin ble værende hos Karl i Napoli, og i 1273 giftet hans sønn Filip av Courtenay seg med Karls datter Beatrice. Noen dager senere døde Balduin II i Napoli.

Under Balduins styre hadde Konstantinopels befolkning falt til omtrent 35.000 innbyggere.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Rosser 2001, s. 239
  2. ^ Norwich, s. 322
  3. ^ Norwich, s. 325
  4. ^ Norwich, s. 327
  5. ^ Nicol, s. 35

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • John Julius Norwich, Bysants’ historie, Pax Forlag A/S, 1997
  • Donald M. Nicol, The Last Centuries of Byzantium 1261–1453, 2. edition, Cambridge University Press, 1993
  • Harris, Jonathan, Byzantium and the Crusades, Bloomsbury, 2nd ed., 2014. ISBN 978-1-78093-767-0
  • Rosser, John H. (2001). Historical Dictionary of Byzantium. Scarecrow Press. ISBN 978-0810866218. 
  • Wolff, Robert L. (1954). «Mortgage and Redemption of an Emperor’s Son: Castile and the Latin Empire of Constantinople». Speculum. 29 (29): 45–84. doi:10.2307/2853868.