Therese Neumann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Therese Neumann
Født8. apr. 1898[1][2]Rediger på Wikidata
Konnersreuth[3]
Død18. sep. 1962[4][1][2][5]Rediger på Wikidata (64 år)
Konnersreuth
BeskjeftigelseMystiker, farmworker Rediger på Wikidata
NasjonalitetTyskland
Therese Neumann på Commons

Therese Neumann (født 8. april 1898, død 18. september 1962) var en tysk katolsk mystiker og stigmatiker.

Bakgrunn og liv[rediger | rediger kilde]

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Hun ble født på langfredag i 1898 i den isolerte landsbyen Konnersreuth med rundt 1.400 innbyggere i Bayern, hvor hun levde hele sitt liv. Som datter av en skredder og eldst av 10-11 barn vokste hun opp i små kår i et strengt katolsk hjem. Hennes første Kristus-visjon var av Jesusbarnet, da hun som elleveåring fikk sin første kommunion. Selv trodde hun dette var noe alle opplevde ved en slik anledning. I 1913 hadde hun besluttet å reise ut som misjonerende nonne i Afrika, men planen ble forpurret av første verdenskrigs utbrudd.[6]

Sykehistorie[rediger | rediger kilde]

Som fjortenåring begynte Neumann som tjenestepike hos en storbonde hun var i slekt med. 10. mars 1918 brøt det ut en voldsom brann på låven. Neumann deltok i slukningsarbeidet og skadet ryggen kraftig. Hun ble delvis lammet, og endte gradvis som pleiepasient - både blind, lammet og plaget med epileptiske anfall. Men 29. april 1923, samme dagen som Neumanns navnesøster Therese av Lisieux ble saligkåret, fikk Neumann brått synet tilbake, og to år senere, 17. mai 1925, samme dag som Therese av Lisieux ble helligkåret, forsvant også lammelsene og krampene. På helgenens dødsdag i september samme år gjenvant Neumann helsen.[7]

Huset der Therese Neumann ble født.

Therese Neumann hevdet at hun gjennom flere år ikke hadde tatt til seg annen føde enn oblater, at hun reiste gjennom tiden tilbake til korsfestelsen, og hadde mottatt regelmessige visitter av jomfru Maria, som kom med dystre forutsigelser om Tysklands fremtid. Etter et år som sengeliggende begynte visjonene om korsfestelsen, der hun hevdet å være et samtidig vitne til Jesu lidelse; han skulle ha talt direkte til henne mens han hang på korset, blødende fra hender og føtter, med et spyd stukket i siden. Langfredag i 1926 sivet blod plutselig fra Thereses egne håndflater og fotsåler og fra hennes ene side som et ekko av Jesu sår, med ett unntak: Therese blødde også fra øynene.

Konnersreuth i Bayern på den tsjekkiske grensen.

En av dem som var sterkt fascinert av Therese, og både skrev om henne og holdt foredrag om henne, var den norske teologen Kristian Schjelderup, som senere ble biskop i Hamar. De møttes første gang fredag formiddag 18. november 1927 da Schjelderup ankom Konnersreuth, der Neumann lå til sengs i prestegården. Her var han vitne til et av hennes ukentlige ekstaselignende anfall.[8] Schjelderup ville gjerne treffe henne igjen, men den katolske kirke stilte seg reservert til fenomenet hun representerte, og besøk hos henne måtte godkjennes av biskopens ordinariat i Regensburg. Sommeren 1930 gikk det i orden, takket være anbefaling fra Olav Offerdahl, leder for det apostoliske vikariat for Norge og Svalbard.[9] Schjelderup traff Neumann i hennes hverdag, og spurte henne om hun mente at også protestanter kan bli salige, noe hun straks svarte «ja, naturligvis» til. Hun var svært glad i naturen, hadde et akvarium og småfugler på rommet sitt, og fortalte at hun svært gjerne ville besøke Norge for å se fjordene og midnattssolen. Schjelderup sa at mange i Norge gjerne ville skrive til henne. Hun svarte at hun fikk så mye post at hun ikke kunne love å svare alle, men at hun ville ta det de skrev om, med i sine bønner. «Jeg vil be for Norge,» sa hun til avskjed.[10]

Valfartsmål[rediger | rediger kilde]

Hennes skriftefar Joseph Naber[11] var overbevist om at dette var et mirakel. Fromme katolikker begynte å valfarte til Thereses seng da stigmataene snart viste seg hver fredag. Hennes samtaler med Jesus ble også mer intense; noen hevdet at hun prøvde å advare Jesus om hans forestående endelikt. Gjennom Therese gav Jesus på sin side advarsler om Tysklands skjebne, noe som førte til at også journalister tok veien til Konnersreuth, deriblant agnostikeren Fritz Gerlich, som lot seg omvende og døpe katolsk i 1931 etter møtet med bondepiken.[12] Gerlich hadde vært til stede ved Hitlers ølkjellerkupp i 1923. Han så Hitler bryte løftet sitt om ikke å gripe til ulovlige metoder, og i stedet arrestere Gustav Ritter von Kahr. Uansett om Therese Neumann viste seg å være en svindler, lyktes hun med å samle en flokk av Hitler-motstandere rundt seg. Gerlich stilte henne spørsmål når hun falt i ekstase, og svarene hennes styrket ham i troen på at det nyttet å yte motstand mot de totalitære bevegelsene, nazismen og kommunismen. I kretsen rundt Neumann ble han også kjent med prins Erich von Waldburg-Zeil[13] som i de følgende år ytet betydelig økonomisk støtte til Gerlichs anti-totalitære skrifter. Også Edith Stein kjente Neumann, og omtalte henne i brev med kjælenavnet «Resl».[14] Etter at Gerlich var drept i Dachau under Reichsmordwoche (= «riksmord-uken») i 1934, fortsatte gruppen med sin hemmelige motstand frem til 1944. I etterkrigstiden var også soldater fra den amerikanske okkupasjonsstyrken i Tyskland med i kulten rundt Neumann.[15]

I 1935 gikk det rykter om at nazistene hadde arrestert henne for hennes uttalelser mot Hitler. Schjelderup dro tilbake til biskopen i Regensburg, vel vitende at Neumanns far ikke slapp inn besøkende uten at de medbrakte biskopens skriftlige tillatelse. I ordinariatet fikk Schjelderup vite at Neumann selv hadde bedt om færrest mulig besøk, men medbrakt anbefaling fra den katolske biskop i Oslo utvirket at Schjelderup fikk tillatelse likevel. I 1935 ønsket kirken fremdeles en kontrollundersøkelse av Neumann av en livssynsnøytral institusjon, men da Neumanns far i 1927 ga tillatelse til en to ukers undersøkelse som også ble foretatt, betinget han seg at det skulle forbli med denne ene. I 1935 hadde kirken derfor bøyd seg for foreldrenes ønske om å få beholde datteren i hjemmet, og at kirken først ville kunne ta stilling til fenomenet etter Neumanns død. Schjelderup fant Konnersreuth uendret, bortsett fra at torget, der Neumann-familien bodde, var omdøpt til Adolf Hitlers plass. Pastor Naber forklarte at Neumann fremdeles gjennomlevde Jesu død hver fredag, bortsett fra i tiden mellom jul og faste, og mellom påske og pinse. Da virket hun angivelig mer plaget selv.[16]

Neumanns språkmektighet forble uforklarlig. Vanligvis hørte hun apostelen Peter snakke en galileisk dialekt, men i pinsen snakket han tysk, og i Roma latin.[17] Professor Franz Xaver Wutz dro til Konnersreuth og ba Neumann gjengi hva hun hørte under ekstasene. Hun gjenga noen setninger, og professor Wutz ble forbløffet over at det var på feilfritt arameisk. Vestarameisk var talespråk i Palestina på Jesu tid. Professor Wutz og Schjelderup diskuterte dette, og Wutz hadde fått konstatert de typiske forskjellene mellom galileisk og judeisk dialekt. Han hadde prøvd å narre Neumann ved å si setninger på feilaktig arameisk, men hver gang rettet hun ham. Han hadde også bedt henne gjengi skjellsordene som haglet over Jesus ved korsfestelsen. Hun nevnte de kjente ordene, men tilføyde flere drastiske arameiske uttrykk som Bibelen har utelatt. Schjelderup fremsatte som mulig forklaring at Therese Neumann oppfattet ordene fra Wutz telepatisk.[18] Flere linguister undersøkte denne siden av fenomenet.[19]

I 1949 utga imidlertid den katolske skribenten Hilda Graef The Case of Therese Neumann,[20] der hun avslørte den vesle bondejenta som en beregnende svindlerske. Den katolske kirke forholdt seg tidlig skeptisk til Therese og hadde sendt leger til Konnersreuth for å undersøke det påståtte mirakelet. Deres rapporter konkluderte med at hun selv fremkalte sine stigmata ved å ha små beholdere med blod gjemt i sengklærne, og gni seg inn med blodet når hennes foreldre skysset ut gjestene når hun fikk sine «hosteanfall», eller skulle tømme seg i et bekken. Når gjestene kom inn igjen, var hun blodig i ansiktet, og kastet dramatisk dynen til side for å vise frem sårene sine.[21]

Journalisten Walter Schaber, en av de siste overlevende fra Weimar-republikkens presse, mente at Neumanns gjennomslagskraft skyldtes tidsånden. Tyskerne lette etter en Heiland (= helbreder, healer), og mange mente å ha funnet ham i Hitler, noe som gjenspeiles i hilsenen «Heil Hitler» - som ikke bare kan oversettes «Vær hilset, Hitler», men også «Helbred (oss), Hitler». Dette var en tid da Tyskland var rikt på små «healere» - medier som Jan Erik Hanussen,[22] profeter som Ludwig Christian Haeusser (der Heiland von Bönnigheim)[23] og Therese Neumann - og etter alle disse kom den store «helbreder», Hitler selv.[24]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Therese-Neumann, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000408, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Neumanns oppvekst
  7. ^ Neumanns biografi
  8. ^ Kristian Schjelderup: Under åpen himmel (s. 45), Aschehoug forlag, Oslo 1969
  9. ^ Kristian Schjelderup: Under åpen himmel (s. 68)
  10. ^ Kristian Schjelderup: Under åpen himmel (s. 73-74)
  11. ^ Neumanns sjelesørger Joseph Naber
  12. ^ Vennskapet mellom Gerlich og Neumann, Catholic news agency
  13. ^ Erich von Waldburg-Zeil
  14. ^ [1] Brev fra Edith Stein, 1930
  15. ^ [2] Ron Rosenbaum: Explaining Hitler, forlaget Random house, New York 1998
  16. ^ Kristian Schjelderup: Under åpen himmel (s. 76-77)
  17. ^ Kristian Schjelderup: Under åpen himmel (s. 78)
  18. ^ Kristian Schjelderup: Under åpen himmel (s. 59-60)
  19. ^ Orientalisten Wessely om arameisk talt av Therese Neumann
  20. ^ Hilda Graef forteller
  21. ^ [3] Ron Rosenbaum: Explaining Hitler
  22. ^ Jøden Hermann Steinschneider som var Hitlers spåmann
  23. ^ Guruen Haeusser
  24. ^ Walter Schaber i samtale med Rosenbaum

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Therese Neumann A Stigmatist of Our Days, by Friedrich Ritter von Lama
  • Further Chronicles of Therese Neumann, by Friedrich Ritter von Lama
  • Life and Death of Therese Neumann, Mystic and Stigmatist, by Albert Vogl, ISBN 0-533-03379-9
  • Mystical Phenomena in the Life of Threresa Neumann, by Most Reverend Josef Teodorowicz translated by Rev. Rudolph Kraus, Ph.D., S.T.D.
  • The Story of Theresa Neumann, by Albert Paul Schimberg
  • The Case of Therese Neumann, by Hilda C. Graef
  • The Visions of Therese Neumann, by Johannes Steiner
  • Theresa Neumann: A Portrait Based on Authentic Accounts, Journals and Documents, by Johannes Steiner
  • What about Therese Neumann: A concise background for and analysis of the critical reception accorded Hilda C. Graef's the case of Therese Neumann, by Leonard J. Fick

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Therese_Neumann&oldid=24109071»