Skjeggagam

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Skjeggagam
Skjeggagam, hunn
Skjeggagam, hunn
Vitenskapelig(e)
navn
:
Pogona viticeps
Ahl, 1927
Norsk(e) navn: Skjeggagam
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Krypdyr
Orden: Skjellkrypdyr
Familie: Agamfamilien
Slekt: Pogona
Habitat: Tørre og halvtørre områder
Utbredelse: Sentrale Australia

Skjeggagam, Pogona viticeps er en middelsstor øgle som lever i tørre og halvtørre strøk i de indre områdene av Australia. Navnet skriver seg fra en krans av lengre piggaktige skjell langs kanten av kjakene og på strupen og langs flankene. I motsetting til mange ørkendyr er skjeggagam aktiv om dagen. De er altetere og lever hovedsakelig som opportunistiske jegere på små invertebrater og supplerer kosten med blomster og blader.[1] Arten har ingen form for yngelpleie ut over å grave et grunt rede for eggene.[2]

Det er lett å få skjeggagam til å trives i fangenskap og de er populære som terrariedyr i mange land.[3] Ved lovendring i 2017 ble den en av krypdyrartene som ble tillat i privat eie i Norge.[4]

Bygning og utseende[rediger | rediger kilde]

Bygning[rediger | rediger kilde]

Skjeggagam er en bred og ganske lavbygget art. Hodet er bredt og trekantet med tydelige brede kjaker, og øynene sitter langt fram, nærmere snuten enn munnviken. Bak øynene, mot bakkanten av hodet siter det et lite pinealøye dekket av tynn hud.[5] Kroppen er også bred og ganske flat. Langs sidene har den en serie med pigger som hjelper til å bryte opp konturen av dyret når det trykker, og som er med å avskrekke eventuelle predatorer. Piggene er imidlertid myke og gummiaktige. Beina ender i lange tær med kraftige klør som den bruker til å klatre. Halen er lang og jevnt avsmalnende og utgjør om lag halvparten av den totale lengden.[2]

Størrelse og alder[rediger | rediger kilde]

En voksen skjeggagam kan komme opp i 60 cm, men er vanligvis noe mindre. Hunner er mindre enn hanner, med smalere hode og mindre tydelige fargetegninger. De veier 2 til 3 gram når de klekkes, og vil vanligvis nå en vekt på rundt 250 gram som voksne. De største hannene kan komme opp i 600 gram.[6] Det tar fra 8 måneder til halvannet år før de blir kjønnsmodne. Normal livslengde er 8 til 12 år.[7] Rekorden i fangenskap er på 14 år.[8]

Farge[rediger | rediger kilde]

Fargen varierer fra lys gul eller brungul til grå eller rødbrun, avhengig av leveområde. Dyrene kan også i noen grad skifte farge. Hannene har tydeligere og mørkere farger enn hunnene. I paringstiden får de mørkere felter på strupen og langs kjakene. Sammen med de piggete skjellene på disse stedene får de mørke feltene hannene til å se ut som om de har skjegg.[2] Hannene har tydelige porer på lårene der de skiller ut feromoner og duftmarkeringer for å markere revir i paringstiden.[7]

Levevis og kosthold[rediger | rediger kilde]

Skjeggagamer er flinke til å klatre i trær hvor de ofte vil sitte og sole seg

Livsstil og kosthold[rediger | rediger kilde]

Skjeggagamer lever i et av de varmeste og tørreste områdene i verden og er varmekjære. Ofte kan de sees i trær, på steiner og på gjerdestolper på morgenen eller om kvelden der de ligger for å varme seg opp i sollyset. I motsetting til mange ørkendyr er skjeggagamer dagaktive, selv om de også søker skygge på det varmeste på dagen.

Skjeggagam er altetere og opportunistiske jegere som gjennomsøker buskas og vegetasjon på jakt etter smådyr. De tar maten ved å åpne munnen og bruke den klebrige tungen.[2] Føden består av små virvelløse dyr, i all hovedsak termitter, men også biller, mark og gresshopper avhengig av hva som er tilgjengelig på forskjellige tider på året. De kan også en gang i blant ta små virveldyr som musunger og andre arter av øgler.[9] De supplerer dietten med blader og blomster. I naturen utgjør planter nesten halvparten av det daglige kostinntaket.[1] Denne aktive livsstilen skiller dem fra mange andre krypdyr som ofte er passive jegere som venter på at et egnet bytte skal komme forbi.

Drikke[rediger | rediger kilde]

Skjeggagamer kan drikke vann fra åpne vannspeil, men vil ofte benytte en særegen måte å drikke på i det fri. Når det regner vil de rette ut bakbeina og heve hoftene opp fra bakken med hodet og ryggen hellende nedover. Vann som treffer ryggen på dyret vil renne forover langs skjellene og mot hodet og snuten, hvor dyrene slikker det i seg. Når det regner kan de stå slik i 20 til 30 minutter og slikke i seg vann.[2]

Sosialt liv og kommunikasjon[rediger | rediger kilde]

Skjeggagamer er forholdsvis sosiale dyr og kan ofte finnes flere sammen. De er lite aggressive. I paringstiden vil hannene konkurrere om hunnenes gunst. De lager lite lyd, men kommuniserer ved hjelp av posering, farger og å vippe hodet opp og ned. Hannene vil bruke hele kroppen i en tilsvarende bevegelse for å demonstrere dominans. I en gruppe på flere individer vil det raskt bli etablert et hierarki mellom hannene. Hunnene signaliserer ved forsiktig heving og senking av hodet og med forbeina.[2]

Det sosiale samspillet, artens omskiftende økologiske nisje og aktive livsstil har gjort at skjeggagamer har kompleks og tilpassningsdyktig adferd. Eksperimenter med denne arten har vist at de er i stand til å lære av hverandre.[10]

Skjeggagamer i fangenskap er ikke sosiale, og skal holdes enkeltvis utenom ved parring.

Formering[rediger | rediger kilde]

Ville skjeggagamer har paringstid tidlig på våren. Hunne graver et lite rugekammer og legger 10 til 30 egg før hun fyller igjen inngangen til redet og forlater det. Eggene er 2,5 til 3 cm lange og læraktige. Ved normal temperatur på rundt 26 grader er inkubasjonstiden på 78 til 85 dager.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Oonincx, D.G.A.B.; van Leeuwen, J.P.; Hendriks, W.H.; van der Poel, A.F.B. (mai 2015). «The diet of free-roaming Australian Central Bearded Dragons (Pogona vitticeps)». Zoo Biology. 34 (3): 271–277. doi:10.1002/zoo.21209. 
  2. ^ a b c d e f g Hosking, C. (2017). «Central Bearded Dragon - Pogona vitticeps». Animal species. Australian museum. Besøkt 12. mai 2017. 
  3. ^ Steve Grenard (2007). Bearded Dragon: Your Happy Healthy Pet (engelsk). Howell Book House. ISBN 0470165111. 
  4. ^ Roalsø, M. (11. mai 2017). «Nå blir disse reptilene lovlige - etter 40 år». NRK. Besøkt 12. mai 2017. 
  5. ^ Bonnan, M.F. (2016). The Bare Bones: An Unconventional Evolutionary History of the Skeleton (Life of the Past) (1. utg.). Bloomington, Indiana: Indiana University Press. s. 518. ISBN 978-0253018328. 
  6. ^ «Hades Dragons». hadesdragons.co.uk. 2010. Arkivert fra originalen 2013-11-05. Besøkt 13. august 2013. 
  7. ^ a b «Basic Information Sheet: Inland Bearded Dragon». LafeberVet. Besøkt 13. mai 2017. 
  8. ^ «Fun Bearded Dragon Facts & Information». 
  9. ^ Thompson, L. «Meet some of our critters». Leslie Science & Nature Center. Besøkt 13. mai 2017. 
  10. ^ Kis, Anna; Huber, Ludwig; Wilkinson, Anna (januar 2015). «Social learning by imitation in a reptile (Pogona vitticeps)». Animal Cognition. 18 (1): 325–331. doi:10.1007/s10071-014-0803-7.