Pinealøye
Et pinealøye eller parietaløye er et enkelt øye hos virveldyr som sitter oppe på skalletaket, mellom issebeina (Os parietaleae, derav navnet «parietaløye»). Åpningen til parietaløyet kalles foramen parietale.
Pinealøye blant virveldyr[rediger | rediger kilde]
Hos de første virveldyrene ser det ut til at et slikt pinealøye har vært vanlig. Vi finner det i dag bare hos en del reptiler, særlig hos broøgler, og hos niøyer. Hos øvrige virveldyr er øyet dekket av skalletaket (hos dem som har), og sitter som en liten kjertel nede mellom hjernehalvdelene: Konglekjertelen. Selv om et ytre øye ikke er vanlig hos moderne virveldyr, har hodeskallen til kjøttfinnefisk, panserpadder, urreptiler og pattedyrliknende krypdyr tydelige og ofte velutviklede åpninger i skalletaket for et ytre pinealøye. Fugler og skjellkrypdyr mangler åpning for pinealøyet, men har så tynn hodeskalle at lys slipper gjennom skalletaket til pinealkjertlen [1][2]
Pinealøyets funksjon[rediger | rediger kilde]
Pinealøyet har utviklet seg fra et par med øyne på toppen av hodet hos urtidens bunnlevende panserfisk (placodermer og ostracodermer) [3] Disse trege fiskene kan ha hatt behov for å bli varslet om farer ovenfra. For mer aktive virveldyr som etterhvert dukket opp og etablerte seg som toppredatorer, kan øyet ha mistet denne funksjon og i stedet bare registrert lys/mørke.
Hos de fleste dyr setter lys i gang en kjedereaksjon av enzymer, hormoner og neuroreseptorer som regulerer blant annet dyrets søvnsyklus. Det er mulig at pinealøyet har vært del av dette systemet. Hos de nålevende broøglene som fortsatt har pinealøye, virker signaler fra dette på dyrets døgnrytmer. Signaler fra pinealøyet er også med på å styre reguleringen av kroppsvarme hos kaldblodige dyr. Hos pattedyrenes umiddelbare forfedre forsvant pinealøyet, og pattedyr mangler åpning for pinealøyet i hodeskallen.[4] Øyets indre strukturer eksisterer imidlertid. Denne har en funksjon i regulering av døgnrytmene og får informasjon om lys/mørke fra melanopsinholdige ganglieceller i netthinnen.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Fejer, Z. & al. (1997): Immunoreactive pinopsin in pineal and retinal photoreceptors of various vertebrates. Acta Biologica Hungaria 48(4): s 463-71
- ^ Solessio E & G.A. Engbretson (1993): Antagonistic chromatic mechanisms in photoreceptors of the parietal eye of lizards. Nature 29;364(6436), s 442-445.
- ^ Concha, M.L & S.W.Wilson (2001): Asymetry in the epithalamus of vertebrates. Jorunal of Anatomi 199: s 63-84. [1]
- ^ Harris. S. (2016). «What our ancestors’ third eye reveals about the evolution of mammals to warm blood». The Conversation. Besøkt 23. juni 2020.