Staur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Staur i en hesje
Kornstaur i måneskinn av Theodor Kittelsen

Staur er en rettvokst, tynn trestamme som er kuttet i ca. to meters lengde og spisset i begge ender, ikke over ti cm tykk på det tykkeste. Staur brukes til å sette opp skigard og hesjer. Tidligere ble staur brukt til å tørke kornbånd, og ble da kalt kornstaur eller sneis.

Ask og rogn var de treslag som var mest egnet. Bjørka vokste seg gjerne litt for kroket. Alle gårder hadde et stort lager av hesjestaur, siden treverket hadde begrenset levetid. Lagring der det var tørr plass og enkel atkomst ofte i vedskjul eller under taket i vognskjul eller redskapsbu. Til skigardsstaur brukes gjerne sentvoksende gran.[1]

Uttrykket «å bære staur» brukes om sprikende samarbeid på usikkert grunnlag. Det truer med å gå i oppløsning og krever mye omtanke for å holde ting samlet. Dette er først kjent brukt i det offentlige rom da Per Borten ved sin avgang som statsminister skulle karakterisere tiden han var leder av en koalisjonsregjering.[2]

Ordet staur finner en også i staurhyrning og staurkval, som begge er vanlige navn for spekkhugger. Navnet kommer av hvalens rette, høye, smale ryggfinne.

Fotnoter og referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Skigard – Ødegård sag. Besøkt 17. februar 2013
  2. ^ Per Borten uttalte ved sin avgang som statsminister 17. mars 1971: «Jeg vet ikke om det er ubeskjedent, men kanskje min oppgave mer kan sammenlignes med det å bære staur. Alle som har prøvd det, vet at man kan få vanskeligheter underveis hvis stauren begynner å sprike oppe på skuldra.»
landbrukstubbDenne landbrukrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.