Hopp til innhold

Samemøtet i 1917

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Deltagerne på et det første samiske landsmøtet fotografert i Metodistkirken i Trondheim 6. februar 1917. Møtet samlet rundt 150 samer fra Norge og Sverige. 6. februar er siden blitt samenes nasjonaldag.
Foto: Schrøderarkivet/Sverresborg

Samemøtet i 1917 var det første samiske landsmøtet. Møtet hadde deltagelse av samer både fra Norge og Sverige. Møtet ble avholdt i Metodistkirken i Trondheim fra 6. til 9. februar 1917. Datoen for dette møtets begynnelse er grunnlaget for samenes nasjonaldag. Møtet samlet ca. 150 deltagere, hvorav de fleste var sørsamer fra Nordland, Trøndelag og Hedmark.

Elsa Laula Renberg (1877–1931) fra Helgeland og Brurskanken samiske kvinneforening var initiativtagere til møtet. Renberg var møtets formann, og holdt åpningstalen på møtet. Datidens andre store samiske leder, Daniel Mortenson fra Røros/Elgå, var møteleder og holdt et foredrag på møtet om reindrift og hvordan denne hadde blitt hemmet av Felleslappeloven av 1883. Foredraget utløste en debatt som førte til at landsmøtet valgte en egen reindriftslovkomité. Komiteen la senere fram et forslag til ny reindriftslov som påvirket den endelige utformingen av loven i 1919. Den andre hovedsaken på møtet var kravet om en egen samisk skole, og at barna måtte få undervisning i og på samisk.

Bakgrunn

Elsa Laula Renberg (1877–1931) var reineier i Brurskanken-fjellene sør for Mosjøen. Hun var initiativtaker til møtet. Bildet er trolig tatt i 1916 som ledd i markedsføringen av møtet.
Daniel Mortenson fra Elgå/Røros var en av tidens aktive samepolitikere. Han var reineier, redigerte avisen Waren Sardne, deltok i etableringen av flere sameforeninger, og ble valgt til dirigent for dette møtet. Maleri av Astri Aasen.

I årene før møtet hadde samer både i Norge og Sverige følt at deres kultur og næringsgrunnlag var truet. Derfor oppsto det i årene 1904–10 både samiske organisasjoner og tidsskrift.

Arealpress og fornorskning

Felleslappeloven av 1883 var det første større forsøk fra myndighetenes side på å «få kontroll med samenes reindrift».[1] Loven gjaldt både for Norge og Sverige, derav navnet. Loven etablerte ordningen med reinbeitedistrikt og innførte prinsippet om kollektivt erstatningsansvar for alle andelshavere i reinbeitedistriktet for skader som reinen påførte landbruket. I 1894 ble grensene for reinbeitedistrikt fastlagt slik at viktige beiteområder som Trollheimen og Gauldalsvidda falt utenfor.[1] Med Tilleggslappeloven i 1897 fikk grunneierne rett til å forby reindrift utenfor reinbeitedistriktene. Hevd og sedvanerett ble dermed sett bort fra. Den rettslige reguleringen av reindriften var imidlertid i stadig bevegelse, og flere kommisjoner arbeidet med reindriftsspørsmål fram til den neste reindriftsloven kom i 1933.[2]

I Sverige hadde «odlingsgränsen» fra 1867 gitt samiske nomader bruksrett til beiteland i de delene av landet som lå høyere enn jordbruksbygdene.[3] Arealene ble imidlertid etterhvert tatt i bruk av nybyggere, en prosess som har blitt karakterisert som «jordbrukskolonisering»,[4], slik at reinflokkene ble presset bort fra de kjente beiteområdene. Samenes erstatningsansvar for reinens skader sto fast.

Arealspørsmålene og beiterettighetene var i særlig grad et problem i de sørsamiske områdene.[5] I de nordsamiske områdene i Troms og Finnmark var det fornorskningspolitikken som var den største utfordringen, gjennom «skole, næringer, kirke, forsvar og etterretning – gjerne i tett (og intimt) samarbeid».[6] Presset var særlig rettet mot samer i «overgangsdistriktene» i kyststrøkene og fjordbotnene.[7][8] En del av bildet var at skoledirektøren ikke ville at samiske lærere skulle undervise i samiske bygder hvor de kunne «være til skade med sine samiskkunnskaper»; de skulle sendes til ikke-samiske bygder.[9]

Utenfor Namsos hadde Sameskolen i Havika startet i 1910 som internatskole for barn fra sørsamiske familier; skolen var på mange måter en «fornorskningsskole»,[10] men betød også en møteplass.[11] Finnemisjonen ble stiftet i 1888, og var fra begynnelsen bevisst på å bruke samisk språk. Etter landsmøtevedtak i 1912 og 1913 tok misjonen inn i sine vedtekter at «organisationen maa i ingen henseende komme i strid med statens arbeid i kirke og skole». Dette ble tolket som støtte til fornorskningsarbeidet.[3]

I Sverige hadde myndighetene gjennom en skolereform i 1913 delt samiske barn i to grupper, den såkalte «kategoriklyvningen»: barn av reindriftssamer fikk gå på «nomadskolan», mens barn av fastboende samer måtte gå på vanlige skoler, hvor de mistet sin samiske identitet.[2] Dette kalles «lapp-ska-vara-lapp»-politikk, hvor «ekte samer» ble definert slik at store grupper av samene falt utenfor.[9][12]

Spørsmålet om reindrift over grensen mellom Norge og Sverige hadde vært et vanskelig tema under Karlstadforhandlingene.[13] Fra gammelt av hadde reindriftssamene lagt liten vekt på riksgrensen, og hadde vinterbeite i Sverige og sommerbeite i Norge. Gjennom Lappekodisillen av 1751 ble denne hevden avtalefestet mellom landene. Etterhvert som et flertall av disse samene ble svenske statsborgere, ble beiteretten og reindriften fra Sverige opplevd som en belastning i Norge. Ved forhandlingene i 1905 mente man at denne grenseoverskridende reindriften omfatter 80 000–100 000 svenske rein i Troms og Nordland, og til sammenligning bare 7 000 norske rein på vinterbeite i Sverige.[13] Ved Karlstadforhandlingene ble dette til slutt løst ved at beiteretten ble godtatt fra norsk side, men ble innskrenket slik at reinflyttingen måte skje etter 15. juni, 6 uker senere enn tidligere regler.

Organisering

I Sverige ble Lapparnas Centralförbund stiftet 5. august 1904 – som verdens første samiske organisasjon. Samtidig utkom Elsa Laulas kampskrift Inför lif eller död og Torkel Tomasson begynte å utgi Lapparnas egen tidning. Bladet kom med 5 nummer i 1904–05 før det gikk inn.[14] Den samme høsten startet Fatmomakke sameforening nær Vilhelmina, og sameforeninger i Tärnaby, Glen og Sorsele.[15]

I Norge medvirket Daniel Mortenson til etableringen av Søndre Trondhjems Amts lappeforening – antagelig i 1907, og Nordre Trondhjems Amts lappeforening i 1908. Mortenson etablerte også avisen Waren Sardne i 1910, etter initiativ fra Søndre Trondhjems Amts lappeforening.[16] Den ble skrevet på norsk, med innslag av samisk i notiser. Sammen med John Eliassen Boere fra Grong og Martin Jonassen fra Haltdalen utgjorde Mortenson en delegasjon som i 1908 dro til Oslo for å diskutere samenes sak med kong Haakon, statsminister Gunnar Knudsen og landbruksminister Foosnæs. Møtene skjedde 26. oktober 1908.[15][4][17]

Etter at Elsa Laula og Thomas Renberg giftet seg i 1908, flyttet de til Brurskanken reinbeitedistrikt i Vefsn på Helgeland. De bidro til dannelsen av Brurskanken samiske lag i 1907 og Brurskanken samiske kvinneforening i 1910.[4][16][18][19]

I nordsamiske områder hadde Anders Larsens avis Sagai Muittalægje vært en viktig aktør i de årene den utkom, fra 1904 til 1911. Avisen hadde blant annet støttet den samiske stortingsrepresentanten Isak Saba. Nordsamiske foreningsforsøk i 1910 og 1911 strandet før foreningene hadde kommet ordentlig i gang.[2][9]

Samene i Trøndelag og Helgeland hadde møttes til møter i Namsos 15. mars 1910 og 22. februar 1915, og møttes jevnlig på Stevneplassen ved Majavatn.[3] Under møtet i 1910 ble Det lappiske forbund forsøkt stiftet med utgangspunkt i de fire sameforeningene i Trøndelag og Helgeland,[3][16][20] med det er få spor etter denne paraplyorganisasjonen i ettertid.

Forberedelser til møtet

Elsa Laula Renberg (til høyre) var initiativtaker til møtet, og dets formann. Journalist Ellen Lie (til venstre) var møtets sekretær. Anna Löfwander Jarwson (foran) var møtets kasserer.[16]

Renberg skrev 5. mai 1916 et brev til reindriftsinspektør Kristian Nissen, hvor hun fortalte at hun i lang tid hadde forsøkt å få til et større møte for å drøfte «sociala politiske förhold og da i ser paa rendriftens omraade». Brevet ble skrevet ombord på hurtigruteskipet «Midnatsol» fra Trondheim til Sandnessjøen, og viser at Renberg i mer enn to år hadde hatt kontakt med journalist Ellen Lie i Trondheim. Av brevet til Nissen framgår det at mye virket avklart allerede: «I samraad med en del framstaaende mend og kvinder i Tronhjem samt en del lappar har jeg besluttet at arrangere till et felles lappemöte i Tronhjem till kommande vinter, exp. i jannuar eller februar maaned.»[21][22]

I november 1916 var Renberg igjen i Trondheim. Her ble hun intervjuet av Dagsposten 10. november 1916, og skrev på ny brev til Nissen.[21][22]

På dette tidspunktet var det meste av programmet klart, men det gjensto å fastsette datoer for møtet. I brevet til Nissen skrev hun at Brurskankens samiske kvinneforening var blitt den formelle arrangør av møtet; at det ble nedsatt en arbeidskomité med fire medlemmer; hvor hun var leder og Ellen Lie var sekretær. Heller ikke da programmet ble presentert i Dagsposten 17. desember 1916 var møtedatoene bestemt; møtet skulle «avholdes omkring 15de februar og varer i 3 dage.»[21] Tidfestingen måtte både ta hensikt til reindriftens årsrytme, og at Nissen hadde anledning til å delta.

Møtet ble lagt til Trondheim av flere praktiske hensyn: reisevei, innkvartering, møtelokale og nærhet til flere avisredaksjoner.[22] Den direkte, praktiske årsaken var antagelig samarbeidet med den engasjerte journalisten Ellen Lie. I intervjuene sa Renberg at hensikten med møtet var å vekke samene «fra deres sløvhet til selvtænkning og varetagelse av sine interesser, og for at nordmændene skal lære at kjende os som vi er og kjende os som et folk og derved bli mere interessert for os og vor sak. Det tror jeg best vil ske ved møte i en stor by.»[21]

I begynnelsen av januar 1917 ble det klart at Landbruksdepartementet bevilget 1000 kr i reisestøtte til deltagerne, bevilget gjennom en kongelig resolusjon 5. januar 1917. Reindriftsinspektøren var skeptisk til bevilgningen, fordi han var redd statsstøtten ville komme i konflikt med møtets rolle som frie, politiske ytringer.[21] Trondheim kommune bevilget 500 kr til en kommunal mottagelse for møtedeltagerne.

Valget av Metodistkirken i Trondheim som møtested var delvis naturlig, og delvis tilfeldig.[21] Samene var vant til å holde møter i tilknytning til kristelige stevner og i kristne forsamlingslokaler. Praktiske spørsmål som beliggenhet, størrelse og leiepris kan ha spilt inn, og det kan også ha hatt betydning at møtets kasserer, hotelleieren Anna Löfwander Jarwson hadde en tilknytning til Metodistkirken.[21] Foruten Metodistkirken ble Håndverkerforeningens festsal brukt under møtet.

Møtet var tenkt å vare i tre dager – og skulle avsluttes med en fest i Håndverkerforeningen torsdag kveld 8. februar – men ble forlenget med en dag, og diskusjonene fortsatte også fredag 9. februar.

Deltagere

Deltagerne på møtet fotografert utenfor Metodistkirken i Trondheim 6. februar 1917.
Foto: Schrøderarkivet/Sverresborg
Medalje som ble gitt til deltagerne på møtet.

Det finnes ingen samlet oversikt over de ca. 150 deltagerne på møtet.[16][23] Gjennom referatene, avisreportasjer, komitélister, fotografier, Astri Aasens malerier med mer, er det likevel mulig å danne seg et inntrykk av deltagergruppen.[23][24]

De fleste deltagerne kom fra det sørsamiske området i Nordland, Trøndelag og Hedmark. I Dagsposten nevnes representanter fra «lappedistrikterne Finmarken, Tromsø, Helgeland, Grong, Snaasen, Meraker og Røros.» Omtrent 20 av deltagerne kom fra Sverige.[23] Fra Finnmark kom to deltagere, Ap-politikeren og herredskasserer Johan Roska fra Nesseby og reineieren Klemet Somby fra Karasjok[16], og fra Troms én: Henrik Persen Heikka.[16] Reindriftsinspektør Nissen skrev i sin evaluering av møtet til Landbruksdepartementet at det var «140 a 150 deltagere, hvorav ca 90 a 100 norske nomadelapper eller i rendrift interesserte fastboende norske lapper», dertil ca. 20 svenske samer og «resten forskjellige interesserte nordmænd og svensker».[25] Nissen skrev at bare de norske samene deltok i møtets beslutninger og avstemninger om resolusjoner. Andre har pekt på at Nissen selv var aktiv i diskusjonene.[5][2]

Det var 40 kvinnelige deltagere, en forholdsvis høy andel.[16]

Av myndighetspersoner var særlig reindriftsinspektør Kristian Nissen aktiv både før og under møtet. Han sørget også for at alle landets lappefogder ble invitert til møtet.[16] Andre myndighetspersoner som deltok som spesielt innbudte var stiftsamtmann Bothner i Sør-Trøndelag, biskop Bøckman, amtmann Guldahl i Nord-Trøndelag, ordfører, magistrat, politimester, byens avisredaktører og formennene for lappemisjonene.[23]

Arrangementskomiteen for møtet besto av Renberg, Ellen Olsen Toven og Anna Renfjell fra Brurskanken samiske kvinneforening. I tillegg deltok journalist Ellen Lie i Dagsposten i komiteen som forberedte møtet og var møtets sekretær. Anna Löfwander Jarwson var møtets kasserer.[16] Under møtet ble Daniel Mortenson valgt til møteleder mens Johan Roska var visedirigent.[23]

Foredrag og diskusjoner på møtet

Det var fire hovedsaker på møteplanen:[16] reinbeitesaken, lovgivningen, skolesaken og organisasjonsspørsmålet. I tillegg var det et foredrag om tuberkulose, et lysbildeforedrag av reindriftsinspektør Kristian Nissen om «Lapper og ren i Norge» og et historisk foredrag av «overlærer Prytz» om rørossamene, med vekt på overfallet på samene ved Dalbusjøen i 1811.[26][27]

På programmet sto også en kommunal mottagelse, en middag i Håndverkerforeningen, teaterbesøk og omvisning i Domkirken.

Møtet ble gjennomført på norsk, dels av hensyn til norsktalende gjester, og dels på grunn av forskjellen mellom nordsamisk og sørsamisk. Johan Roska beklaget under diskusjonene at man ikke kunne bruke sitt eget språk under møtet.[28]

Reindriftsspørsmålet

Se også Sørsamer – Historie – Ekstensiv reindrift

Mortenson holdt foredraget om reindrift.[29] Emnet ble drøftet både ut fra «innenrikske forhold» og «mellomrikske forhold». Diskusjonen om innenrikske forhold handlet for det første om tap av beiteland som følge av bureising og annen ekspansjon i landbruket. Videre diskuterte man beiteskader og erstatningsprosedyrene for disse, og mistillit mellom samer og «bumenn»/bønder/bygdefolk. Mortenson argumenterte for en mer næringsrettet kjøttproduksjon i reindriften, med større reinflokker. Renberg var uenig; hun «fremholdt at hovedbetingelsen er en rational rendrift, hvad enten den gaar ut paa melking eller produktion av kjøt.»[28] «La de lapper som vil producere kjøt faa gjøre det, men la ogsaa os med hjorder paa ca. 100 ren faa ret til at leve paa gammel lappisk vis.»[16] Mortenson var også opptatt av en nylig høyesterettsdom om beiterett og erstatning i Rørosdistriktet som hadde gått samene imot.

Marie Finnskog fra Røros var emissær og deltok på møtene både i 1917 og 1921. Under diskusjonen om Felleslappeloven holdt hun et lengre innlegg hvor hun sa at «retten til å eie landet og beitestrækningerne tilhørte lapperne som var landets første folk.»[28] Maleri av Astri Aasen.
Johan Roska fra Nesseby tok til orde for at det ble startet en samisk avis. Maleri av Astri Aasen.

De mellomrikske forhold gjaldt spørsmålet om reinbeite over grensen mellom Sverige og Norge.

Møtet vedtok en resolusjon hvor det ble bedt om at sedvaneretten til fritt beite ble opprettholdt, og at staten måtte kjøpe eller ekspropriere nytt reinbeiteland til erstatning for beiteland som nå var blitt bebygd. Man krevde også endringer i reglene for erstatning etter beiteskader av rein. De ønsket også endringer i reglene om salg av umerket rein; slik at inntektene fra dette i framtiden kunne gå til samiske fellesformål.

Advokat Ole Tobias Olsen jr. fra Mosjøen deltok også på møtet og var aktiv i diskusjonene om reindriftsloven, i tillegg til at han var én av to innledere til emnet «Lovgivningen». Olsen hadde samarbeidet med Renberg tidligere, og ble valgt som juridisk konsulent i komiteen som skulle arbeide videre med reindriftsspørsmålet. De andre i komiteen ble Thomas Renberg (Elsa Laula Renbergs mann) og Nils Kappfjeld fra Helgeland, Nils Andersen Nursfjeld og Per Larsen Jomafjeld fra Nord-Trøndelag og Johan Barrok og Mortenson fra Sør-Trøndelag. Denne komiteen møttes igjen i Mosjøen få uker etter landsmøtet, og leverte i 1919 et eget forslag til en ny reindriftslov.[16]

Lappeloven

Advokat Olsen og den svenske juristen Torkel Tomasson innledet om rettslige spørsmål. Tomasson drøftet lappeloven og pekte på at den i flere spørsmål «ikke faldt i samklang med lappernes interesser»;[28] han sa også at den indre landbrukskolonialiseringen «hadde berøvet samene den ene rettighet etter den andre».[16] Han kritiserte også bestemmelsene som regulerte reinflytting mellom Sverige og Norge, og mente at disse var i strid med både reinens natur og sedvaneretten.[16]

Olsen drøftet reglene for erstatning etter beiteskader av rein; gjeldende praksis var ofte at skadene ble skjønnstaksert av den skadelidte bondens naboer og venner.[16] De samme bøndene og deres venner satt også i meddomsrett, mente Olsen.[28] I diskusjonen etter disse foredragene ble det også trukket fram de skadene bygdefolks løshunder gjør på reinen.[28]

Diskusjonene om reindrift og lovgivning hang tett sammen, og tok det meste av tiden på møtet.[16] Resolusjonene behandlet disse spørsmålene samlet.

Organisasjonsspørsmålet

Til å innlede om oppbygging av en samisk organisasjon hadde man invitert Martin Tranmæl, daværende redaktør i Trondheimsavisen Ny Tid. Han anbefalte en struktur med distriktsforeninger, fylkesforeninger og en landssammenslutning eller et skandinavisk forbund.[28]

Johan Roska fra Nesseby tok til orde for at det ble startet en samisk avis. Han mente den burde utgis på norsk, mens Gunnar Johnsen Vesterfjeld fra Helgeland mente at en slik avis kunne skrives på både norsk og samisk.[16]

Komiteen som skulle komme med et forslag til ny reindriftslov, ble også bedt om å vurdere organisasjonsspørsmålet.

Skolespørsmålet

En merkesak under møtet var kravet om en egen samisk skole, og at barna måtte få undervisning i og på samisk. Saken ble innledet med et foredrag av den svenske nomadskola-inspektøren Vitalis Karnell, som gjorde rede for den nye skoleordningen i Sverige.[12] Møtet mente imidlertid at denne løsningen ikke var aktuell i Norge.[16] Diskusjonen var ellers preget av kritikk av Sameskolen i Havika, en kritikk som både var opptatt av praktiske og prinsipielle spørsmål.

Etter at det ordinære møtet var avsluttet på fredag, ble det – i tråd med diskusjonen fredag – holdt et særlig møte lørdag 10. februar rundt skolespørsmålet. Sanna Jonassen fra Fosen/Namsos hadde tatt initiativ til dette møtet.[5] Diskusjonen konkluderte med en resolusjon som ble vedlagt protokollen for møtet. Her krevde man at «staten bør ha pligt til at sørge for lappernes undervisning med bibehold av lappisk sprog i skolerne, med lappiske tilsynsmænd og undervisning i saadanne emner, som er nødvendige for lapperne at kjende, hvis de skal kunne eksistere som rendrivende folk.»[30] Resolusjonen peker på at dette bør ordnes på ulike måter i sørsamiske og nordsamiske trakter, i og med at man i sørsamiske områder «holder paa at gaa over til fastboende». Man mente også at det måtte være staten, ikke misjonen, som skulle ha ansvar for undervisningen.[30]

To partier under møtet

Det har festet seg et inntrykk av at det var «to partier» under møtet, et inntrykk som ble etablert allerede i Adresseavisens reportasje fra møtet samme uke.[16][2][31] Senere historieskriving har vekslet mellom å tone denne motsetning ned,[2][24] eller framheve den.[5]

Mortenson og Renberg ble oppfattet som førere for hver sin gruppe.[31] De to hadde erfaringer med ulike former for reindrift. På Røros hadde Mortenson allerede i 1902 begynt skiftet fra intensiv reindriftsnomadisme til ekstensiv reinkjøttproduksjon. Renbergs reinbeitedistrikt på Helgeland tilhørte den delen av den sørsamiske reindriften som senest ga opp det tette, nære nomadiske livet sammen med reinen. Mortenson argumenterte for en modernisering av reindrifta. «Det var altså representanter for to ulike reindriftsformer som møttes, med til dels ulike interesser i forhold til hva de ønsket å oppnå med hensyn til revideringen av reindriftsloven. Mortenson ønsket reindriften integrert i det norske samfunnet og en lov i henhold til dette. Renberg var dypt forankret i den tradisjonelle, nomadiske reindriften og var opptatt av å bevare samiske verdier og tradisjoner.»[32]

Mortenson var heller ikke opptatt av samiskundervisning i skolen. Renberg hadde de motsatte standpunktene. Standpunktene har blitt beskrevet som «særkrav» fra Renbergs side, og «generelle krav» fra Mortensons side.[5][2] Det var klart under møtet at myndighetenes representanter foretrakk generelle, uspesifiserte krav. Nissen lyktes med å avvise et resolusjonsforslag fra de to finnmarkssamene med den begrunnelse at det gjaldt «særinteresser».[2]

Etter møtet

Mathis Nangos minneplakett på veggen av Metodistkirken i Trondheim. Plaketten ble montert 6. februar 1997.
Foto: T.M. Hetland (8. februar 2012)

Møtet førte til en ny giv i samebevegelsen. Gjennom lovkomitéarbeidet som ble lagt fram i 1919 «tok samene initiativ på en måte de tidligere ikke hadde makta», ifølge historikeren Regnor Jernsletten.[33] Et annet viktig resultat var at avisen Dagsposten i årene framover ga spalteplass til samiske spørsmål og ble et forum for samisk samfunnsdebatt.[33]

Et nytt samisk landsmøte ble arrangert i Östersund i Sverige i februar 1918.[34] Her var Torkel Tomasson sentral, og Mortenson blant innlederne. Nye møter ble også arrangert i Nord-Norge i 1919 og 1920. Sámi Sentralsearvi (Samisk sentralforbund) ble stiftet i Tromsø sommeren 1919, og arrangerte flere møter: i Tana 1919 og 1920, i Bossekop 1919 og i Tromsø i 1921.[9][35]

Sámi Sentralsearvis forsøk på et nytt samisk landsmøte i Tromsø i februar 1921 hadde liten oppslutning og effekt.[35] Da møtet senere ble arrangert i Trondheim 18.–21. juni 1921, var møtet ifølge Regnor Jernsletten «fullstendig kontrollert av embetsmenn».[2] Skoledirektør Bernt Thomassen og reindriftsinspektør Nissen hadde kontroll over et møte som bare samlet 40–50 samer.[5]

Gnisten fra 1917 ble imidlertid kortvarig.[16] Erfaringene fra 1921 førte til at samisk organisasjonsliv og -danning lå i dvale i hele mellomkrigstiden.[16] Da klimaet for samisk organisasjonsdannelse ble bedre i etterkrigsårene, deltok barn av både Renberg og Mortenson i dette arbeidet. Norske Reindriftsamers Landsforbund ble dannet gjennom møter i Trondheim i 1947 og Tromsø i 1948, og ble den første varige samiske organisasjonen i Norge.[16][36]

Stiftelse av samenes nasjonaldag

Etterhvert som den samiske politiske organiseringen i Norge og Norden skjøt fart i etterkrigstiden, ble det naturlig å regne møtet i Trondheim som et startpunkt for samisk organisasjonsarbeid. Daværende sametingspresident Ole Henrik Magga skrev i 1997 at «det historiske ved [møtet i 1917] er at samiske representanter for første gang samles fra store deler av Sápmi for å fremme vår sak som ett folk.»[37]

Under den 15. nordiske samekonferansen i Helsingfors i 1992 ble det enighet om å la åpningsdatoen for møtet – 6. februar – være grunnlaget for samenes nasjonaldag.[38][39]

80-årsjubileet i 1997

80-årsjubileet i 1997 ble markert i Trondheim, blant annet med Mathis Nangos minneplakett på veggen av Metodistkirken i Trondheim, og med jubileumsdager som omfattet konserter, teater, gudstjenester og en jubileumsutstilling.[40] Samerådet og sametingene i Sverige, Finland og Norge møttes, sammen med utsendinger fra Kola sameforening. Frode Fjellheim og Ulla Pirtijærvi holdt konsert, og Sørsamisk teatergruppe satte opp en teaterforestilling om Elsa Laula Renberg.[41] Sametingsmedlem Åsta Vangberg satt i arrangementskomiteen i 1997, sammen med representanter for Sameforeningen og Metodistkirken i Trondheim.

Tråante 2017

100-årsjubileet i 2017 kalles Tråante 2017. Her skal Samerådet og sametingene i Sverige, Finland og Norge møtes. Et sørsamisk alter ble vigslet i Nidarosdomen 6. februar 2017,[42] og jubileet ble også markert med utgivelse av en særskilt 20-kronemynt[43] og jubileumsfrimerker.[44] Det ble arrangert konserter, konferanser, utstillinger, teaterforestillinger, seminarer, og folkeliv på torget i Trondheim med matservering, reinkappkjøring og gratiskonserter. Ida Marie Bransfjell ledet jubileumssekretariatet.

Referanser

  1. ^ a b Anna Severinsen (1979). «Opprettelse av reinbeitedistrikt i Sør-Norge : overgrep eller tilrettelegging?». Ottar nr 116–117: 38–54. 
  2. ^ a b c d e f g h i Jernsletten 1991
  3. ^ a b c d Borgen 1997; s 11–25: «Folkebevegelse»
  4. ^ a b c Salvesen 1979
  5. ^ a b c d e f Braseth 2014; side 368–386
  6. ^ Magga i forordet til Borgen 1997
  7. ^ Otnes 1970; s 129
  8. ^ Ragnhild Sandøy: Fornorsking av Finnmark blei deres liv, Samiske lærerpionerer fra Tanafjorden; Artikkel i boka Samisk skolehistorie 4. Davvi Girji, 2010.
  9. ^ a b c d Regnor Jernsletten (1999). «Samebevegelsen». selve livet kalder os til kamp - og vi kommer, vi kommer straks : til 80-årsmarkeringen av den første samiske riksorganisasjonen i Norge = - dasgo eallin gáibida min soahtái ja mii boahtit - mii boahtit dállán!. Kárášjohka: Čálliidlágádus. s. 7–26. ISBN 82-92044-00-0. 
  10. ^ Svein Lund. Samisk skole eller Norsk Standard?. Davvi Girji, 2003.
  11. ^ Bjørn Aarseth. Internatet som sosialt bygdesentrum; hos skuvla.info; fra boka Samisk skolehistorie 1. 2005
  12. ^ a b Nomadskoleboken; svenskakyrkan.se
  13. ^ a b Kirsti Strøm Bull. «Reindriftssamene og 1905»; Plan, nr 3–4, 2005
  14. ^ Om Samefolket; samefolket.se
  15. ^ a b Otnes 1970; side 107–115
  16. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w Pareli 1988
  17. ^ Jens A. Andersen. «Da namdalssamene møtte kongen og Nordre Trondhjems amts lappeforening ble stiftet». Årbok for Namdalen 1979
  18. ^ Bård A. Berg (2000). Mot en korporativ reindrift: samisk reindrift i Norge i det 20. århundre : eksemplifisert gjennom studier av reindriften på Helgeland. Guovdageaidnu: Sámi instituhtta. s. 159. 
  19. ^ Laila Stien (1976). «Elsa Laula Renberg – en samisk foregangskvinne». Gløtt fra Tromsø museum. 32 : Om samiske pionérer = Ottar, nr 88. Tromsø museum. s. 18–25. 
  20. ^ Hans J. Henriksen (1976). «Sameforeninger i første del av 1900-tallet». Gløtt fra Tromsø museum. 32 : Om samiske pionérer = Ottar, nr 88. Tromsø museum. s. 9–17. 
  21. ^ a b c d e f g Borgen 1997; s 27–46: «Brurskanken – Trondheim»
  22. ^ a b c Johansen 2015; side 115–128: «Møtet»
  23. ^ a b c d e Borgen 1997; s 91–107: «Deltagere og navn»
  24. ^ a b Jünge, Åke (2016). «Det første samelandsmøtet». Nord-Trøndelag historielags årbok: 127–140. 
  25. ^ Notat datert 11.1.1918, gjengitt i Borgen 1997
  26. ^ Anders Løøv. «En samisk sitje går under på Gauldalsvidda år 1811» I: Festskrift til Ørnulv Vorren. Utgitt av Tromsø museum, 1994. ISBN 8271420178 (ebok fra bokhylla.no)
  27. ^ Et samisk samfunn går under på Gauldalsvidda; bloggen Samenes historie
  28. ^ a b c d e f g Dagsposten i daglige reportasjoner 6.-10. februar 1917; gjengitt hos Borgen 1997
  29. ^ Bård A. Berg (1994). Reindriftsloven av 1933: om den første reindriftsloven som omfattet hele Norge : bakgrunn, forhistorie og innhold. Guovdageaidnu: Sàmi Instituhtta. s. 33–43. 
  30. ^ a b Fra protokollen.
  31. ^ a b «Lappemøtet og dets betydning». Trondhjems Adresseavis, lørdag 10.2.1917; gjengitt i Borgen 1997
  32. ^ Bård A. Berg. «(no) Elsa Laula Renberg» i Norsk biografisk leksikon.
  33. ^ a b Regnor Jernsletten. Samebevegelsen i Norge : ide og strategi 1900-1940. Hovedoppgave i historie. Universitetet i Tromsø, 1986. Her sitert etter Borgen 1997, s 109
  34. ^ Bo Lundmark (2010). «'Till möte vi nu samlas i staden Östersund', något om de svenska samernas första allmänna landsmöte 1918». Åarjel-saemieh nr 10. Snåsa: Saemien sijte: 31–38. 
  35. ^ a b Johansen 2015; side 129–142: «Etter landsmøtet – ny giv»
  36. ^ Berg, Bård A. (1997). Ealáhus ja kultuvra: Norgga boazosápmelaččaid riikkasearvi 50 jagi (1947-97) = Næring og kultur : Norske Reindriftsamers Landsforbund 50 år (1947–1997). Kárášjohka: Davvi girji. ISBN 82-7374-380-2.  Både nordsamisk og norsk tekst i hver sin del av boka.
  37. ^ Magga i forordet til Borgen 1997
  38. ^ (no) «Samenes nasjonaldag» i Store norske leksikon
  39. ^ Nasjonaldag og nasjonale symboler; sametinget.no
  40. ^ «En merkedag for samefolket». Aftenposten, 7.2.1997
  41. ^ «Samejubileum». Nordlys, 3.2.1997
  42. ^ Utsmykning med samisk preg i Nidaros domkirke; kirken.no, 23.4.2015
  43. ^ Samisk kunstner er stolt av å ha laget vinnerutkastet til samisk minnemynt; nrk.no, 25.5.2016
  44. ^ Frimerkeprogram 2017; posten.no

Litteratur

Eksterne lenker


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Samemøtet_i_1917&oldid=17255220»