Sør-Afrikas politiske system

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Sentrum av Pretoria, den administrative hovedstaden i Sør-Afrika.

Republikken Sør-Afrika er en parlamentarisk enhetsstat,[1] og en representativ demokratisk republikk.[2] Det politiske systemet baserer seg på maktfordelingsprinsippet utledet av Charles Montesquieu og har blitt utformet i stor grad etter det britiske systemet. Politikken har endret seg etter fallet av apartheidregimet, men mange demokratiske institusjoner består. Sør-Afrikas president fungerer som både statsoverhode og regjeringssjef, men er valgt av nasjonalforsamlingen (hvilket er vanligere for en statsminister). Siden valget i 1994 har African National Congress (ANC) vært det største partiet i landet og har også sittet med makten siden. Dog deres valgordning tradisjonelt fremmer mange partier, har ANC klart å beholde en stabil stor oppslutning.

Historie[rediger | rediger kilde]

Sør-Afrika har lenge hatt demokratiske institusjoner, men under apartheidregimet var det likevel få stater som anerkjente landet som demokratisk da institusjonene og grunnleggende rettigheter kun ble anvendt av den hvite befolkningen.[3] Da apartheid opphørte i 1994 var det ikke nødvendig for arkitektene av styreformen å endre hele systemet, men enkelt fjerne de tidligere lovlige raseadskillelsespolitikken slik at rettighetene ble gitt alle uavhengig av rase. I 1996 ble den moderne konstitusjonen godkjent der befolkningens rettigheter formelt ble gitt alle innbyggere i landet.[1] Konstitusjonen gir større individuelle rettigheter sammenlignet med andre demokratier, hvilket er en tydelig reaksjon på det langvarige undertrykkende regimet. Det nye lovverket ga også en dømmende makt rettigheter til å dømme lovbrudd på konstitusjonen, som fungerte de facto langt mer fleksibelt under apartheid.[1]

Parlamentarisk system[rediger | rediger kilde]

Sør-Afrikas politiske system er basert på det britiske systemet som en parlamentarisk republikk, men det inneholder noen modifikasjoner.[4] Under apartheid fungerte systemet som et semipresidentielt styre med en statsminister som utgikk av et bikameralt parlament og en seremoniell president som statsoverhode.[4] Idag er parlamentet også bikameralt, men med en rettsinstans som skal overvåke konstitusjonen.

Utøvende makt: President og kabinett[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Sør-Afrikas president

Sør-Afrikas president er både statsoverhode og regjeringssjef, men tittelen "president", som vanligvis beskriver et overhode som er direkte valgt av folket, er misvisende.[5] Sør-Afrikas president blir valgt av underhuset i parlamentet og fungerer dermed som det på fagspråket ville vært kalt "statsminister". I motsetning til andre parlamentariske systemer har ikke Sør-Afrika noe serimonielt statsoverhode (som for eksempel en monark). Underhuset har muligheten til å fremme mistillitsvotum for å avsette presidenten. Det er imidlertid ikke nok at flertallet i underhuset misliker politikken som føres av regjeringen. Presidenten kan kun felles med mistillitsforslag ved brudd på loven eller konstitusjonen eller andre seriøse brudd. Det har hittil ikke skjedd at en president har blitt avsatt i republikken.[5]

Presidenten har vetorett og kan fremme lovforslag for nasjonalforsamlingen og kan også oppløse parlamentet. I noen sammenhenger kan også presidenten kreve nyvalg av parlamentet. For at dette skal skje må presidenten ha støtte fra et flertall av underhuset og det må være tre år siden sist valg ble gjennomført. Det er også presidenten som velger ut sitt kabinett av ministere til sin regjering.[5]

Lovgivende makt: Parlamentet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Sør-Afrikas parlament

Sør-Afrika har et tokammersystem (bikameralt) der underhuset, The National Assembly ("nasjonalforsamlingen"), er det sterkere blant de to kamrene. Underhuset har 400 medlemmer som sitter i fem år hvis ikke nyvalg blir krevet. Som i Storbritannia og i Norge har underhuset en ukentlig spørretime der medlemmene kan utspørre regjeringens ministere og presidenten selv.[6] Overhuset (National Council of Provinces) har 90 medlemmer som er indirekte valgt gjennom ni provinsielle myndigheter. Alle provinsene sender ti representanter uavhengig av befolkningsmengde eller størrelse. I nasjonale saker og utenrikspolitikk har overhuset liten makt, men når vedtektene gjelder regional politikk kan overhuset stanse opprinnelig lovgivning fra underhuset. For å få igjennom forslaget kreves det et 2/3 flertall i underhuset. Overhusets posisjon er dog viktig i Sør-Afrika da provinsene er svært delt med språk, etnisitet og kultur.[6]

Dømmende makt[rediger | rediger kilde]

Som en reaksjon på det autoritarismen under apartheid har Sør-Afrika dannet en konstitusjonell domstol som skal overvåke konstitusjonen.[6] Alle saker som fremmes av nasjonalforsamlingen som krever eller er trodd kreves endringer i konstitusjonen skal opp til høring i denne institusjonen før vedtak. Domstolen har elleve medlemmer som er valgt av presidenten med forslag av et uavhengig utvalg. Medlemmene sitter i tolv år. Domstolen har vist motstand for aktivisme som da den i 1997 avslo dødsstraff tross folkets flertall ønsket dette.[6] I 2002 vedtok domstolen at staten kreves å gi behandling til personer rammet av hiv/aids.[7]

Valgordning[rediger | rediger kilde]

Sør-Afrika er et flerpartisystem og valgordningen er proporsjonal representasjon. Under apartheidstyret benyttet Sør-Afrika samme valgordning som Storbritannia, hvilket var flertallsvalg i enmannskretser. Etter 1994 ble de nødt til å vurdere hvilket system som best ville ivareta det differensierte og fragmenterte folkets interesser. Med så mange forskjellige grupperinger, språk og kulturer ble valget "ren" proporsjonal representasjon.[8] Med ren menes at det ikke eksisterer noen sperregrense. Dette betyr at hvis et politisk parti har nok stemmer til å få én mandat i underhuset, så vil dette også inntreffe. For at valget skal bli så proporsjonalt riktig som overhodet mulig, fungerer hele landet som en enkelt valgkrets.[8] Lokalvalg og nasjonalt valg sammenfaller. Siden apartheids fall har det største partiet ANC sittet med flertall (og majoritet) av stemmene, og ofte også med et konstitusjonelt flertall (det vil si 2/3 av stemmene, hvilket det kreves for å endre konstitusjonen).

Politiske partier[rediger | rediger kilde]

African National Congress er det ledende partiet i den nasjonale politiske forsamlingen (åtte av ni provinser), og fikk 65,9 % av stemmene under valget i Sør-Afrika i 2009 og 66,3 % av stemmene under det kommunale valget i 2006. ANCs største politiske motstander er Democratic Alliance, ledet av Helen Zille, som fikk 16,66 % av stemmene under valget i 2009 og 14,8 % i 2006. Andre store politiske partier representert i parlamentet er Inkatha Freedom Party, som hovedsakelig sanker zulu-stemmer, med 4,55 %; og Congress of the People med 7,42 %. Det tidligere sterke Nynasjonalistpartiet, som introduserte apartheid gjennom sin forløper, Nasjonalistpartiet, ble oppløst i 2005 og slo seg sammen med ANC. Den sittende presidenten i Sør-Afrika er Jacob Zuma.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c O'Neil side 503
  2. ^ Selv om begrepet "republikk" ofte benyttes generelt om en stat er det utvidede uttrykket definert som en stat der statsoverhodet er valgt direkte av folket. For utfyllende definisjon av republikk, se: — McLean, Iain & McMillan, Alistair (2009). Concise Dictionary of Politics (engelsk) (3 utg.). Oxford, New York, USA: Oxford University Press. s. 459. ISBN 9780199205165. . — Se også Sør-Afrikas president.
  3. ^ O'Neil side 502
  4. ^ a b O'Neil side 504
  5. ^ a b c O'Neil side 505
  6. ^ a b c d O'Neil side 506
  7. ^ J. L. Gibson & J. A. Caldeira (Februar 2003). «Defenders of Democracy? Lefitimacy, Popular Acceptance, and the South African Constitutional Court». Journal of Politics (engelsk). 65 (1): 1-30.  Referert i O'Neil (2010), side 506 (527)
  8. ^ a b O'Neil side 507