Rungholt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Udlande / Nordfrisland før stormfloden i 1362 med øyen Strand og byen Rungholt

Rungholt var en frisisk handelsby på den nordfrisiske øyen Strand i Vadehavet i det danske hertugdømme Slesvig. Byen eksisterte frem til 1362, hvor den ble tatt av stormfloden.

Den store manddrukning[rediger | rediger kilde]

Byen er nevnt i et dokument fra 1345 og var etter datidens forhold velhavende og kjent som for sitt blomstrende handelsliv, sitt fine salt og for sin hvalfangst. Med et par tusen innbyggere, var den den viktigste lokalitet i Edoms Herred, men området forsvant nesten helt ved stormfloden i 1362 – den største naturkatastrofe i Danmarkshistorien.[1]

Natten til den 16. januar 1362 blåste det opp til en voldsom storm. Isen krakelerte og forvandlet seg til ødeleggende klumper som med stor kraft slo inn mot de skrøpelige dikene, som dermed brast. Store mengder vann fosset inn og forvandlet kirker, gårder og stallbygninger til murbrokker og pinneved. Tilsvarende katastrofer oppsto fra Rømø i nord til Elben i syd. Et sted mellem 10 og 30 000 mennesker omkom, og katastrofen ble derfor døpt Den store manddrukning.[1] Det som sto tilbake av området ved Rungholt, forsvant ved stormfloden i 1634.[2][3]

Undergangen ble tidlig sett på som Guds straff over et syndig sted, men pesten i 1350 har formentlig gjort et kraftig innhugg i befolkningen og medvirket til at det manglet folk til å vedlikeholde dikene.[1]

Sagnet om Rungholt[rediger | rediger kilde]

På dette kartet av Johannes Blaeu 1662, ses Rungholt midt i Vadehavet

Sagnet forteller at innbyggerne i Rungholt førte et ugudelig og hovmodig liv. Det fortelles at noen innbyggere juleaften hadde drukket en sugge full på et vertshus, og senere lagt den i seng med nattlue på. Presten ble tilkalt for å gi suggen den hellige nattverd, men da han oppdaget hva som lå i sengen, lyktes det ham å slippe fra spilloppmakerne. På vei hjem kom han forbi et annet vertshus. Her ble han trukket med inn av to karer som brukte hans alterkalk til å drikke øl av; de sa at de ville drikke med Vårherre selv. Presten gikk heretter opp i kirken og ba Gud om å straffe det gudløse folket. Han mottok varsel om at han skulle reise bort, og straks etter avreisen reiste stormfloden seg og oversvømmet Rungholt og syv andre sogn. Alle innbyggerne omkom, unntatt to jomfruer som kvelden før hadde gått til messe. Sagnet forteller også at man på stille aftener skal kunne høre klokkene ringe fra den sunkne by.[2]

Sagnene om byen ble på slutten av 1800-tallet kjent gjennom Detlev von Liliencrons dikt Trutz, blanke Hans. Diktets siste vers lyder:[4]

SitatEin einziger Schrei - die Stadt ist versunken

Und Hunderttausende sind ertrunken!
Wo gestern noch Lärm und lustiger Tisch,
Schwamm ander'n Tags der stumme Fisch.

Sitat

Gjenoppdagelsen[rediger | rediger kilde]

Funn nord for Südfall, 2005

I de følgende århundrer ble minnet om Rungholt mere uklart. Sagnet ble lenge betraktet som en legende på lik linje med historiene om det tapte Atlantis. Men i 1920 – og 30årene avslørte tidevannet i Vadehavet rester av gravhøyer og bygninger. En handelsavtale mellem Hamborg og Ringholt, datert mai 1361 ga ytterligere bevis på byens eksistens. I dag kan det, ved hjelp av gamle kart og geologiske undersøkelser fastslås, at datidens kystlinje lå helt opp til 40 km lengre mot vest enn den gjør i dag. Det er dog flere divergerende teorier i Rungholtforskningen om hvor byen nøyaktig har ligget, og om hvilke funn som stammer fra byen.

Etnologen Hans-Peter Duerr arrangerte fra 1994, som professor ved universitetet i Bremen, flere ekskursjoner med sine studerende i området. De fant keramikk, mynter, smykkesten og sogar rester av et skip fra Kreta. Duerr har utviklet en teori som hevder at Rungholt var et handelssentrum allerede i antikken.[5]

Arkeologer forsøker å kartlegge byen blant annet ved hjelp av gps-teknikk. Men det må ikke graves, da byen befinner seg på bunnen av Vadehavet, som er en del av verdens naturarv.[6]

En utstilling om Rungholt kan ses i Husum frem til januar 2017.[7]


Referanser[rediger | rediger kilde]