Det østlige Zhou-dynasti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kinas historie
Tidstavle over kinesisk historie
Sanhuangwudi-perioden (mytologisk)
Xià-dynastiet
Shāng-dynastiet
Zhōu
Vår- og høstannalenes tid Det østlige Zhōu
De stridende staters tid
Qín-dynastiet
Vestlige Hàn-dynasti Hàn
Xīn
Republikken Kina (Táiwān)
Det østlige (senere) Zhou-dynastiets utstrekning.

Med det østlige Zhou-dynasti forstås Zhou-styret i Kina i årene 770-221 f.Kr., den perioden av Zhou-dynastiets historie da herskerne regjerte fra Luoyang (i dagens Henan-provins), en hovedstad som lå østenfor den gamle hovedstaden enn Zongzhou/Hao i Weidalen (i dagens Shaanxi). Det østlige Zhou-dynasti avløste det vestlige Zhou, og ble etter 550 år selv avløst av Qin-dynastiet.

Tidsmessig inndeling[rediger | rediger kilde]

En vanlig tradisjonell finere inndeling av dette østlige (senere) Zhou bygger på eksistensen av rettsannalene for hertugdømmet Lu for årene 722-481. Disse annalene gikk under navnet "Vår- og høstannalene", og derav kommer uttrykket Vår- og høstannalenes tid for perioden 770-476 f.Kr.

Den etterfølgende tid er gått inn i historien som De stridende rikers tid og dekker årene 476- 221 f.Kr., altså litt lenger enn selve Zhou-dynastiet.

Frem til 841 f.Kr. er dateringen av begivenheter uklar. Kinesiske historiografer bruker 841 f.Kr. som det første år av den årlige fortløpende tidsregning for kinesisk historie, på grunnlag av hoffhistorikeren Sima Qians historieverk "Shiji".

Historie[rediger | rediger kilde]

Zhou-dynastiet er uten sidestykke det kinesiske dynasti som har regjert lengst i Kina, i 800-900 år (avhengig av om startpunktet skal dateres til ca. 1122 eller ca. 1045 f.Kr., noe det hersker uenighet om).

Vest-dynastiets sammenbrudd[rediger | rediger kilde]

Det vestlige Zhou-dynasti begynte å miste grepet allerede under kongen Li Wang (878-827 f.Kr.) Han var en tyrann som ble jaget bort fra hovedstaden av et folkelig opprør. Hans sønn og etterfølger Xuan Wang (827-782 f.Kr.) ble kåret til konge i eksil, og måtte kjempe mot Yanyunbarbarene Mot slutten av sitt liv ble han mannevond og lastefull, og hans sønn og etterfølger Youwang (781-771 f.Kr.) fulgte i sin fars fotspor til de grader at han tapte enhver oppslutning om sitt styre i hele Zhou-riket. Quanrongbarbarene angrep da Zhongrikets kjerneområder i dagens Shaanxi, kong Youwang ble drept og hovedstaden Hao ble plyndret.

Det østlige Zhous forfall[rediger | rediger kilde]

En hær satt sammen av lensherrene klarte snart å fordrive barbarene. Den nye kongen, Ping Wang (770-719 f.Kr.) la så hovedstaden til Chengzhou ved Luoyang (provinsen Henan) for å kunne sikre seg bedre mot angrep. Fyrsten av Qin hadde dekket kongens retrett, og fikk som takk det gamle Zhou-kjerneområdet i len av Ping Wang. Dermed ble samtidig grunnlaget lagt for det senere Qin-dynastiet.

I det østlige Zhou-dynastiet tid falt det gamle lensriket mer og mer fra hverandre. De mektigere lensherrene begynte å ta til seg rettigheter som tidligere hadde tilkommet zhou-kongene, og de lå stadig i feider mot hverandre. Tiden var preget av vekslende allianser, forræderi, snikmord og borgerkriger. Perioder med sedelig forfall avløste hverandre, og barbarenes angrep tok ikke slutt.

Under det østlige Zhou-dynasti forble Zhou-herskerne med andre ord de nominelle herskere, men realitetene på bakken så annerledes ut. De konkurrerende kinesiske småstatene forholdt seg etterhvert så lite til herskeren at Zhou knapt spilte noen politisk lederrolle overhodet, utover i sitt eget kjerneområde (som ikke var gitt i len til noen), et område som var nokså lite. Zhou-kongen hadde også mistet sin solle som sakral yppersteoverprest. Ikke bare var kongen militært og politisk svakere enn en rekke av de fyrster som var ham formelt understilt; han var også fullstendig avhengig av dem økonomisk.

Zhou-kongen Huan Wang (719-696 f.Kr.) forsøkte riktignok å gjenopprette den kongelige myndighet over lensherrene, men ble beseiret og såret. Dermed utnyttet de viktigere lensherrene anledningen til å tilta seg tittelen Wang (dvs. konge) selv. En av dem var hertugen av Chu i 704 f.Kh. I den påfølgende tid var det først og fremst slike hertuger og selvutnevnte konger som skulle prege Zhang-perioden; for eksempel kong Huan av Qi i Shandong (regjerte 685-643 f.Kr.), Wen av Jin i Shaanxi (regjerte 636-626 f.Kr.).

De faktiske politiske ledere var nå fyrstene av de sterkere lensstatene, fremfor alt en gruppe på fem. De mer raffinerte av disse fyrstene begrunnet fremdeles sine disposisjoner med at de handlet "i kongens navn" eller "på kongens befaling". Men ikke alle: Kong Zhuang av Chu førte i 606 f.Kr. sin hær frem til grensen for Zhou-kongens eget område og spurte kjekt hans utsendinger om hvor stor den gryten var som den kongelige spise ble tilberedt i.

Det til slutt så maktesløse østlige Zhou-dynastiet måtte i 256 f.Kr. vike plassen for det fremadstormende Qin-dynastiet, som i 221 f.Kr. også maktet å bringe De stridende rikers tid til sin avslutning.

Kulturelle forhold[rediger | rediger kilde]

filosofiens område hadde man i denne epoken Lao Tse, Konfucius, Mengzi og Mo Zi. På vår- og høstannalens og de stridende rikers tid blomstret filosofien, noe som langt på vei skyldtes de behov som de vanskelige tilstander som de stadige samfunnskonfliktene skapte. Omvandrende vismenn og rådgivere (Konfucius hadde 72 betydningsfulle disipler) forsøkte å få delstatene til å organisere seg på mer effektivt vis, og befeste den indre fred.

Den strammere organiseringen av hertugdømmene førte på 300- og 200-tallet til et økonomisk oppsving og til tekniske nyvinninger. Jordbruket ble intensivert, man tok i bruk gjødsel, støpte verktøy av jern og ble i stand til å lage bedre utstyr for trekkdyrene silk at de ikke fikk press på luftrøret og dermed ble mer effektive. Videre begynte man å skjelne mellom flere forskjellige typer jordsmonn og tilpasset beplantningen etter det, og man fikk bedre vanningssystemer som fungerte også over større flater.

Dermed vokste også befolkningstallet kraftig. Også krigskunsten utviklet seg og var ikke lenger preget av adelens ritualiserte privileg til å sette inn enorme bondehærer på de mest samvittighetsløse måter.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • 許倬雲 著,鄒水傑 譯:《中國古代社會史論——春秋戰國時期的社會流動》(桂林:廣西師範大學出版社,2006)。
  • Yang Hsien-yi and Gladys Yang (1974), Records of the Historians. Hong Kong: Commercial Press.
    • Reprinted by University Press of the Pacific, 2002. Contains biographies of Confucius and Laozi. ISBN 978-0835106184