Reginald Maudling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Reginald Maudling

Reginald Maudling (født 7. mars 1917 i Finchley i London, død 14. februar 1979 i London) var en britisk konservativ politiker som var minister i flere britiske regjeringer, blant annet finansminister (Chancellor of the Exchequer). Han var to ganger lansert som kandidat som toryleder, men måtte gi tapt først før Alec Douglas-Home og så for Edward Heath.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn, tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Han ble født i North Finchley som sønn av en aktuar med samme navn. Han studerte ved Oxford University og var etter eget utsagn inspirert av den tyske filosofen Friedrich Hegel.[1] Maudling ble advokat i Middle Temple, men rakk ikke å praktisere før han gikk inn i krigstjeneste. Han hadde meldt seg til tjeneste i flyvåpenet, men ble avvist fra aktiv tjeneste på grunn av dårlig syn. Han tjenestegjorde gjennom krigen i forskjellige kontorjobber innenfor Royal Air Force.[1]

Han giftet seg med skuespillerinnen Beryl Laverick ved 9. september 1939. De fikk tre sønner og en datter.[1]

Etter krigens slutt stilte han som konservativ kandidat ved parlamentsvalget i 1945 for kretsen Heston og Isleworth, men ble ikke valgt. Han arbeidet deretter ved partiets parlamentssekretariat, som politisk rådgiver og taleskriver for Winston Churchill og Anthony Eden. Han var særlig opptatt av finanspolitikk, og gikk inn for keynesianske prinsipper.[1]

Han var i 1947 parlamentskandidat for valgkretsen Barnet nord i London, men ble heller ikke denne gangen valgt. I parlamentsvalget i 1950 vant han imidlertid da han igjen stilte i denne valgkretsen, og han beholdt dette setet i parlamentet til sin død.[1]

Parlaments- og ministerkarriere[rediger | rediger kilde]

I 1952 utnevnte Winston Churchill ham til parlamentssekretær ved ministeriet for sivil luftfart. I november samme år ble han utnevnt til assisterende finansminister. Han arbeidet her tett sammen med Rab Butler, og beskrev selv disse årene som den mest spennende og tilfredsstillende tiden i hans politiske karriere.[1]

I 1955 ble han forsyningsminister under Anthony Eden. Han tok til orde for at dette ministeriet burde avskaffes, og det var kontroversielt da han offentlig sa at britisk flyindustri ikke ville kunne holde følge med den amerikanske. Trass i et nøkternt syn på Storbritannias framtidige rolle som global stormakt støttet han Suezkrigen.[1]

I 1957 ble han av den nye statsminister Harold Macmillan gjort til lønnsminister («Paymaster-general»). Han ble senere minister uten portefølje i Macmillans regjering, med et spesielt ansvar for forhandlinger om et økonomisk frihandelsområde mellom Storbritannia og EUs seks opprinnelige medlemmer. Han arbeidet der med å forsøke å overbevise det nye europeiske fellesskap til å bli et overnasjonalt frihandelsområde. Disse forhandlingene førte ikke fram, først og fremst på grunn av motstand fra den nye gaullistiske regjeringen i Frankrike.[1]

Etter parlamentsvalget i 1959 ble han utnevnt til handelsminister. Han var ansvarlig for regjeringens innsats for å hjelpa områder med høy arbeidsløshet, særlig Merseyside, Skottland og Wales. Han var også sentral i etableringen av EFTA, men var skeptisk til britisk medlemskap i EEC. Da den britiske regjeringen søkte medlemskap i 1961 støttet han likevel dette.[1]

I 1961 erstattet han Iain Macleod som kolonialminister, det var et kontroversielt politisk felt hvor flere kolonier som Jamaica, Nord-Rhodesia, Kenya og Trinidad og Tobago søkte uavhengighet. Maudling gjorde en aktiv innsats for at arbeidet fram mot uavhengighet skulle gå raskere.[1]

Finansminister[rediger | rediger kilde]

Maudling ble finansminister 13. juli 1962. Han har i ettertid blitt framstilt som en usedvanlig aktiv finansminister, men fikk høsten 1962 kritikk fra både opposisjon og sine egne for å være passiv. I november innførte han skattekutt og særlige tiltak for området med stor arbeidsledighet, og førte videre en politikk som først og fremst skulle fremme økonomisk vekst. Han oppnådde vekst, men økte samtidig budsjettunderskuddet noen som ble kraftig kritisert av den senere statsminister Harold Wilson og dennes finansminister James Callaghan.[1]

Harold Macmillan trakk seg som statsminister i oktober 1963 på grunn av sviktende helse. Maudling håpet å overta etter ham, men sir Alec Douglas-Home ble valgt til ny leder og statsminister. Labour vant valget i oktober og Wilson dannet ny regjering.

I opposisjon[rediger | rediger kilde]

Maudling hadde flere posisjoner i de konservatives skyggekabinett, han var i tur og orden skygge-finansminister, -utenriksminister, -samveldeminister, -forsvarsminister og -visestatsminister. Da Douglas-Home trakk seg i 1965 var Maudling igjen kandidat som partileder, men tapte knepent (150 mot 133 stemmer) for Edward Heath.[1]

Innenriksminister[rediger | rediger kilde]

De konservative vant valget i 1970 og selv om Maudling ønsket å bli finansminister igjen aksepterte han posisjonen som innenriksminister i Edward Heaths regjering. I denne posisjonen hadde han blant annet ansvar for Nord-Irland i en konfliktfylt periode, og fikk blant annet etter Bloody Sunday sterk kritikk. Han sto i mot press fra høyrefløyen for å gjeninnføre dødsstraff. Han trakk seg fra stillingen som innenriksminister i juli etter at politiet startet en korrupsjonsetterforskning mot en av hans tidligere forretningsforbindelser, John Paulson.[1]

Siste år[rediger | rediger kilde]

Edward Heaths gikk av etter parlamentsvalgene i 1974 og Margaret Thatcher ble ny partileder. Maudling hadde ikke hatt en framtrendende posisjon i partiet etter sin avgang som innenriksminister, og det ble derfor sett på som overraskende at Thatcher gjorde ham til skyggeutenriksminister i 1975. Han hadde denne posisjonen til november 1976.

Maudling døde 14. februar 1979 av nyre og leverskader forårsaket av høyt alkoholkonsum. Han ble begravet 23. februar.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m Shepherd, Robert (Januar 2008). «Maudling, Reginald (1917–1979)». Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. Besøkt 1. oktober 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]