Marine Le Pen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Marine Le Pen
Marine Le Pen (2017-03-24) 01 cropped.jpg
FødtMarion Anne Perrine Le Pen
5. august 1968[1] (51 år)
Neuilly-sur-Seine
Ektefelle Éric Iorio (20022006), Franck Chauffroy (19972000)
Partner(e) Louis Aliot (20092019)
Far Jean-Marie Le Pen
Mor Pierrette Lalanne
Søsken Marie-Caroline Le Pen, Yann Le Pen
Barn Q67446459, Q67446554, Q67446608
Utdannet ved Université Panthéon-Assas
UtdannelseUniversité Paris II
Beskjeftigelse Politiker, advokat (2015)
Parti Rassemblement national (1986–)
Nasjonalitet Frankrike
Leder for Front national
16. januar 2011
ForgjengerJean-Marie Le Pen
Medlem av det europeiske parlamentet
14. juli 2009
ValgkretsNorth West Frankrike
20. juli 200413. juli 2009
ValgkretsÎle-de-France
Signatur
Marine Le Pens signatur

Marine Le Pen (født 5. august 1968 ved Neuilly-sur-Seine som Marion Anne Perrine Le Pen) er en fransk advokat og politiker. Hun har fra 2011 vært leder for det politiske partiet Front national.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Marine Le Pen er den yngste av Jean-Marie Le Pens og hans første kone Pierrette Lalannes tre døtre. I 1976, da Marine var åtte år gammel, ble familien Le Pens bosted i Paris utsatt for et bombeattentat, mens barna lå og sov. Dette, sammen med den atmosfære av frykt og plaging fra medelever og lærere, er to forhold som hun har oppgitt som viktige for hennes utvikling under oppveksten.[2]

Etter avslutning av jusstudier ved Université Panthéon-Assas i Paris, arbeidet hun som advokat fra 1992 til 1998. Noe av hennes arbeide gikk ut på å representere illegale innvandrere.

Marine Le Pen var gift med forretningsmannen Franck Chauffroy, som var engasjert i partiarbeidet. De fikk to barn. Etter skilsmissen giftet hun seg på nytt med FN-funksjonæren Éric Lorio.

Politisk karrière[rediger | rediger kilde]

Marine Le Pen har vært medlem av det europeiske parlamentet siden 2004 og tok i januar 2011 over som leder for Front national etter faren. Hun var en kandidat til det franske presidentvalget i 2012.[3] I valget kom hun på tredjeplass i første valgomgang, med nesten 18 % av de avgitte stemmene.[4][5]

I det franske parlamentsvalget i 2012, nådde hun andre runde i sitt distrikt i Pas-de-Calais, men tapte til slutt med snau margin.[6][7]

Ved EU- og lokalvalget i mai 2014 ble Front national Frankrikes største politiske parti.[8]

Presidentvalgkampen 2017[rediger | rediger kilde]

Marine Le Pen vil ha Frankrike ut av EU, euroen og de integrerte strukturene i NATO. Hun tok til orde for en tettere forhold til Russland under Vladimir Putin. Le Pen lovet pensjon ved fylte 60 år, høyere familie- og sosialytelser og konkurransebeskyttelser for franske produsenter, ved tollskranker og handelsbarrierer. Hun tok til orde for en «nasjonal prioritet» med tydelige fremmedfiendtlige undertoner. Endelig gikk hun inn for en total innvandringsstopp for å unngå problemene med terrorisme.[9]

Le Pen gikk videre fra første valgomgang i presidentvalget i Frankrike 2017. I andre valgomgang møtte hun Emmanuel Macron.[10] Etter at 99,99 % av stemmene i andre runde var telt, ledet Macron med 66 % foran Le Pens 34 %.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Répertoire national des élus du 9 avril 2019
  2. ^ «Sorry - this page has been removed.». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 6. februar 2017. 
  3. ^ «Marine Le Pen, France Far-Right Presidential Candidate, Advocates Euro Exit». The Huffington Post. 19. november 2011. Besøkt 26. november 2011. 
  4. ^ «Offisielle valgresultater, Det franske presidentvalg 2012, 1. valgomgang» (PDF). Constitutional Council (Frankrike). 25. april 2012. Besøkt 28. april 2012. 
  5. ^ «Offisielle valgresultater, Det franske presidentvalg 2012, 1. valgomgang». Innenriksminister (Frankrike). Besøkt 28. april 2012. 
  6. ^ Marine Le Pen Loses French Parliament Election RaceHuffington Post, 17.juni 2012
  7. ^ RÉSULTATS. Législatives 2012, second tour : Pas-de-Calais (62)Le Point, hentet 18.juni 2012
  8. ^ «EU-skeptikere gir Unionen en kilevink». www.dn.no (norsk). Besøkt 6. april 2017. 
  9. ^ GmbH, Frankfurter Allgemeine Zeitung (21. april 2017). «Wahl in Frankreich: Ein Quartett auf Gewinnerkurs». FAZ.NET. Besøkt 21. april 2017. 
  10. ^ «Macron og Le Pen videre til andre valgrunde». Dagbladet.no (norsk). 23. april 2017. Besøkt 23. april 2017. 
  11. ^ l'Intérieur, Ministère de. «Election présidentielle 2017». elections.interieur.gouv.fr. Besøkt 8. mai 2017. 

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Selvbiografi[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]